jeg blir så fortvilet!

[Pus123]

Vi fikk en sønn for 3 måneder siden, har en sønn til på 2 år, jeg går hjemme med de begge, han største er 50% i barnehage.. Men de dagene han største er hjemme er skikkelig slitsomme, fordi han er veldig krevende.

Han jobber fra 7 til halv fire hver eneste dag.. Når han kommer hjem så orker han aldri noe som helst, ikke gjøre noe husarbeid, klærne vasker seg visst selv, så snart jeg spør om noe blir det bare sure miner, han tror det er lett å gå hjemme med 2 unger, og skjønner ikke hvorfor jeg ikke har laget middag til han kommer hjem.. Har minsten fra jeg står opp til jeg legger meg, en dag her spurte jeg om han kunne ta han litt, for jeg var litt sliten, og da fikk jeg bare "jeg har vært på jobb, er lite med pusterom på meg også" det var unnskyldningen, jeg står opp hver eneste natt med minsten, fordi han sier han skal på jobb og trenger søvnen, han gjør rett og slett ingenting, og tar ikke intiativ til husarbeid uten at jeg må be om det, er så innmari sliten, vet ikke hva jeg skal gjøre..

[Mirabell]

''en dag her spurte jeg om han kunne ta han litt, for jeg var litt sliten, og da fikk jeg bare "jeg har vært på jobb, er lite med pusterom på meg også" ''

Utrolig at han kan få seg til å si noe sånt om å være sammen med sitt eget barn!!

Eneste rådet jeg har til deg, er å ha en skikkelig alvorlig prat med mannen din. Ikke bare om at han må ta barna fordi du er sliten, men for at både han og barna trenger at de er sammen. Ikke spør ham om han kan ta minsten, men si at han skal ta ham. Stikk ut et par timer, hvis det trengs!

Det er slitsom å gå hjemme med to små barn, og det er slitsomt å være på jobb. Men det er slitsomt på forskjellig måte, og han har ikke noe valg!

[Glimtipper]

Å være hjemme med to små er mer enn en fulltidsjobb, i hvert fall om du har husarbeid i tillegg. Tre måneder gamle spedbarn krever utrolig mye og dette må han da ha fått med seg innen nå?

Hvordan var det når eldstemann var liten? Delte dere på arbeidsoppgavene/barnefri da?

Du må nesten bare snakke med han. Om ettermiddagen, når han kommer hjem fra jobb, så står dere likt. Han har jobbet hele dagen, du har jobbet hele dagen. Nattevåk kan være tøft og det kan være lettere for deg å få deg en lur midt på dagen (avhengig av barna), men han burde i alle fall ta i et tak i helgene. Resten deler dere på.

Dermed basta!

[sweetness]

Søsteren mi har det sånn hun også. Det er som om mannen skal "hjelpe henne med husarbeidet" og "hjelpe henne med ungene"! Akkurat som om det ikke er like mye hans unger og husarbeid og ansvar det! Jeg har vært mye hos min søster opp igjennom årene og hjulpet til og jeg har mange ganger følt at jeg har kommet nærmere ungene enn det han har til tider, fordi han alltid jobber eller er for sliten til å være sammen med dem når han først er hjemme.

Søsteren min har vært aaalt for dumsnill og ikke sagt så mye ila årene, men her tror jeg det er viktig at du ikke gjør samme feil. Det som blir vanskelig er vel å få han til å se hvordan din hverdag er, når han tydeligvis ikke har en anelse om hva det innebærer. Men å sette seg ned å dele følelser og tanker om dette er uansett verdt et forsøk! Man må bare ikke tro at han en dag "våkner" opp å skjønner dette- han trenger det nok gruuundig forklart!

Rist litt fornuft i mannen din! =)

[Sofline]

Så kan skal jobbe åtte timer om dagen mens du skal være "på vakt" 24 timer i døgnet? Å ha barselspermisjon er en fulltidsjobb, spesielt når du har et barn til hjemme store deler av tiden også. Dessuten er barselspermisjonen også til for kvinnen, for at hun skal få tid til å komme seg etter fødeslen igjen.

Jeg har dessverre ingen råd til deg. Har du mulighet for å overlate barna til ham en stund, for en dag for eksempel, så han kan se hvor mye du faktisk gjør?

[Gjest mitt råd]

Det er rimelig å forlange at du står opp om natten siden mannen skal ut på jobb. I helgene bør dere bytte på.

