Foreldre som ikke møter på dugnad?

[Persille1365381127]

Jeg skjønner hva du mener Persille, men likevel kan jeg ikke fri meg for å tenke at det er barnehagen som har ansvaret for at det fins sand i sandkassa, som foreldrene betaler i dyre dommer for å la ungene leke i ;-)

Jeg er helt enig i at det er barnehagens ansvar - for all del! Alt som skjer inne på den tomten er barnehagens ansvar

Men; når man har en pott med penger man ikke kan endre på, det finnes jo ingen måte jeg kan tjene mer penger - så må man tilpasse de aktivitetene man har, slik at utgiftene dekkes av den summen penger man har til rådighet.

Og da er spørsmålet - skal man leie noen til å bære sand, eller skal man leie inn vikarer ved sykdom?

Det ene har en umiddelbar negativ konsekvense både for barn, foreldre og ansatte - ingen vikar betyr kanskje stengt barnehage, usikre dager, slitasje på øvrig personale - i det hele tatt.

Ingen sand betyr et mindre lekeområde for barna.

Det ene kan foreldrene enkelt hjelpe til å fikse på noen få timer, det andre får ingen av oss gjort noe med. Da sier det seg selv at jeg velger å bruke pengene på vikarer, fremfor sandbærere - når prisen faktisk omtrent er det samme. Vikar er kanskje litt billigere også faktisk

[Gjest Pås]

Tusen takk for godt svar!!

Prinsippielt er jeg helt enig med deg! Men dessverre ikke virkeligheten sånn.... Spesielt barnehager (iom at det ikke er så mange private skoler) er underlagt en pristvang vi ikke kan velge å delta på. Vi har ingen mulighet til å tjene mer penger, vi kan bare administrere de utgiftene som kommer. Om jeg har et bra eller dårlig tilbud er irrelevant, så lenge det er over et minimumskrav - det er ikke sånn at jeg kan si "du betaler for det du får", og dermed heve kvaliteten slik man kan på dyr restaurant f.eks.

Men; hvordan blir dette i idrettsforeninger? Hvem skal stå for arbeidet der? Om vi skulle lønnet trenerne det de fortjener, og samtidig dekket kostnadene ved idrettshaller o.l. basert på bruk - så ville jo kontingenten blitt skyhøy?

Som mangeårig trener for et jentelag, med treninger flere ganger i uken, ute i all slags vær uttaler jeg meg: de som har kapasitet til det blir trenere! Dersom jeg i alle de årene skulle irritert meg over foreldre som ikke stilte opp, hadde jeg fått magesår for lenge siden! Det er SÅRT for de barna som aldri har foreldre som er med og heier på kamper, men at det på noen måte skulle plaget meg...? MYE mer irriterende med de foreldre som syter og klager over dårlige treningstider og andre ting som ligger langt utenfor trenerenes kontroll!

mvh

[Persille1365381127]

''Svar heller på det jeg spør om da? HVA skal til for å få de foreldrene som ALDRI stiller opp på noe for barna sine (basert på en samfunnsnyttig innsats) til å faktisk stille opp?''

Du har ikke svart på hva du mener med "samfunnsnyttig innsats" i denne sammenhengen, men det du opprinnelig spurte om gjaldt dugnad.

Underveis i tråden har du skrevet mange ganger at du mener det hele dreier seg om at folk prioriterer feil, har fått flere barn enn de burde hatt eller at det handler om å disponere tiden feil.

Du skriver også om at det å ikke møte på dugnader (og en rekke andre ting i omtrentlig samme kategori) er å ikke stille opp for barnet/barna.

Som sagt tidligere er jeg og mine barn et ganske spesielt tilfelle, som du neppe kommer borti selv. Jeg har tre barn som jeg så og si alltid har vært alene med (dvs ingen far de har vært hos og ingen avlastning ellers).

To av barna har særskilte behov og har alltid krevd ekstra oppfølging, som jeg inntil for to år siden har stått for alene. Dette fordi det er bare litt over to år siden utredning av det første barnet startet.

Eldste av disse er nå 18 år (så en kan vel si at det ikke er en nylig oppstått situasjon) og vil fortsatt trenge oppfølging i flere år fremover.

Jeg er deltakende på møter, men sjelden foreldremøter. Mine møter har jeg med BUP, VOP, autismeteamet, ansvarsgrupper og NAV, samt møter med oppfølgingsteam på skole.

Jeg er aldri med på sånne fellesting som dugnader eller andre sosiale "trivialiteter", men hovedårsaken til det er at jeg selv har asperger syndrom. Alt som er sosialt eller pålagt ansvar sliter meg ut og tapper meg for energi som trenges til barna, samt alle de andre møtene i forbindelse med oppfølgingen.

Vi har stort behov for orden og struktur, ikke bare i livene våres generelt, men også i huset. En sosial event en ettermidag kan ødelegge 1-3 dager av dette i etterkant, for så sliten blir jeg.

Dette er min situasjon, hos andre familier kan det være andre veldig spesielle eller unike forhold/situasjoner. Det er noe som hverken du eller jeg vet noe om. Mange har kanskje ikke lyst til å fortelle om det heller, men det betyr jo ikke at de prioriterer feil, er dårlige til å disponere tiden sin eller ikke gidder å stille opp.

