SFO og begrensning av barnas matinntak.

[PieLill]

Som i første runde ikke har satt foten ned?

Ja-ja...

Hvordan vet du hva foreldrene har gjort og gjør om du ikke snakker med dem?

Barn kan bli overvektige selv om foreldrene gjør alt riktig.

De kan heller ikke sette foten ned for en overspising som skjer når de ikke er til stedet.

mvh

[PieLill]

"Som helsepersonell er hun underlagt streng taushetsplikt og kan uansett ikke diskutere enkeltelever uten samtykke fra den det gjelders foresatte"

Hun kan ta i mot informasjon og bekymringer.

Men litt lengre opp her var det snakk om å gå til helsesøster for å finne ut hva foreldrene har foretatt seg i forhold til et barns overvekt. Det blir brudd på taushetsplikten å gi videre slik informasjon om den eksisterer.

Men det er tøv å spørre helsesøster om hva foreldrene gjør og mener, når foreldrene er tilgjengelige for kommentar hver dag.

mvh

[PieLill]

"Men ER du egentlig det? Tror du det finnes ett eneste sterkt overvektig menneske i dag som ville vært normalvektig hvis bare en voksen hadde nektet dem litt mat når de var små???"

Det er nøyaktid den samme oppskriften ekspertene bruker på barn og overvekt. Det vet jeg fra en venninne. De forhører seg om hvor mye barnet spiser og setter opp et program og reduserer mengden mat.

Det er kanskje hva en ernæringsfysiolog ville gjort. Og som enkelttiltakt vil det sannsynligvis ha null effekt. Fordi mat, vekt og spiseforstyrrelser (som overspising er) er langt mer enn teoretiske kunnskaper.

Skal man gjøre noe som har effekt, må man se på hele barnets livssituasjon, fysiske og psykiske helse, psykososialt miljø osv.

Om det var så enkelt som bare å spise si eller så, ville ikke noen vært overvektige. Det er denne overfladiske, innsiktsløse og ofte full av fordommer ovenfra-og-ned-hjelpen folk klarer seg best uten.

mvh

[PieLill]

"Jeg hadde blitt ganske så forb... om noen hadde koblet inn eksterne fagfolk angående mitt barn uten å si et kløyva ord til meg først"

Javel, men hva om du ikke er i stand til på egenhånd å se hva som kan gjøres eller for den del ser det, men lukker øynene?

Da min sønn begynte på ungdomskolen, skrev jeg et langt brev til skolen fordi jeg ønsket at de skulle legge merke til sykdommen hans.

Uten at jeg visste det ble logopeden kontaktet. Tok hørselstest. Ga han utstyr så han skulle høre bedre.Utstyr jeg ikke ante fantes. Nå fungerte ikke dette utstyret noe særlig, men nå har logopeden søkt om høytalere i klasserommet.

Har ikke tenkt tanken på dette jeg.

Jeg var ikke i stand til se at det var mulig. Jeg var ikke stand til å på egenhånd gjøre noe med det.

Vet du, jeg er veldig glad for at rektor koblet inn logopeden og at logopeden tok tak i dette.

Jeg mener dette blir samme sak.

For det første var det du som tok inisiativ.

For det andre burde de og er pliktige til å informere deg om hva de tenkte å gjøre. Men etter som du ba om hjelp er det ingen større sak. Jeg ville også først og fremst vært glad for alle gode krefter.

De har ikke lov å utrede et barn uten foreldrenes samtykke. Men en skolelogoped gjør jo mye mer enn formelle utredninger.

Men for å bruke logopeden som eksempel. Om ditt yngste barn hadde problemer med uttalen som du ikke hadde lagt merke til, ville du da syntes det var naturlig at barnets lærer eller en logoped du kanskje aldri hadde møtt tok det opp med deg. (Vi ville nok begge takket ja til logopedhjelp.)

Om SFO går til helsesøster _før_ de tar opp et overspisings og vektproblem med meg som forelder, har de allerede avskrevet min innsikt, beslutningsevne og samarbeidsevne. Jeg får ingen sjanse til å vise hva jeg står for, de har dratt fram de store kanonene. Det er da ganske opplagt at å formidle et budskap gjennom tredieperson, er et uttrykk for dyp misstillit.

Om et av mine barn hadde et vektproblem, ville jeg sannsynligvis ikke tatt det opp med SFO fordi de ikke ville hatt noen vesentlig rolle. Barna har med niste, så hva og hvor mye de spiser har jeg alt kontroll på. Jeg ville tatt opp ønsket om mye fysisk aktivitet uten å dra inn vekt i dette. Ønsket står godt på egne ben.

Hvem jeg dro inn som hjelpere om mitt barn hadde vektproblemer, ville avhenge av hvem jeg hadde tillit til med hensyn på både faglige og menneskelige kvalifikasjoner. Jeg vil ha meg frabedt at skolen på eget inisiativ drar inn helsevesnet i forhold til mine barn.

