Følelser som er borte.. Mange årsaker..

[Gjest Signaturløs]

Er ei jente i 30-åra.. Har vært gift i 10 år og vi har barn. Vi fikk en tøff start, mannen min og jeg, men har gått videre..

Nå har det seg slik, at i alle disse åra, har vi aldri kunnet snakke sammen. Dersom jeg tar opp noe, blir han taus og går. -Vi snakker aldri om annet enn "hva naboen gjør", og det driter jeg egentlig i...

Han er ikke sosial, og vi har ingen felles venner. Jeg er utadvendt og han ikke.

Jeg har aldri opplevd å bli støttet i noe som helst! Andre kan si og gjøre som de vil til/mot meg. Når jeg spør hvorfor han ikke kan være der for meg og støtte meg, sier han bare at han ikke forstår problemet mitt. Han mangler empati. Han er og veldig sjalu og kontrollerende!!

Jeg kan fortsette listen, men ser ingen vits.

Vel, oppsummert savner jeg de gode samtalene, følelsen av å bli sett og hørt, forståelse av at ting kan være vanskelige, ja, de grunnlegende tingene i et smliv (som aldri har vært der for oss)

Til sist er det sexen.. Vi har sjelden sex.. Når vi har det, er det det samme, kjedelige hele tiden (for alt annet for ham er skummelt, tabu og flaut). Det er sjelden samleie, for han kommer alltid i det han skal til å trenge inn i meg..

Dette også er noe som gjør at jeg går i stykker av lengsler snart.. Har prøvd å snakke med ham om det, men han sier at "jeg får ikke gjort noe med det".

En periode hadde vi sex en gang på to år.. Ellers er det vel gjennomsnittlig 4 ganger pr.år..

Er det normalt å ha det sånn da?? Jeg har begynt å lure på om jeg KAN ha det sånn.. Jeg er glad i ham, men elsker ham ikke, og vet ikke om jeg vil fortsette..

[Lillemus]

Nei, det er ikke normalt å ha det sånn. Dra ham med deg til familierådgivning eller parterapi eller noe sånt.

[mrxx]

En ting er sikkert, det er ikke normalt å ha det sånn. Dette hørtes veldig kjedelig ut spør du meg, både i hverdagen og ikke minst når det gjelder sex.

Denne sexen hørtes helt utrolig kjedelig ut, jeg hadde ikke orket å ha det sånn. Men jeg måtte humre litt her jeg satt da du skrev at det gikk for han før det kom så langt at han kom seg inn, hehe. Det er i grunnen rart at dere ha fått barn:-)

[Gjest Signaturløs]

Nei, det er ikke normalt å ha det sånn. Dra ham med deg til familierådgivning eller parterapi eller noe sånt.

Har vært hos familieterapeut... Han sa han forsto hvordan jeg haddedet, men ingen ting har skjedd i etterkant... (1,5 år siden)

Jeg spurte ham forleden hva han var villig til å gjøre for å få forholdet vårt til å gå... det han svarte da, var jo enkelt for ham... ; "Det samme som jeg gjorde i vinter.. Da hadde vi jo begynt å få det bra (før han begynte å beskylde meg for å ligge med en kollega, og venn). Dessuten, så lenge skillsmissestatistikken er så høy i din familie, er det jo ingen bombe at du også vil skilles.."

Hva gjør jeg med slikt, da dere?? Vel, kanskje ikke riktig av meg å gå til andre for samtale og gode råd (når det gjelder min kollega), men hva pokker gjør man, når man trenger hjelp, støtte og oppmuntring og ikke får det fra mannen sin..???!

At han er en fortrolig samtalepart er jo overhode ikke det samme som at jeg ligger med ham!!!!!!!!!!!!!!!

Så, det min mann gjorde i vinter, var å være hyggelig.. MEN, den hovedårsaken til at vi hadde det bedre da, var vel at jeg godtok at tingene var som de alltid har vært, og ikke tok hensyn til alt jeg savner i livet mitt (i forhold til min mann)..

[Lillemus]

Har vært hos familieterapeut... Han sa han forsto hvordan jeg haddedet, men ingen ting har skjedd i etterkant... (1,5 år siden)

Jeg spurte ham forleden hva han var villig til å gjøre for å få forholdet vårt til å gå... det han svarte da, var jo enkelt for ham... ; "Det samme som jeg gjorde i vinter.. Da hadde vi jo begynt å få det bra (før han begynte å beskylde meg for å ligge med en kollega, og venn). Dessuten, så lenge skillsmissestatistikken er så høy i din familie, er det jo ingen bombe at du også vil skilles.."

Hva gjør jeg med slikt, da dere?? Vel, kanskje ikke riktig av meg å gå til andre for samtale og gode råd (når det gjelder min kollega), men hva pokker gjør man, når man trenger hjelp, støtte og oppmuntring og ikke får det fra mannen sin..???!

At han er en fortrolig samtalepart er jo overhode ikke det samme som at jeg ligger med ham!!!!!!!!!!!!!!!

