Hvor langt skal man strekke seg?

[Gjest Valnøtt]

Siden jeg fikk mange interessante innlegg på tråden min om barnebidrag, prøver jeg meg med en ting til som jeg har lurt mye på.

Jeg har som de fleste nok har sett, en barnefar til mine barn som ikke betaler bidrag. Han er såre fornøyd med å legge seg på lavest mulig terskel for alle krav som skal stilles til ham som far og dumper gjerne regningen over på mor. (Han slipper unna bidraget fordi jeg tjener litt mer enn ham, og fordi han har stort samværsfradrag. Dette fradraget bruker han ikke på barna).

Da lurer jeg på en ting. Det koster meg ganske mye å ha noe med denne fyren å gjøre. Siden han legger seg på det laveste nivået han kan slippe unna med når han skal stille opp på noe, er det da greit om jeg gjør det samme?

Trenger jeg bry meg døyten om denne typen når han ikke bidrar med noe positivt hverken økonomisk eller ellers?

[multippel]

Min eks betaler heller ikke bidrag og har aldri gjort det.

Når det gjelder hvordan du skal forholde deg til han så ville jeg holdt fokuset på barna og kunn barna og hva som er best for de.

[Craven]

Min eks betaler heller ikke bidrag og har aldri gjort det.

Når det gjelder hvordan du skal forholde deg til han så ville jeg holdt fokuset på barna og kunn barna og hva som er best for de.

Hadde jeg vært deg, hadde jeg prøvd å glemme hele fyren. Det er tungt økonomisk, men jeg vil tro enda tyngere når du i tillegg må irritere deg over å ha en slik far til dine barn.

Ha fokus på ungene, og lev ditt eget liv, er mitt råd.

[Gjest Betenkt, svært betenkt]

Jeg kan ikke unngå å undres over én ting: Hvorfor valgte du å la nettopp denne mannen bli far til dine barn? Kvinners smak er det ikke lett å bli klok på... Mitt råd er at kvinner bør legge mer vekt på indre verdier hos sine partnere, spesielt dem som en vil ha barn med.

[Gjest kvinne 46]

Eg bryr meg døyten om faren, men eg bryr meg om barna. Så eg gir dei det dei treng. Dei får gjerne ta med seg tinga sine til faren, for eg vil ikkje at barna skal li meir enn nødvendig av at dei har ein umoden far, som ikkje gir uten at han først får.

Det eg ser er at barna, som veks til, ikkje vil til faren. Dei "får" ingenting av han likevel. Trur dei går gjennom ein prosess, og må skjerme seg litt.

Eg synst det er skrekkeleg trist, og eg føler meg litt hjelpelaus i korleis eg skal hjelpe dei til ikkje å bli skuffa og bitre på faren. Eg tør sjølv ikkje ha noko særleg med han å gjere, for eg kjenner eg blir fort dratt inn i negativ reaksjon.

18 åringen min har nettopp begynt å ta køyretimar. Men eg orker ikkje spør faren om han vil betale i. Guten vil heller ikkje spør. "Det er di oppgåve å ordne opp med pappa", sa han. Eg jobber for å ordne opp - for at det gode og positive skal få vinne. Men det tar tid.

[multippel]

Jeg kan ikke unngå å undres over én ting: Hvorfor valgte du å la nettopp denne mannen bli far til dine barn? Kvinners smak er det ikke lett å bli klok på... Mitt råd er at kvinner bør legge mer vekt på indre verdier hos sine partnere, spesielt dem som en vil ha barn med.

Sånne kommentarer er svært lite hjelpsomme når man endelig klarer å få gjort noe i forhold til ansvarsløse ekser.

[Gjest Valnøtt]

Jeg kan ikke unngå å undres over én ting: Hvorfor valgte du å la nettopp denne mannen bli far til dine barn? Kvinners smak er det ikke lett å bli klok på... Mitt råd er at kvinner bør legge mer vekt på indre verdier hos sine partnere, spesielt dem som en vil ha barn med.

Hehe, den ble nok litt for enkel.

Jeg har begynt å sisom følger: Du kjenner ikke folk skikkelig godt før du har prøvd å skille deg fra dem :-)

Ikke er det aktuelt å levere barna tilbake der de kom fra heller, så det å revurdere hvem som skal være far til barna mine er nok ikke noe jeg får gjort noe med nå.

[Gjest Valnøtt]

Hadde jeg vært deg, hadde jeg prøvd å glemme hele fyren. Det er tungt økonomisk, men jeg vil tro enda tyngere når du i tillegg må irritere deg over å ha en slik far til dine barn.

Ha fokus på ungene, og lev ditt eget liv, er mitt råd.

Det er det jeg lander på jeg også. Men faren forlanger hele tiden svar på alt mulig, skriftlig, og jeg er på et punkt hvor jeg må sette en grense. Derfor lurer jeg på om det er greit å sette grensen meget snevert når faren likevel ikke bidrar med annet enn negativt for noen av oss. Jeg mener ikke å sabotere samvær eller noe sånt, men rett og slett å ignorere ham for å ha det bedre selv og kunne se fremover og konsentrere meg om å være en så god mamma som jeg er i stand til å være.

