trist og bekymret

[aout]

I kveld er jeg trist og bekymret med tanke på fremtiden. Den fine jenta vår er inne i en dårlig periode, og hun sliter oss helt ut med alle sine sinneanfall, avvisninger, frekkheter og i det hele tatt aldeles umulig oppførsel. Og hun er bare 6 år. Tror nok skolestart har bidratt til at det har toppet seg for henne, i barnehagen var hun trygg og hadde gode venner, jeg er mer usikker hvordan hun egentlig har det på skolen. Og jeg blir så fortvilet over at hun klarer å provosere meg hver dag. Selv om jeg vet at hun egentlig ikke ønsker det, får hun meg helt hysterisk sint når hun hyler og gråter for ingen ting, ødelegger alle måltider og skaper generell dårlig stemning i familien. Og hvordan skal det gå? TIl dere som har fått diagnose tilknytningsproblemer: Hjelper diagnosen barna deres, eller blir det bedre fordi dere som familie får mer krefter til å stå ut barnets oppførsel? Er det noen som har prøvd telefonkonsultasjon med Joachim Haarklou? Har det noe for seg? Og please: Kom med en solskinnshistorie om barn som var helt umulige, sinte og frekke, og nå er veltilpassede, glade og omtenksomme tenåringer......Men som alltid: Jenta vår er det også....men kanskje i litt mindre grad akkurat nå enn jeg skulle ønske

[bangkok]

Om ikke jenta deres har vist tegn til tilknytningsforstyyrrelser tidligere, så kan jeg ikke tenke meg at det oppstår sånn plutselig nå når hun er 6. Men nå ikke jeg noen ekspert på dette altså, så det kan jo være. Men jeg kunne heller tenke meg at dette er en reaksjon på endring, samt at 6 års alderen blir jo regnet som en liten førpubertet. Det er helt vanlig at 6 åringer oppfører seg som små ten - åringer. Er sure og sinte, smeller med dørene og tramper i golvet, svarer foreldrene og i det hele tatt kan være noen små troll. Begge mine hadde en sånn periode. Og når de i tillegg begynner på skole med nye voksenpersoner å forholde seg til, og nye omgivelser så kan nok det forsterke 6 års trassen.

Det er sikkert ganske slitsom å være henne akkurat nå. Prøv å finne tid til hyggelige ting å gjøre sammen, trøst henne når hun er sint, gi henne belønning ved å gjøre noe ekstra hyggelig om hun klarer å oppføre seg fint osv osv.

Jeg kan trøste deg med at denne perioden vanligvis går over når de nærmer seg 7 år.

Det er i hvertfall vår erfaring.

Det finnes mange ok bøker om barn og de forskjellige aldersfaser som kan være nyttig å lese.

Lykke til !

[Gjest]

Om ikke jenta deres har vist tegn til tilknytningsforstyyrrelser tidligere, så kan jeg ikke tenke meg at det oppstår sånn plutselig nå når hun er 6. Men nå ikke jeg noen ekspert på dette altså, så det kan jo være. Men jeg kunne heller tenke meg at dette er en reaksjon på endring, samt at 6 års alderen blir jo regnet som en liten førpubertet. Det er helt vanlig at 6 åringer oppfører seg som små ten - åringer. Er sure og sinte, smeller med dørene og tramper i golvet, svarer foreldrene og i det hele tatt kan være noen små troll. Begge mine hadde en sånn periode. Og når de i tillegg begynner på skole med nye voksenpersoner å forholde seg til, og nye omgivelser så kan nok det forsterke 6 års trassen.

Det er sikkert ganske slitsom å være henne akkurat nå. Prøv å finne tid til hyggelige ting å gjøre sammen, trøst henne når hun er sint, gi henne belønning ved å gjøre noe ekstra hyggelig om hun klarer å oppføre seg fint osv osv.

Jeg kan trøste deg med at denne perioden vanligvis går over når de nærmer seg 7 år.

Det er i hvertfall vår erfaring.

Det finnes mange ok bøker om barn og de forskjellige aldersfaser som kan være nyttig å lese.

Lykke til !

Må bare korrigere deg litt. Hørte et foredrag om tilknytningsforstyrrelser vs ADHD (der tegnene ofte er de samme), og foredragsholder sa at tilknytningsforstyrrelser nødvendigvis ikke trengte å vise seg i starten, men kunne komme til syne senere.

[drajaba...]

Vi har ei jente på 6 år som er akkuratt slik du beskriver din jente. Hun er ikke adoptert, men jeg kjenner veldig goddt igjen de følelsene du beskriver. Jeg blir også trist og bekymret noen ganger, tenker på hvordan hun vil bli når hun blir eldre.