Det er der jeg mener du viser liten forståelse, eller ihvertfall har gjort det i denne tråden. Selv er jeg så heldig at jeg etter 40 år, og etter å ha hatt barn på skole i 11 år, nå kan si at jeg har en diagnose som gjør disse tingene vanskelig for meg.

I alle de andre årene har jeg blitt sett på som ansvarsløs, giddesløs, lat, uansvarlig.. og som du skriver; en som ikke stiller opp. Ikke bare av utenforstående eller andre fereldre, men selv naboer og familie har både tenkt og sagt dette om og til meg.

Når det er sagt, så finnes det ikke bitterhet i meg. Jeg er bare utrolig glad for å endelig kunne vite selv og informere andre mennesker om at jeg er autist, at det finnes en årsak til at jeg er annerledes, og at de eldste barna mine også er det.

Og som svar på ditt opprinnelige spørsmål: I akkurat min situasjon er det ingenting du kunne gjort for å fått meg til å møte opp og delta på dugnad.

Jeg vil også anse det som ganske samfunnsnyttig at barna mine etter hvert vil kunne klare seg alene, som jeg har gjort. For deg er kanskje dugnader det som skal til for at å gjøre en samfunnsnyttig innsats, for meg er det å følge opp barna mine på helt andre plan, få dem til å bli selvstendige voksne og føle seg nyttige og verdifulle på lik linje med ikke-autistiske mennesker.

Det at jeg selv har tatt vare på disse barna i alle år uten noen form for støtte, økonomisk eller på andre måter, har spart det offentlige (og samfunnet) for mye penger og ressurser. Får jeg noen takk for det? Nei, det kommer jeg aldri til å få. Det vil heller ikke alle de andre, som har gjort tilsvarende, få noen takk for fra det offentlige (eller samfunnet).

Er vi lei oss for det? Nei, jeg er det ihvertfall ikke. Det som er viktig for meg, gir meg en god følelse og bekreftelse på at jeg har gjort de riktige tingene (og valgene) er å se alle mulighetene jeg har åpnet for barna mine til et selvstendig, godt og menigsfylt liv.

Noe jeg er sikker på at du også vil gjøre for ditt barn, men veien dit er noe annerledes for dere enn for oss.

Ja, jeg er en av de som alltid uteblir, og jeg føler meg frustrert og trist over de tanker og meninger andre har om meg bare fordi jeg ikke er med på disse tingene.

Kanskje har du også rett i at jeg har for mange barn, egentlig burde jeg vel ikke hatt noen i det hele tatt. Jeg kommer aldri til å glemme ordene til psykiateren på dette forumet, om at mennesker med asperger ikke bør få barn. Dette fordi han mente det var mye barna trenger å lære som vi ikke kan gi dem.. men jeg tror ikke han mente dugnadsånd.

Hvordan kan du si at du er en av de som aldri stiller opp - dersom du er på så mange møter for barna dine med forskjellige instanser?

Da stiller du jo opp da?

Slutt å tenke at jeg er ute etter å kritisere deg eller andre, jeg er ikke det - jeg bare lurer på hva enkelte foreldre forsvarer manglende engasjement i barna sine med.

Du har flere ganger poengtert at du ikke er i den kategorien - og jeg skjønner ikke hvorfor du skriver innlegg etter innlegg der du beskylder meg for å kritisere, sed ned og tråkke på deg og andre som deg? La det ligge, det er ikke deg jeg mener - det er de som _aldri_ gjør noe, og du er ikke i den kategorien. Ok?

[Persille1365381127]

Som mangeårig trener for et jentelag, med treninger flere ganger i uken, ute i all slags vær uttaler jeg meg: de som har kapasitet til det blir trenere! Dersom jeg i alle de årene skulle irritert meg over foreldre som ikke stilte opp, hadde jeg fått magesår for lenge siden! Det er SÅRT for de barna som aldri har foreldre som er med og heier på kamper, men at det på noen måte skulle plaget meg...? MYE mer irriterende med de foreldre som syter og klager over dårlige treningstider og andre ting som ligger langt utenfor trenerenes kontroll!

mvh

Enig med deg

Jeg irriterer meg ikke, jeg spør bare av nysgjerrighet - hva kunne fått dem til å stille opp?

Jeg har en sånn mamma som har vært med på alt for alle tre søstrene i alle år, og jeg vet hvor mange barn som har vært med til oss i utallige ferier, som har blitt kjørt hit og dit, og egentlig fulgt opp mer av min mamma enn sin egen.

Litt rart for oss innimellom - men nå i ettertid ser jeg jo verdien av det, og har gjort (og gjør) mye av det samme selv. Jeg startet jo bhg fordi jeg ønsket å gjøre noe bedre først for mitt barn, men også for andre barn. Det er ingen penger i det, men det er tilgjengjeld veldig mye glede, lærdom, erfaring osv. Ting man ikke egenltig kan sette en pris på

[Gjest Pås]

Enig med deg

Jeg irriterer meg ikke, jeg spør bare av nysgjerrighet - hva kunne fått dem til å stille opp?

Jeg har en sånn mamma som har vært med på alt for alle tre søstrene i alle år, og jeg vet hvor mange barn som har vært med til oss i utallige ferier, som har blitt kjørt hit og dit, og egentlig fulgt opp mer av min mamma enn sin egen.

