Foreldre som ikke møter på dugnad?

[Gjest Pås]

Så lenge det er frivillig, er det ingenting du kan gjøre med dem som ikke kommer! Å spekulere i HVORFOR det alltid er de samme som stiller opp, og de samme som aldri tiller opp er helt bortkastet tid. Grunnene er sikkert like mange som det er foreldre. Jeg synes det er trist for de barna som har foreldre som aldri er med på kamp eller andre arrangement hvor en forventer å se foreldrene. Men, dersom jeg selv i en periode (og den kunne selvsagt vært kort eller lang) skulle ha begrenset mulighet til å delta på greier, hadde frivillig dugnad i barnehagen vært det første som røk!

Verken du eller vi har noen mulighet til å sette oss inn i andres liv, eller i grunnene til at de gjør som de gjør! Sykdom, fysisk eller psykisk, samlivsbrudd, familietraumer... Det kan finnes hundre grunner som en ikke har lyst til, eller plikt til, å forklare seg om.

Vær glad for de som kommer du!

mvh

[laban]

''Dugnad er en fellesskapstanke, ingen konkurranse''

Det er jeg helt enig - men jeg mente mer generelt da, ikke bare dugnad. Om det gjelder kjøring til trening, vasking av draker, loppemarked - alle sånne ting man ikke tjener noen ting på selv, og som gjerne koster tid og penger - men som gjør noen andre (barna våre) glade

Ta et dypdykk på Psykiatriforum. Les og lær - gjerne så langt tilbake at du ser at for noen av dem dreier det seg om _år_.

Innleggene er ikke forfattet av en gjeng innlagte skrullinger. Mange av de som skriver der, har barn - barn som kanskje ble født før lynet slo ned i tilværelsen.

Dette er virkeligheten - milevis unna folk som deg og meg som har overskudd til både det ene og det andre. Dersom noe av det overskuddet direkte eller indirekte blir brukt på barna til noen som aldri vil kunne bidra selv, er det antakelig vel så viktig som hvis det bare blir brukt på våre egne.

La oss i hvert fall ikke bruke overskuddskapasiteten på å fordømme eller legge oss oppi ting vi ikke har noe med.

[Gjest en som undrer seg]

Jada, men jeg skjønner at folk ikke orker alt. Nå i klassene til jentene våre har vi fått noen overivrige klassekontakter som skal ha ordne 4 kvelder med svømming, overnatting, vinteraktivitet, + noe jeg ikke husker hva var. Dette i tillegg til jule og sommeravslutning og diverse foreldrebetalte turer i skoletiden.

Dette var en datter. Den andre klassens klasse ser ganske lik ut. I tillegg kommer to konferansetimer (i jobbtiden), foreldremøter på kvelden. Vi skal ha diverse ting på korps og andre aktiviteter de driver x dette med 4 og det å være noe særlig sammen som (hel) familie blir vanskelig.

Ja...både jeg og mannen min jobber 100 % + litt til og det har jeg ikke dårlig samvittighet for.

En aktivitet, 30 barn og like mange "foreldesett".

Ti som ikke gidder, ti som aldri kan og ti som gjør alt. De ti som gjør alt, går lei, ingen andre stiller opp og plutselig er 30 barn uten ativitet. Da blir det bråk da, men siden ingen kan/gidder, så blir det ikke.

De ti som gjorde, organiserer seg og kjører barna til samme aktivitet et annet sted.

Rettferdig?

[Dorthe]

Vel, alle tenker vel innimellom at i dag er en dag de burde bli i sengen

Men alle har ikke en slik dag hver dag, det er forskjellen

[Dorthe]

''Men om du som forelder _aldri_ har mulighet til å stille opp for barna dine, og da mener jeg _aldri_ - hva mener du man har gjort feil da? Er det sånn det skal være å ha barn? Som et statussymbol man har til pynt når det passer seg?''

Jeg synes du skal være litt forsiktig med hva du skriver. Du vet ingenting om meg og mitt liv, heller ikke hvordan mine barn har det eller hvor mye jeg har stilt opp for dem. Du vet ikke noe om hvor mye av meg selv og mitt liv jeg har "ofret" for at barna mine skal kunne ha et mest mulig normalt liv.

Har du noen anelse om hvordan det føles å være den som aldri stiller opp, og som har dårlig samvittighet for det? Aner du noe om hvordan det er å være den som alltid er utenfor, blir sett ned på, baksnakket, stemplet som unnasluntrer, lat og giddesløs?

Eller hvordan det er å alltid bli sammenlignet med andre "vanlige" foreldre, som en aldri kan måle seg med om man så prøver hele livet? Og de egenskapene som måles går gjerne på ting som egentlig ikke er så sabla viktig i den store sammenhengen.