Jeg synes ikke du burde begynne å tenke diagnoser osv. Veldig mange barn i denne alderen er veldig utfordrende.

[Gjest ko-re-a-adoptant]

Ja, jenta vår har absolutt fått det mye bedre eter at hun begynte med medisiner! (Og resten av familien også). Tilknytningsproblemer og relasjonsskader var bare en liten del av hennes problem - det var egentlig FAS som var hoveddiagnosen! Nå som vi har lært en del om dette og vet mer om hvordan vi kan håndtere det, er det lettere for oss å takle hverdagen (selv om det også er steintøffe dager). Stå på for å få grundige og gode utredninger, og ikke godta "snillistisk" pjatt som sikkert er godt ment men som bare skjuler problemene.

[avidi]

Det virker som en sterk 6-års trass hun er inne i. Overgangen fra barnehage til skole er tøff for mange 6-åringer.

Sønnen min ble også helt omsnudd da han begynte på skolen. Fra å være trygg, glad og ikke minst størst i barnehagen kom han til skolen hvor han var en av mange små.Det var tøft for ham.

Han var som datteren din om enn ikke i like stor grad, han var sint frustrert og vanskelig å ha med å gjøre. Vi fikk tilbakemelding fra skolen om at han var skoleflink og høfflig,men fryktelig urolig og ukonsentrert.

Dette pågikk helt fram til jul og jeg var som du skikkelig bekymret for ham. Det ble en del samtaler med kontaktlærer for å finne en løsning.

I løpet av juleferien virket det som om ting roet seg, han ble mindre sint og frustrert og mer fornøyd. I løpet av vårhalvåret ble han mye roligere både hjemme og på skolen. Han kunne fortsatt være sint og sur men ikke på langt nær så ille.

Da han begynte på 2. trinn var han den blide og glade gutten vi hadde hatt tidligere. Nå er han 9 år og en trygg og glad gutt som trives på skolen og har blitt mye mye roligere.

[Calileo]

Hm. Husker eldstemann begynte på skolen. Husker også en tøff periode akkurat da. Det virket som om han trengte litt tid før han tilpasset seg et nytt miljø med nye voksne og nye barn. Synes dette roet seg etterhvert, samtidig som vi opplevde at skifte av lærer i fjerde klasse utløste nye problemer. Etterhvert ble lærer og elev kjent og ting løste seg igjen. Nå hat han ett turbulent år bak seg på ungdomskolen, men igjen ser vi at miljøskifte er en utløsende årsak.

HAn er ellers en kar som tidvis har vært stridslysten og ofte merker jeg at han er ute etter en krangel. Dette knytter seg ofte opp mot grensesetting og hans lyst til å bestemme i eget liv. Opp igjennom har dette gitt seg forskjellige utrykk, men jeg oppfatter ham som en sterk personlighet som ikke lar seg kue uten videre. Dette er jo en stor utfordring for oss i familien, men det er også sider ved dette som er positivt. Han har alltid hevdet seg sosialt og har alltid vært en populær gutt.

Slike sider kan være vanskelig å håndtere og spesielt dersom man selv er et menneske som kanskje synes det er greit å være en av mengden. Jeg har også tolket min sønn sli at han har et utømmelig behov for oppmerksomhet, slik enkelte adoptivbarn og fosterbarn har. Selv om vi foreldrene synes han får nok og mer enn nok, så er det aldrig tilstrekkelig.

Dette går det an å lære seg å leve med, uten at jeg på noen måte kan si at din datter er lik vår sønn. For egen del er jeg veldig reservert for å putte diagnoser på barn som fører til medisinering, selv om dette absolutt er riktig i noen tilfeller.

Det en uansett må spørre seg er for hvem skal diagnosen stilles. for barnet eller for familien. Svaret her må være for barnet og ingen andre.

Uansett lykke til!

[Gjest L.M.W]

Høres ut som vår datter da hun var på den alderen.Tror hun var rundt 5 år da forandringen begynte å komme.Hun var ca 2 år da hun kom til oss.Det er som en skrev her at 6-åringer går gjennom en slags før-pubertet.En venninne av vår datter som ikke er adoptert gikk gjennomm akkurat det samme.Det var deilig da jeg og moren kunne lufte vår frustrasjon til hverandre,vi skjønte helt eksagt hva den andre mente!!