Litt rart for oss innimellom - men nå i ettertid ser jeg jo verdien av det, og har gjort (og gjør) mye av det samme selv. Jeg startet jo bhg fordi jeg ønsket å gjøre noe bedre først for mitt barn, men også for andre barn. Det er ingen penger i det, men det er tilgjengjeld veldig mye glede, lærdom, erfaring osv. Ting man ikke egenltig kan sette en pris på

Poenget er vel at sålenge vi ikke VET hvorfor de ikke stiller opp, og vi ikke harnoe krav på å få vite det heller, er det ingenting vi kan gjøre! Jeg ser du srkiver til double lengre nede her at hun faktisk stiller MYE opp for barna sine, og jeg er helt enig! Men det vet jo ikke trenere, lærere og andre foreldre! Og jeg synes heller ikke at hun skal være nødt å fortelle det! Jeg synes vi i langt større grad må respektere at vi er forskjellige, at alle i perioder av livet har større ressurser enn i andre perioder, og at vi må lære barna våre respekt og toleranse for at alle er forskjellige!

mvh

[Gjest sliten mor til 3]

Som mangeårig trener for et jentelag, med treninger flere ganger i uken, ute i all slags vær uttaler jeg meg: de som har kapasitet til det blir trenere! Dersom jeg i alle de årene skulle irritert meg over foreldre som ikke stilte opp, hadde jeg fått magesår for lenge siden! Det er SÅRT for de barna som aldri har foreldre som er med og heier på kamper, men at det på noen måte skulle plaget meg...? MYE mer irriterende med de foreldre som syter og klager over dårlige treningstider og andre ting som ligger langt utenfor trenerenes kontroll!

mvh

Ang. det med dugnad, så kan det jo være mange årsaker til at man ikke stiller opp.

Selv er jeg som sagt tenåringsmor + jeg har et barn i barnehage.

Jeg er helt alene om omsorgen, og har vanligvis ingen avlastning av noe slag.

Barnet mitt går i privat barnehage og jeg betalte inn kr. 3000,- i depositum eller noe slikt når barnet mitt begynte.

Jeg regnet da med at jeg ikke trengte å stille på dugnad.

Altså, jeg kan godt hjelpe til litt, hos oss er det bestemt at hver enkelt skal delta 15 t pr. år.

Det synes jeg er mye.

Som regel setter de av en hel lørdag til dette. EN LØRDAG fra 10-15.

Dette er den eneste dagen jeg har mulighet for å handle og gjøre det jeg ellers ikke rekker i ukene. Da passer det svært dårlig med dugnad.

I tillegg er jobber jeg veldig mye overtid for å få endene til å møtes, slik at vi har det nødvendige som mat, bolig og klær.

Jeg har hatt med barnet mitt noen ganger, fordi jeg ikke har hatt noe valg, men ikke særlig praktisk når man skal male lekestativer og barnehagen utvendig!!!

I tillegg er barnet drittlei og maser og vil gå og henger rundt beina mine...hvor mye får man gjort da??

De eldste barna mine er mye barnevakt fra før, og de har også jobber i tillegg som de ikke kan skulke fra.

Jeg har også vært uheldig å vært syk.

Jeg klarer ikke alltid å stille på alt av foreldremøter, temakvelder, dugnader osv..

For jeg er bare ett menneske og har 3 barn som skal følges opp.

Så det er ikke alltid viljen det står på, men helst evnen og overskuddet til å rekke over alt.

[Gjest Pås]

Ang. det med dugnad, så kan det jo være mange årsaker til at man ikke stiller opp.

Selv er jeg som sagt tenåringsmor + jeg har et barn i barnehage.

Jeg er helt alene om omsorgen, og har vanligvis ingen avlastning av noe slag.

Barnet mitt går i privat barnehage og jeg betalte inn kr. 3000,- i depositum eller noe slikt når barnet mitt begynte.

Jeg regnet da med at jeg ikke trengte å stille på dugnad.

Altså, jeg kan godt hjelpe til litt, hos oss er det bestemt at hver enkelt skal delta 15 t pr. år.

Det synes jeg er mye.

Som regel setter de av en hel lørdag til dette. EN LØRDAG fra 10-15.

Dette er den eneste dagen jeg har mulighet for å handle og gjøre det jeg ellers ikke rekker i ukene. Da passer det svært dårlig med dugnad.

I tillegg er jobber jeg veldig mye overtid for å få endene til å møtes, slik at vi har det nødvendige som mat, bolig og klær.

Jeg har hatt med barnet mitt noen ganger, fordi jeg ikke har hatt noe valg, men ikke særlig praktisk når man skal male lekestativer og barnehagen utvendig!!!

I tillegg er barnet drittlei og maser og vil gå og henger rundt beina mine...hvor mye får man gjort da??

De eldste barna mine er mye barnevakt fra før, og de har også jobber i tillegg som de ikke kan skulke fra.

Jeg har også vært uheldig å vært syk.

Jeg klarer ikke alltid å stille på alt av foreldremøter, temakvelder, dugnader osv..

For jeg er bare ett menneske og har 3 barn som skal følges opp.

Så det er ikke alltid viljen det står på, men helst evnen og overskuddet til å rekke over alt.

