Samboer vil ikke til familierådgivning

[Gjest Snart alenemor?]

Hei, Jeg og samboeren min (som begge er i midten av 30-årene) ble foreldre til en gutt i fjor. Min samboer har et barn i tenårene fra et tidligere forhold som er hos oss annenhver uke. Vi har slitt med forholdet vårt mer eller mindre siden sønnen vår ble født, hvor mye av problemene våre dreier seg om min samboers prioriteringer. Han fyller kveldene sine med trening, og jeg blir sittende mye alene med både eget og hans barn. Vi finner på lite ting felles, fordi vi dessverre ikke har så mange felles interesser. Jeg synes vi kommuniserer meget dårlig, og på denne bakgrunn meldte jeg oss på et Parkurs for førstegangsforeldre i regi av kommunen (går over en lørdag). Dette ble ikke særlig godt mottatt, og min samboer sørget derfor raskt for å fylle opp denne lørdagen med fotballkamp og utekveld med gutta (alle hans kamerater er mer eller mindre single alenepappaer). Jeg fikk også klar beskjed om at han ikke hadde noe ønske om å gå på kurs eller til familieterapeut. Så nå er jeg ganske oppgitt. Jeg har innsett for lenge siden at vi ikke klarer å få forholdet vårt på "rett kjøl" uten profesjonell hjelp. Jeg har mest lyst til å ta med meg sønnen vår og flytte ut, men jeg har ikke lyst til å gi opp forholdet sånn helt uten videre heller. Hva skal jeg gjøre; true ham med at jeg flytter hvis han ikke blir med eller "lure" ham med til en familierådgiver? Tror ikke det er noen andre alternativer, synes jeg har forsøkt alt annet.

[multippel]

Har du fått tydelig kommunisert at for deg er det uakseptabelt at han så ofte overlater ansvaret for ikke bare felles barn, men også eget barn. Hadde jeg vært denne tenåringssønnen så ville jeg blitt litt skuffa. Høres ut som om han er så rask til å fylle opp tiden sin at du ikke får en anledning.

[Gjest Silver Fairy]

Du bør ikke true med å flytte ut om du ikke mener det. Jeg syns derimot du bør ta en ordentlig prat med ham om hvor alvorlig dette begynner å bli for deg, og evt foreslå løsninger. Ikke legg alle problemene over på han, men si at du føler at -dere- har problemer. Forhåpentligvis vil han lytte bedre da. Er han fremdeles ikke interessert i endring kan du bringe flytteplanene på banen. Ikke som en trussel, men som en reell plan.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det å få barn krever en omlegging av fritiden og det kan ofte bli en belastning på parforholdet. For å få til overgangen fra en barnløs tilværelse til å ha ansvar for et lite barn er det nødvendig å endre seg, hver for seg og sammen. Det er viktig å samsnakke om endringer, ønsker, hva dere frykter og hva som er bra. Jeg skjønner veldig godt at du savner noen slike samtaler med din samboer. Det høres ut som om han lever videre som før og regner med at du ordner opp og regner med at det er greit for deg. Det er få som reagerer positivt på å bli påmeldt et eller annet av sin partner, uten å bli spurt først. Viktig at du forteller ham at du ønsker å snakke om hvordan du har det i forholdet og at du tror dere kommer lengst ved å snakke med en 3.part. Hvis han absolutt ikke vil, er det bedre at du ber om en time for å snakke med ham om livet etter at babyen ble født. Høres lurt å foreslå noe konkret dere skal gjøre sammen, en fast parkveld feks og at du har en fast kveld hvor du går ut med venninner eller trener eller bare går en tur, slik at han blir vant til å ta ansvar regelmessig hjemme på kveldstid. Endel mennesker er redd for at livet skal være "slutt" når de får barn og fortsetter krampaktiv sine aktiviteter. Det å snakke om dette uten å bli for anklagende kan fungere. Noen partnere skjønner faktisk ikke alvoret før den andre begynner å snakke om brudd på en realistisk måte, med tyngde og alvor. Veldig leit å ikke nå frem på en annen måte, men det er helt nødvendig for deg å få ham i tale og justere forholdet så det blir bedre for deg. Kanskje du må sette alt på spissen for at han skal forstå at noe må man faktisk snakke om i et forhold for at det skal både vare og leve.