Vil nok tro at en baby sover mye på dagtid, men dette er kanskje individuelt. Du bør nok sette av en kveld eller to i uken hvor du må ut noen timer f.eks. trening osv slik at ikke alt dreier seg om barnestell.

[Gjest få hjelp]

Venninnen min hadde det slik. Det endte med at hun ble sykemeldt og pappaen måtte ta over permisjonen. Fastlegen forstod hvor utslitt hun var. Hun ammet en del, men introduserte også erstatning, og så tok pappaen det meste med babyen en måned.

Er det mulig å ha en full plass til eldstemann, hvis du er utslitt så er det ikke sikkert at han har det bedre hjemme enn i barnehagen.

Snakk med fastlegen din, be om at han tar dere begge inn til en samtale, for eksempel?

[Speak]

Det er rimelig å forlange at du står opp om natten siden mannen skal ut på jobb. I helgene bør dere bytte på.

Vil nok tro at en baby sover mye på dagtid, men dette er kanskje individuelt. Du bør nok sette av en kveld eller to i uken hvor du må ut noen timer f.eks. trening osv slik at ikke alt dreier seg om barnestell.

Jeg trodde også at den som var hjemme burde ta all nattevåk. Det forsto jeg at var helt feil da jeg begynte å jobbe, og gubben skulle gå hjemme. Det er sååååå mye enklere å sove hele nattaen enn å ta nattevåk + være hjemme med små barn.

Du bør nok sette deg ned å fortelle hvordan DU har det. Ikke hakk på han, for da setter han sikker ut alle pigger med en gang. Vær gjerne ydmyk, og fortell at du rett og slett ikke makter alt sammen.

Spør om du kan ta en "fridag" alene hvor han har hele ansvaret. Da forstår han kanskje litt bedre etterpå.

I tillegg kan du spørre han om hva han kan tenke seg å bidra med. Det er ofte lettere å få andre til å gjøre noe om du spør hva de vil gjøre, enn om du pålegger dem arbeidsoppgaver. Du må jo også gjerne tipse han om hva du hadde satt stor pris på.

Dette er en veldig ydmyk måte å gjøre det på, men av erfaring så virker dette best. Jeg tenker da at det spiller liten rolle om man kryper litt dersom man oppnår det man ønsker.

For det er ingen tvil om at dette er feil!!! En kan ikke jobbe 24 timer i døgnet mens den andre jobber 8 timer.

[Gjest sjokoladeplaten]

Dere er fanget i noe som jeg og min mann også har slitt med. Jeg kaller det "hvem har det værst"-sykdommen.

Jeg og min mann har vært veldig slitne, min mann har vært/er psykisk syk, mye å holde ordne på hjemme, to barn i småskolealder med div aktiviteter, full jobb osv.

vi begynte sånn som dere: jeg er sliten-jeg er mer sliten-jeg har gjort det og det-du gjør ingenting-men jeg har gjort noe mer slitsomt-jeg er deppa-men jeg er mer deppa!-jeg har opplevd kjipe ting på jobben-men jeg har opplevd noe enda værre!!!

Og på denne måten klarte vi hverken å støtte hverandre eller oss selv. Vi klarte ikke å forandre på noen ting. Vi konkurrerte om å ha det værst, og oppi alt sammen ble mannen min psykisk syk. Og det kan skje dersom man lever i et destruktivt forhold og ikke får og gir støtte til den man faktisk innerst inne er glad i.

Du vil nok at jeg skal gi støtte til deg nå. Jeg vet mye om å gå hjemme med baby og en (kanskje sjalu og krevende) storesøsken. Jeg forstår at du er sliten og trenger avlastning.

Men jeg tror også at mannen din er sliten! Hvis ikke han er sliten, er han jo nesten slem :/ og det er han ikke,for han er sammen med deg

Derfor er det kommunikasjon og avlastning fra andre som er deres løsning. Det er ikke flaut å be om hjelp utenfra, heller. Besteforeldre, naboer, venner ol som kan ta seg litt av i hvert fall den eldste ungen?

Kanskje dere kan komme dere til familieterapeut?

Dere må i hvert fall gå sammen og snakke om dette. Kan dere kanskje lage en husarbeidsplan? Det er heller ikke sikkert han forstår hvor slitsomt det er å være hjemme med de to. La han prøve! Og i helgene kan han vel gå ut og finne på noe sammen med den eldste ungen (tur i skogen, svømming, kafe,kino....), sånn at du får han den yngste i fred og slappe av mens den yngste sover. Menn har det også med å synes det er bedre å være sammen med den eldste, som han kan snakke med. De trenger sikkert å få bedre kontakt også.

