Når ting ikke fungerer på skolen

[Gjest også en 1. klasse mor]

Jeg synes godt at du kan spørre læreren om hun tror adferden hans vil bli bedre på en annen gruppe. Men i bunn og grunn må læreren ta avgjørelsen. Jeg ba i fjor om at min datter måtte slippe å sitte ved siden av en spsiell gutt som plaget henne i timene. Hun klarte ikke å konsentrere seg (han er snill, men veldig urolig), og ble selv urolig av dette. Hun byttet om på plassene dagen etter, og alt ble bra igjen. Ikke alle barn har godt av å sitte ved siden av hverandre, det kan være dårlige "matcher".

Du bør uansett snakke med kontaktlæreren, fortelle åpent hva du tror er årsaken til uroen hans, og så kan hun fortelle deg hva hun tror. Så finner dere frem til løsninger sammen.

Det er mange barn som blir usikre sosialt i første klasse. Det er jo ikke så rart, de er små og det er veldig mye nytt!

forsøk å få gutten din til å åpne seg for deg og fortelle hvordan han har det. Dette er jo sårt og leit for alle, selv får jeg helt noia når det er noe med ungene. Man vil så veldig sterkt at de skal ha det bra, få venner og klare seg faglig og sosialt. Stå på!

Han er flink til å åpne seg for meg, og han fortelle svært detaljert og ordrikt fra ting som har skjedd og hvordan han opplever situasjonen. Men han gjør ikke det samme på skolen, derfor ser de ikke at han syns det er vanskelig.

Men ja, vi må ta tak i dette, og jeg håper bare skolen møter oss på en foruftig måte.

[Gjest også en 1. klasse mor]

Enig med det du skriver. Noen barn i den alderen er mer eller mindre bråkete på skolen og veldig snille og greie hjemme. Og hvis man ikke er tilstede på skolen hele dagen så har man som foreldre ikke alltid rett i hva man tror og mener utifra det man ser i en hentesituasjon eller hva som barnet selv forteller har skjedd.

I vår skoleklasse har det alltid vært bråkmakere som ødelegger for andre barn. Og skolen har ikke oppdragelseansvar, men noen foreldre synes å tro det dessverre.

Hvis jeg skal komme med noen råd må det være at moren i dette tilfelle står på sitt om at barnet skal bytte sitteplass med rolige barn og se om vil hjelpe i timene.

På fritiden kan vennegrupper arrangeres, men det må gjøres gjennom foreldrekontaktene i klassen.

Hvis dette ikke roer situasjoner så må mor godta at sitt barn er et problem og ta kontakt med hjelpeapparatet som finnes rundt skolen. Bup osv..

Jo, men godta og godta. Vi godtar det jo hvis vårt barn har et problem. Men vi mener at HVIS det er han som har et problem, ja så må jo skolen først og fremst si i fra til oss om at de mener han har et problem, og så må vi koble inn PPT i første omgang, og senere de instanser som er nødvendige. For uansett hvilket problem han har, så har han krav på tilpasset undervisning, og hjelp til å fungere på skolen.

Lærerne (som vi jo til en viss grad må stole på) forteller at han er en av de flinke guttene. En av dem som er pliktoppfyllende med skolearbeidet, stille og rolig, lett å snakke til, osv. Når vi i tillegg opplever han på samme måte hjemme - hvordan skal vi da anta at han er en bølle og klassens uromoment?

Vi er derimot redd for at han skal utvikle seg til klassens bølle. Og hvis han ikke inkluderes i miljøet er jeg overbevist om at han kommer til å bli nettopp det. Og joda, vi kan la det skure og gå i 4 år, og så ende hos BUP. Eller vi kan ta tak i det nå og avverge problemet. Det skal så lite til fra skolens side.

Det vil være nok at de tar hensyn til at han trenger litt hjelp med å komme inn i miljøet. Det handler litt om bruk av grupper, og det handler litt om å være tilstede og SE hva som foregår. Og det handler om å holde på guttens tillit til de voksne. Men hvis han gang på gang opplever de voksne som urettferdige, så mister han jo den tilliten til dem.

