Kjæresten min later som om alt er greit

[Gjest oppgitt nå]

Kjæresten min har diabetes type en og vi har vert sammen ett år nå. I løpet av den tida har han hatt føling mange ganger. Før vi ble sammen visste jeg ingenting om diabetes men nå kan jeg ganske mye etter å ha lest mye om det. Jeg har også lært mye fra kjæresten min men han har ikke fortalt meg om hvor alvorlig det er å ha veldig lavt blodsukker, det fant jeg selv utav. Han lÆrte meg å måle blodsukkeret så det gjør jeg hver gang han har føling men i starten visste jeg ikke at jeg måtte ringe etter ambulanse når det var veldig lavt. I ettertid har jeg ringt ambulanse tolv ganger, og jeg synes det er så slitsomt!!! Han er en kjempegod gutt men han blir sint hver gang jeg tar det opp for da tror han at jeg har tenkt å gå fra han men jeg har ikke det!! Jeg vil bare at han skal få hjelp og jeg vil så gjerne sove godt om natta uten å våkne hver time og lure på om blodsukkeret er lavt. Jeg syns at han må ta mer ansvar for seg selv for jeg kan ikke ta ansvaret for han hele tida. Han later som om han ikke er syk fordi han ikke vil være det tror jeg,men det er han jo!

Hva kan jeg si?

[mariaflyfly]

Tar han medisiner?

[Lillemus]

Går han på insulin? Hvis han gjør MÅ han ta en tur til legen for å få justert dosen for den er tydeligvis feil. Går han ikke på medisiner bør han vel også ta seg en tur til legen for det må da kunne gjøres noe når han tydeligvis får føling temmelig ofte? Klarer han ikke å kontrollere det med kostholdet? Er det ikke mulig for ham rent medisinsk, vil han ikke eller det for vanskelig for ham å regulere kosten så han slipper føling så ofte? Har han rett og slett for lite kunnskap om sykdommen sin?

Dersom det siste er reelt så ville jeg nok satt meg ned sammen med ham og snakekt alvorlig med ham, fått ham til å forstå at du er redd for ham og at du ikke vil ha ansvaret for hans helse, men at han faktisk må sette seg grundig inn i hva sykdommen går ut på og hvordan han kan forebygge føling så mye som mulig. Om det medfører at han må sette seg grundig inn i kosthold, ja så MÅ han faktisk det.

[Gjest oppgitt nå]

Går han på insulin? Hvis han gjør MÅ han ta en tur til legen for å få justert dosen for den er tydeligvis feil. Går han ikke på medisiner bør han vel også ta seg en tur til legen for det må da kunne gjøres noe når han tydeligvis får føling temmelig ofte? Klarer han ikke å kontrollere det med kostholdet? Er det ikke mulig for ham rent medisinsk, vil han ikke eller det for vanskelig for ham å regulere kosten så han slipper føling så ofte? Har han rett og slett for lite kunnskap om sykdommen sin?

Dersom det siste er reelt så ville jeg nok satt meg ned sammen med ham og snakekt alvorlig med ham, fått ham til å forstå at du er redd for ham og at du ikke vil ha ansvaret for hans helse, men at han faktisk må sette seg grundig inn i hva sykdommen går ut på og hvordan han kan forebygge føling så mye som mulig. Om det medfører at han må sette seg grundig inn i kosthold, ja så MÅ han faktisk det.

Han går på insulin ja men spiser så uregelmessig. Han kontrollerer ikke kostholdet i det hele tatt,isteden måler han blodsukkeret ofte og justerer insulindosen sin deretter men da blir det ofte kaos i systemet. Jeg har ikke diabetes men det blir kaos i mitt system også hvis jeg går uten mat halve dagen og så spiser masse på kvelden. Han kan mye om sykdommen det har jeg funnet utav når jeg har spurt han om ting jeg har lest.Faktisk har jeg aldri møtt noen før som kan så mye om kroppen og dens funksjoner(generelt også). Jeg tror han hater å ha diabetes og det forstår jeg jo,og jeg tror han mener at han kan leve akkurat som han vil,som om han ikke har sykdommen. At han fornekter det. Tror ikke han forstår hvor vondt det har vert å tro at han skal dø så mange ganger,skulle ønske han visste det,men hver gang jeg tar det opp blir han som sagt sint og sier ting som at hvis jeg ikke kan takle sykdommen hans kan jeg like gjerne reise.