Jeg tipper at det svaret ikke skulle til meg, jeg er fullstendig klar over at det som regel ikke er viljen det står på!

mvh

[Gjest også en mamma]

Tusen takk for godt svar!!

Prinsippielt er jeg helt enig med deg! Men dessverre ikke virkeligheten sånn.... Spesielt barnehager (iom at det ikke er så mange private skoler) er underlagt en pristvang vi ikke kan velge å delta på. Vi har ingen mulighet til å tjene mer penger, vi kan bare administrere de utgiftene som kommer. Om jeg har et bra eller dårlig tilbud er irrelevant, så lenge det er over et minimumskrav - det er ikke sånn at jeg kan si "du betaler for det du får", og dermed heve kvaliteten slik man kan på dyr restaurant f.eks.

Men; hvordan blir dette i idrettsforeninger? Hvem skal stå for arbeidet der? Om vi skulle lønnet trenerne det de fortjener, og samtidig dekket kostnadene ved idrettshaller o.l. basert på bruk - så ville jo kontingenten blitt skyhøy?

Det er - slik jeg ser det - vesentlig forskjell på tilbud vi mer eller mindre MÅ benytte oss av, som skoler og barnehager, og helt frivillige ting som idrettslag, kor, korps, osv. Det er flott at det finnes ildsjeler, som gjør en innsats uten å få betalt for det. Som arrangerer ting for egne og andres barn, uten å stille noen krav til andre. Til en viss grad må foreldrene delta - og det har gitt et skremmende resultat mange steder. Idrettslagene, kirkekorene og skolekorpsene mister oppslutning - til fordel for de private treningssentrene, musikkskolene, osv. Folk betaler seg vekk fra dugnad - og betaler seg vekk fra egeninnsats. Mange steder har treningssentrene overtatt så mye av barneidretten at det frivillige undergraves og forsvinner.

Det er mange foreldre som kvier seg for å la barna bli med i korps eller speider eller fotball fordi det krever så mye av dem. Som en kollega sa: det er i overkant når 6-åringene har fotballkamper hver eneste helg, og trener minst en gang i uka i tillegg. Hver helg må hele familien legge opp tilværelsen ut i fra barnas aktiviteter. Med mer enn ett barn blir det fort et puslespill - som stadig flere altså ser at de kan betale seg ut av.

Men når man sender barna på tilnærmet gratis fritidsaktiviteter så er de fleste også innstilt på at det man ikke betaler for i penger må man bidra til på andre måter. Men barnehager? Vi betaler nok. Mer enn nok. Skolen? Er jo obligatorisk! Greit nok, velger man Steinerskole vet man at det forventes dugnad, men i den offentlige skolen?

Jeg skjønner at virkeligheten for mange barnehager er stram økonomi,men jeg mener også at mange barnehager (private så vel som offentlige) har mye å vinne på å bruke litt mer energi på økonomiplanlegging og ikke minst oppfølging.

La meg ta et lite eksempel. I barnehagen vår var det for et par år siden tatt opp på foreldremøtet at flere foreldre ønsket flere turer utenfor barnehagen (Dvs type busstur til bondegård, teatertur til Oslo, osv). Turer som kostet mange penger. Noen av foreldrene foreslo å innføre tur-kasse, slik at dette skulle bli mulig å gjennomføre. Heldigvis ble forslaget nedstemt. Men jeg vet om barnehager som gjør det. I stor grad prioriterer dyre ekskursjoner med opplevelser. Flott tiltak, ja, men ikke hvis det fører til at man ikke har råd til melk og såpe.

De fleste kommuner har også gjort skolene og barnehagene til egne resultatenheter. Det gjør at de har sine egne budsjetter, og eget resultatansvar. Da er det paradoksalt at lærerne drar av gårde på tre-dagers team-building med fjellklatring og rafting - og noen måneder senere må foreldrene trå til med dugnad for å ruste opp lekeplassen som har helt forfalt. Det skorter ofte alvorlig på den økonomiske tankegangen. De færreste av oss ville prioritert sånn hjemme. Hjemme ordner vi husleie, lån, strøm, transport, mat og klær først, og deretter prioriteres ferieturer, restaurantbesøk og kinobilletter. Men i barnehagene og skolene tror man at man kan prioritere alt på en gang, og kanskje ligger det en slags forestilling til grunn om at foreldrene jo aldri vil la barna gå sultne eller nakne. Så om man brenner av pengene på bussturer og teaterforestillinger, så kan man gamble på at foreldrene fikser vedlikehold, rundvask og setter opp nye lekestativ.

[Gjest girasol]

Det er - slik jeg ser det - vesentlig forskjell på tilbud vi mer eller mindre MÅ benytte oss av, som skoler og barnehager, og helt frivillige ting som idrettslag, kor, korps, osv. Det er flott at det finnes ildsjeler, som gjør en innsats uten å få betalt for det. Som arrangerer ting for egne og andres barn, uten å stille noen krav til andre. Til en viss grad må foreldrene delta - og det har gitt et skremmende resultat mange steder. Idrettslagene, kirkekorene og skolekorpsene mister oppslutning - til fordel for de private treningssentrene, musikkskolene, osv. Folk betaler seg vekk fra dugnad - og betaler seg vekk fra egeninnsats. Mange steder har treningssentrene overtatt så mye av barneidretten at det frivillige undergraves og forsvinner.

