Hva synes dere om 50/50 fordeling?

[Glimtipper]

Nå er ikke det en mulighet hos oss og jeg aner ikke om det vil bli det noen gang. Men originalt vet jeg at det var hva pappaen ønsket, selv om han til nå ikke har tatt noen skritt for å få det til.

Men når jeg nevner denne fordelingen for familie, så er de svært negativt innstilt. De mener dette er uheldig for barna, både stressmessig og med tanke på trygghet/oppdragelse. Jeg har selv sett unger dette så absolutt ikke passet for, men jeg mener det går mer på personligheten til barnet/barna enn som en generell regel. I tillegg mener jeg at man selvfølgelig ser på alderen til barna og tar andre praktiske hensyn.

Det er jo alltid den historien om foreldre som flyttet inn og ut av huset/leiligheten slik at barna kunne bo et sted, men etterhvert fant ut at det ble for slitsomt og stressende. Derfor gikk de tilbake til at det er barna som må flytte fram og tilbake...

Men hva synes dere? Hva er deres erfaringer?

[Gjest Elextra]

Jeg har tidligere vært negativ, tenkt at det blir stress for barna etc. Men har etterhvert sett mange eksempler på at det fungerer godt, og at barna dermed får et mye nærmere forhold til begge foreldrene enn om de hovedsakelig bor hos den ene.

En forutsetning for at det skal fungere optimalt er at foreldrene bor nær hverandre, slik at barna kan gå i mellom hjemmene og er i samme venne- og skolekrets.

Har hørt om løsninger der foreldrene flytter ut og inn i stedet for barna, men det tviler jeg sterkt på at fungerer i praksis, i hvertfall over tid. Men har faktisk også hørt om foreldre som deler tomannsbolig etter skilsmissen, men da skal man vel helst ha et svært godt forhold, hvilket ofte ikke er tilfelle etter en skilsmisse.

[Gjest Gurojenta]

Hvis begge foreldrene er innstilt på at dette skal fungere, så kan det fungere svært godt også. Men foreldrene må bo i nærheten av hverandre, aller helst innenfor samme skolekrets og de må ha en meget god dialog og samarbeide. Det går ikke om de ikke kan snakke sammen, da går det bare ut over barnet/barna.

For mange fungerer denne løsningen optimalt, for andre vil den aldri fungere. Men det går an å tenke alternativer også. Man trenger ikke pendle annenhver uke. Man kan bo 2 uker av gangen hos hver, eller kanskje 1 mnd av gangen. Det vil gjøre hverdagen litt mer stabil for barna også. Det gjelder å finne en løsning som passer til livssituasjonen, barnas modenhet og foreldrenes samarbeidsønsker.

[mariaflyfly]

En forutsetning for at 50/50 deling skal fungere, er at foreldrene kan snakke skikkelig sammen og ikke er bitre fiender. At det har vært et ekteskap som de har vært enige om å ende, og ingen stor krangel dem imellom - altså at et slags vennskap er bevart.

At barna bor fast og foreldrene flytter ut og inn har jeg selv prøvd, og var sjeleglad når den tid var over. Noe slikt tror jeg bare fungerer midlertidig. Nå skal det sies at jeg og min eks ikke har noen god tone.

[kaffepiken]

Jeg har ikke noen erfaringer på dette. Men det jeg tenker er at det ikke passer for alle.

Rent praktisk syns jeg foreldrene bør belage seg på å bo i samme nabolag sånn at ungene får minst mulig nytt å forholde seg til. Spesielt skolebarn har bruk for å holde kontakten med venner også på ettermiddagene.

Foreldrene må ha spesielt gode samarbeidsevner, og kunne snakke sammen og være noenlunde vennligsinnet overfor hverandre. Det er mange beskjeder som må gis fram og tilbake, og mye som må snakkes om ang. planlegning av barnas hverdag.

Og så tror jeg det er viktig at foreldrene er villige til evt å justere opplegget underveis UTEN å bli hårsåre på hverandre. Barnets behov må være styrende for hvordan de legger opp løpet. Ikke alle barn er like, så jeg tviler på at 50/50 fordeling passer for alle barn.