[Dorthe]

Jeg kan ikke unngå å undres over én ting: Hvorfor valgte du å la nettopp denne mannen bli far til dine barn? Kvinners smak er det ikke lett å bli klok på... Mitt råd er at kvinner bør legge mer vekt på indre verdier hos sine partnere, spesielt dem som en vil ha barn med.

Men man vet ikke hvordan menn er før man får barn med dem. Noen forandrer seg totalt i det øyeblikket man blir gravid mens andre igjen tror at livet med barn = livet uten barn

[mrxx]

Men man vet ikke hvordan menn er før man får barn med dem. Noen forandrer seg totalt i det øyeblikket man blir gravid mens andre igjen tror at livet med barn = livet uten barn

Nja, jeg vet nå ikke om jeg er enig i det. Jeg tror heller at egenskapene har vært der hele tiden, men dere ser det ikke før mannen flytter ut og intressen for han ikke er det lenger.

Jeg også stusser over at det er så mange kvinner som velger å ha barn med sånne tullinger som ikke tar vare på sine egne barn. Noe må dere overse bevisst eller ubevisst. Tror det er mange som ikke tenker på om den mannen de treffer har såpass gode egenskaper at de vil være en god far og også etter en skilsmisse.

Men mange går etter drittsekker og kan derfor ikke forvente noe annet enn dette heller. De snille gutta får jo knapt tak i damer, bare de som oppfører seg dårlig mot dere. Forstå det den som kan.

[mrxx]

Hehe, den ble nok litt for enkel.

Jeg har begynt å sisom følger: Du kjenner ikke folk skikkelig godt før du har prøvd å skille deg fra dem :-)

Ikke er det aktuelt å levere barna tilbake der de kom fra heller, så det å revurdere hvem som skal være far til barna mine er nok ikke noe jeg får gjort noe med nå.

Du har nok et peong.

Men jeg tror heller ikke noe på at dette ikke kunne forutsies til en viss grad før skilsmissen også. Så spørs det hvordan du og likesinnede har oppført dere i skilsmisseperioden, selv om dette ikke burde gå utover barna, fra farens side eller begge selvsagt.

[mrxx]

Det er det jeg lander på jeg også. Men faren forlanger hele tiden svar på alt mulig, skriftlig, og jeg er på et punkt hvor jeg må sette en grense. Derfor lurer jeg på om det er greit å sette grensen meget snevert når faren likevel ikke bidrar med annet enn negativt for noen av oss. Jeg mener ikke å sabotere samvær eller noe sånt, men rett og slett å ignorere ham for å ha det bedre selv og kunne se fremover og konsentrere meg om å være en så god mamma som jeg er i stand til å være.

Så lenge dette ikke går utover barna, så synes jeg det er greit. Det er greit å gi igjen med samme mynt. Men for mitt vedkommende så hadde jeg ikke gjort noe som hadde skadet barna på noen måte.

Men da med forbehold at du ikke har gjort noe mot han først, som forklarer hvorfor han oppfører som han gjør.

[Gjest Angela25]

Nja, jeg vet nå ikke om jeg er enig i det. Jeg tror heller at egenskapene har vært der hele tiden, men dere ser det ikke før mannen flytter ut og intressen for han ikke er det lenger.

Jeg også stusser over at det er så mange kvinner som velger å ha barn med sånne tullinger som ikke tar vare på sine egne barn. Noe må dere overse bevisst eller ubevisst. Tror det er mange som ikke tenker på om den mannen de treffer har såpass gode egenskaper at de vil være en god far og også etter en skilsmisse.

Men mange går etter drittsekker og kan derfor ikke forvente noe annet enn dette heller. De snille gutta får jo knapt tak i damer, bare de som oppfører seg dårlig mot dere. Forstå det den som kan.

Heldigvis er jeg sammen med en herlig og snill mann naa:-)

Faren til dattera mi hadde en bedriten personlighet. Jeg kan egentlig ikke skylde paa at jeg var ung , men det var noe psykologisk bak dette at jeg holdt ut med han (jeg skulle forandre han...)

Vel, jeg ble gravid. Fyren var baade utro mot meg, slo meg, drakk...you name it... Enden paa visa var at jeg skura doen med tannkosten hans og dro.Heslig ja, men godt fortjent tenkte jeg da! Dette sa jeg ikke til han,selvfolgelig...

Da dattera vaar ble fodt hadde de litt sporadisk kontakt, men han viste svaert lite interesse. Naa er det...hmm...kanskje over 2 aar siden vi horte noe fra han, jeg kutta ut all kontakt, men han har ikke skjerpet seg av den grunn. Det er en befrielse aa ha han og familien ut av livet vaart, jeg mener det... De lagde bare f* for oss likevel, og dattera mi spor aldri etter han.

Naa er min nye mann hennes far, hun kaller han pappa fordi hun vil det, men ja, hun vet at han ikke er hennes bioogiske far.