At foreldre ikke diskuterer et problem barnet har med skole-/SFO-personell som i alle fall ikke har noe å bidra med, betyr ikke at foreldrene ikke gjør noe med problemene.

mvh

[Gjest Mom33]

Taushetsplikt innebærer _ikke_ fri flyt av opplysninger mellom alle i en gruppe som har taushetsplikt. Det øyeblikket helsesøster lekker, har h*n ikke bare brutt helsepersonellets lovpålagte taushetsplikt. H*n har også pulverisert sin tillit blant sine pasienter.

''Det handler ikke om guts, PieLill, det handler om takt og tone og oppførsel - og om hvilket sendebud som kan gi budskapet best tyngde.''

God takt og tone er å ta opp saken med den/de det gjelder først og deretter bli enige om hva som eventuelt skal gjøres videre og hvem som skal gjøre det. Budskap som blir sendt omveier i stedet for direkte fra avsenderen, har ingen tyngde eller troverdighet. Det svekker derimot både avsenderens og budbringerens tillit.

Som personale på SFO behøver du, som du helt riktig påpeker, ingen formell utdanning innen helse. Du er dermed ikke mer enn alminnelig voksenkompetent til å vurdere et bars vektproblemer og matvaner.

Men du er fullt ut kompetent til å ta opp en eventuell bekymring med barnets foreldre. Hvem er nærmere til å bedømme dette og ta affære enn foreldrene. Det er ikke helsesøster, men foreldrene som har det overordnede ansvaret for barnets helse. Dermed er de første instans å snakke med. Å gå via tredjeperson er en klar underkjennelse av foreldrenes dømmekraft og autoritet.

F.eks.:

"Per ha vært ganske trett og irritabel de siste par dagene. Vi har nesten lurt litt på om han er syk."

"Per har det for travelt med å leke til å få spist maten sin på SFO. Synes dere dette er greit."

"Per ser ut til å spise seg ubehagelig mett her på SFO. Nesten som en konkuranse om hvem som kan spise mest. Er dette noe dere ønsker vi skal gjøre noe med? Har dere bestemte måter å takle dette på hjemme?"

Det er ingen ting ved barns matinntak eller aktivitetsnivå som er for kompliserte til å ikke kunne tas direkte med foreldrene _først_. Det handler om å fortelle foreldrene hva som skjer og hva man har observert, uten å trekke faglige "helsekonklusjoner". Så er det opp til foreldrene å vurdere de opplysningene de får.

''Når et barn er overvektig, så synes det som om det er forbudt for noen som helst "å bry seg". Hva om et barn kommer med blåmerker - skal noen bry seg da?''

Problemet er at de fleste som bryr seg ikke bryr seg nok. Det blir bare en påpekeing av ofte opplagte problem, uten noe reelt tilbud om hjelp. Da sitter man igjen med uttidig innblanding og fag-/voksenpersoner som først og fremst driver håndtoing. Har man ikke resurser og kompetanse til å gå inn i problemet på en skikkelig måte, noe de ferreste har, bør man heller holde seg unna.

Dessuten mener jeg at det finnes ting som kan være langt mer alvorlig enn et overvektsproblem. Ofte blir andre ting oversett fordi voksne fortaper seg i vekt.

Det grusomme og katastrofale med overvekt er tildels et voksenskapt problem. Stadig problematisering av noe man ikke får gjort noe med, gjør det som regel verre.

mvh

SFO-ansatte og foreldre er ordinære, normalt utrustede mennesker som stiller likt hva helseproblematikk angår. Om en SFO-ansatt tar opp overvektsproblematikk med foreldrene, så er jo ikke de mer kompetente til å gjøre noe med det enn den SFO-ansatte er.

Helsesøster skal være, gjennom sin fagutdanning, mer kompetent. Helsesøster har også et faglig nettverk tilgjengelig, som kan kobles inn om det er fare på ferde.

Jeg skjønner virkelig ikke dette med taushetspliktsproblematikken din. Nei, verken helsesøster eller lærere eller SFO-ansatte har lov til å diskutere et barn med noen andre, men du må ikke komme og si at helsesøster og lærer/SFO-ansatt ikke har lov til å snakke om et barn seg imellom. Det er jo helt meningsløst. Igjen: Hva om et barn kommer med blåmerker gjentatte ganger? Det er jo helt horribelt å tro at ikke kompetente voksenpersoner rundt barnet skal snakke sammen! Det kan jo hende at den ene har opplysninger som tilsier at det ikke er fare på ferde, og dermed kan forhindre at den andre begår overtramp mot foreldrene/barna.

Du skriver at problemet ligger i at man ikke bryr seg nok. Igjen, jeg forstår ikke hvordan du mener at voksenpersonmekanismene skal virke. Når en SFO-ansatt snakker med helsesøster, forteller om problematikken rundt ett barns matinntak, så erkjenner jo den ansatte at vedkommende ikke kan nok om temaet, men har nok vett og forstand til å a) se at noe ikke er riktig og gå til en kompetent instans med problemet.

Dersom et barn er overvektig, så er jo sannsynligheten for at dette barnet blir feilernært stor. Hvilket poeng er det da for den SFO-ansatte og snakke direkte med foreldrene? Ikke er den SFO-ansatte kompetent på fagområdet, og ikke er foreldrene det. Da blir det jo kun utidig innblanding, da, som jo er noe av det verste som kan skje.