Jeg tror at små justeringer er alt som skal til for at han skal bli inkludert i klassen og få venner der.

[multippel]

De voksne har alltid ansvaret for barnet. På skolen er det lærere og hjemme foreldre. En kan ikke skylde på barnet eller andre barn. men man må anerkjenne hvor problemet ligger årsak osv og jobbe ut ifra det. min erfaring med skolen er at lærerene skylder på foreldrene og dermed fritar de seg selv for ansvar. I de situasjoner som oppstår på skolen må lærerene ta ansvar for det som skjer ellers kommer dere ingen vei.

Det er viktig å få til en god dialog med skolen slik at dere som tross alt kjenner barnet best psykologisk kan forklare mekanismene for læreren så læreren kan forstå gutten deres bedre.

Å slå ned på dårlig oppførsel med kjefting og straff kan føre til en veldig negativ spiral.

Dessuten er mange lærere veldig svak for disse snusfornuftige pikene som irrettesetter de umulige guttene. Det skaper dårlig klassemiljø.

Jeg er så heldig at jeg har fått en lærer som bare behandler alle likt. i løpet av disse ukene nå i høst har hun bare radert ut slike sosiale skiller i klassen.

Jeg ønsker deg lykke til for det trenger du:-)

[Gjest også en 1. klasse mor]

Snakke med lærerne må være første bud, men det kan nok være slik som frosken sier - muligens misforstår han mange situasjoner og reagerer uberettiget. Vi har nemlig ei selv som er fryktelig sår for andres oppførsel og ikke så godt ser sin egen situasjon...

Vår snuppe mener nok bestemt, i sitt eget hode, at når noen skumper borti henne er det med hensikt uansett hvordan settingen er ellers. Mens hun selv aldri gjør noe "med mening" som hun selv sier. Vi snakker og snakker og snakker om dette, eksemplifiserer og rolleleker, og det kan kanskje se ut som det begynner å synke inn litt nå. Kanskje din gutt også har det litt slik i sitt hode? Og hans verbale uttrykk vil da - om han f.eks. blir skumpet borti uten mening - være det korrekte for læreren å slå ned på?

Når det gjelder sosialisering i styrte former, så har også vi slitt litt med det. Jeg har vært overrasket over hvor lite det har blitt gjort aktivt for at ungene skulle bli kjent med hverandre, men det har nok også med å gjøre at jenta vår ikke kjente mer enn 3 andre i hele 1. klasse ved starten (av 53 elever totalt). Det har nok vært tilløp til gruppesammensetting, men det er nok takket være SFO at hun har fått noen å være sammen med. Tok opp dette på samtale med læreren, og da var dette noe de "skulle begynne med".

Som sagt, ta en prat med læreren, men vær kanskje litt varsom med å legge all skyld på "alle andre". Med mindre man er tilstede på skolen hele tiden, så har man bare eget barns uttalelser å støtte seg på. Og av egen erfaring vet jeg at det ikke nødvendigvis er den hele og fulle objektive sannheten...

Lykke til!

Min gutt er nok mye som du beskriver din jente. Han ser ikke alltid sine egne handlinger, og han overreagerer mange ganger. Dette har vi allerede snakket med lærerne om, og de beskrive også situasjonen slik.

Det eneste jeg tror vi og skole er uenige om (hvis vi er uenige, da) er hvorfor han overreagerer. Vi foreldre mener (basert på guttens uttalelser og tidligere erfaringer) at han overreagerer fordi han føler seg alene. Han kjenner ingen i klassen. Og det er vanskelig for han. Vi har også sett før at han sliter litt i grupper med mange ukjente, og trenger litt tid på tomannshånd med de enkelte for å komme inn i gruppa. Skolen derimot mener at han er tilfreds med å ikke kjenne noen, og at han liker best å være alene. De ser det derfor ikke som et problem, og mener at det eneste problemet er det problemet de ser og hører - nemlig at han er brå og høyrøstet.