Uansett, jeg ønsker dere lykke til. Gjør noe nå, før det er for sent....

[fuji1365380447]

Dere er fanget i noe som jeg og min mann også har slitt med. Jeg kaller det "hvem har det værst"-sykdommen.

Jeg og min mann har vært veldig slitne, min mann har vært/er psykisk syk, mye å holde ordne på hjemme, to barn i småskolealder med div aktiviteter, full jobb osv.

vi begynte sånn som dere: jeg er sliten-jeg er mer sliten-jeg har gjort det og det-du gjør ingenting-men jeg har gjort noe mer slitsomt-jeg er deppa-men jeg er mer deppa!-jeg har opplevd kjipe ting på jobben-men jeg har opplevd noe enda værre!!!

Og på denne måten klarte vi hverken å støtte hverandre eller oss selv. Vi klarte ikke å forandre på noen ting. Vi konkurrerte om å ha det værst, og oppi alt sammen ble mannen min psykisk syk. Og det kan skje dersom man lever i et destruktivt forhold og ikke får og gir støtte til den man faktisk innerst inne er glad i.

Du vil nok at jeg skal gi støtte til deg nå. Jeg vet mye om å gå hjemme med baby og en (kanskje sjalu og krevende) storesøsken. Jeg forstår at du er sliten og trenger avlastning.

Men jeg tror også at mannen din er sliten! Hvis ikke han er sliten, er han jo nesten slem :/ og det er han ikke,for han er sammen med deg

Derfor er det kommunikasjon og avlastning fra andre som er deres løsning. Det er ikke flaut å be om hjelp utenfra, heller. Besteforeldre, naboer, venner ol som kan ta seg litt av i hvert fall den eldste ungen?

Kanskje dere kan komme dere til familieterapeut?

Dere må i hvert fall gå sammen og snakke om dette. Kan dere kanskje lage en husarbeidsplan? Det er heller ikke sikkert han forstår hvor slitsomt det er å være hjemme med de to. La han prøve! Og i helgene kan han vel gå ut og finne på noe sammen med den eldste ungen (tur i skogen, svømming, kafe,kino....), sånn at du får han den yngste i fred og slappe av mens den yngste sover. Menn har det også med å synes det er bedre å være sammen med den eldste, som han kan snakke med. De trenger sikkert å få bedre kontakt også.

Uansett, jeg ønsker dere lykke til. Gjør noe nå, før det er for sent....

Jeg kjenner meg veldig igjen i "hvem er mest sliten leken" - den leker vi en del hjemme hos oss også.

Til tider (når snuppa er mye oppe om natta) så er det nesten en konkurranse om hvem som har sovet minst....

Ikke særlig konstruktivt nei.

[Gjest Elextra]

Argh, jeg blir provosert av å lese slikt!

Å være hjemme med to små barn, hvorav ett spedbarn, er fulltidsjobb god som noen. Om du får gjort noe husarbeid på dagen er det bare en ekstra bonus.

Jeg synes det rettferdige ville være at dere deler på alt arbeid og ansvar etter at din mann har kommet fra jobb. Kanskje tar du brorparten av nattevåket, men han bør også stille opp om natten i mellom, slik at også du enkelte ganger får tatt igjen litt søvn (spørs jo litt på behovet for dette, svært forskjellig hvor mye spedbarn sover på natten).

Du bør antakelig komme deg mer ut av huset for å få ham til å forstå. Med det første bør han få en hel lørdag eller søndag hjemme med de to barna for å se hvor "lett" det er. I tillegg bør du få deg enkelte faste aktiviteter på kveldene, for å komme litt ut.

Dere må også få til en ordning med deling av husarbeidet ellers, men det blir selvfølgelig ikke lett om han mangler forståelse og generelt er uvillig til å dele.

[Sofline]

Det er rimelig å forlange at du står opp om natten siden mannen skal ut på jobb. I helgene bør dere bytte på.

Vil nok tro at en baby sover mye på dagtid, men dette er kanskje individuelt. Du bør nok sette av en kveld eller to i uken hvor du må ut noen timer f.eks. trening osv slik at ikke alt dreier seg om barnestell.

Hvorfor er det rimelig å forlange at bare hun står opp om natten? Det er da ikke mye søvn å få på dagtid når hun har både baby og 2-åring.