[Gjest Mom33]

SFO-ansatte må gjerne ta opp barns overspising. Man trenger ingen helseutdanning til å skjønne at noen stadig vekk spiser seg sprengmett. Foreldrene er de som må skjære gjennom og ta affære i sine barns liv. Derfor er foreldrene riktig adresse for en slik bekymring.

Selv har jeg ved mange anledninger gjort avtaler med skole/SFO angående hva barna mine spiser og drikker eller ikke. Dette har ikke dreid seg om overspising, men vært av mer praktisk art.

Jeg har også iblant spurt de som er med barna mine i løpet av dagen, hva ungene faktisk får i seg. Dette er like naturlig å diskutere som hva de har på seg av klær ved ulike anledninger.

Om noen av SFOs personale var oppriktig bekymret fordi de mente et av mine barn spiste for mye eller for lite, ville jeg selvsagt ønsket å vite om det. Men jeg ville ha meg frabedt at de drar inn helsesøster eller andre tredjepersoner for å formidle budskapet. Hvor dumme tror de jeg er!

mvh

''Foreldrene er de som må skjære gjennom og ta affære i sine barns liv. Derfor er foreldrene riktig adresse for en slik bekymring.''

Men det er jo hovedproblematikken her - overvektsproblematikk for barn skyldes oftest feilernæring fra foreldrenes side.

''Men jeg ville ha meg frabedt at de drar inn helsesøster eller andre tredjepersoner for å formidle budskapet. Hvor dumme tror de jeg er!''

Det er her vi er fundamentalt uenige. Du ser på det som en fornærmelse, jeg ser på det som en ressurs. Jeg oppfatter ikke at noen ser på en forelder som mer eller mindre dum om budskapet kommer fra helsesøster.

[Gjest Mom33]

Hvordan vet du hva foreldrene har gjort og gjør om du ikke snakker med dem?

Barn kan bli overvektige selv om foreldrene gjør alt riktig.

De kan heller ikke sette foten ned for en overspising som skjer når de ikke er til stedet.

mvh

''Hvordan vet du hva foreldrene har gjort og gjør om du ikke snakker med dem?''

Ingenting. Men om foreldrene selv ikke er åpne om vektproblematikk - når de er klar over det og gjør noe med det - til de ansatte på SFO, så kan jo det tyde på at de ikke ønsker involvering fra SFO-ansatte. Og da blir det veldig feil om SFO-ansatt tar opp saken med foreldre. Helsesøster vil kanskje være informert om at vedkommende er "fanget opp", og dermed kan forhindre at stein blir lagt til byrden for foreldrene.

''Barn kan bli overvektige selv om foreldrene gjør alt riktig.''

Tenker du da på sykdom/medisinering som gjør at barnet legger på seg? Om det er tilfelle, så er vel ikke overspising noe den SFO-ansatte vil reagere på?

''De kan heller ikke sette foten ned for en overspising som skjer når de ikke er til stedet.''

Nei, og der slutter liksom ringen litt for meg. Foreldre skal ta tak når ungene sliter med matinntak, men hvis de ikke vet om det - hvilket kanskje er en del av en fornektelsestanke om barnet er overvektig? - så kan de ikke stoppe det. Det hjelper jo ikke å stoppe overspising i ett måltid på SFO, det må jo sterkere "lut" til. Og da mener jeg at det er helsesøster som må ta det opp med foreldrene, etter f.eks. samtale med SFO-ansatt.

[Gjest Mom33]

Men litt lengre opp her var det snakk om å gå til helsesøster for å finne ut hva foreldrene har foretatt seg i forhold til et barns overvekt. Det blir brudd på taushetsplikten å gi videre slik informasjon om den eksisterer.

Men det er tøv å spørre helsesøster om hva foreldrene gjør og mener, når foreldrene er tilgjengelige for kommentar hver dag.

mvh

Hvis du har oppfattet mine innlegg slik, at SFO-ansatte skal gå til helsesøster for å få info om et barn/barnets foreldre, så har jeg uttrykt meg dårlig.

Det er jo horribelt, det er jeg enig i. Jeg mener at SFO-ansatt skal snakke med helsesøster om problematikken, informere helsesøster, og så må helsesøster ta tak i det mot foreldrene.

[Gjest Mom33]

Om SFO kom til meg med sine observasjoner, ville jeg satt stor pris på dette. Det ville dannet grunnlaget for et samarbeide til barnets beste.

Om SFO kom til meg med mer eller mindre velfunderte ferdigtygde konklusjoner, ville utgangspunktet for et samarbeid være svekket.

Om SFO, uten å ha sagt et kvidder til meg først, pusser helsesøster på meg, ville jeg trukket den konklusjonen at de så på meg som en heller håpløs samarbeidspartner som de eide null respekt for og ikke stolte på mine innsitk og dømmekraft på området i det hele tatt. Jeg ville faktisk vurdert å ta barnet ut av SFO, uavhengig av om jeg mente det var behov for eksperthjelp angående mat og vekt.

Om jeg derimot ble enig med SFO om å konsultere helsesøster, blir det helt greit.

Om et av mine barn hadde så store vektproblemer at vi trengte hjelp fra spesialister, ville jeg ikke gått til helsesøster. H*n vet ikke spesielt mye mer enn jeg. Fastlege og henvisning til de som faktisk er spesialister på området, ville vært veien å gå.