[laban]

Min gutt er nok mye som du beskriver din jente. Han ser ikke alltid sine egne handlinger, og han overreagerer mange ganger. Dette har vi allerede snakket med lærerne om, og de beskrive også situasjonen slik.

Det eneste jeg tror vi og skole er uenige om (hvis vi er uenige, da) er hvorfor han overreagerer. Vi foreldre mener (basert på guttens uttalelser og tidligere erfaringer) at han overreagerer fordi han føler seg alene. Han kjenner ingen i klassen. Og det er vanskelig for han. Vi har også sett før at han sliter litt i grupper med mange ukjente, og trenger litt tid på tomannshånd med de enkelte for å komme inn i gruppa. Skolen derimot mener at han er tilfreds med å ikke kjenne noen, og at han liker best å være alene. De ser det derfor ikke som et problem, og mener at det eneste problemet er det problemet de ser og hører - nemlig at han er brå og høyrøstet.

''Skolen derimot mener at han er tilfreds med å ikke kjenne noen, og at han liker best å være alene.''

For meg lyder dette merkelig og helt uforenlig med hva de har / burde ha på programmet når det gjelder sosialisering i en førsteklasse.

[Gjest også en 1. klasse mor]

De voksne har alltid ansvaret for barnet. På skolen er det lærere og hjemme foreldre. En kan ikke skylde på barnet eller andre barn. men man må anerkjenne hvor problemet ligger årsak osv og jobbe ut ifra det. min erfaring med skolen er at lærerene skylder på foreldrene og dermed fritar de seg selv for ansvar. I de situasjoner som oppstår på skolen må lærerene ta ansvar for det som skjer ellers kommer dere ingen vei.

Det er viktig å få til en god dialog med skolen slik at dere som tross alt kjenner barnet best psykologisk kan forklare mekanismene for læreren så læreren kan forstå gutten deres bedre.

Å slå ned på dårlig oppførsel med kjefting og straff kan føre til en veldig negativ spiral.

Dessuten er mange lærere veldig svak for disse snusfornuftige pikene som irrettesetter de umulige guttene. Det skaper dårlig klassemiljø.

Jeg er så heldig at jeg har fått en lærer som bare behandler alle likt. i løpet av disse ukene nå i høst har hun bare radert ut slike sosiale skiller i klassen.

Jeg ønsker deg lykke til for det trenger du:-)

Takk for svaret!

Det er nettopp den negative spiralen vi er redd for. Og vi mener at foreløpig er spiralen så enkel å bryte. Men lar man det skure og gå så utvikler det seg til et problem.

Jeg mener også at de snusfornuftige pikene ikke er bra for klassemiljøet. De burde ikke få lov til å irettesette medelever. Vi tillater det ikke hjemme mellom våre egne barn heller. Det er vi voksne som håndhever lover og regler, ikke barna.

Det verste av alt er at jeg mener at problemet ikke egentlig er spesielt stort. Ikke en gang spesielt vanskelig å gjøre noe med. Men de MÅ gjøre noe. Og det er vel her jeg føler at skolen er litt for rask med å fraskrive seg ansvar.

Nå må det også sies at vi har vært igjennom en lignende situasjon i barnehagen, i forbindelse med bytte av avdeling. En negativ spiral fikk utvikle seg, gutten slet men ingen så det. Da det endelig ble tatt tak i og de så at gutten trengte litt hjelp til å komme inn i miljøet så tok det bare EN UKE og så hadde de snudd hele situasjonen. Men før vi kom så langt så skyldte de på gutten. Og på oss foreldre. Det var vi som hadde vært for slappe i grensesettingen, og gutten var alt for hissig, tok for lett til tårene, hadde provoserende atferd, osv. Vi hevdet at alle disse tingene kom av at han ble utestengt, og det med de voksnes velsignelse.d

Og på en eneste uke snudde de det.

