Til alle overvektige

[Glimtipper]

Jeg har fulgt trådene som diskuterer overvekt med interesse og har vel egentlig ikke noen sterke meninger om det som har blitt diskutert. Men jeg er litt overrasket over alle de overvektige som sier de får blikk, kommentarer, mas osv. fra omverden.

Selv har jeg alltid vært lubben. Aldri ekstremt, det har vært verst etter graviditet og fødsel da livet mitt ble ganske stillesittende i en periode. Bortsett fra det har jeg vært normalt aktiv (med visse begrensninger på grunn av barneleddgikt og betennelser). Jeg har et normalt forhold til mat og har hatt en stabil vekt.

I min familie har dette blitt snakket om i helt normale former. Mamma oppmuntrer meg til å gå ned i vekt, ikke slik at jeg kan bli slank nødvendigvis, men så jeg kan bli kvitt de ekstra kiloene som kom med graviditeten. Dette jobber jeg med og har gått ned omtrent 7 kilo på to år... Sakte, men i riktig retning, i alle fall Vi snakker om kosthold og trening som en dagligdags ting. Noen ganger synes jeg moren min maser, men det gjør hun da om alt mulig annet i livet mitt også. Sånn er jo de fleste mødre. Jeg har dratt med broren min på treningsstudio da han er litt overvektig nå etter at han tidligere har trent hardt.

Aldri har jeg fått negative kommentarer når jeg tar på meg treningstøy og gjør en innsats for min egen helse. Ingen har kommet med utrop når jeg jogger forbi. Jeg føler meg ikke overvåket når jeg tar et kakestykke eller spiser en sjokolade på en lørdag. Jeg har aldri hatt problemer med at gutter ikke liker meg eller at familiemedlemmer gjør meg ille til mote.

Er mitt liv som overvektig så utrolig annerledes enn alle andres? Eller er det bare fordi jeg synes det er like naturlig å snakke om hva man gjør mot overvekten som å snakke om hva man gjør for å helbrede tørr hud, fotvorter eller leddsmerter?

[Gjest anonym på det]

Takk for fint innlegg!

Moren min sa: "Jeg synes du bare legger på deg, jeg." Da var jeg på mitt tyngste, og 15 kilo ifra "normal" bmi. Også da vekta begynte å gå veldig sakte ned, sa hun det. Nå når jeg har tatt av 6,5 kilo siden det sier hun ingenting. Faren min har alltid mast MYE om at jeg må trene, selv om jeg har sagt at jeg gjør det.

Noen har spurt meg om jeg er gravid, og det var veldig flaut! Jeg har mage og svai i ryggen, og jeg er alltid obs på at jeg ikke ser godt ut.

Nå har en venninne sagt at hun kan se jeg tar av, og det er godt å høre. Jeg har langt igjen til målet, men jeg prøver å ha et normalt forhold til mat.

[Gjest Lotus78]

I barndommen/oppveksten ble jeg veldig mye mobbet p.g.a overvekten, spesielt i barnehagen. Senere i livet har jeg slitt med dårlig selvbilde, noe som gjør med reservert overfor andre mennesker. Jeg har aldri fått lov å like meg selv som person p.g.a overvekten. Mobbingen og maset fra barndommen om vekt og andre ting har gjort meg rett og slett ensom. Jeg finnes overhode ikke kontaktsøkende som person, det har jeg aldri lært meg. Nå høres dette veldig deprimerende ut, men jeg har det på mange måter bra og har noen få venner. Disse blir litt småopprørt av meg fordi spesielt den ene sier til meg at du må slippe folk innpå deg og vise hvem du er. Men er man først formet som en person er det vanskelig å endre seg.

Jeg har opplevd å få noen kommentarer da jeg hadde 50-60kilo overvekt. Nå når jeg har 20-30kilo overvekt, opplever jeg verken blikk eller kommentarer. Jeg trimmer/trener fast 1 time 4-6 ganger i uka for første gang i livet. Jeg er med på friskis&svettis sin basistrening i sal 2-3 dager i uka + spinning 2-3 ganger i uka. Tross mine kiloer greier jeg å henge med som andre, men er litt dårlig til å koordinere armer og bein, men etterhvert som jeg er med på saltreningen går det bedre og bedre med meg, men det har ikke noe med de overflødige kiloene å gjøre.

[Gjest Lotus78]

Takk for fint innlegg!