Det er mange foreldre som kvier seg for å la barna bli med i korps eller speider eller fotball fordi det krever så mye av dem. Som en kollega sa: det er i overkant når 6-åringene har fotballkamper hver eneste helg, og trener minst en gang i uka i tillegg. Hver helg må hele familien legge opp tilværelsen ut i fra barnas aktiviteter. Med mer enn ett barn blir det fort et puslespill - som stadig flere altså ser at de kan betale seg ut av.

Men når man sender barna på tilnærmet gratis fritidsaktiviteter så er de fleste også innstilt på at det man ikke betaler for i penger må man bidra til på andre måter. Men barnehager? Vi betaler nok. Mer enn nok. Skolen? Er jo obligatorisk! Greit nok, velger man Steinerskole vet man at det forventes dugnad, men i den offentlige skolen?

Jeg skjønner at virkeligheten for mange barnehager er stram økonomi,men jeg mener også at mange barnehager (private så vel som offentlige) har mye å vinne på å bruke litt mer energi på økonomiplanlegging og ikke minst oppfølging.

La meg ta et lite eksempel. I barnehagen vår var det for et par år siden tatt opp på foreldremøtet at flere foreldre ønsket flere turer utenfor barnehagen (Dvs type busstur til bondegård, teatertur til Oslo, osv). Turer som kostet mange penger. Noen av foreldrene foreslo å innføre tur-kasse, slik at dette skulle bli mulig å gjennomføre. Heldigvis ble forslaget nedstemt. Men jeg vet om barnehager som gjør det. I stor grad prioriterer dyre ekskursjoner med opplevelser. Flott tiltak, ja, men ikke hvis det fører til at man ikke har råd til melk og såpe.

De fleste kommuner har også gjort skolene og barnehagene til egne resultatenheter. Det gjør at de har sine egne budsjetter, og eget resultatansvar. Da er det paradoksalt at lærerne drar av gårde på tre-dagers team-building med fjellklatring og rafting - og noen måneder senere må foreldrene trå til med dugnad for å ruste opp lekeplassen som har helt forfalt. Det skorter ofte alvorlig på den økonomiske tankegangen. De færreste av oss ville prioritert sånn hjemme. Hjemme ordner vi husleie, lån, strøm, transport, mat og klær først, og deretter prioriteres ferieturer, restaurantbesøk og kinobilletter. Men i barnehagene og skolene tror man at man kan prioritere alt på en gang, og kanskje ligger det en slags forestilling til grunn om at foreldrene jo aldri vil la barna gå sultne eller nakne. Så om man brenner av pengene på bussturer og teaterforestillinger, så kan man gamble på at foreldrene fikser vedlikehold, rundvask og setter opp nye lekestativ.

Enig i det du sier!

[double]

Hvordan kan du si at du er en av de som aldri stiller opp - dersom du er på så mange møter for barna dine med forskjellige instanser?

Da stiller du jo opp da?

Slutt å tenke at jeg er ute etter å kritisere deg eller andre, jeg er ikke det - jeg bare lurer på hva enkelte foreldre forsvarer manglende engasjement i barna sine med.

Du har flere ganger poengtert at du ikke er i den kategorien - og jeg skjønner ikke hvorfor du skriver innlegg etter innlegg der du beskylder meg for å kritisere, sed ned og tråkke på deg og andre som deg? La det ligge, det er ikke deg jeg mener - det er de som _aldri_ gjør noe, og du er ikke i den kategorien. Ok?

Jeg er ikke ute etter å ta deg heller. Jeg prøver bare å få deg til å forstå noe som du ennå ikke har forstått. Og ikke heng deg opp i at jeg skriver om meg og min situasjon, for det er ikke det som er viktig. Jeg er bare et eksempel (som jeg kan bruke) for å vise at ting ikke alltid er sånn som andre tror.

Jeg ER en av de du skriver om, fordi jeg aldri stiller opp på disse fellestingene som f.eks dugnader (som du i utgangspunktet stilte spørsmål om). Du har fått masse informasjon ang. min situasjon nå, derfor vet du at jeg stiller opp for barna mine på mange andre områder..

Du sitter nå med masse info som andre normalt ikke har. For alle som ikke har denne informasjonen er jeg fortsatt en person som ikke stiller opp. Skjønner du nå hvor jeg vil?

Det var sånne som meg du ville ha svar fra og det har du fått, men da finner du ut at jeg ikke går inn under den kategorien likevel. Du kan ikke bestemme om jeg tilhører den kategorien eller ikke, for jeg har faktisk vært der i 11 år.

Når du mener jeg ikke tilhører kategorien fordi du har all denne informasjon, hvordan tror du det blir med de andre foreldrene som aldri stiller opp (på dugnader og sånt)? Hadde du hatt like mye info om dem, så kanskje en del flere hadde ramlet utenfor kategorien din?

[mumitrollet]

I storebror barnehage (liten privat) hadde vi 10 timers pålagt dugnad og dugnadslister. Mange ting kvalifiserte til en times dugnad, f.eks. ta med kake til foreldrekaffe, ta med seg puter og pledd hjem på vasking og oppussing etc. På den måten kan aleneforeldre og folk som jobber kveld også delta.