[Gjest også en 1. klasse mor]

''Skolen derimot mener at han er tilfreds med å ikke kjenne noen, og at han liker best å være alene.''

For meg lyder dette merkelig og helt uforenlig med hva de har / burde ha på programmet når det gjelder sosialisering i en førsteklasse.

Læreren har sagt direkte til meg at hun mener han syns det er greit å holde seg litt på sidelinjen, og at han ikke ønsker å være med i de andres lek.

Jeg mener de har gjort en slett jobb på det med inkludering.

[Gjest Mom33]

Min gutt er nok mye som du beskriver din jente. Han ser ikke alltid sine egne handlinger, og han overreagerer mange ganger. Dette har vi allerede snakket med lærerne om, og de beskrive også situasjonen slik.

Det eneste jeg tror vi og skole er uenige om (hvis vi er uenige, da) er hvorfor han overreagerer. Vi foreldre mener (basert på guttens uttalelser og tidligere erfaringer) at han overreagerer fordi han føler seg alene. Han kjenner ingen i klassen. Og det er vanskelig for han. Vi har også sett før at han sliter litt i grupper med mange ukjente, og trenger litt tid på tomannshånd med de enkelte for å komme inn i gruppa. Skolen derimot mener at han er tilfreds med å ikke kjenne noen, og at han liker best å være alene. De ser det derfor ikke som et problem, og mener at det eneste problemet er det problemet de ser og hører - nemlig at han er brå og høyrøstet.

Som jeg sa i innlegget mitt, jeg har heller ikke vært sånn superfornøyd med sosialiseringssystemet på skolen. Det virker som om de ikke helt vet hva de skal gjøre, kanskje?

Men jeg synes det høres ut som dere ser situasjonen godt, og jeg synes nok du kan legge litt trøkk på hovedproblemet/hoveduenigheten med skolen. Det kan synes å være til hjelp, da, at man forteller at man vet at ens barn ikke er Den Mest Perfekte Ungen I Verden - da åpnes samarbeidsdørene lettere...

Det er ikke så veldig mange barn som vil være alene hele tiden, og det er litt for enkelt at læreren skjuler seg bak dette.

Dersom skolen ikke vil innse problematikken, så tror jeg nok kanskje at jeg som forelder ville ha tatt direkte kontakt med andre foreldre og organisert litt sjøl - på fritida. Det er ofte ikke så mye som skal til for at ungene blir litt kjent, og det kan jo være nok til at de blir mer kjent. Vet ikke helt om dere kjenner til noen andre foreldre godt nok til å tørre det, men det er jo også en vei å gå.

[multippel]

Jo, men godta og godta. Vi godtar det jo hvis vårt barn har et problem. Men vi mener at HVIS det er han som har et problem, ja så må jo skolen først og fremst si i fra til oss om at de mener han har et problem, og så må vi koble inn PPT i første omgang, og senere de instanser som er nødvendige. For uansett hvilket problem han har, så har han krav på tilpasset undervisning, og hjelp til å fungere på skolen.

Lærerne (som vi jo til en viss grad må stole på) forteller at han er en av de flinke guttene. En av dem som er pliktoppfyllende med skolearbeidet, stille og rolig, lett å snakke til, osv. Når vi i tillegg opplever han på samme måte hjemme - hvordan skal vi da anta at han er en bølle og klassens uromoment?

Vi er derimot redd for at han skal utvikle seg til klassens bølle. Og hvis han ikke inkluderes i miljøet er jeg overbevist om at han kommer til å bli nettopp det. Og joda, vi kan la det skure og gå i 4 år, og så ende hos BUP. Eller vi kan ta tak i det nå og avverge problemet. Det skal så lite til fra skolens side.

Det vil være nok at de tar hensyn til at han trenger litt hjelp med å komme inn i miljøet. Det handler litt om bruk av grupper, og det handler litt om å være tilstede og SE hva som foregår. Og det handler om å holde på guttens tillit til de voksne. Men hvis han gang på gang opplever de voksne som urettferdige, så mister han jo den tilliten til dem.