Tror du jeg liker å bli sett på som et utskudd? At jeg liker å stadig bli tråkket på av andre mennesker? Sånn som du tråkker på meg og prøver å gjøre meg til et mindreverdig menneske i innleggene dine i denne tråden? Noe sikkert andre også føler at du gjør mot dem.

''Det å ha barn handler også om å bruke tid på ting som gjør hverdagen bedre for dem. Om det er foreldremøter, dugnad eller kakebaking er irrelevant - innimellom MÅ man bidra med noe. Har man ikke tid til noe av det, så er jeg faktisk ikke redd for å si at man prioriterer feil.''

Å bruke tid på ting som gjør hverdagen bedre for barna mine er noe jeg gjør hver eneste dag. Hvis jeg er med på de tingene du nevner så har det motsatt effekt hos oss enn hos en "vanlig" familie. Alle aktiviteter eller alt ansvar jeg blir pålagt stjeler den energien jeg trenger til hverdagen.

Det handler ikke om å ikke ha tid, men du har egentlig rett i at det handler om prioritering. Jeg prioriterer min egen helse, og tid og overskudd til barna mine. Hadde jeg ikke gjort det, så hadde de nok blitt tatt fra meg for lenge siden. Noe du kanskje synes hadde vært like greit, siden du mener sånne som meg ikke skulle hatt dem i utgangspunktet.

Beklager at jeg skriver om meg personlig og ikke generelt, men jeg vet ikke noe om hvordan dette er eller føles for andre. Nettopp derfor dømmer jeg heller ikke de andre som uteblir, sånn som du gjør.

Veldig bra innlegg,double

[Dorthe]

Jeg tror det er svært, svært få som kommer i den kategorien at de aldri stiller opp på noe som helst som har med barna å gjøre.

Det jeg skriver nedenfor, handler om noen av dem som ALDRI kommer på NOE, altså de som etterlyses her - ikke om alle oss andre som iblant er nødt til å prioritere bort dugnader av praktiske årsaker.

Disse tilfellene tror jeg kommer såpass langt unna den vanlige prioriterings- og organiseringskabalen, at du ikke vil finne noen felles årsak. Jeg tror vi beveger oss vekk fra de typiske tilfellene hvor man må velge mellom sin egen treningsdag eller foreldremøte i korpset, og over på en arena der det f.eks. kan handle om (fysisk eller psykisk) sykdom, ressurssvakhet eller alvorlige problemer i familien.

Det var f.eks. en som skrev mye på DOL i sommer - hun har en mann som etter laaang tid med alvorlig psykisk sykdom som bl.a. ble tatt ut på henne i form av sykelig sjalusi, ble lagt inn. Men det varte ikke lenge, og problemene begynte igjen ganske raskt. I tillegg til hva barna hennes har gått gjennom i forkant, må de kanskje også gjennom samlivsbrudd. Kan det tenkes at hun og barna blir nødt til å prioritere å få livet på beina igjen et års tid framover, uansett om hun kunne fått barnevakt og gått fra dem? På hvilken måte kunne hun forutsett denne situasjonen og latt være å få barna?

Har du lest de eldste bøkene om Lillebror og Knerten? Anne-Cath. Vestly forsøkte allerede på 50- og 60-tallet på en forsiktig måte å vise at det finnes familieforhold som ikke er bare idyll. (I senere tid ble disse problemgreiene en vel stor del av bøkene hennes etter min mening, men det er et annet tema.) Moren til Oliver var alene og måtte jobbe, selv på første skoledag. Moren til Magnus i nabohuset har psykiske problemer og det er ingen far inne i bildet, men Magnus klarer bra seg pga. en oppegående bestefar. Idag bor kanskje Magnus'ene alene med moren sin i en trang leilighet, og naboen har nok med å organisere seg og sitt eget liv.

Det finnes foreldre som omtrent ikke kommer seg utenfor huset pga. angst, det finnes foreldre som hangler seg gjennom arbeidsdagen og ruser seg på piller eller alkohol når de kommer hjem, og det finnes foreldre som likner Tårnfrid. Og ikke tro at alle orker å informere omverdenen om sånt, det er mye skyld og skam og fordømmelse i disse farvannene. Jeg tror ikke det hjelper barna deres det minste om de skal ses skjevt til ute i fellesskapet, de har sikkert nok å bære på allerede.

Beklager hvis noen synes jeg forenkler i meste laget, men dette ble langt nok som det er.

Laban, jeg klapper for deg også )

[fei1365380229]

En aktivitet, 30 barn og like mange "foreldesett".

Ti som ikke gidder, ti som aldri kan og ti som gjør alt. De ti som gjør alt, går lei, ingen andre stiller opp og plutselig er 30 barn uten ativitet. Da blir det bråk da, men siden ingen kan/gidder, så blir det ikke.