Fungerte ikke 100%, noen "unnasluntrere" finens det uansett, men hjalp mye. Lista hang oppe i yttergangen slik at alle kunne se hvem som bidro og ikke.

[Gjest en annen dugnadsmamma]

''Jeg tror du må respektere at andre er i livsfaser hvor det er vanskelig å opptre slik alle forventer, nemlig aktiv og engasjert og som en ressursperson.''

Men hvorfor har du barn da? Om du ikke engasjerer deg i deres hverdag?

''Jge opplever dugnader fra bhg, skole, jobb, fotball, håndball m.m.. Hva om alle her skulle ta et gebyr fordi vi ikke stiller på alt?''

Ja, hva om det? Hva om du ikke meldte barnet ditt på aktiviteter du ikke klarer å følge opp? Tror du de som trener dem, kjører dem rundt, ordner turneringer osv får fett betalt for å gjøre den jobben?? Eller tror du de gjør det fordi de ønsker å bidra med noe godt for barna som benytter tilbudet? Hvem er loppemarkedet til inntekt for? Barna i idrettsforeningen - eller de som gjør all jobben bak den? Alvorlig talt...

Jeg stiller stort sett alltid opp på dugnad, men når det er sagt:

Å flytte sand i en barnehage er ikke for meg "å engasjere meg i mine barns hverdag". Å stille opp på den type dugnad stjeler av min dyrekjøpte tid sammen med barna. At barnehagen din ikke har økonomi til å få det til å gå rundt er en annen sak. Det bør du vurdere å løse på en annen måte enn frivillig dugnad.

[Persille1365381127]

Det er - slik jeg ser det - vesentlig forskjell på tilbud vi mer eller mindre MÅ benytte oss av, som skoler og barnehager, og helt frivillige ting som idrettslag, kor, korps, osv. Det er flott at det finnes ildsjeler, som gjør en innsats uten å få betalt for det. Som arrangerer ting for egne og andres barn, uten å stille noen krav til andre. Til en viss grad må foreldrene delta - og det har gitt et skremmende resultat mange steder. Idrettslagene, kirkekorene og skolekorpsene mister oppslutning - til fordel for de private treningssentrene, musikkskolene, osv. Folk betaler seg vekk fra dugnad - og betaler seg vekk fra egeninnsats. Mange steder har treningssentrene overtatt så mye av barneidretten at det frivillige undergraves og forsvinner.

Det er mange foreldre som kvier seg for å la barna bli med i korps eller speider eller fotball fordi det krever så mye av dem. Som en kollega sa: det er i overkant når 6-åringene har fotballkamper hver eneste helg, og trener minst en gang i uka i tillegg. Hver helg må hele familien legge opp tilværelsen ut i fra barnas aktiviteter. Med mer enn ett barn blir det fort et puslespill - som stadig flere altså ser at de kan betale seg ut av.

Men når man sender barna på tilnærmet gratis fritidsaktiviteter så er de fleste også innstilt på at det man ikke betaler for i penger må man bidra til på andre måter. Men barnehager? Vi betaler nok. Mer enn nok. Skolen? Er jo obligatorisk! Greit nok, velger man Steinerskole vet man at det forventes dugnad, men i den offentlige skolen?

Jeg skjønner at virkeligheten for mange barnehager er stram økonomi,men jeg mener også at mange barnehager (private så vel som offentlige) har mye å vinne på å bruke litt mer energi på økonomiplanlegging og ikke minst oppfølging.

La meg ta et lite eksempel. I barnehagen vår var det for et par år siden tatt opp på foreldremøtet at flere foreldre ønsket flere turer utenfor barnehagen (Dvs type busstur til bondegård, teatertur til Oslo, osv). Turer som kostet mange penger. Noen av foreldrene foreslo å innføre tur-kasse, slik at dette skulle bli mulig å gjennomføre. Heldigvis ble forslaget nedstemt. Men jeg vet om barnehager som gjør det. I stor grad prioriterer dyre ekskursjoner med opplevelser. Flott tiltak, ja, men ikke hvis det fører til at man ikke har råd til melk og såpe.

De fleste kommuner har også gjort skolene og barnehagene til egne resultatenheter. Det gjør at de har sine egne budsjetter, og eget resultatansvar. Da er det paradoksalt at lærerne drar av gårde på tre-dagers team-building med fjellklatring og rafting - og noen måneder senere må foreldrene trå til med dugnad for å ruste opp lekeplassen som har helt forfalt. Det skorter ofte alvorlig på den økonomiske tankegangen. De færreste av oss ville prioritert sånn hjemme. Hjemme ordner vi husleie, lån, strøm, transport, mat og klær først, og deretter prioriteres ferieturer, restaurantbesøk og kinobilletter. Men i barnehagene og skolene tror man at man kan prioritere alt på en gang, og kanskje ligger det en slags forestilling til grunn om at foreldrene jo aldri vil la barna gå sultne eller nakne. Så om man brenner av pengene på bussturer og teaterforestillinger, så kan man gamble på at foreldrene fikser vedlikehold, rundvask og setter opp nye lekestativ.

Veldig bra! Og jeg er helt enig med deg!