[Lillemus]

Vi har 50/50, dog ikke annenhver uke, men oppdelte uker på grunn av begges jobb. Funker helt greit det. For ungenes del tror jeg også det er litt greit at det ikke er så lenge mellom hver gang vi sees. ) Må legge til at faren og jeg samarbeider meget godt da.

Men jeg regner jo ikke med at ungene vil fortsette å ha det sånn når de blir eldre så da blir det nok en endring på det tenker jeg.

[Gjest Valnøtt]

Jeg vet eksempler på at begge foreldrene har lagt ned mye av seg selv for å få 50/50 til å fungere, og klart å lage oppvekstvilkår som er gode med denne løsningen. Faktisk svært gode. Men i de fleste tilfeller er man ikke i stand til å ha det nivået av samarbeid med noen man driver og skiller seg fra at det er mulig tror jeg. For mine unger ville det blitt veldig vanskelig.

[Gjest Persille]

''Det er jo alltid den historien om foreldre som flyttet inn og ut av huset/leiligheten slik at barna kunne bo et sted, men etterhvert fant ut at det ble for slitsomt og stressende. Derfor gikk de tilbake til at det er barna som må flytte fram og tilbake...''

Og med det sier vi at det er greit å dra ungene gjennom det vi aldri i verden ville orket selv.... Fint...

Jeg synes ikke noe om 50/50, fordi jeg mener barna også burde få ha ETT hjem. Jeg mener de skal være sammen med begge foreldrene, og helgeovernattinger er greit - men jeg synes barn skal få ha ett hjem som alle oss andre.

Om det er hos mor eller far er irrelevant og handler om omstendigheter, så lenge det er ett fast bosted.

[AAA]

Jeg er (heldigvis..) ikke i noen sånn situasjon selv, men har barn i nær familie som bor 50/50 hos begge foreldrene. Det fungerer aldeles strålende. Men det har jo fordret endel underveis. Bl.a. at foreldrene må bo så nær hverandre at barna naturlig kan gå mellom dem og ha samme vennene uansett hvor de er, og at foreldrene samarbeider greitt om det meste og har gjort sin dose av kamelsvelging begge to.

Jeg har også sett eksempler der ordningen 50/50 passer de voksne utmerket, men som (tydelig for alle unntatt foreldrene kan det virke som...) stresser ungene og gjør dem rastløse og forvirret. Da er ofte ikke engang det grunnleggende på plass, foreldrene bor for langt fra hverandre, de er mer eller mindre ikke på talefot osv osv.

Vanskelig å finne fasit her vil jeg tro. ;-)

[Glimtipper]

''Det er jo alltid den historien om foreldre som flyttet inn og ut av huset/leiligheten slik at barna kunne bo et sted, men etterhvert fant ut at det ble for slitsomt og stressende. Derfor gikk de tilbake til at det er barna som må flytte fram og tilbake...''

Og med det sier vi at det er greit å dra ungene gjennom det vi aldri i verden ville orket selv.... Fint...

Jeg synes ikke noe om 50/50, fordi jeg mener barna også burde få ha ETT hjem. Jeg mener de skal være sammen med begge foreldrene, og helgeovernattinger er greit - men jeg synes barn skal få ha ett hjem som alle oss andre.

Om det er hos mor eller far er irrelevant og handler om omstendigheter, så lenge det er ett fast bosted.

Jeg heller litt mot ditt syn angående dette. Når voksne ikke orker det, hvorfor forventer vi at barna skal?

[PieLill]

Generelt synes jeg at de problemene et samlivsbrudd påfører barna sterkt bagatelliseres i mange kretser av samfunnet inkludert pressen og politikken. Viljen til å la barna betale en større del av prisen for samlivsbruddene blir dermed stadig større.

Etter mitt syn er en 50/50 fordeling laget for foreldrene og ikke for barna. Jeg tror de fleste barn har større behov for å ha en stabil hverdag, både i forhold til hvor de bor, hvem de må forholde seg til og hvilke husregler som gjelder, enn de har for å tilbringe like mye tid i sin mors som sin fars bodsted.

Barn som bor sammen med begge foreldrene tilbringer sjeldent like mye tid sammen med hver av dem. Så hvordan kan det bli så viktig med millimeterrettferdighet det øyeblikket foreldrene går fra hverandre? En del barn opplever at de tilbringer mer tid med den nye samboer nåre de er hos mor/far enn de gjør med mor/far. Og hva er nå meningen med det?