De ti som gjorde, organiserer seg og kjører barna til samme aktivitet et annet sted.

Rettferdig?

Nå føler jeg faktisk at skytset er rettet mot feil person. Vi er vel blant de som virkelig har stilt opp, men jeg klarer også å se utenfor min egen nese og at det ikke alltid er like lett for alle.

Jeg har også vært syk i flere år og da har det vært umulig for meg å stille opp, men mannen min har som regel stilt opp.

Selvfølgelig stiller man opp, men jeg syns det kan bli vel mye dugnader, og også dugnader som det burde vært en vaktmester som hadde tatt seg av.

[fei1365380229]

Kjenner ingen som aldri har gjort noe for noen noengang.

Det gjør jaggu ikke jeg heller! Men jeg kjenner foreldre som må droppe noe pga manglende barnevakt til minstemann og en mann/kone som arbeider skift. Alenemødre som ikke har mulighet når ikke ungene kan bli med osv.

[fei1365380229]

Ja, jeg skjønner det - jeg stiller bare spørsmål til om det er den rette prioriteringen?

Du er ikke sann!

[fei1365380229]

Det er ganske mange som ikke møter opp på det man må heller? Det ser man jo av andre svar her...

Jeg lurer bare på hva som er tanken bak hos de foreldrene som aldri stiller opp på noe? Ikke de som velger den ene dugnaden fremfor den andre f.eks.

Jeg har lest det meste som er skrevet her og jeg har ikke sett at noen skriver at de ALDRI stiller opp. Leser du Dol som fanden leser bibelen?

[frosken]

Det gjør jaggu ikke jeg heller! Men jeg kjenner foreldre som må droppe noe pga manglende barnevakt til minstemann og en mann/kone som arbeider skift. Alenemødre som ikke har mulighet når ikke ungene kan bli med osv.

Nettopp:-)

Også kjenner jeg noen som er raske til å mene at andre ikke stiller nok opp, eller ikke har god nok grunn til ikke å stille opp,- uten at de kjenner så mange detaljer i forhold til hvor lett eller vanskelig det ville vært å stille opp...

[frosken]

Jeg har bestemt meg for at jeg skal stille opp en gang i blant som barnevakt for mine egne barn i hvert fall, og det skal være fordi jeg foreslår det selv og har lyst.

Håper bare jeg ikke blir gammel og syk før den tid da :-)

Helt på siden; jeg synes det er kult å lese at du har blitt så bra at du er tilbake i full jobb og orker en så travel hverdag :-)

[kosen]

Jeg måtte lese ditt innlegg engang til, og det eneste du spør om er hva en kan gjøre for å få flere folk til å stille på dugnad.

Synes ikke du har fått mange svar, men en hel haug med unnskyldninger, beklagelser osv. osv. osv.

Jeg har ikke noe svar. Det eneste jeg kan si er at dugnader ikke bør være mere en en gang årlig.

[fei1365380229]

Helt på siden; jeg synes det er kult å lese at du har blitt så bra at du er tilbake i full jobb og orker en så travel hverdag :-)

Takk :-). Jeg startet å jobbe 100 % i mai og det går foreløpig veldig bra. Jobber med attføring og der har jeg mye erfaring. Og jeg ser mange "flinke" damer som har stilt opp alt for mye og går med konstant dårlig samvittighet når de ikke orker. Derfor blir jeg engasjert når andre skal rakke ned på andre.

Det er så mye mer som skjer i hjemmene enn det ALLE andre ser. Jeg blir helt utslitt av å jobbe så mye og må faktisk prioritere å være sammen med ungene i helger og kvelder. Men jeg stiller opp på veldig mye altså. Og da vil kanskje folk som Persille si at jeg burde gå ned i stilling, men jeg er livredd for å bli syk igjen å ende som minstepensjonist :-). Dessuten elsker jeg jobben min!

[mariaflyfly]

Ja, jeg skjønner det - jeg stiller bare spørsmål til om det er den rette prioriteringen?

Jeg skal love deg at en frivillig dugnad ikke hadde stått høyt på prioriteringslista dersom jeg måtte prioritere nettopp alt det du nevnte over.

[multippel]

Glem barnehagen min - jeg spør etter de som _aldri_ gjør det, hva er det de forsvarer det med?

Det kan da umulig være sånn at jeg er den eneste som gjennom de siste 30 årene har lagt merke til at det er noen foreldre som aldri møter opp på noe? Og da snakker jeg ikke om de som ligger på sykehus, eller må velge det ene eller det andre foreldremøtet - jeg snakker om de som ikke er med på noenting noengang, hvor barna alltid går alene hjem, alltid stiller uten foreldre på kamp eller aldri har foreldre på dugnad/foreldremøte/høstutstilling. Hva er det man forsvarer det med?