Moren min sa: "Jeg synes du bare legger på deg, jeg." Da var jeg på mitt tyngste, og 15 kilo ifra "normal" bmi. Også da vekta begynte å gå veldig sakte ned, sa hun det. Nå når jeg har tatt av 6,5 kilo siden det sier hun ingenting. Faren min har alltid mast MYE om at jeg må trene, selv om jeg har sagt at jeg gjør det.

Noen har spurt meg om jeg er gravid, og det var veldig flaut! Jeg har mage og svai i ryggen, og jeg er alltid obs på at jeg ikke ser godt ut.

Nå har en venninne sagt at hun kan se jeg tar av, og det er godt å høre. Jeg har langt igjen til målet, men jeg prøver å ha et normalt forhold til mat.

Jeg blir opprørt når jeg ser barndomsbilder og bilder ra ungdommstiden. Ja, jeg var overvektig, men jeg var ikke så tjukk som jeg fikk inntrykk av da min mor maste. Det var spesielt når hun selv hadde gått ned noen kilo at maset var som mest intenst. Når kurset hun hadde gått var slutt, krøp kiloene på igjen og jeg hørte ikke en lyd om slanking før det var en ny runde med slanking.

[Lillemus]

I barndommen/oppveksten ble jeg veldig mye mobbet p.g.a overvekten, spesielt i barnehagen. Senere i livet har jeg slitt med dårlig selvbilde, noe som gjør med reservert overfor andre mennesker. Jeg har aldri fått lov å like meg selv som person p.g.a overvekten. Mobbingen og maset fra barndommen om vekt og andre ting har gjort meg rett og slett ensom. Jeg finnes overhode ikke kontaktsøkende som person, det har jeg aldri lært meg. Nå høres dette veldig deprimerende ut, men jeg har det på mange måter bra og har noen få venner. Disse blir litt småopprørt av meg fordi spesielt den ene sier til meg at du må slippe folk innpå deg og vise hvem du er. Men er man først formet som en person er det vanskelig å endre seg.

Jeg har opplevd å få noen kommentarer da jeg hadde 50-60kilo overvekt. Nå når jeg har 20-30kilo overvekt, opplever jeg verken blikk eller kommentarer. Jeg trimmer/trener fast 1 time 4-6 ganger i uka for første gang i livet. Jeg er med på friskis&svettis sin basistrening i sal 2-3 dager i uka + spinning 2-3 ganger i uka. Tross mine kiloer greier jeg å henge med som andre, men er litt dårlig til å koordinere armer og bein, men etterhvert som jeg er med på saltreningen går det bedre og bedre med meg, men det har ikke noe med de overflødige kiloene å gjøre.

Du imponerer meg enormt og jeg legger meg langflat i respekt for deg! *Klem om du vil*

[frosken]

Tror kanskje du må skille mellom situasjonen din som litt lubben og det de som sliter med mer omfattende overvekt opplever.

[Orio]

Kanskje forskjellen ligger i at du bare er "lubben"?

[Gjest Wita]

Bra innlegg og slik tror jeg det er også. Temaet har vært diskutert her inne en del, men det er da ingen som går rundt og tenker over eller bryr seg med andre mennesker sånn til daglig.

[Gjest Wita]

Tror kanskje du må skille mellom situasjonen din som litt lubben og det de som sliter med mer omfattende overvekt opplever.

Men tror du ikke det kan være at man føler det slik selv uten at det nødvendigvis er slik.

Akkurat som når jeg gjemmer meg for å ta en røyk, kanskje helt uten grunn. De aller fleste hadde vel ikke brydd seg særlig.

[Gjest Wita]

I barndommen/oppveksten ble jeg veldig mye mobbet p.g.a overvekten, spesielt i barnehagen. Senere i livet har jeg slitt med dårlig selvbilde, noe som gjør med reservert overfor andre mennesker. Jeg har aldri fått lov å like meg selv som person p.g.a overvekten. Mobbingen og maset fra barndommen om vekt og andre ting har gjort meg rett og slett ensom. Jeg finnes overhode ikke kontaktsøkende som person, det har jeg aldri lært meg. Nå høres dette veldig deprimerende ut, men jeg har det på mange måter bra og har noen få venner. Disse blir litt småopprørt av meg fordi spesielt den ene sier til meg at du må slippe folk innpå deg og vise hvem du er. Men er man først formet som en person er det vanskelig å endre seg.

