alenemor i avstandsforhold

[Gjest alenemor i avstandsforhold]

Hei. jeg er skilt alenemor (23) til to gutter på to og tre år. jeg er i et forhold som har vart siden februar. På grunn av avstand treffes vi bare i helgene. det er fire timer med bil mellom oss. Jeg og barna mine er blitt veldig glad i kjæresten min, han er flink med barna og for meg er han virkelig alt jeg ønsker meg... men han blir fryktelig sliten både fysisk og psykisk av den naturlige årsak at han jobber fullt hele uken og er sammen med oss i helgene. Jeg prøver å være flink til å skaffe barnevakt minst en kveld/natt annenhver helg, så vi kan gjøre noe sammen bare vi to, da blir det oftes en tur på byen med venner. Planen var at vi skulle flytte sammen i mars 2008. Men nå har han begynt å lure på om vi skal møtes skjeldenere så han får slappet av mer og får tilbake overskuddet. For meg er dette veldig trist, jeg ønsker så fryktelig en jeg kan dele ALT sammen med... jeg ønsker meg og guttene å komme i rutine sammen med han i en familie. Jeg er stadig utslitt. Og tror ikke løsningen er å være enda mer alene. begge vil at vi skal få det til, men det er veldig opp til han. Hva kan jeg gjøre for å få til det jeg ønsker meg? Vi har snakket om familieterapi. vi krangler ikke. men vi hakker en del på hverandre når vi er så slitne, men det ER jo slitsomt å være småbarnsforeldre, men det er jo en fase nå me to søte villstyringer, men det blir jo letter etterhvert, forutsatt at vi kommer oss over denne kneiken, og tar forholdet et skritt videre. Jeg vil så gjerne, men føler meg rådløs! Hva kan jeg gøre???

[Clue1365380406]

Han er vel sliten av å ha full jobb, 4 timers kjøring hver fredag og søndag, og to små barn som krever mye i helgene.

Du sier du prøver å få barnevakt 1 kveld hver helg, for at dere to skal være sammen, men det er dere jo ikke, da går dere jo ut med venner. Altså ikke alenetid, men mer stress, kanskje?

Er ikke pappan til guttene inne i bildet med samvær, ettersom det ikke høres ut til at dere har tid alene utenom barnevakt?

Og drar ikke du til ham i helgene av og til, med eller uten barn. Dere trenger tid uten barn, bare dere to.

Jeg tror kanskje dette blir litt mye for ham å håndtere, og kanskje dere har blitt for seriøse for snart.

[Gjest wenols]

Når du skaffer barnevakt går dere ut med vennene dine og fester eller? Det er jo ihvertfall ikke lurt om man er utslitt fra før av.

Jeg ville prøvd å latt barna være hos faren hvis han er inne i bildet hele helgen hvor dere bare var sammen alene og hadde det koslig og slappet av.

Kanskje han kan ta seg fri en Fredag så dere får enda en dag sammen.

Jeg vet ikke helt men må si jeg forstår han godt altså, for det hørtes utrolig slitsomt ut.

[laban]

Det er mange samlivsbrudd der nettopp det faktum at det er slitsomt å jobbe hele uka og ha ansvar for hjem og småbarn i helgene, er en del av årsaken.

Menn synes ofte sånt er i overkant selv når det er deres egne barn som de har vært med på å planlegge og har hatt rundt seg fra de var nyfødte. Det blir sikkert ikke noe mindre pes når barna kommer som "pakkeløsning" (jeg mener ikke noe negativt med det, men såpass små barn ER jo ofte slitsomme, spesielt når man ikke er vant til å ha dem rundt seg).

Både for hans og for din egen del synes jeg dere burde bruke litt av ditt øvrige nettverk - barnefar, besteforeldre, tanter og onkler osv. - når det er mulighet for det, slik at dere får vært bare kjærester innimellom. Det kan være fint for barna også å ha litt annen voksenkontakt.

Er du fullstendig uten familie i nærheten, finnes det kanskje noen avlastningsmuligheter for aleneforsørgere som du kan bruke der du bor. Tenker ikke på noe "tungt" sosialvesen, men det hender at f.eks. organisasjoner driver klubber der de som har behov, kommer i kontakt med hverandre og kan passe hverandres barn osv.

[Persille1365381127]

Iom at du bare er 23 år, så er vel antagelig han tilsvarende ung?

I så fall var det nok ikke dette han så for seg da han tenkte på familie i hodet sitt, i hvertfall ikke allerede nå. Og det ER slitsomt med barn, det er det jo ingen tvil om - når det i tillegg ikke er hans egne, og han antagelig ikke har erfaring med barn fra tidligere, så blir det ennå mer slitsomt.

Jeg synes kanskje dere skal gjøre som han sier, ta det litt roligere - og så kan du reise til ham noen helger slik at det ikke alltid blir han som reiser.

[løvinne71]

Dette høres kanskje kynisk ut, men:

Det er ikke hans barn!!

Og barn i 2-3 års alderen er svært krevende å ha rundt seg!

Kanskje han ikke vil si dette til deg direkte, men jeg tipper at dette har endel å si for at han har betenkeligheter med å evt. flytte sammen med dere.

Det var jo opprinnelig DEG han foresket seg i, og DEG han ville ha, men for å få deg, måtte han ta med to små barn på kjøpet.

Hvis han ikke er far selv, og kanskje forholdsvis ung, så hadde han antagelig ingen forutsetning for å vite hva dette innebar i praksis. Og i nyforleskelses rus, er man gjerne topp motivert til å takle alle utfordringer, og ganske blind for praktiske problemer.

Nå derimot, har det gått noen måneder, og han har fått erfare hva det vil si å ha et avstandsforhold til en alenemor med to små barn.

Og selvom pendlingen er slitsom, så vet han nå at en samboer tilværelse som "stefar på heltid" vil være enda mere krevende, og han er nok veldig usikker på om han er klar for den oppgaven.

Jeg tror ikke du kan gjøre annet enn å la ham ta ting i sitt eget tempo og gjøre sine egne valg.

Du kan selvfølgelig prøve å tilrettelegge tilværelsen slik at du/dere også reiser til ham så han slipper kjøreturen. Skaffe mere barnevakt mens dere er sammen osv.

men den store avgjørelsen om å bli samboere tror jeg du må overlate til ham.

[punky brewster]

Tenk deg i hannes situasjon. Han hadde 2 små barn, skjønner godt at han kanskje trenger litt mere tid alene og trur ikke du kan gjøre noe annet enn å la han finne ut av det. Det er fryktelig slitsomt med to små barn og jeg ville vurdert det veldig nøye før jeg involverte meg med en mann medto små barn.