Jeg tror at små justeringer er alt som skal til for at han skal bli inkludert i klassen og få venner der.

"Jo, men godta og godta. Vi godtar det jo hvis vårt barn har et problem. Men vi mener at HVIS det er han som har et problem, ja så må jo skolen først og fremst si i fra til oss om at de mener han har et problem, og så må vi koble inn PPT i første omgang, og senere de instanser som er nødvendige. For uansett hvilket problem han har, så har han krav på tilpasset undervisning, og hjelp til å fungere på skolen"

Jeg er veldig enig med deg i dette. Uansett om det er slik at han misforstår eller om det så var at han hadde dårlig adferd så må de voksne rundt han ta ansvar for å hjelpe han med dette.

Jeg hadde ne sønn som trodde at hver gang noen skumpet borti han så ble han angrepet:-) Ofte dreide det seg om at noen bare snublet eller var vimsete rett oppe i han. Vi snakket om slike episoder hjemmer og jeg prøvde å fullføre historien for han. Jeg prøvde å forklare at det kunne være andre årsaker til det som skjedde. Noenganger så måtte jeg bare holde med han også når det var opplagt dumt. ett eksempel. Han har oppmerksomhetsproblemer og av og til så hørte han rett og slett ikke ringklokka. Han var dypt opptat i sin egen lek. Da sendte læreren ut andre barn for å hente han. De hadde forsøkt å bære han inn!!! Jeg ble ordentlig sint av dette. Han hadde flere eksempler på at han ble trukket gjennom skolegården av llærere som skulle frakta han enten til rektor eller til lærere.

Hans nye lærer tålererer ikke slik oppførsel fra andre voksne på skolen .Det er en sikker måte å stigmatisere en elev på sier hun.

Så at løsningene på skolen også er temmelig lærerstyrt det kan man bare ikke se bort ifra!

[Gjest også en 1. klasse mor]

Som jeg sa i innlegget mitt, jeg har heller ikke vært sånn superfornøyd med sosialiseringssystemet på skolen. Det virker som om de ikke helt vet hva de skal gjøre, kanskje?

Men jeg synes det høres ut som dere ser situasjonen godt, og jeg synes nok du kan legge litt trøkk på hovedproblemet/hoveduenigheten med skolen. Det kan synes å være til hjelp, da, at man forteller at man vet at ens barn ikke er Den Mest Perfekte Ungen I Verden - da åpnes samarbeidsdørene lettere...

Det er ikke så veldig mange barn som vil være alene hele tiden, og det er litt for enkelt at læreren skjuler seg bak dette.

Dersom skolen ikke vil innse problematikken, så tror jeg nok kanskje at jeg som forelder ville ha tatt direkte kontakt med andre foreldre og organisert litt sjøl - på fritida. Det er ofte ikke så mye som skal til for at ungene blir litt kjent, og det kan jo være nok til at de blir mer kjent. Vet ikke helt om dere kjenner til noen andre foreldre godt nok til å tørre det, men det er jo også en vei å gå.

Jeg oppfatter dem nok som litt rådville i forhold til hva de skal gjøre, ja. Det er så enkelt med alle de elevene som bare tilpasser seg og finner venner og alt går greit. Men så er det disse som sliter, da. Hva skal man gjøre med det?

Jeg oppfatter vel egentlig også at skolen ville vært mer komfortable med å være de som kom til oss og fortalte om et problem, enn motsatt. Når vi sier at ting ikke fungerer så sier de at det ser de ikke på skolen.

Jeg har forsåvidt åpnet døren for kritikk av både oss og gutten vår. Men jeg er litt varsom, for jeg syns jammen meg de er raske til å kritisere barnet uoppfordret. Jeg ønsker ikke å legge ved til bålet. Men ja, jeg har sagt at han overreagerer, jeg har sagt at han sliter med å finne seg til rette i grupper, jeg har sagt at han er både sta og langsint.