Det er vel mulig at det finnes unntak der 50/50 virkelig er til barnas beste. Men jeg synes det er merkverdig at foreldre kan forsvare å påføre barna sine et opplegg de aldri ville orket selv. Skal de på død og liv ha 50/50 får de flytte inn og ut selv. Foreldrene har skapt problemene og valgt løsningene. Da er det ikke mer enn rett og rimelig at de også betaler prisen. I stedet for å dytte det over på barna og si at de er jo så tilpasningsdyktige.

mvh

[også mor]

Hvis begge foreldrene er innstilt på at dette skal fungere, så kan det fungere svært godt også. Men foreldrene må bo i nærheten av hverandre, aller helst innenfor samme skolekrets og de må ha en meget god dialog og samarbeide. Det går ikke om de ikke kan snakke sammen, da går det bare ut over barnet/barna.

For mange fungerer denne løsningen optimalt, for andre vil den aldri fungere. Men det går an å tenke alternativer også. Man trenger ikke pendle annenhver uke. Man kan bo 2 uker av gangen hos hver, eller kanskje 1 mnd av gangen. Det vil gjøre hverdagen litt mer stabil for barna også. Det gjelder å finne en løsning som passer til livssituasjonen, barnas modenhet og foreldrenes samarbeidsønsker.

Jeg tror aller først det er viktig å ikke være så ensporet og tro at barna av skilte foreldre har "ett hjem". De er like mye "hjemme" hos pappa som de er hos mamma. Det er deres hjem begge steder. De har som regel sitt eget rom og sine egne saker begge steder. Synes ofte dere mødre blir så fort ensporet og tror at dere vet den beste løsningen for deres barn. Dere glemmer at far er like glad i barna deres som de er. Barna er også like glad i pappa som mamma. De vil også ha pappa som en del av oppveksten. Vet om mødre som manipulerer barna sine til å tro at det er fryktelig stressende å være "på besøk" hos pappa annenhver uke. De klarer rett og slett ikke å forstå at barna faktisk har et "hjem" og en familie hos pappa også. Det er klart at alt kommer ann på barnet, og at det sikkert ikke passer for alle barn, men barn er faktisk tilpasningsdyktige. Det er ikke tull. Kriteriene er selvfølgelig at mamma og pappa må bo i samme skolekrets. Jeg tror at mødre som holder barna hos seg når pappa står klar til å ta i mot barna hele deres oppvekst vil skape mer frustrasjon og fortvilelse hos et skilsmissebarn. Barn er lojale og vil slite med å bli dratt fra den ene til den andre side hvis ikke man kommer til enighet, og det vil man aldri gjøre hvis man "hindrer" pappaen til å ta del av oppveksten til barna sine. Barn er ikke fornøyde med å se en av foreldrene kun annenhver helg!

[Gjest Persille]

Jeg heller litt mot ditt syn angående dette. Når voksne ikke orker det, hvorfor forventer vi at barna skal?

Nettopp!

Dessuten vil jeg gjerne har det sånn at jeg har ett hjem, ett soverom hvor jeg har tingene mine, et hus som er mitt osv - jeg kan godt ha litt greier hos kjæresten og være der innimellom, men jeg bor hjemme - og vil være der mest.

Sånn vil jeg at barnet mitt skal ha det også. Om hjemmet hennes er hos faren eller meg er irrelevant - men det skal være ett sted. To foreldre, men ett hjem.

[Gjest kkkku]

Generelt synes jeg at de problemene et samlivsbrudd påfører barna sterkt bagatelliseres i mange kretser av samfunnet inkludert pressen og politikken. Viljen til å la barna betale en større del av prisen for samlivsbruddene blir dermed stadig større.

Etter mitt syn er en 50/50 fordeling laget for foreldrene og ikke for barna. Jeg tror de fleste barn har større behov for å ha en stabil hverdag, både i forhold til hvor de bor, hvem de må forholde seg til og hvilke husregler som gjelder, enn de har for å tilbringe like mye tid i sin mors som sin fars bodsted.

