Burde vi tilkalle psykolog?

[magnus24]

Hei

Mor og far skilles. Far får ny dame. Mora forteller da til alle hun kjenner at den nye dama er ei hore. hun spionerer på huset til den nye dama for å se når hun treffer "gamle" mannen. og når hun gjør det skriker hun "hore" midt på natta til den nye dama så alle i nabolaget hører det. Når det nye paret skal på ferie, vet hun om det, og bestiller den samme turen, slik at de må ombestille. Hun reiser selv ikke på turen, bare prøver å ødelegge. I tillegg sier hun til døtrene sine at de ikke får treffe den nye dama til gamle mannen, for da vil hun ikke treffe barna sine lenger. barna sier at de ikke kan velge mellom dem, og da kaster mora dem ut av huset, fordi de sier at de vil møte den nye dama til faren. Hun innser ikke at det er slutt. hun griner og klager til alle at døtrene ikke vil treffe henne, selv om det er hun som har valgt bort dem.

Er det jeg som er blind, eller trenger hun hjelp?

Hun spionerer midt på natta. stenger butikken midt på dagen, hvis noen forteller henne hvor det nye paret er. sier at den nye dama betaler med kroppen sin når hun tar drosje. PS: dama er 50 år, bosatt i oslo.

Magnus

[tina t]

Hei.

jeg syntes det virker som din mor trenger hjelp.

Hun har tydligvis ikke godtatt at din far har funnet ei ny dame, det kan ta tid.

å det kan være en vond prosess for henne.

Det værste jeg synts etter samlivsbrudd er at man "setter opp" barna mot far sin.

Bare ikke hun bli bitter som noen gjør, men proff hjelp tror jeg hun trenger.

mvh.Tina.

[Gjest damaged_goods]

Skaff hjelp for all del!!

[Livia]

Ja, her har det gått i stå. Hun må ha det forferdelig vondt når hun oppfører seg slik. Hun trenger nok profesjonell hjelp til å komme videre.

Ikke minst kan voksne barn og far med ny kjæreste behøve å få normalisert sine liv også.

En tragisk historie

[Bård]

Spørsmålet er vel ikke om hun trenger (profesjonell) hjelp. Spørsmålet er vel snarere om hun innser det, eller om hun uansett om hun innser det selv er VILLIG til å motta hjelp. Magefølelsen min sier meg at det kan bli vanskelig å få aksept fra henne i forhold til dette. Dette er vel (foreløpig) ikke alvorlig nok til å tvangsbehandle henne, eller få en rettskjennelse som forbyr henne å kontakte eks-familien, selv om det er en kraftigere reaksjon enn normalt. Eks-familien (bl.a. du?) er vel dessuten trolig ikke interessert i et SÅ drastisk tiltak enda heller? De fleste vil vel helst prøve og holde ut inntil "raptusen" går over.

Dette handler vel for øvrig om sorgreaksjoner. Jeg kjenner igjen mye av dette fra egne erfaringer med foreldres reaksjoner når en sønn eller datter forteller at han/hun er homofil (ikke mine egne foreldre (heldigvis), men foreldre til bekjente av meg). Tilsvarende kan også skje når noen man er SVÆRT strekt knyttet til dør plutselig/voldsomt. Det handler nok mest om følelsen av tap, og av plutselig å føle seg fullstendig alene. Er nok viktig at alle rundt henne forteller henne at de fortsatt er der, og vil være der, uansett hvor tragikomisk det kan føles å si slike ting når HUN på sin side bare truer og kjefter på dere andre. Nettopp det å vise at dere fortsatt er der, tross hennes aggresjon, vil kanskje være med på å forsikre henne om at hun ikke er så alene som hun kanskje frykter?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Denne historien høres lei og vanskelig ut. Jeg forstår at du tenker på faghjelp utenfra. Du er nok ikke blind.

Min erfaring er at det er nyttig å hjelpe folk til behandling, hvis den som du mener trenger det, er motivert for det selv.

Døtrene (voksne?) i denne familien er i en klemme mellom sine foreldre, og trenger nok all den støtte de kan få fra kloke og varme mennesker rundt seg. Kanskje du kan tipse dem om å bruke psykolog om de føler behov for det?

[lorca]

Jeg synes absolutt dere bør vurdere profesjonell hjelp. Jo før desto bedre.

Hun oppfører seg jo på en måte som både ærekrenkende, og ulovlig.