Jeg har opplevd å få noen kommentarer da jeg hadde 50-60kilo overvekt. Nå når jeg har 20-30kilo overvekt, opplever jeg verken blikk eller kommentarer. Jeg trimmer/trener fast 1 time 4-6 ganger i uka for første gang i livet. Jeg er med på friskis&svettis sin basistrening i sal 2-3 dager i uka + spinning 2-3 ganger i uka. Tross mine kiloer greier jeg å henge med som andre, men er litt dårlig til å koordinere armer og bein, men etterhvert som jeg er med på saltreningen går det bedre og bedre med meg, men det har ikke noe med de overflødige kiloene å gjøre.

Det der står det respekt av.

[Glimtipper]

Kanskje forskjellen ligger i at du bare er "lubben"?

Det kan selvfølgelig være.

[Glimtipper]

I barndommen/oppveksten ble jeg veldig mye mobbet p.g.a overvekten, spesielt i barnehagen. Senere i livet har jeg slitt med dårlig selvbilde, noe som gjør med reservert overfor andre mennesker. Jeg har aldri fått lov å like meg selv som person p.g.a overvekten. Mobbingen og maset fra barndommen om vekt og andre ting har gjort meg rett og slett ensom. Jeg finnes overhode ikke kontaktsøkende som person, det har jeg aldri lært meg. Nå høres dette veldig deprimerende ut, men jeg har det på mange måter bra og har noen få venner. Disse blir litt småopprørt av meg fordi spesielt den ene sier til meg at du må slippe folk innpå deg og vise hvem du er. Men er man først formet som en person er det vanskelig å endre seg.

Jeg har opplevd å få noen kommentarer da jeg hadde 50-60kilo overvekt. Nå når jeg har 20-30kilo overvekt, opplever jeg verken blikk eller kommentarer. Jeg trimmer/trener fast 1 time 4-6 ganger i uka for første gang i livet. Jeg er med på friskis&svettis sin basistrening i sal 2-3 dager i uka + spinning 2-3 ganger i uka. Tross mine kiloer greier jeg å henge med som andre, men er litt dårlig til å koordinere armer og bein, men etterhvert som jeg er med på saltreningen går det bedre og bedre med meg, men det har ikke noe med de overflødige kiloene å gjøre.

Gratulerer med vekttapet Så flink du er!

[Glimtipper]

Bra innlegg og slik tror jeg det er også. Temaet har vært diskutert her inne en del, men det er da ingen som går rundt og tenker over eller bryr seg med andre mennesker sånn til daglig.

Nei, det mener jeg også. Selv de som er betydelig mer overvektig enn meg bryr jeg meg da lite om. Det er da de færreste som sender blikk til folk som veier 100+ bare fordi. Er det så uvanlig å se?

[Babette]

Bra innlegg og slik tror jeg det er også. Temaet har vært diskutert her inne en del, men det er da ingen som går rundt og tenker over eller bryr seg med andre mennesker sånn til daglig.

Ikke blant voksne, men mange av oss husker vel klassens "tjukkas" som fikk gjennomgå både i gymtimen og i friminuttene. Latterbrølene ljomet når hun ble sittende over skrevs på bukken hun skulle prøve å hoppe over.

[Glimtipper]

Tror kanskje du må skille mellom situasjonen din som litt lubben og det de som sliter med mer omfattende overvekt opplever.

Det forstår jeg. Men jeg kan bare ikke tro at fremmede stirrer, kommer med utrop osv. Selvfølgelig må det være sant når de sier så, men for meg virker det helt merkelig. Det er ikke slik jeg oppfatter mennesker.

Når det kommer til familier så er det selvfølgelig gode og dårlige måter å ta tak i overvekt på, så der kan jeg tro det er store forskjeller.

[frosken]

Men tror du ikke det kan være at man føler det slik selv uten at det nødvendigvis er slik.

Akkurat som når jeg gjemmer meg for å ta en røyk, kanskje helt uten grunn. De aller fleste hadde vel ikke brydd seg særlig.

Selvfølgelig kan det være slik, men befolkningens nedsettende holdninger i forhold til mennesker med stor overvekt er grundig dokumentert i ulike sammenhenger. Derfor er det etter min oppfatning ingen tvil om at folk med stor overvekt utsettes for stirring og ulike former for nedvurderende behandling i ulike sammenhenger. I tillegg kan de selvfølgelig også forvente denne typen behandling også når det ikke forekommer, både fordi de har erfaringer i forhold til det og fordi de skammer seg over sin kroppsfasong.

Fedme er forøvrig ikke den eneste grunnen til at mennesker utsettes for en form for stirring som i andre sammenhenger ville vært ansett som klart over grensen for hva man kan tillate seg i forhold til andre mennesker. Også en del mennesker med synlig funksjonshemning opplever det samme.