Men veien til foreldrenes samarbeidsvilje og tillit går ikke via en uppfordret hendvendelse til helsessøster.

mvh

Jeg skjønner fortsatt ikke denne ekstreme motviljen mot helsesøster i skolen. Det høres ut som helsesøster er en heks som bare venter på å slå kloa i en eller annen forelder, for å ødelegge deres liv. Slik er det jo ikke i praksis.

At helsesøster ikke er ekspert på området ernæring, så vet helsesøster gangen i prosessen for å skaffe hjelp. Og jeg tror du misforstår kraftig her: Det har aldri vært noen tanke herfra om at SFO skal presentere en ferdig konklusjon til foreldrene om de registrerer overspising/spiseproblematikk hos barn. Ei heller helsesøster.

Det kan høres ut som det er svært ulike oppfatninger om hvordan helsesøstre opptrer, jeg tenker hele tiden samarbeid, samarbeid, samarbeid. Jeg tror ikke at en helsesøster som får en bekymringsmelding fra SFO-ansatt setter seg ned, formulerer en konklusjon og presenterer denne for foreldrene uten å ha hatt en prat med dem. Aldri i livet.

Dette handler om hvem som skal ta det første skrittet mot å hjelpe et barn som ikke har det bra. Når foreldrene ikke evner, må det da være suverent at noen andre voksenpersoner tar tak i det og henvender seg til riktig adresse.

[Gjest Mom33]

Det er kanskje hva en ernæringsfysiolog ville gjort. Og som enkelttiltakt vil det sannsynligvis ha null effekt. Fordi mat, vekt og spiseforstyrrelser (som overspising er) er langt mer enn teoretiske kunnskaper.

Skal man gjøre noe som har effekt, må man se på hele barnets livssituasjon, fysiske og psykiske helse, psykososialt miljø osv.

Om det var så enkelt som bare å spise si eller så, ville ikke noen vært overvektige. Det er denne overfladiske, innsiktsløse og ofte full av fordommer ovenfra-og-ned-hjelpen folk klarer seg best uten.

mvh

''Skal man gjøre noe som har effekt, må man se på hele barnets livssituasjon, fysiske og psykiske helse, psykososialt miljø osv.

Om det var så enkelt som bare å spise si eller så, ville ikke noen vært overvektige. Det er denne overfladiske, innsiktsløse og ofte full av fordommer ovenfra-og-ned-hjelpen folk klarer seg best uten.''

Her sier du det jo selv - foreldre alene kan ikke klare denne jobben når det først har sklidd ut. Det må inn fagfolk, ernæringsfagfolk er en av gruppene, og for å få inn disse må helsevesenet fange opp barnet. Hvorfor kan ikke dette skje via helsesøster på skolen? Når foreldrene alene ikke har greid å gjøre noe, hvorfor er det da så ille at de får hjelp?

[Gjest Lotus78]

Men det ER IKKE DIN SAK. Stakkars unge! Ikke bare vil hun møte uforstandige medelever på skolen, som kanskje erter og kommenterer - i tillegg må hun måte et bedreviter av en SFO-ansatt som har sett det ut som sin oppgave å slanke henne.

La ungen være. Hadde det vært min unge og du hadde blandet deg borti matinntaket så hadde jeg anmeldt deg.

Ja, men det hadde jo vært på sin plass. Da hadde du jo bevist at du faktisk er like psyk som du høres. Lurer på om politiet hadde ledd seg i hjel i løpet av avhøret.

[frosken]

Ja, men det hadde jo vært på sin plass. Da hadde du jo bevist at du faktisk er like psyk som du høres. Lurer på om politiet hadde ledd seg i hjel i løpet av avhøret.

Hvorfor i all verden slenge ut påstander om at noen er "psyk" fordi dere er uenige om noe?

(Mulig dere har kranglet før også uten at jeg har sett hvem som har sagt hva til hvem, men jeg synes uansett det er en kjip hersketeknikk i debatter å komme med slike utsagn.)

[Gjest Lotus78]

Ja, men det hadde jo vært på sin plass. Da hadde du jo bevist at du faktisk er like psyk som du høres. Lurer på om politiet hadde ledd seg i hjel i løpet av avhøret.

Uenighet er greit. Jeg ble litt irritert over måten denne også en mamma prater til meg. Trenger ikke å gå mer enn 2 innlegg overfor. Der har jeg ingenting i sfo å gjøre. I neste skal jeg anmeldes. Men jeg skal ikke bli sur, folk må gjerne trille bort over gulvet å se på at andre barn leker fordi du ikke orker å være med. Stå på sidelinjen uten venner.

[kosen]

For all del - er du kvalifisert til å hjelpe til så hjelp. Men ER du egentlig det?

Tror du det finnes ett eneste sterkt overvektig menneske i dag som ville vært normalvektig hvis bare en voksen hadde nektet dem litt mat når de var små??? Da har du nettopp bevist at du ikke har forstått noen verdens ting om overvekt hverken hos barn eller voksne.

Og hvordan kan så jeg uttale meg?