Men jeg blir bare så sur når argumentasjonen man møtes med er at han står utenfor fordi han er annerledes. Det er bare rett og slett ikke godt nok. Ja, kan godt hende han er annerledes. Han er nok det på mange måter, det ser jo vi også. Men de skal nå vel inkludere han likevel?

[frosken]

Jo, og her er vi inne i en spiral. Han oppfatter det som med vilje fordi han ikke kjenner dem. Han har langt høyere terskel for hva han godtar av knuffing og dytting fra folk han kjenner og er venn med. Men han kjenner dem ikke, derfor reagerer han kraftig. Og fordi han reagerer kraftig trekker de seg unna. Og fordi de trekker seg unna får han ikke være med i leken. Og fordi han ikke får være med i leken blir han ikke kjent med dem. Og fordi han ikke blir kjent med dem fortsetter han å reagere kraftig.

Går han på sfo, og hvordan fungerer det i såfall der?

Tror du det kunne vært en mulighet å invitere noen av guttene i klassen med hjem? Er det noen som bor i nærheten og som dere kunne prøve å få til fellesskap med etter skoletid?

[frosken]

Læreren har bekreftet at gutten vår ikke liker knuffing og dytting, og at han da blir høyrøstet, sånn at hun må snakke til han. Hun bekrefter også problematikken rundt den ene "sjefete" jenta på gruppa, men småsmiler av det og sier at jenter kan nå ofte være litt sjefete, og dessuten prøver jo hun bare å få gutten vår til å skjønne hvilke "regler" som gjelder. Hvis han snakker uten å rekke opp hånda får han tilsnakk av denne jenta, for eksempel.

Læreren har også fortalt at han er litt annerledes enn de andre guttene, og at han ikke helt vil være med på deres litt mer fysiske lek.

I tillegg har gutten selv fortalt akkurat de samme tingene. Dermed føler jeg meg rimelig trygg på at det er slik det foregår.

Det er bra at dere har en felles forståelse av dynamikken i det som skjer.

Jeg ville ha fokusert på tiltak som kan gjøre at han liker seg sammen med klassekameratene. Vet ikke om det er så avgjørende hvilken gruppe han sitter på, da de vanligvis roterer mye i første klasse. De sitter ikke i gruppene hele dagen regner jeg med.

[frosken]

Min gutt er nok mye som du beskriver din jente. Han ser ikke alltid sine egne handlinger, og han overreagerer mange ganger. Dette har vi allerede snakket med lærerne om, og de beskrive også situasjonen slik.

Det eneste jeg tror vi og skole er uenige om (hvis vi er uenige, da) er hvorfor han overreagerer. Vi foreldre mener (basert på guttens uttalelser og tidligere erfaringer) at han overreagerer fordi han føler seg alene. Han kjenner ingen i klassen. Og det er vanskelig for han. Vi har også sett før at han sliter litt i grupper med mange ukjente, og trenger litt tid på tomannshånd med de enkelte for å komme inn i gruppa. Skolen derimot mener at han er tilfreds med å ikke kjenne noen, og at han liker best å være alene. De ser det derfor ikke som et problem, og mener at det eneste problemet er det problemet de ser og hører - nemlig at han er brå og høyrøstet.

Dere har all mulig grunn til å motsi skolen på deres oppfatning om at han trives best alene.

Synes også erfaringen fra hvordan barnehagen med litt tilrettelegging klarte å snu en negativ spiral, er viktige opplysninger å komme med.

Kanskje synes skolen dere stresser litt mye med dette, og i såfall kan det bli lettere for dem å forstå hvorfor hvis de kjenner til erfaringen fra barnehagen.

[frosken]

Jeg oppfatter dem nok som litt rådville i forhold til hva de skal gjøre, ja. Det er så enkelt med alle de elevene som bare tilpasser seg og finner venner og alt går greit. Men så er det disse som sliter, da. Hva skal man gjøre med det?