Jeg tenkte ikke på at det kunne ha noe med at hun var adoptert å gjøre, dette var noe som var helt vanlig for barn på hennes alder.Enkelte har veldig lett for å bruke akkurat det at barnet er adoptert,at barnet er slik og slik.Har ikke barnet vist noe som helst "unormal" adferd før hadde ikke tilknytningsproblemer vært min første tanke,jeg ville nok sett det hele litt an først.

Heldigvis gikk perioden over som det oftes gjør.Nå er hun en glad og fornøyd 7-åring med absolutt egne meninger,men det er akkurat slik det skal være:-)

[okav]

Har selv en datter som er adoptert og som nettopp fyllte 7 år. Vi har hatt nettopp de samme utfordringene du beskriver hele det første året på skolen, og nå i høst fortsatte det med en gang hun begynte på skolen. Det vi har erfart er at hun reagerer hver gang det er endringer i livet hennes. Selv om vi i forkant har snakket mye om hva som skal skje og forberedt henne, kommer det en reaksjon. Av type er hun både veldig beskjeden, men er også veldig utadvendt og god sosial så lenge hun er i kjent omgivelser. Det har vært harde tak, mye frustrasjon og følelse av å ikke strekke til når det står på som verst. Hos oss er det nok mangel på nattesøvn som har vært det verste. Som andre skriver er det nok hennes behov for hele tiden å få en bekreftelse på at vi er glad i henne og skal være der for henne, som styrer hennes reaksjonsmønster. Vi prøver å ikke tillegge det at hun er adoptert og har opplevd relasjonsbrudd tidligere for mye vekt, men heller fokusere på at hun er et barn som trenger mye bekreftelse. Vi ser flere av hennes klassekamerater som ikke er adoptert slite med akkurat de samme utfordringene. Jeg tror det viktigste vi gjør som foreldre er å klare å stå gjennom situasjonen og ta dette som en del av det å være foreldre, nettopp det å klare å takle vanskelige perioder sammen med barna våre og vise kjærlighet og forståelse. Det er altfor lett å stille en diagnose når situasjoner føles for vanskelige å takle, istedet for å møte barna våre og stå i prosessen sammen med dem. Vår datter har respondert positivt på at vi ser til henne at vi ser hun har det vanskelig, at vi sier vi ser hun ikke har det greit, men at vi er der for å hjelpe henne gjennom den vanskelige perioden. Samtidig som vi er helt tydelige på hva vi ikke aksepterer av oppførsel. Det har vært så ille noen ganger at vi har dratt i fra selskaper, eller at hun har sittet i time out stolen hele tiden mens vi har hatt besøk, men til slutt har hun forstått at det ikke nytter å ikke oppføre seg ufordragelig selv om hun har det vanskelig. Dette ble et langt svar , men det er vanskelig å svare kort på noe så vanskelig som barneoppdragelser. Det er den vanskeligste jobben jeg noen gang har hatt. Lykke til

[Gjest larcar]

Hei, vårt barn har hatt slike perioder innimellom. Det er gjerne når det er skolestart, skoleslutt, høstferie, barn som begynner/slutter i klassen osv. Da kommer frustrasjonen og ønsket om å diskutere/krangle. Barnet klarer nå i større grad selv å beherske seg, men det er slitsomt når det står på og alle grenser skal tøyes i det uendelige. Veksler mellom å klenge og krangle. Slitsomt, men også hos oss har det vært spesielt heftig etter at skoletida startet. Nå ser det ut til at hxn i tillegg i tidlig pubertet, så det er mulig at hormonene raser ekstra i kroppen. Ingen diagnose, men vi er sikker på at det er tilknytn.forstyrrelser i leight utgave. Men, som tidligere sagt her - en diagnose hjelper ikke, med mindre det finnes medisinering og behandling. Hvis dette vedvarer for deg over tid så bør du kontakte hjelpeapparatet, ellers sliter dere dere ut.

[MARIKE]

Jeg har ofte funnet både trøst og bekreftelse av egne erfaringer ved å lese i "Barneboka" av Anna Wahlgren. Hun er opptatt av de ulike fasene i barnas liv. Her skriver hun: "Seks år: det vanskelige livet"

Det er ikke uten grunn at Steinerskolen mener at skolestart ikke er bra for 6-åringen, det er ikke kun med tanke på modenheten, det er også fordi at 6 åringen er i en "krevende" alder.

Selv har jeg også erfart at mine barn som 6 åring har hatt det mye mere strevsomt enn de hadde det da de var 5 åring.

[Gjest anonym adoptant]

Hvordan oppfører hun seg på skolen og sammen med andre? Jeg tror dette er et problem som ikke nødvendigvis har noemed adopsjon å gjøre. Jeg har erfart at dette går seg til og blir bedre for hvert år som går.