Jeg har slitt med overvekt hele livet. Løst problemet og gått ned over førti kilo. Og det ville plaget meg om noen nektet meg mat da jeg var liten. Det ville IKKE hjulpet meg.

Det er vel ingen som skal nekte ungene mat på SFO, men det er forskjell på å spise seg mett, enn det som kalles å overspise. Det er ikke nødvendig å spise mere mat enn det en faktisk trenger. Selv om det er godt med ferske brødskiver, så holder det sikkert å spise 2-3 skiver og ikke 5-6. En trenger ikke å være ernæringsekspert for å skjønne det. Jeg skjønner at du ikke ville ha sagt ifra om du så at ett barn "overspiste". Du synes vel sikkert at det er greit at folk blir overveltige pga. av at de ikke lærer om hva som er bra og mindre bra for kroppen. de aller fleste klarer å regulere dett selv, men noen trenger hjelp, og du er ikke villig til å hjelpe fordi du vil at alle barn skal spise seg mette??

[Gjest Wita]

For det første var det du som tok inisiativ.

For det andre burde de og er pliktige til å informere deg om hva de tenkte å gjøre. Men etter som du ba om hjelp er det ingen større sak. Jeg ville også først og fremst vært glad for alle gode krefter.

De har ikke lov å utrede et barn uten foreldrenes samtykke. Men en skolelogoped gjør jo mye mer enn formelle utredninger.

Men for å bruke logopeden som eksempel. Om ditt yngste barn hadde problemer med uttalen som du ikke hadde lagt merke til, ville du da syntes det var naturlig at barnets lærer eller en logoped du kanskje aldri hadde møtt tok det opp med deg. (Vi ville nok begge takket ja til logopedhjelp.)

Om SFO går til helsesøster _før_ de tar opp et overspisings og vektproblem med meg som forelder, har de allerede avskrevet min innsikt, beslutningsevne og samarbeidsevne. Jeg får ingen sjanse til å vise hva jeg står for, de har dratt fram de store kanonene. Det er da ganske opplagt at å formidle et budskap gjennom tredieperson, er et uttrykk for dyp misstillit.

Om et av mine barn hadde et vektproblem, ville jeg sannsynligvis ikke tatt det opp med SFO fordi de ikke ville hatt noen vesentlig rolle. Barna har med niste, så hva og hvor mye de spiser har jeg alt kontroll på. Jeg ville tatt opp ønsket om mye fysisk aktivitet uten å dra inn vekt i dette. Ønsket står godt på egne ben.

Hvem jeg dro inn som hjelpere om mitt barn hadde vektproblemer, ville avhenge av hvem jeg hadde tillit til med hensyn på både faglige og menneskelige kvalifikasjoner. Jeg vil ha meg frabedt at skolen på eget inisiativ drar inn helsevesnet i forhold til mine barn.

At foreldre ikke diskuterer et problem barnet har med skole-/SFO-personell som i alle fall ikke har noe å bidra med, betyr ikke at foreldrene ikke gjør noe med problemene.

mvh

"For det første var det du som tok inisiativ"

Jeg tok ikke intiativ. Jeg skrev et brev for å informere og gjøre dem oppmerksom på det og jeg ba om at dette ble tatt hensyn til i vurdering av gymkarakter. At karakteren ble vurdert etter innsats og ikke etter evner.

"For det andre burde de og er pliktige til å informere deg om hva de tenkte å gjøre. Men etter som du ba om hjelp er det ingen større sak. Jeg ville også først og fremst vært glad for alle gode krefter"

Som sagt ba jeg ikke om hjelp. Jeg hadde bare hørt om høreapprat og det kan han ikke bruke. Derfor ba jeg heller ikke om hjelp.

Logopeden informerte meg, men det først etter at enten læreren eller rektoren hadde tatt kontakt med logopeden. Synes det er noe firkantet å henge seg opp i rekkefølgen. Det viktigste er vel at barnet får hjelp.

"De har ikke lov å utrede et barn uten foreldrenes samtykke. Men en skolelogoped gjør jo mye mer enn formelle utredninger"

Det var kun snakk om en uskyldig hørselstest. Noe han har tatt utallige ganger før.

"Men for å bruke logopeden som eksempel. Om ditt yngste barn hadde problemer med uttalen som du ikke hadde lagt merke til, ville du da syntes det var naturlig at barnets lærer eller en logoped du kanskje aldri hadde møtt tok det opp med deg. (Vi ville nok begge takket ja til logopedhjelp.)"

Utvilsomt ja.

"Om SFO går til helsesøster _før_ de tar opp et overspisings og vektproblem med meg som forelder, har de allerede avskrevet min innsikt, beslutningsevne og samarbeidsevne. Jeg får ingen sjanse til å vise hva jeg står for"

Kanskje har du allerede vist hva du står for? eller kanskje har du av den oppfattelse som "også en mamma" har.-Dette har ikke sfo noe med.

Da er det best for sfo å ta kontakt direkte med helsesøster. Ingen kan si at ikke helsesøster har noe med det.

"Om et av mine barn hadde et vektproblem, ville jeg sannsynligvis ikke tatt det opp med SFO fordi de ikke ville hatt noen vesentlig rolle. Barna har med niste, så hva og hvor mye de spiser har jeg alt kontroll på."