Det jeg kanskje unders mest over når det gjelder barnehageøkonomi er at de kommunale barnehagene har høyere inntekter enn de private - de private får jo bare 85% av tilskuddene de kommunale får. Likevel er de kommunale barnehagene i Oslo en vits i forhold til de private i veldig mange bydeler - min f.eks.

Forhåpentlig vil det komme en tid der foreldre kan begynne å stille krav til barnehagene i større grad enn de kan i dag. I dag er det dessverre sånn at man nesten må ta til takke med den plassen man er så "heldig" å få - at man ikke tør å klage eller kreve noe.

Men når den tiden kommer, DA vil det bli litt mer dreis på sakene tror jeg

[Persille1365381127]

Ang. det med dugnad, så kan det jo være mange årsaker til at man ikke stiller opp.

Selv er jeg som sagt tenåringsmor + jeg har et barn i barnehage.

Jeg er helt alene om omsorgen, og har vanligvis ingen avlastning av noe slag.

Barnet mitt går i privat barnehage og jeg betalte inn kr. 3000,- i depositum eller noe slikt når barnet mitt begynte.

Jeg regnet da med at jeg ikke trengte å stille på dugnad.

Altså, jeg kan godt hjelpe til litt, hos oss er det bestemt at hver enkelt skal delta 15 t pr. år.

Det synes jeg er mye.

Som regel setter de av en hel lørdag til dette. EN LØRDAG fra 10-15.

Dette er den eneste dagen jeg har mulighet for å handle og gjøre det jeg ellers ikke rekker i ukene. Da passer det svært dårlig med dugnad.

I tillegg er jobber jeg veldig mye overtid for å få endene til å møtes, slik at vi har det nødvendige som mat, bolig og klær.

Jeg har hatt med barnet mitt noen ganger, fordi jeg ikke har hatt noe valg, men ikke særlig praktisk når man skal male lekestativer og barnehagen utvendig!!!

I tillegg er barnet drittlei og maser og vil gå og henger rundt beina mine...hvor mye får man gjort da??

De eldste barna mine er mye barnevakt fra før, og de har også jobber i tillegg som de ikke kan skulke fra.

Jeg har også vært uheldig å vært syk.

Jeg klarer ikke alltid å stille på alt av foreldremøter, temakvelder, dugnader osv..

For jeg er bare ett menneske og har 3 barn som skal følges opp.

Så det er ikke alltid viljen det står på, men helst evnen og overskuddet til å rekke over alt.

15 timer er MYE spør du meg. Hos oss er det maks fire timer i året uansett, og de er frivillige.

[Persille1365381127]

Jeg er ikke ute etter å ta deg heller. Jeg prøver bare å få deg til å forstå noe som du ennå ikke har forstått. Og ikke heng deg opp i at jeg skriver om meg og min situasjon, for det er ikke det som er viktig. Jeg er bare et eksempel (som jeg kan bruke) for å vise at ting ikke alltid er sånn som andre tror.

Jeg ER en av de du skriver om, fordi jeg aldri stiller opp på disse fellestingene som f.eks dugnader (som du i utgangspunktet stilte spørsmål om). Du har fått masse informasjon ang. min situasjon nå, derfor vet du at jeg stiller opp for barna mine på mange andre områder..

Du sitter nå med masse info som andre normalt ikke har. For alle som ikke har denne informasjonen er jeg fortsatt en person som ikke stiller opp. Skjønner du nå hvor jeg vil?

Det var sånne som meg du ville ha svar fra og det har du fått, men da finner du ut at jeg ikke går inn under den kategorien likevel. Du kan ikke bestemme om jeg tilhører den kategorien eller ikke, for jeg har faktisk vært der i 11 år.

Når du mener jeg ikke tilhører kategorien fordi du har all denne informasjon, hvordan tror du det blir med de andre foreldrene som aldri stiller opp (på dugnader og sånt)? Hadde du hatt like mye info om dem, så kanskje en del flere hadde ramlet utenfor kategorien din?

Men de foreldrene jeg kjenner til når det gjelder dette - de har jeg faktisk mye informajson om.... Og VET at de ikke er i nærheten av deg.

[Sofline]

Nå ser jeg at underveis i tråden har spørsmålsstillingen endret seg. Jeg ser at du spør hva foreldre som aldri stiller "forsvarer" seg med.

Jeg har vokst opp med foreldre som aldri stilte på dugnader, og kjenner også et par stykker nå som aldri stiller. Og helt ærlig: eneste grunn til at jeg / vi stiller er at vi er redde for at personalet skal la det gå ut over barna våre hvis vi ikke stiller.

Og jeg skal forsøke å forklare litt av tanken bak for både meg og andre jeg kjenner.

Jeg har en ide om at vi har et samfunn hvor man har en slags ansvarsdeling. Vi jobber, betaler skatt, og vi forventer at skattepengene brukes til "fellesskapet". Vi forventer at kommune / stat / fylke bygger og vedlikeholder veier. Vi forventer at det finnes skoler og barnehager, og at det finnes ulike tilbud til funksjonshemmede, syke, eldre. Vi forventer rent vann i springen. I tillegg til at vi betaler skatt er det mange tjenester vi betaler for enten i form av egenandeler eller brukerbetaling.