Jeg oppfatter vel egentlig også at skolen ville vært mer komfortable med å være de som kom til oss og fortalte om et problem, enn motsatt. Når vi sier at ting ikke fungerer så sier de at det ser de ikke på skolen.

Jeg har forsåvidt åpnet døren for kritikk av både oss og gutten vår. Men jeg er litt varsom, for jeg syns jammen meg de er raske til å kritisere barnet uoppfordret. Jeg ønsker ikke å legge ved til bålet. Men ja, jeg har sagt at han overreagerer, jeg har sagt at han sliter med å finne seg til rette i grupper, jeg har sagt at han er både sta og langsint.

Men jeg blir bare så sur når argumentasjonen man møtes med er at han står utenfor fordi han er annerledes. Det er bare rett og slett ikke godt nok. Ja, kan godt hende han er annerledes. Han er nok det på mange måter, det ser jo vi også. Men de skal nå vel inkludere han likevel?

Jepp! Det er skolens ansvar å jobbe for at alle førsteklassingene skal trives i klassen, enten de er helt "gjennomsnittlige" (hvis det da finnes slike barn), eller de er litt er spesielle.

[Gjest også en 1. klasse mor]

Dere har all mulig grunn til å motsi skolen på deres oppfatning om at han trives best alene.

Synes også erfaringen fra hvordan barnehagen med litt tilrettelegging klarte å snu en negativ spiral, er viktige opplysninger å komme med.

Kanskje synes skolen dere stresser litt mye med dette, og i såfall kan det bli lettere for dem å forstå hvorfor hvis de kjenner til erfaringen fra barnehagen.

Jeg tror nok at de syns vi stresser, ja. De avfeier oss liksom litt med at det er helt vanlig at ting tar tid, det er ikke så langt inn i skoleåret, osv.

Så vi skal nevne det med barnehagen. Takk for svarene dine, forresten!

[Gjest også en 1. klasse mor]

Det er bra at dere har en felles forståelse av dynamikken i det som skjer.

Jeg ville ha fokusert på tiltak som kan gjøre at han liker seg sammen med klassekameratene. Vet ikke om det er så avgjørende hvilken gruppe han sitter på, da de vanligvis roterer mye i første klasse. De sitter ikke i gruppene hele dagen regner jeg med.

Gruppene er hele dagen, ja. Unntatt når de er på tur, selvsagt.

[Gjest også en 1.klasse mor]

Går han på sfo, og hvordan fungerer det i såfall der?

Tror du det kunne vært en mulighet å invitere noen av guttene i klassen med hjem? Er det noen som bor i nærheten og som dere kunne prøve å få til fellesskap med etter skoletid?

Han går ikke på SFO.

[multippel]

Læreren har bekreftet at gutten vår ikke liker knuffing og dytting, og at han da blir høyrøstet, sånn at hun må snakke til han. Hun bekrefter også problematikken rundt den ene "sjefete" jenta på gruppa, men småsmiler av det og sier at jenter kan nå ofte være litt sjefete, og dessuten prøver jo hun bare å få gutten vår til å skjønne hvilke "regler" som gjelder. Hvis han snakker uten å rekke opp hånda får han tilsnakk av denne jenta, for eksempel.

Læreren har også fortalt at han er litt annerledes enn de andre guttene, og at han ikke helt vil være med på deres litt mer fysiske lek.

I tillegg har gutten selv fortalt akkurat de samme tingene. Dermed føler jeg meg rimelig trygg på at det er slik det foregår.

Jeg syns det er en uting at andre elever får lov til å irettesette og oppdra de andre. Det er lærerens oppgave å gjøre det syns jeg.

[frosken]

Han går ikke på SFO.

Kunne det være et alternativ at han gikk noe på sfo en periode? Det sies vel at sfo også har en viktig rolle når det gjelder integreringen av alle seksåringene.

[Gjest også en 1. klasse mor]

Jeg syns det er en uting at andre elever får lov til å irettesette og oppdra de andre. Det er lærerens oppgave å gjøre det syns jeg.

Syns jeg også... jeg blir ganske provosert av det.