Du har kontroll ja, men kanskje ikke mor til det overvektige barnet har kontroll. I eksemplet jeg hadde har ikke moren kontroll. Hun har kontroll på hva hun sender med, men hun har en helt feil oppfattelse av hvor mange brødskiver en gutt trenger i løpet av en dag. -Han trenger så mye mat, sier hun. Men nei, han gjør faktisk ikke det.

"Hvem jeg dro inn som hjelpere om mitt barn hadde vektproblemer, ville avhenge av hvem jeg hadde tillit til med hensyn på både faglige og menneskelige kvalifikasjoner. Jeg vil ha meg frabedt at skolen på eget inisiativ drar inn helsevesnet i forhold til mine barn"

Du ja, men om du hadde hatt overvektige barn er det ikke sikkert at du hadde dratt inn hjelpere i det hele tatt og at alle som ville hjelpe hadde vært dine fiender.

"At foreldre ikke diskuterer et problem barnet har med skole-/SFO-personell som i alle fall ikke har noe å bidra med, betyr ikke at foreldrene ikke gjør noe med problemene"

Men hvis barnet bare øker i vekt da og andre ser at dette går gale veien? Da er man pliktig til å foreta seg noe. Selv om foreldrene mener de foretar seg noe, så er det ikke sikkert de gjør det likevel. Kanskje har de ikke skjønt hvordan det skal gjøres.

I tilfellet jeg beskrev, har jeg undret meg på hvorfor helsesøster ikke reagerte. Jeg hadde ikke mot til å si noe til foreldrene, men stolte på at skolen eller helsesøster ville ta tak i det. De gjorde det, men jeg synes det var i seneste laget og dessverre tror jeg ikke det blir fulgt opp noe særlig heller.

[Gjest Wita]

Men litt lengre opp her var det snakk om å gå til helsesøster for å finne ut hva foreldrene har foretatt seg i forhold til et barns overvekt. Det blir brudd på taushetsplikten å gi videre slik informasjon om den eksisterer.

Men det er tøv å spørre helsesøster om hva foreldrene gjør og mener, når foreldrene er tilgjengelige for kommentar hver dag.

mvh

Der er jeg enig. De kan ikke spørre helsesøster og helsesøster kan heller ikke si noe.

De kan likevel gå til helsesøster og uttrykke sin bekymring.

[PieLill]

SFO-ansatte og foreldre er ordinære, normalt utrustede mennesker som stiller likt hva helseproblematikk angår. Om en SFO-ansatt tar opp overvektsproblematikk med foreldrene, så er jo ikke de mer kompetente til å gjøre noe med det enn den SFO-ansatte er.

Helsesøster skal være, gjennom sin fagutdanning, mer kompetent. Helsesøster har også et faglig nettverk tilgjengelig, som kan kobles inn om det er fare på ferde.

Jeg skjønner virkelig ikke dette med taushetspliktsproblematikken din. Nei, verken helsesøster eller lærere eller SFO-ansatte har lov til å diskutere et barn med noen andre, men du må ikke komme og si at helsesøster og lærer/SFO-ansatt ikke har lov til å snakke om et barn seg imellom. Det er jo helt meningsløst. Igjen: Hva om et barn kommer med blåmerker gjentatte ganger? Det er jo helt horribelt å tro at ikke kompetente voksenpersoner rundt barnet skal snakke sammen! Det kan jo hende at den ene har opplysninger som tilsier at det ikke er fare på ferde, og dermed kan forhindre at den andre begår overtramp mot foreldrene/barna.

Du skriver at problemet ligger i at man ikke bryr seg nok. Igjen, jeg forstår ikke hvordan du mener at voksenpersonmekanismene skal virke. Når en SFO-ansatt snakker med helsesøster, forteller om problematikken rundt ett barns matinntak, så erkjenner jo den ansatte at vedkommende ikke kan nok om temaet, men har nok vett og forstand til å a) se at noe ikke er riktig og gå til en kompetent instans med problemet.

Dersom et barn er overvektig, så er jo sannsynligheten for at dette barnet blir feilernært stor. Hvilket poeng er det da for den SFO-ansatte og snakke direkte med foreldrene? Ikke er den SFO-ansatte kompetent på fagområdet, og ikke er foreldrene det. Da blir det jo kun utidig innblanding, da, som jo er noe av det verste som kan skje.

Helsesøster har ikke lov til å utlevere opplysninger som er gitt til helsesøster i fortrolighet. Så enkel er taushetsplikten. Så å innhente informasjon om barnet ut over det man kan observere, er ikke mulig i en samtale med helsesøster. Man kan selvsagt få helsesøsters syn på hva man har observert. Men helsesøster kan ikke gi en konklusjon som bygger på opplysninger gitt i fortrolighet. Da bryter hun loven hun jobber under.

Om en ansatt i skole/SFO går til helsesøster _før_ man snakker med foreldrene, forutsetter man at det er foreldrenes feil at barnet er overvektig. Man forutsetter videre at foreldrene mangler både evne, vilje og kompetanse til å håndtere overvektsproblemet på en god måte, innkludert å koble inn fagpersoner. (Med fagpersoner mener jeg leger som har spesialisert seg på ovevektsproblematikk, og ikke sykepleiere med helsesøsterspesialisering og et par tretimerskurs i ernæring.)