[Gjest]

Det å få barn krever en omlegging av fritiden og det kan ofte bli en belastning på parforholdet. For å få til overgangen fra en barnløs tilværelse til å ha ansvar for et lite barn er det nødvendig å endre seg, hver for seg og sammen. Det er viktig å samsnakke om endringer, ønsker, hva dere frykter og hva som er bra. Jeg skjønner veldig godt at du savner noen slike samtaler med din samboer. Det høres ut som om han lever videre som før og regner med at du ordner opp og regner med at det er greit for deg. Det er få som reagerer positivt på å bli påmeldt et eller annet av sin partner, uten å bli spurt først. Viktig at du forteller ham at du ønsker å snakke om hvordan du har det i forholdet og at du tror dere kommer lengst ved å snakke med en 3.part. Hvis han absolutt ikke vil, er det bedre at du ber om en time for å snakke med ham om livet etter at babyen ble født. Høres lurt å foreslå noe konkret dere skal gjøre sammen, en fast parkveld feks og at du har en fast kveld hvor du går ut med venninner eller trener eller bare går en tur, slik at han blir vant til å ta ansvar regelmessig hjemme på kveldstid. Endel mennesker er redd for at livet skal være "slutt" når de får barn og fortsetter krampaktiv sine aktiviteter. Det å snakke om dette uten å bli for anklagende kan fungere. Noen partnere skjønner faktisk ikke alvoret før den andre begynner å snakke om brudd på en realistisk måte, med tyngde og alvor. Veldig leit å ikke nå frem på en annen måte, men det er helt nødvendig for deg å få ham i tale og justere forholdet så det blir bedre for deg. Kanskje du må sette alt på spissen for at han skal forstå at noe må man faktisk snakke om i et forhold for at det skal både vare og leve.

Hei og takk for svaret!

Vil bare tilføye, for det kom nok ikke fram i innlegget mitt, at jeg faktisk hadde avklart med ham på forhånd at vi meldte oss på kurset, men at han trakk seg i ettertid.

Snart alenemor!

[Speak]

For det første har du IKKE ansvaret for HANS barn. Her synes jeg du skal gi klar beskjed om at han også skal være til stede når hans barn er der. Det har jeg gjort, og det fungerer da bedre etterpå.

(Jeg hadde en periode hvor jeg konsekvent tok med fellesbarnet og reiste bort når hans særkullsbarn skulle være hos oss, og han ikke var hjemme.)

Han har heller ikke rett til alenetid uten å avtale dette med deg først. Dere er to om fellesbarnet. Prøv å snakk med han uten å anklage han. Da kommer han i forsvarsposisjon, og du kommer ingen vei.

Dersom han avtaler en alenekveld, så bør du også gjøre det slik at du får neste alenekveld.

Vil også tipse om at du kan oppsøke en familieterapeut alene. Det kan være fornuftig å få snakket med noen om disse problemene.

Lykke til.

[Gjest Snart alenemor?]

For det første har du IKKE ansvaret for HANS barn. Her synes jeg du skal gi klar beskjed om at han også skal være til stede når hans barn er der. Det har jeg gjort, og det fungerer da bedre etterpå.

(Jeg hadde en periode hvor jeg konsekvent tok med fellesbarnet og reiste bort når hans særkullsbarn skulle være hos oss, og han ikke var hjemme.)

Han har heller ikke rett til alenetid uten å avtale dette med deg først. Dere er to om fellesbarnet. Prøv å snakk med han uten å anklage han. Da kommer han i forsvarsposisjon, og du kommer ingen vei.