[Gjest oppgitt nå]

Tar han medisiner?

Ja han tar insulin.

[Lillemus]

Han går på insulin ja men spiser så uregelmessig. Han kontrollerer ikke kostholdet i det hele tatt,isteden måler han blodsukkeret ofte og justerer insulindosen sin deretter men da blir det ofte kaos i systemet. Jeg har ikke diabetes men det blir kaos i mitt system også hvis jeg går uten mat halve dagen og så spiser masse på kvelden. Han kan mye om sykdommen det har jeg funnet utav når jeg har spurt han om ting jeg har lest.Faktisk har jeg aldri møtt noen før som kan så mye om kroppen og dens funksjoner(generelt også). Jeg tror han hater å ha diabetes og det forstår jeg jo,og jeg tror han mener at han kan leve akkurat som han vil,som om han ikke har sykdommen. At han fornekter det. Tror ikke han forstår hvor vondt det har vert å tro at han skal dø så mange ganger,skulle ønske han visste det,men hver gang jeg tar det opp blir han som sagt sint og sier ting som at hvis jeg ikke kan takle sykdommen hans kan jeg like gjerne reise.

Ah. Det er nok som du sier, han vil ikke være syk og irrasjonelt nok tenker han noe sånt som at "dersom jeg ikke bryr meg om det så er jeg ikke syk". Full fornekting av sykdom, når han i tillegg vet masse om det og ikke gidder gjøre det han vet han skal og bør gjøre så blir man jo temmelig oppgitt som pårørende. Kanskje er han redd i tillegg og det gjør det jo ikke det minste bedre.

Det burde jo være mulig å prate med ham uten at han skal gå i selvforsvar og be deg reise om du prøver å snakke med ham, det er jo drittungeoppførsel. Jeg regner med du har prøvd å snakke rolig med ham, jeg får inntrykk av det - har du prøvd det motsatte? Å kjefte ham huden full? Å gi ham en skikkelig vekker på den måten? Å fortelle ham i klare ordelag at hans måte å ta vare på helsa si på er livsfarlig og at det er fryktelig vondt og skummelt for deg å se ham sånn og at du elsker ham så høyt at du ikke vil dra fra ham.

[Gjest oppgitt nå]

Ah. Det er nok som du sier, han vil ikke være syk og irrasjonelt nok tenker han noe sånt som at "dersom jeg ikke bryr meg om det så er jeg ikke syk". Full fornekting av sykdom, når han i tillegg vet masse om det og ikke gidder gjøre det han vet han skal og bør gjøre så blir man jo temmelig oppgitt som pårørende. Kanskje er han redd i tillegg og det gjør det jo ikke det minste bedre.

Det burde jo være mulig å prate med ham uten at han skal gå i selvforsvar og be deg reise om du prøver å snakke med ham, det er jo drittungeoppførsel. Jeg regner med du har prøvd å snakke rolig med ham, jeg får inntrykk av det - har du prøvd det motsatte? Å kjefte ham huden full? Å gi ham en skikkelig vekker på den måten? Å fortelle ham i klare ordelag at hans måte å ta vare på helsa si på er livsfarlig og at det er fryktelig vondt og skummelt for deg å se ham sånn og at du elsker ham så høyt at du ikke vil dra fra ham.

Det har jeg ikke tenkt på og jeg syns det er et godt råd. For det er jo sånn jeg føler det innvendig,jeg er ikke bare redd for han jeg er sint også,kjempesint faktisk. Jeg er ikke en person som bruker å la sinnet få uløp,men skal jammen prøve,for det kan hende det funker.

Takk for både dine meninger og tips Lillemus,setter pris på det!! :-)

[Lillemus]

Det har jeg ikke tenkt på og jeg syns det er et godt råd. For det er jo sånn jeg føler det innvendig,jeg er ikke bare redd for han jeg er sint også,kjempesint faktisk. Jeg er ikke en person som bruker å la sinnet få uløp,men skal jammen prøve,for det kan hende det funker.

Takk for både dine meninger og tips Lillemus,setter pris på det!! :-)

Jeg mener jo ikke at man skal kjefte i hytt og pine, men av og til så er det på sin plass. )