Når det gjelder det offentliges ansvar så syns jeg det er prinsippielt galt å kamuflere dette ved at foreldre stiller opp og jobber gratis. Til en viss grad kan slik dugnadsjobbing til og med være ulovlig, spesielt for håndverkere, det regnes som svart arbeid hvis en fagmann utfører sitt arbeid for andre, selv om han ikke får betalt for det.

Prinsippet må være at når vi betaler for en vare eller tjeneste så skal vi få det vi betaler for uten ytterligere heftelser. Når jeg betaler for rent vann i springen syns jeg det er urimelig å bli innkalt til dugnad for å legge ny vannledning.

I forhold til private aktører er det enda mer klart at dugnad er på kanten. En privat aktør tar seg betalt for en tjeneste og så skal man i tillegg få lov til å jobbe gratis for aktøren?

Av en eller annen grunn har det fått lov til å utvikle seg en ukultur innen spesielt skoler og barnehager. Her har man liksom akseptert at foreldre må stille opp og jobbe gratis, og derigjennom bevise at de bryr seg om barna sine. Man bruker det ultimate pressmiddel: Still opp, ellers bryr du deg ikke om barna dine. Derfor stiller folk opp. Og bidrar til at ukulturen får fortsette.

Men det er ikke min jobb verken å stille på dugnad på den offentlige skolen, eller i den private barnehagen. De som driver skoler og barnehager må, som alle andre som driver virksomheter eller bedrifter, forvalte økonomien slik at de har råd til å vedlikeholde bygget, kjøpe inn nødvendig utstyr, ha et akseptabelt renhold, osv.

Min jobb, som forelder, er å følge opp barna mine i forhold til det de skal lære på skolen og i barnehagen. Min jobb er å sørge for at barna mine har nok klær og får sunn og nok mat, ta dem til lege og tannlege når det er nødvendig, dekke barnas behov for omsorg og kjærlighet, sørge for at de får nok søvn... I stor grad har vi et grensesnitt i mot barnehage / skole, men det grensesnittet går på barnets fysiske og emosjonelle behov, ikke i forhold til barnehagedrivers ønske om maling og rundvask.

''Men det er ikke min jobb verken å stille på dugnad på den offentlige skolen, eller i den private barnehagen. De som driver skoler og barnehager må, som alle andre som driver virksomheter eller bedrifter, forvalte økonomien slik at de har råd til å vedlikeholde bygget, kjøpe inn nødvendig utstyr, ha et akseptabelt renhold, osv.''

Mange ønsker jo også å kunne tilby litt mer enn det som bare er akseptabelt. Men jeg skjønner hva du mener og er i prinsippet enig med deg.

[Sofline]

Veldig bra! Og jeg er helt enig med deg!

Det jeg kanskje unders mest over når det gjelder barnehageøkonomi er at de kommunale barnehagene har høyere inntekter enn de private - de private får jo bare 85% av tilskuddene de kommunale får. Likevel er de kommunale barnehagene i Oslo en vits i forhold til de private i veldig mange bydeler - min f.eks.

Forhåpentlig vil det komme en tid der foreldre kan begynne å stille krav til barnehagene i større grad enn de kan i dag. I dag er det dessverre sånn at man nesten må ta til takke med den plassen man er så "heldig" å få - at man ikke tør å klage eller kreve noe.

Men når den tiden kommer, DA vil det bli litt mer dreis på sakene tror jeg

''Det jeg kanskje unders mest over når det gjelder barnehageøkonomi er at de kommunale barnehagene har høyere inntekter enn de private - de private får jo bare 85% av tilskuddene de kommunale får. Likevel er de kommunale barnehagene i Oslo en vits i forhold til de private i veldig mange bydeler - min f.eks.''

Dette har jeg også lurt på noen ganger. Det offentlige har en tendens til å si det bare er penger det skorter på når det er problemer av det ene eller andre slaget (også på andre områder enn barnehager). Men jeg vet om flere eksempler hvor man har vist at man kan hvis man vil, også uten mer penger. Og når noen kan, så burde de fleste kunne....

[Gjest Elextra]

''Hvordan appellere til at foreldre skal stille? Og jeg mener ikke dere som alltid gjør det, men dere som _aldri_ gjør det - hva kan få dere til å stille opp på dugnad?''

Jeg synes heller ikke så mye om dugnader, tid er den største knapphetsfaktor i våre liv, og i den grad barnehagen ikke har ressurser til det vedlikeholdet som utføres på dugnader, skulle jeg gjerne heller kunnet betale litt mer for plassen.

I forrige barnehagen til barna våre hadde de i imidlertid gjort dugnadene til noe de fleste foreldrene ikke ville gå glipp av! Alle ble oppfordret til å stille, og på plakaten som ble satt opp en stund før dugnaden ble de som ikke kunne delta på dugnaden oppfordret til å ta med en kake eller noe annet godt til de som skulle jobbe. Barna fikk være tilstede, og enkelte av de voksne passet på at disse ikke forstyrret arbeidet (barnehagen hadde ikke de aller minste barna). Når jobben var ferdig hadde vi "fest" med suppe og kaker, og enkelte hadde til og med en flaske vin. Alle foreldrene ble kjent og det var veldig hyggelig. Lurt å gjøre dugnaden til en sosial happening!