[frosken]

Det forstår jeg. Men jeg kan bare ikke tro at fremmede stirrer, kommer med utrop osv. Selvfølgelig må det være sant når de sier så, men for meg virker det helt merkelig. Det er ikke slik jeg oppfatter mennesker.

Når det kommer til familier så er det selvfølgelig gode og dårlige måter å ta tak i overvekt på, så der kan jeg tro det er store forskjeller.

Det samme sier folk i forhold til hvordan enkelte mennesker med synlig funksjonshemning behandles. Man tror ikke at voksne mennesker kan være så udannede at de tillater seg åpenlyst å stirre eller å komme med merkelige og upassende kommentarer. Allikevel forekommer det i en urovekkende stor grad...

[kaffepiken]

I barndommen/oppveksten ble jeg veldig mye mobbet p.g.a overvekten, spesielt i barnehagen. Senere i livet har jeg slitt med dårlig selvbilde, noe som gjør med reservert overfor andre mennesker. Jeg har aldri fått lov å like meg selv som person p.g.a overvekten. Mobbingen og maset fra barndommen om vekt og andre ting har gjort meg rett og slett ensom. Jeg finnes overhode ikke kontaktsøkende som person, det har jeg aldri lært meg. Nå høres dette veldig deprimerende ut, men jeg har det på mange måter bra og har noen få venner. Disse blir litt småopprørt av meg fordi spesielt den ene sier til meg at du må slippe folk innpå deg og vise hvem du er. Men er man først formet som en person er det vanskelig å endre seg.

Jeg har opplevd å få noen kommentarer da jeg hadde 50-60kilo overvekt. Nå når jeg har 20-30kilo overvekt, opplever jeg verken blikk eller kommentarer. Jeg trimmer/trener fast 1 time 4-6 ganger i uka for første gang i livet. Jeg er med på friskis&svettis sin basistrening i sal 2-3 dager i uka + spinning 2-3 ganger i uka. Tross mine kiloer greier jeg å henge med som andre, men er litt dårlig til å koordinere armer og bein, men etterhvert som jeg er med på saltreningen går det bedre og bedre med meg, men det har ikke noe med de overflødige kiloene å gjøre.

''Tross mine kiloer greier jeg å henge med som andre, men er litt dårlig til å koordinere armer og bein, men etterhvert som jeg er med på saltreningen går det bedre og bedre med meg, men det har ikke noe med de overflødige kiloene å gjøre.''

Tynne jenter har ikke nødvendigvis noe bedre koordinasjon.. Jeg har faktisk opplevd at instruktøren har kommet bort til meg etter treningen med velmenende trøst: "det gikk jo litt bedre mot slutten av timen, da.." :-(((

Hilsen den noe ukoordinerte

[Gjest Wita]

Ikke blant voksne, men mange av oss husker vel klassens "tjukkas" som fikk gjennomgå både i gymtimen og i friminuttene. Latterbrølene ljomet når hun ble sittende over skrevs på bukken hun skulle prøve å hoppe over.

Vi hadde ingen slik i klassen. Vi hadde en litt tilbakestående gutt, men han ble ikke mobbet. Vi hadde et veldig bra samhold alle jentene i klasse når jeg tenker meg om. Tror vi var ganske unike:)

[Gjest Wita]

Selvfølgelig kan det være slik, men befolkningens nedsettende holdninger i forhold til mennesker med stor overvekt er grundig dokumentert i ulike sammenhenger. Derfor er det etter min oppfatning ingen tvil om at folk med stor overvekt utsettes for stirring og ulike former for nedvurderende behandling i ulike sammenhenger. I tillegg kan de selvfølgelig også forvente denne typen behandling også når det ikke forekommer, både fordi de har erfaringer i forhold til det og fordi de skammer seg over sin kroppsfasong.

Fedme er forøvrig ikke den eneste grunnen til at mennesker utsettes for en form for stirring som i andre sammenhenger ville vært ansett som klart over grensen for hva man kan tillate seg i forhold til andre mennesker. Også en del mennesker med synlig funksjonshemning opplever det samme.

Mulig jeg er naiv, men jeg legger ikke merke til det. Nå har jeg tendens til å gå raskt og i engne tanker og ser meg ikke så mye rundt hverken til høyre eller venstre:)

Jeg stirrer nok jeg også ubevisst, men de skal være veldig store før jeg gjør det.