Man sier med andre ord at foreldrene er så inkompetente at man må finne fagfolk som kan gå å ta affære med dem. Dette er en uforskammet grov generalisering, nedvurdering og stigmatisering av overvektige barn og deres familie. Om man snakket med foreldrene, ville man kanskje få vite at barnet og familien allerede får hjelp og veiledning av personer med et helt annet kompetansenivå enn du kan finne på en skole.

Dette har ingen ting med blåmerker å gjøre. Men folkeskikk på basisnivå; Man snakker med den/de det gjleder i stedet for om. Er målet å hjelpe barnet er man ille tvunget til å beholde foreldrenes respekt og tillit samme hvor mye man nedvurderer og forakter dem.

Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan man vinner noens tillit ved at en tredieperson, helsepersonell eller ikke, tar kontakt med dem fordi en SFO-ansatt er bekymret fordi ungen deres er for feit. Og om det da skulle vise seg at foreldrene, tross den SFO-ansattes mange forskrudde fordommer (som man må ha om man går via tredieperson som førstetiltak), virkelig gjør sitt ytterste for å hjelpe barnet, har man begravd all tillit og muligheter for samarbeid for all framtid.

mvh

[Gjest Wita]

Om SFO kom til meg med sine observasjoner, ville jeg satt stor pris på dette. Det ville dannet grunnlaget for et samarbeide til barnets beste.

Om SFO kom til meg med mer eller mindre velfunderte ferdigtygde konklusjoner, ville utgangspunktet for et samarbeid være svekket.

Om SFO, uten å ha sagt et kvidder til meg først, pusser helsesøster på meg, ville jeg trukket den konklusjonen at de så på meg som en heller håpløs samarbeidspartner som de eide null respekt for og ikke stolte på mine innsitk og dømmekraft på området i det hele tatt. Jeg ville faktisk vurdert å ta barnet ut av SFO, uavhengig av om jeg mente det var behov for eksperthjelp angående mat og vekt.

Om jeg derimot ble enig med SFO om å konsultere helsesøster, blir det helt greit.

Om et av mine barn hadde så store vektproblemer at vi trengte hjelp fra spesialister, ville jeg ikke gått til helsesøster. H*n vet ikke spesielt mye mer enn jeg. Fastlege og henvisning til de som faktisk er spesialister på området, ville vært veien å gå.

Men veien til foreldrenes samarbeidsvilje og tillit går ikke via en uppfordret hendvendelse til helsessøster.

mvh

-+"Om SFO, uten å ha sagt et kvidder til meg først, pusser helsesøster på meg, ville jeg trukket den konklusjonen at de så på meg som en heller håpløs samarbeidspartner som de eide null respekt for og ikke stolte på mine innsitk og dømmekraft på området i det hele tatt. Jeg ville faktisk vurdert å ta barnet ut av SFO, uavhengig av om jeg mente det var behov for eksperthjelp angående mat og vekt"

Pusher helsesøster på deg? Det blir jo vanskelig å få til et samarbeid om man skal se på det på den måten.

Det kan jo være slik i visse tilfeller at sfo har god grunn til ikke å stole på dømmekraften

"Om et av mine barn hadde så store vektproblemer at vi trengte hjelp fra spesialister, ville jeg ikke gått til helsesøster. H*n vet ikke spesielt mye mer enn jeg. Fastlege og henvisning til de som faktisk er spesialister på området, ville vært veien å gå"

Ja om du vet hvor du skal gå, men vet du ikke det kan sikkert helsesøster hjelpe deg med å kontakte spesialistene.

Dessuten er det naivt å tro at ingen foreldre ønsker å gå noen steder.

"Men veien til foreldrenes samarbeidsvilje og tillit går ikke via en uppfordret hendvendelse til helsessøster"

Men hva om sfo hadde tatt kontakt med foreldrene først og foreldrene sier nei.

Er det da greit å gå bak deres rygg?

[PieLill]

"For det første var det du som tok inisiativ"

Jeg tok ikke intiativ. Jeg skrev et brev for å informere og gjøre dem oppmerksom på det og jeg ba om at dette ble tatt hensyn til i vurdering av gymkarakter. At karakteren ble vurdert etter innsats og ikke etter evner.

"For det andre burde de og er pliktige til å informere deg om hva de tenkte å gjøre. Men etter som du ba om hjelp er det ingen større sak. Jeg ville også først og fremst vært glad for alle gode krefter"

Som sagt ba jeg ikke om hjelp. Jeg hadde bare hørt om høreapprat og det kan han ikke bruke. Derfor ba jeg heller ikke om hjelp.

Logopeden informerte meg, men det først etter at enten læreren eller rektoren hadde tatt kontakt med logopeden. Synes det er noe firkantet å henge seg opp i rekkefølgen. Det viktigste er vel at barnet får hjelp.

"De har ikke lov å utrede et barn uten foreldrenes samtykke. Men en skolelogoped gjør jo mye mer enn formelle utredninger"

Det var kun snakk om en uskyldig hørselstest. Noe han har tatt utallige ganger før.

