Blandede følelser

[Gjest Signert]

Jeg er sammen med en fantastisk gutt. Vi finner på mye sammen og har mange felles verdier og interesser. Det er lite jeg savner hos ham, men han har et par (små) uvaner og er litt mindre politisk interessert enn meg (men jeg er nok over gjennomsnittet interessert). Vi er ikke sjalu på hverandre og har et forhold basert på gjensidig respekt og tillitt. Nå har vi vært sammen i over 3 1/2 år. For tiden bor vi i hver vår by og ser hverandre ca en uke i måneden. Vi er begge i starten av 20-årene.

Problemet mitt er at mine følelser for ham varierer veldig mye. Jeg kan gå fra å være veldig forelsket til å nesten få angst. Disse angst-følelsene kommer først og fremst når vi er fra hverandre. Når sant skal sies vet jeg ikke helt om disse følelsene er relatert til ham, eller om de utløses av andre forhold. De forsvinner ikke hvis jeg tenker på noe annet, og de trenger ikke utløses ved at jeg tenker på ham. Men det er nesten alltid sånn at hvis jeg får denne følelsen, begynner jeg å tenke på ham, og jeg blir usikker på forholdet. Dette kan endre seg til neste dag eller neste time.

Jeg har tenkt mye på hva disse følelsene forteller meg. Ettersom jeg er veldig var for å bli avvist (grunnet opplevelser i ungdomsårene), tenker jeg at det kan være en redsel for at han skal gjøre det slutt. Men jeg er egentlig veldig trygg på hva han føler for meg, så jeg tror vel egentlig ikke at det bunner der...

Jeg klarer ikke helt å se at det er noe galt i forholdet vårt. Vi kommuniserer godt (bortsett fra på telefonen) og har (omsider) et godt sexliv. Jeg har fra tid til annen blitt sjarmert av andre gutter (uten at det har utviklet seg til noen forelskelse), men har liten tro på at gresset er grønnere på andre siden.

Det er (antagelig) også en del av historien at jeg gjennom store deler av livet har slitt med lav selvfølelse, depresjoner og spiseforstyrrelser. Jeg har vært helt åpen for ham når det gjelder dette, men han synes det er vanskelig å prate om, noe jeg aksepterer. Jeg går til psykolog og får pratet nok der. Kjæresten min er imidlertid veldig forståelsesfull og jeg opplever det ikke som et problem at han ikke klarer å prate med meg om disse tingene.

Men disse angst-følelsene plager meg... Er det forholdet vårt det er noe galt med?

[PieLill]

Jeg tror du kan stole på din egen dømmekraft. Du klarer ikke å se noe egentlig galt med forholdet. Og du tror ikke det er verdt å lete etter grønnere gress. De negative følelsene kommer også først og fremst når dere er fra hverandre, ikke når dere er sammen?

Det er ikke uvanlig å være usikke på et forhold. Ha angst for at man har tatt feil. Være redd for å binde seg, redd for å bli avvist, redd for hva som kan komme rundt neste sving.

Har man opplevd mye avvisning tidligere, er det ikke uvanlig at man det utløses et slags panikkmønster hver gang man kommer så nær noen at det vil gjøre (veldig) vondt å miste vedkommende. Man kjenner trang til å kvitte seg med trusselen ved å frigjøre seg fra tilknytningen til denne personen før man blir såret. Avise før man blir avvist. Man kan kjenne en dyp misstillit til følelser av nærhet, trygghet og avhengighet.

Sannheten er at man aldri kan være 100% sikker, og at det alltid vil komme vanskelige og vonde dager i en relasjon om man bare står i den lenge nok. Ikke alltid like enkelt å takle.

Men sannheten er også at har man et greit utgangspunkt, slik dere synes å ha, vil man kunne komme seg styrket og beriket gjennom vanskelighetene som måtte komme om man jobber seg gjennom i stedet for å flykte. Og man har langt mer å tape på å ikke satse enn å satse.

Følelser forteller oss alltid noe. Men ikke nødvendigvis sannheten om det følelsen "handler om".

mvh

[Gjest Signert]

Jeg tror du kan stole på din egen dømmekraft. Du klarer ikke å se noe egentlig galt med forholdet. Og du tror ikke det er verdt å lete etter grønnere gress. De negative følelsene kommer også først og fremst når dere er fra hverandre, ikke når dere er sammen?

Det er ikke uvanlig å være usikke på et forhold. Ha angst for at man har tatt feil. Være redd for å binde seg, redd for å bli avvist, redd for hva som kan komme rundt neste sving.

Har man opplevd mye avvisning tidligere, er det ikke uvanlig at man det utløses et slags panikkmønster hver gang man kommer så nær noen at det vil gjøre (veldig) vondt å miste vedkommende. Man kjenner trang til å kvitte seg med trusselen ved å frigjøre seg fra tilknytningen til denne personen før man blir såret. Avise før man blir avvist. Man kan kjenne en dyp misstillit til følelser av nærhet, trygghet og avhengighet.

Sannheten er at man aldri kan være 100% sikker, og at det alltid vil komme vanskelige og vonde dager i en relasjon om man bare står i den lenge nok. Ikke alltid like enkelt å takle.

Men sannheten er også at har man et greit utgangspunkt, slik dere synes å ha, vil man kunne komme seg styrket og beriket gjennom vanskelighetene som måtte komme om man jobber seg gjennom i stedet for å flykte. Og man har langt mer å tape på å ikke satse enn å satse.

Følelser forteller oss alltid noe. Men ikke nødvendigvis sannheten om det følelsen "handler om".

mvh

Tusen takk:) Det var det jeg trengte nå

[PieLill]

Tusen takk:) Det var det jeg trengte nå

Hyggelig.

Ha en fin dag!

mvh

[Gjest gomle]

Kanskje angsten du føler er redsel for hva han driver med når dere er fra hverandre? At du er redd han flørter med andre osv? På den annen side er vel angst egentlig et litt misvisende ord, det dreier seg oftest mer om "indre uro", og utløses ofte ikke av noe spesielt, det kommer bare kastet på en, omtrent som et epilepsianfall. Kanskje du skal tenke på det som en sykdom, på lik linje med andre sykdommer? Dermed har det ingenting med kjæresten din å gjøre. Grunnen til at du tenker på ham når dette setter igang er vel kanskje fordi det er noe du har lagt deg til, en slags uvane?