Barn som bor sammen med begge foreldrene tilbringer sjeldent like mye tid sammen med hver av dem. Så hvordan kan det bli så viktig med millimeterrettferdighet det øyeblikket foreldrene går fra hverandre? En del barn opplever at de tilbringer mer tid med den nye samboer nåre de er hos mor/far enn de gjør med mor/far. Og hva er nå meningen med det?

Det er vel mulig at det finnes unntak der 50/50 virkelig er til barnas beste. Men jeg synes det er merkverdig at foreldre kan forsvare å påføre barna sine et opplegg de aldri ville orket selv. Skal de på død og liv ha 50/50 får de flytte inn og ut selv. Foreldrene har skapt problemene og valgt løsningene. Da er det ikke mer enn rett og rimelig at de også betaler prisen. I stedet for å dytte det over på barna og si at de er jo så tilpasningsdyktige.

mvh

Ikke alle som har valgt bruddet selv. Noen opplever at partneren bere går uten mulighet til å prøve å få fikset opp i samlivet. Hardt om partneren går fra deg og samtidig fratar deg muligheten til å være forelder i barneårene, med mulighet til påvirkning osv.

[Gjest Persille]

Jeg tror aller først det er viktig å ikke være så ensporet og tro at barna av skilte foreldre har "ett hjem". De er like mye "hjemme" hos pappa som de er hos mamma. Det er deres hjem begge steder. De har som regel sitt eget rom og sine egne saker begge steder. Synes ofte dere mødre blir så fort ensporet og tror at dere vet den beste løsningen for deres barn. Dere glemmer at far er like glad i barna deres som de er. Barna er også like glad i pappa som mamma. De vil også ha pappa som en del av oppveksten. Vet om mødre som manipulerer barna sine til å tro at det er fryktelig stressende å være "på besøk" hos pappa annenhver uke. De klarer rett og slett ikke å forstå at barna faktisk har et "hjem" og en familie hos pappa også. Det er klart at alt kommer ann på barnet, og at det sikkert ikke passer for alle barn, men barn er faktisk tilpasningsdyktige. Det er ikke tull. Kriteriene er selvfølgelig at mamma og pappa må bo i samme skolekrets. Jeg tror at mødre som holder barna hos seg når pappa står klar til å ta i mot barna hele deres oppvekst vil skape mer frustrasjon og fortvilelse hos et skilsmissebarn. Barn er lojale og vil slite med å bli dratt fra den ene til den andre side hvis ikke man kommer til enighet, og det vil man aldri gjøre hvis man "hindrer" pappaen til å ta del av oppveksten til barna sine. Barn er ikke fornøyde med å se en av foreldrene kun annenhver helg!

Dette handler ikke om hvem som er mest glad i barna sine...

Ville du orket å bo annenhver uke i to forskjellige hus? Flytte med deg tingene dine i en bag, ha dobbelt sett av alle klær, oppdage at når du har lyst på den ene tingen ligger den igjen i det andre huset, eller at sengene er forskjellige å sove i så du trenger noen netter å vende deg til dem?

Det er ingen voksne som orker å leve sånn....

[PieLill]

Ikke alle som har valgt bruddet selv. Noen opplever at partneren bere går uten mulighet til å prøve å få fikset opp i samlivet. Hardt om partneren går fra deg og samtidig fratar deg muligheten til å være forelder i barneårene, med mulighet til påvirkning osv.

Det finnes mange mellomting mellom en 50/50 deling og å ikke han noen som helst kontakt og innflytelse.

Det er sant at skylden for et samlivsbrudd ikke alltid er 50/50. Noen ganger kan den til og med være 100/0. Men man har like fullt et 100% ansvar for å sette barnets beste først i den situasjonen som oppstår. Også når man må betale en ganske høy pris for det selv.

mvh

[PieLill]

Dette handler ikke om hvem som er mest glad i barna sine...

Ville du orket å bo annenhver uke i to forskjellige hus? Flytte med deg tingene dine i en bag, ha dobbelt sett av alle klær, oppdage at når du har lyst på den ene tingen ligger den igjen i det andre huset, eller at sengene er forskjellige å sove i så du trenger noen netter å vende deg til dem?

Det er ingen voksne som orker å leve sånn....