"Men for å bruke logopeden som eksempel. Om ditt yngste barn hadde problemer med uttalen som du ikke hadde lagt merke til, ville du da syntes det var naturlig at barnets lærer eller en logoped du kanskje aldri hadde møtt tok det opp med deg. (Vi ville nok begge takket ja til logopedhjelp.)"

Utvilsomt ja.

"Om SFO går til helsesøster _før_ de tar opp et overspisings og vektproblem med meg som forelder, har de allerede avskrevet min innsikt, beslutningsevne og samarbeidsevne. Jeg får ingen sjanse til å vise hva jeg står for"

Kanskje har du allerede vist hva du står for? eller kanskje har du av den oppfattelse som "også en mamma" har.-Dette har ikke sfo noe med.

Da er det best for sfo å ta kontakt direkte med helsesøster. Ingen kan si at ikke helsesøster har noe med det.

"Om et av mine barn hadde et vektproblem, ville jeg sannsynligvis ikke tatt det opp med SFO fordi de ikke ville hatt noen vesentlig rolle. Barna har med niste, så hva og hvor mye de spiser har jeg alt kontroll på."

Du har kontroll ja, men kanskje ikke mor til det overvektige barnet har kontroll. I eksemplet jeg hadde har ikke moren kontroll. Hun har kontroll på hva hun sender med, men hun har en helt feil oppfattelse av hvor mange brødskiver en gutt trenger i løpet av en dag. -Han trenger så mye mat, sier hun. Men nei, han gjør faktisk ikke det.

"Hvem jeg dro inn som hjelpere om mitt barn hadde vektproblemer, ville avhenge av hvem jeg hadde tillit til med hensyn på både faglige og menneskelige kvalifikasjoner. Jeg vil ha meg frabedt at skolen på eget inisiativ drar inn helsevesnet i forhold til mine barn"

Du ja, men om du hadde hatt overvektige barn er det ikke sikkert at du hadde dratt inn hjelpere i det hele tatt og at alle som ville hjelpe hadde vært dine fiender.

"At foreldre ikke diskuterer et problem barnet har med skole-/SFO-personell som i alle fall ikke har noe å bidra med, betyr ikke at foreldrene ikke gjør noe med problemene"

Men hvis barnet bare øker i vekt da og andre ser at dette går gale veien? Da er man pliktig til å foreta seg noe. Selv om foreldrene mener de foretar seg noe, så er det ikke sikkert de gjør det likevel. Kanskje har de ikke skjønt hvordan det skal gjøres.

I tilfellet jeg beskrev, har jeg undret meg på hvorfor helsesøster ikke reagerte. Jeg hadde ikke mot til å si noe til foreldrene, men stolte på at skolen eller helsesøster ville ta tak i det. De gjorde det, men jeg synes det var i seneste laget og dessverre tror jeg ikke det blir fulgt opp noe særlig heller.

''De gjorde det, men jeg synes det var i seneste laget og dessverre tror jeg ikke det blir fulgt opp noe særlig heller''

Det er mitt største ankepunkt mot helsesøster, de har ikke forutsetninger for å ta tak i dette, hverken kompetansemessig eller resursmessig. Det eneste en helsesøster kan gjøre som er av reell betydning er å få et barn hevvist videre.

I ditt eksempel vet du faktisk noe om foreldrenes holdninger. Og du har i det minste hatt en dialog med moren. (Mer eller mindre overfladisk eller dyptpløyende.) I trådstarterens eksempel er hun bare en tilfeldig forbipasserende i en opplæringssituasjon. Hun vet null og niks. Kanskje har foreldrene allerede tatt dette opp med ansvarlig på SFO. Men en som kortvarig er innom SFO kan ikke få utlevert alskens detaljer om barna.

Jeg står for at all den tid man over hodet ikke har snakket med foreldrene (i en rolig setting der ingen andre, barnet innkludert, lytter) er det et grovt overtramp og en feilvurdering som syder av generaliserende fordommer og gå til helsesøster.

Ikke rart om foreldre til overvektige barn blir lite lydhøre med det vell av fordommer de kan møte.

mvh

[Gjest Wita]

Det er kanskje hva en ernæringsfysiolog ville gjort. Og som enkelttiltakt vil det sannsynligvis ha null effekt. Fordi mat, vekt og spiseforstyrrelser (som overspising er) er langt mer enn teoretiske kunnskaper.

Skal man gjøre noe som har effekt, må man se på hele barnets livssituasjon, fysiske og psykiske helse, psykososialt miljø osv.

Om det var så enkelt som bare å spise si eller så, ville ikke noen vært overvektige. Det er denne overfladiske, innsiktsløse og ofte full av fordommer ovenfra-og-ned-hjelpen folk klarer seg best uten.

mvh

"Skal man gjøre noe som har effekt, må man se på hele barnets livssituasjon, fysiske og psykiske helse, psykososialt miljø osv"

Er det nå vits i å komplisere så mye som du gjør?

Ja i noen tilfeller er det kanskje nødvendig å gjøre mer, mens i de fleste tilfeller og især når det gjelder barn er det kostholdet som er nøkkelsen til probemene.