[Gjest Gurojenta]

Det viktigste i slike situasjoner er barna og så lenge ikke de vil lide av at du ”ilke bryr deg”, så kanskje det er den beste løsningen? Men jeg tror det også er viktig å prøve å få faren til å forstå hvor viktig det er for barna og for hans relasjon til barna i fremtiden at han faktisk viser at han bryr seg litt ekstra. Mange foreldre (og ofte menn som ”melder seg ut”) tenker ikke at det de gjør i dag, har noe å si for relasjonen til barna i fremtiden. Og akkurat dette er et viktig fokus.

Det er ikke lett å si hva du bør eller skal gjøre, men det viktigste er å sette barna først og sørge for at de ikke vil lide under et eventuelt valg du tar.

[Dorthe]

Nja, jeg vet nå ikke om jeg er enig i det. Jeg tror heller at egenskapene har vært der hele tiden, men dere ser det ikke før mannen flytter ut og intressen for han ikke er det lenger.

Jeg også stusser over at det er så mange kvinner som velger å ha barn med sånne tullinger som ikke tar vare på sine egne barn. Noe må dere overse bevisst eller ubevisst. Tror det er mange som ikke tenker på om den mannen de treffer har såpass gode egenskaper at de vil være en god far og også etter en skilsmisse.

Men mange går etter drittsekker og kan derfor ikke forvente noe annet enn dette heller. De snille gutta får jo knapt tak i damer, bare de som oppfører seg dårlig mot dere. Forstå det den som kan.

Hvordan kan vi vite hvilke menn som blir gode fedre da både før og etter en skillmisse før vi får barn. Jeg var jammen meg gift i fire år før jeg fikk barn med førstemann og kjent andremann i ti år før jeg fikk barn med ham.

Det er ikke så lett å vite det, eller kanskje det er jeg som er dum og ikke klarer å se det ;o)

[Gjest Betenkt, meget betenkt]

Hvordan kan vi vite hvilke menn som blir gode fedre da både før og etter en skillmisse før vi får barn. Jeg var jammen meg gift i fire år før jeg fikk barn med førstemann og kjent andremann i ti år før jeg fikk barn med ham.

Det er ikke så lett å vite det, eller kanskje det er jeg som er dum og ikke klarer å se det ;o)

Hei, problemet ditt -- og det deler du med de fleste kvinner -- er at nok at du ikke vektlegger indre egenskaper høyt nok. Se etter indre verdier, ikke bare et fengende ytre, så går det nok bedre.

Lykke til!

[cec5]

Det viktigste i slike situasjoner er barna og så lenge ikke de vil lide av at du ”ilke bryr deg”, så kanskje det er den beste løsningen? Men jeg tror det også er viktig å prøve å få faren til å forstå hvor viktig det er for barna og for hans relasjon til barna i fremtiden at han faktisk viser at han bryr seg litt ekstra. Mange foreldre (og ofte menn som ”melder seg ut”) tenker ikke at det de gjør i dag, har noe å si for relasjonen til barna i fremtiden. Og akkurat dette er et viktig fokus.

Det er ikke lett å si hva du bør eller skal gjøre, men det viktigste er å sette barna først og sørge for at de ikke vil lide under et eventuelt valg du tar.

Men hvem sin jobb skal det være å "få far til å forstå"?

Jeg synes man skal la far seile sin egen sjø. Som alenemor har man nok med å ta seg av ungene. Det blir helt urimelig at man i tillegg skal motivere far til ansvarsfølelse. Det burde han lært seg i oppveksten. Synd for ungene med en far som ikke bryr seg. Men det er ingenting man kan gjøre med det. Man sliter seg bare ut på å motivere faren. Det letteste er å godta tingene som de er. Til en viss grad iallefall.

[cec5]

Jeg kan ikke unngå å undres over én ting: Hvorfor valgte du å la nettopp denne mannen bli far til dine barn? Kvinners smak er det ikke lett å bli klok på... Mitt råd er at kvinner bør legge mer vekt på indre verdier hos sine partnere, spesielt dem som en vil ha barn med.

Oj, ja det var en overraskelse at denne kom.

[Dorthe]

Hei, problemet ditt -- og det deler du med de fleste kvinner -- er at nok at du ikke vektlegger indre egenskaper høyt nok. Se etter indre verdier, ikke bare et fengende ytre, så går det nok bedre.

Lykke til!

Jeg har gått etter indre verdier, jeg er faktisk ikke så opptatt av det ytre. Jeg er dame ikke mann, det er menn som ser skallet og ikke resten.

[Gjest Betenkt, meget betenkt]

Jeg har gått etter indre verdier, jeg er faktisk ikke så opptatt av det ytre. Jeg er dame ikke mann, det er menn som ser skallet og ikke resten.

Vel, Dorthe -- deg om det. Det er selvsagt mulig at du har erfaring med menn som er opptatt av det ytre, men du kan ikke allmenngjøre din erfaring når det gjelder menn. Litt rart er det jo at du -- om du nå virkelig er kvinne -- sier du legger vekt på indre verdier, men altså faller for menn som du mener er overfladiske... Hvor opptatt av "det indre" er du egentligh? ...eller kanskje det nettopp er slike "indre verdier" du ser etter hos menn?

Uansett håper jeg det går bedre med deg.