I tillegg skal barna forholde seg til to ulike familiekjemier. Dobbelt sett regler. Dobbelt sett kostholdsvaner. Dobbelt sett omgangstone. Dobbelt sett leksesystem. Dobbelt sett bordmanerer og evt. dobbelt sett med søsken. Dobbelt sett med autoriteter å forholde seg til.

Jeg vet med meg selv at både mannen min og jeg kan trenge et par dager til å lande på om den ene har vært borte en uke eller mer. Hvordan vil dette kjennes for barn som i langt større grad må underordne seg andres autoritet og verdier.

mvh

[Nellie]

Jeg tror aller først det er viktig å ikke være så ensporet og tro at barna av skilte foreldre har "ett hjem". De er like mye "hjemme" hos pappa som de er hos mamma. Det er deres hjem begge steder. De har som regel sitt eget rom og sine egne saker begge steder. Synes ofte dere mødre blir så fort ensporet og tror at dere vet den beste løsningen for deres barn. Dere glemmer at far er like glad i barna deres som de er. Barna er også like glad i pappa som mamma. De vil også ha pappa som en del av oppveksten. Vet om mødre som manipulerer barna sine til å tro at det er fryktelig stressende å være "på besøk" hos pappa annenhver uke. De klarer rett og slett ikke å forstå at barna faktisk har et "hjem" og en familie hos pappa også. Det er klart at alt kommer ann på barnet, og at det sikkert ikke passer for alle barn, men barn er faktisk tilpasningsdyktige. Det er ikke tull. Kriteriene er selvfølgelig at mamma og pappa må bo i samme skolekrets. Jeg tror at mødre som holder barna hos seg når pappa står klar til å ta i mot barna hele deres oppvekst vil skape mer frustrasjon og fortvilelse hos et skilsmissebarn. Barn er lojale og vil slite med å bli dratt fra den ene til den andre side hvis ikke man kommer til enighet, og det vil man aldri gjøre hvis man "hindrer" pappaen til å ta del av oppveksten til barna sine. Barn er ikke fornøyde med å se en av foreldrene kun annenhver helg!

Veldig bra innlegg, også mor!

Jeg er enig med deg i at alt ligger i samarbeid og respekt for at partene er like gode foreldre og at barnet trenger begge.

Hos oss fungerer 50/50 fordelingen kjempefint, men vi bor i rimelig grei avstand til hverandre, tilhører samme skolekrets, og vennene kommer på besøk uavhengig av hvem barnet er hos.

Nå skal det sies at jeg og eksen er veldig gode venner, og hele tiden har en dialog og er enige i hvordan forskjellige ting skal takles før det settes "ut i livet" for barnet.

Så klart ville jeg gjerne hatt barnet boende fast hos meg, men det er rent egosistisk. Barnet har det akkurat like bra hos faren.

[Nellie]

Dette handler ikke om hvem som er mest glad i barna sine...

Ville du orket å bo annenhver uke i to forskjellige hus? Flytte med deg tingene dine i en bag, ha dobbelt sett av alle klær, oppdage at når du har lyst på den ene tingen ligger den igjen i det andre huset, eller at sengene er forskjellige å sove i så du trenger noen netter å vende deg til dem?

Det er ingen voksne som orker å leve sånn....

Det er forledrenes jobb å legge dette tilrette best mulig, vi sender aldri barnet att og frem med halvparten av eiendelene sine, hun har det meste begge steder, også samarbeider vi med å løse ekstratingene.

[Gjest i praksis]

I tillegg skal barna forholde seg til to ulike familiekjemier. Dobbelt sett regler. Dobbelt sett kostholdsvaner. Dobbelt sett omgangstone. Dobbelt sett leksesystem. Dobbelt sett bordmanerer og evt. dobbelt sett med søsken. Dobbelt sett med autoriteter å forholde seg til.

Jeg vet med meg selv at både mannen min og jeg kan trenge et par dager til å lande på om den ene har vært borte en uke eller mer. Hvordan vil dette kjennes for barn som i langt større grad må underordne seg andres autoritet og verdier.

mvh

Men hva hadde du følt hvis mannen din stakk og tok med seg barna? Ville du da ha tenkt at nå får du bare akseptere dette, det er det beste for barna? Og blitt avspist med noen helger nå og da. Kanskje ville barnet vært hos far fordi han kunne beholde huset, økonomisk sett.