Det du beskriver høres jo helt ekstremt ut. men jeg vil tilføye at det kan være mange ting i en familis liv som gjør at resussene må brukes på andre ting enn dugnader i perioder...nettopp for barnas skyld. Om folk er late eller om det er noe annet vet ikke vi som er utenforstående så mye om.

[frosken]

Takk :-). Jeg startet å jobbe 100 % i mai og det går foreløpig veldig bra. Jobber med attføring og der har jeg mye erfaring. Og jeg ser mange "flinke" damer som har stilt opp alt for mye og går med konstant dårlig samvittighet når de ikke orker. Derfor blir jeg engasjert når andre skal rakke ned på andre.

Det er så mye mer som skjer i hjemmene enn det ALLE andre ser. Jeg blir helt utslitt av å jobbe så mye og må faktisk prioritere å være sammen med ungene i helger og kvelder. Men jeg stiller opp på veldig mye altså. Og da vil kanskje folk som Persille si at jeg burde gå ned i stilling, men jeg er livredd for å bli syk igjen å ende som minstepensjonist :-). Dessuten elsker jeg jobben min!

Jeg misliker også tendensen til at det bare finnes "en mal" for hvordan gode foreldre skal opptre. Folks liv inneholder så utrolig ulik mengde utfordringer og muligheter, og selv om det alltid vil være de som godt kan strekke seg litt mer, så er det like mange som allerede er "overstrukket".

Tror forøvrig at de færreste som ikke har hatt alvorlig sykdom innpå seg, helt har noe forhold til hvordan det påvirker livet. Derfor ble jeg oppriktig glad over å lese at du var blitt så frisk. Husker hva du skrev fra noen år tilbake, og fordi temaet var aktuelt for oss så leste jeg til og med om den type sykdom du hadde. (Tror ikke det er så mange som gikk så detaljert til verks...*s*)

[frosken]

Jeg måtte lese ditt innlegg engang til, og det eneste du spør om er hva en kan gjøre for å få flere folk til å stille på dugnad.

Synes ikke du har fått mange svar, men en hel haug med unnskyldninger, beklagelser osv. osv. osv.

Jeg har ikke noe svar. Det eneste jeg kan si er at dugnader ikke bør være mere en en gang årlig.

Det stemmer ikke helt. I begynnelsen kom det en god del innspill med forslag til både hvordan finne ut av hvorfor folk ikke møtte, og hvordan dugnader kunne organiseres bedre slik at flere kunne bidra.

[Gjest ganske sikker på]

Glem barnehagen min - jeg spør etter de som _aldri_ gjør det, hva er det de forsvarer det med?

Det kan da umulig være sånn at jeg er den eneste som gjennom de siste 30 årene har lagt merke til at det er noen foreldre som aldri møter opp på noe? Og da snakker jeg ikke om de som ligger på sykehus, eller må velge det ene eller det andre foreldremøtet - jeg snakker om de som ikke er med på noenting noengang, hvor barna alltid går alene hjem, alltid stiller uten foreldre på kamp eller aldri har foreldre på dugnad/foreldremøte/høstutstilling. Hva er det man forsvarer det med?

De aller fleste som ikke stiller oppmer enn de gjør har ikke muligheten til det. Enten det nå er sykdom eller annet. Man må ha en stor ydmykhet i forhold til dette mener jeg.

[Gjest gitt]

Nei, jeg har ikke fått mange svar - jeg har fått mange unnskyldninger på hvorfor man velger det ene fremfor det andre, ikke noen forklaring på hvorfor man velger å ikke delta på samfunssrettede oppgaver.

Jeg tror kanskje du er mer opptatt av å kritisere meg, enn å se hva jeg faktisk skriver? Jeg er ikke ute etter svar fra de som delter på litt her og litt der, og prioriterer når det kræsjer - jeg er spurte hva som skulle til for å innvolvere de som _aldri_ deltar.

Jo, du har fått svar. Du skriver "unnskyldninger" og tenker "bortforklaringer". Du virker selv rimelig opptatt av å kritisere andre og skriver at enkelte med mange barn bør innse at de har fått for mange. Hva skal det tjene til om de så skulle "innrømme" dette? Du provoserer mange her med en nedlatende og retthaversk holdning. Dessuten sier jeg som andre; jeg har aldri opplevd foreldre som ALDRI stiller opp for ungene sine, så jeg vet ikke hvem du henvender deg til.

Jeg stiller opp på det jeg kan av dugnader o.l. Mitt problem er avlastning på kveldstid, så hvis oppgaver kan utføres på dagtid passer det meg mye bedre. I mitt tilfelle er altså fleksibilitet i forhold til tidspunkt svaret.