Dersom han avtaler en alenekveld, så bør du også gjøre det slik at du får neste alenekveld.

Vil også tipse om at du kan oppsøke en familieterapeut alene. Det kan være fornuftig å få snakket med noen om disse problemene.

Lykke til.

Takk for innspillet "Speak",

Fint å få litt støtte. Det var en kort periode jeg bevisst gjorde egne ting og var borte når samboeren min hadde samvær med sin datter, men da vi ble foreldre i fjor ble det naturlig nok til at jeg ble mye hjemme. Nå som vår sønn er blitt eldre og ikke så avhengig av meg, har jeg også gitt beskjed til min samboer om at jeg kommer til å være litt mer borte på de kveldene han har samvær. Det er jo viktig for sønnen vår og ha god kontakt med sin halvsøster også, og da kan jo samboeren min ha kvalitetstid med begge barna. I og med at min samboer trener fast halvparten av de kveldene han har samvær med sin datter og ikke ønsker å oppgi treningen, fikk jeg en tilbakemelding på at jeg oppførte meg "barnslig" dersom jeg holdt meg borte disse kveldene. Jeg synes det jo er litt merkelig at han velger å ha samvær fast på de kveldene han ikke er hjemme, hans datter er jo her for å ha samvær med sin pappa og ikke meg (selv om hun og jeg kommer veldig godt overens). Vi har forsøkt å sette oss ned og snakke mange ganger, men det låser seg hele tiden. Jeg tror jeg tar ditt gode råd til etterretning og kontakter en familieterapeut. Så kan jeg ta en time alene for å få noen gode råd om hvordan vi skal komme oss videre. Jeg vil så gjerne få det til å fungere, men når jeg hele tiden føler det er jeg som må inngå alle kompromissene og at han aldri møter meg halvveis, mister jeg både litt av respekten og følelsene som jeg har for ham.

[Speak]

Takk for innspillet "Speak",

Fint å få litt støtte. Det var en kort periode jeg bevisst gjorde egne ting og var borte når samboeren min hadde samvær med sin datter, men da vi ble foreldre i fjor ble det naturlig nok til at jeg ble mye hjemme. Nå som vår sønn er blitt eldre og ikke så avhengig av meg, har jeg også gitt beskjed til min samboer om at jeg kommer til å være litt mer borte på de kveldene han har samvær. Det er jo viktig for sønnen vår og ha god kontakt med sin halvsøster også, og da kan jo samboeren min ha kvalitetstid med begge barna. I og med at min samboer trener fast halvparten av de kveldene han har samvær med sin datter og ikke ønsker å oppgi treningen, fikk jeg en tilbakemelding på at jeg oppførte meg "barnslig" dersom jeg holdt meg borte disse kveldene. Jeg synes det jo er litt merkelig at han velger å ha samvær fast på de kveldene han ikke er hjemme, hans datter er jo her for å ha samvær med sin pappa og ikke meg (selv om hun og jeg kommer veldig godt overens). Vi har forsøkt å sette oss ned og snakke mange ganger, men det låser seg hele tiden. Jeg tror jeg tar ditt gode råd til etterretning og kontakter en familieterapeut. Så kan jeg ta en time alene for å få noen gode råd om hvordan vi skal komme oss videre. Jeg vil så gjerne få det til å fungere, men når jeg hele tiden føler det er jeg som må inngå alle kompromissene og at han aldri møter meg halvveis, mister jeg både litt av respekten og følelsene som jeg har for ham.

Godt at du tar tak i saken og oppsøker en familieterapeut. Jeg tror også jeg hadde fortalt samboer om dette. Si noen slikt som at: Jeg trenger hjelp, og skal ha time der da. Dersom du er heldig så blir han så nysgjerrig at han velger å være med.

At han skal trene halvparten av kveldene han har samvær på er etter min mening FEIL. Han har et barn, han velger å ha samvær, og stiller ikke opp.