Så, det min mann gjorde i vinter, var å være hyggelig.. MEN, den hovedårsaken til at vi hadde det bedre da, var vel at jeg godtok at tingene var som de alltid har vært, og ikke tok hensyn til alt jeg savner i livet mitt (i forhold til min mann)..

Jeg hadde ikke orket være i et slikt forhold, barn eller ikke barn. Du er verdt så mye mer enn dette!

[Gjest mitt råd]

Jeg tror du må godta at han har en slik personlighet. Enkelte klarer ikke å ta opp problemer. Det er bare du som vet om du vil bruke dine beste år på å vente på "forandringer".

[Gjest Angela25]

Tror det er paa tide at du tenker paa deg selv naa, og gjor det slutt med han. En slik personlighet som han har er rett og "kjaerlighetsdrepende". Du faar det mye bedre alene, eller sammen med en ny mann som respekterer deg!

Naa virker jeg hard og brutal, men du vet hva som er rett for deg, du har svaret i deg!

[Gjest sjokoladeplaten]

Er du sikker på at han ikke er syk? Deprimenrt? Har dere hatt det bedre, kommunikasjonsmessig og seksuelt, før?

Dette ligner skremmende mye på mitt forhold til min mann før han ble innlagt på psykiatrisk i våres. Jeg tror dere, og spesielt han, trenger hjelp! Det virker som han er paranoid, i hvert fall veldig usikker på seg selv, det er nok derfor han er så sjalu.

Hvis han ikke er villig til å oppsøke hjelp, parterapi og/eller psykolog, bør du nesten sette hardt mot hardt. Et kompromiss, faktisk!

Jeg var veldig nær å ta ut seperasjon selv i sommer, men har lagt det på is, fordi han har tatt imot behandling, innsett at han trenger hjelp og ikke minst kuttet ut de usaklige beskydningene mot meg.

Et forhold må jobbes med for at det skal ha livet rett. Det er ikke alltid en dans på roser, vi må godta opp og nedturer, men det betyr slett ikke at det KUN skal være nedturer. Du har bare ett liv, så vidt ejg vet. Gjør det beste ut av det.

Lykke til

[Askeladden2007]

Nå er det en gang slik at menn er tause skapninger. Når du tror at han ikke snakker så tenker han egentlig masse over det. Menn flest bruker ikke så mange ord, de er mer handlingsorienterte.Les boken "Kvinner er fra Venus, menn er fra mars".

Det med at dere sex en gang på to år var ekstremt. Hvordan klarte dere det kunststykket å bo i samme hus, dele samme seng og ikke ha sex? Jeg er ikke frekk altså, men det høres ut som han har en eller annen form for plager.

Det sies at kommunikasjon er viktig og dere bør uten tvil kommunisere bedre. Men hvordan gjøre det? Kanskje du bare må være litt mer hard?

[Askeladden2007]

Har vært hos familieterapeut... Han sa han forsto hvordan jeg haddedet, men ingen ting har skjedd i etterkant... (1,5 år siden)

Jeg spurte ham forleden hva han var villig til å gjøre for å få forholdet vårt til å gå... det han svarte da, var jo enkelt for ham... ; "Det samme som jeg gjorde i vinter.. Da hadde vi jo begynt å få det bra (før han begynte å beskylde meg for å ligge med en kollega, og venn). Dessuten, så lenge skillsmissestatistikken er så høy i din familie, er det jo ingen bombe at du også vil skilles.."

Hva gjør jeg med slikt, da dere?? Vel, kanskje ikke riktig av meg å gå til andre for samtale og gode råd (når det gjelder min kollega), men hva pokker gjør man, når man trenger hjelp, støtte og oppmuntring og ikke får det fra mannen sin..???!

At han er en fortrolig samtalepart er jo overhode ikke det samme som at jeg ligger med ham!!!!!!!!!!!!!!!

Så, det min mann gjorde i vinter, var å være hyggelig.. MEN, den hovedårsaken til at vi hadde det bedre da, var vel at jeg godtok at tingene var som de alltid har vært, og ikke tok hensyn til alt jeg savner i livet mitt (i forhold til min mann)..

En ting er sikkert og det er at enkelte kommentarer ødelegger kjærligheten. Kanskje han er sjalu av seg og straffer deg med å være slik han er. Jeg har medfølelse og håper at du tar de rette grepene som kan gjøre livet ditt bedre. For det er slik at man må alltid ta en avgjørelse. Man kan angre på den om en uke, en måned eller et år. Men ta en avgjørelse nå og skulle du i fremtiden angre så tilgi deg selv og si dette "Med den kunnskapen og forståelsen jeg hadde på daværende tidspunkt, handlet jeg deretter. Jeg gjorde mitt beste og er stolt av meg selv".

Er ikke det rart? Da jeg leste det første innlegget ditt i denne tråden trodde jeg at det var små ting, men så utbroderte du problemet nærmere og den kommentaren om at det var vanlig i din familie å skille seg var rett og slett smakløs. Jeg skjønner deg godt at du vil ut av dette.

Tenk hele tiden på hva som er det beste for deg og handle deretter. Det er da du stoler på deg selv og følger deg selv.

Lykke til :-)