Takle brutt samværsavtale

[Gjest Storebror1977]

Hei! Broren min er samboer med en jente som har et barn (4 år) fra før av. Barnets biologiske far var ikke interessert i å ha samvær med barnet etter fødselen, men da han fikk seg samboer som hadde barn fra før av, ble han plutselig interessert i å ha samvær med barnet. Min brors samboer inngikk motvillig en samværsavtale, som barnets far overholdt i en kort tid. Da han ble singel igjen, sluttet han å møte opp for å hente barnet, og samværsavtalen ble brutt gjentatte ganger. Etter hvert sluttet også barnets mor å møte opp, og det ble stille fra faren. For et års tid siden begynte de å få sms-meldinger fra faren, hvor han forlangte at de måtte adoptere barnet slik at hans slektsforhold til barnet ble slettet. Det er ikke så lett å adoptere slik fordi det kreves at adopsjonsparet må være gift. Min bror og samboeren ønsker ikke å gifte seg på det grunnlaget, så adopsjonen ble ikke noe av. Derimot har de sagt seg villig til å frasi seg barnebidraget fra han. For et halvt års tid siden fikk han ny samboer som har barn fra før av, og nå forlanger han å få samværsrett med barnet igjen. De har ikke sett hverandre på ca 2 år, og moren er naturlig nok veldig motvillig mot dette. Nå har de vært til ny mekling, og han truer med rettssak dersom han ikke får samværsrett. Broren min og barnets mor mener at dette er et utslag av barnefarens umodne forsøk på å imponere den nye samboeren, og frykter at samværsavtalen blir brutt igjen hvis forholdet tar slutt. Jeg har forstått det sånn at det skal sterke grunner til for å nekte samværsrett, så det er vel neppe noe alternativ? De frykter at samværsavtalen kommer til å bli brutt igjen og igjen, og det er selvsagt ikke til barnets beste. Finnes det en grense for hvor mange ganger han kan bryte samværsavtalen, før han mister samværsretten? Kan det avtales i samværsavtalen at ved grove brudd så mister han samværsretten for alltid?

[Persille1365381127]

Dessverre tror jeg han har retten på sin side... Barn har svært få rettigheter i denne sammenhengen, og far får som oftest nye sjanser igjen og igjen. Samværsretten vil han nok aldri miste - så lenge han er oppført som far til barnet. Det skal grovere ting til enn å være en idiot - til og med ved stoffmisbruk er det jo vanskelig å få til...

[Craven]

Dessverre tror jeg han har retten på sin side... Barn har svært få rettigheter i denne sammenhengen, og far får som oftest nye sjanser igjen og igjen. Samværsretten vil han nok aldri miste - så lenge han er oppført som far til barnet. Det skal grovere ting til enn å være en idiot - til og med ved stoffmisbruk er det jo vanskelig å få til...

Uten å ta stilling til denne saken konkret (min erfaring er at det alltid er minst to sider i slike saker, og her har vi bare hørt den ene), så har Persille rett: Det skal svært mye til å nekte samvær.

Så lenge faren er fullt ut i stand til å ta vare på barnet på alle vis, vil retten aldri nekte ham samvær.

Og for egen del mener jeg heldigvis. Det er nok av mødre rundt om som har prøvd å nekte samvær pga bl.a. hevn, men ikke klart det.

[Gjest Gurojenta]

Det er alltid to sider av en sak og det går ikke an å ta 100% stilling til dette uten å ha hørt begges syn på det.

Det er slik at det er viktig for barn å ha kontakt med begge foreldrene, men det er synd at denne kontakten ikke blir jevn og varig. Men de gangene han faktisk ønsker kontakt, det burde mor bli glad for og benytte for alt det det er verdt. Selvsagt kan man ikke sende barnet alene avgårde i flere dager, men man kan trappe opp samværet gradvis.

En rettssak har han mulighet til å kreve og så lenge han fortsatt står som far på barnet, vil han sannsynligvis få samvær også. Med mindre det er alvorlige grunner som bør hindre dette samværet. Men det kan hende samværet blir veldig begrenset.

Det finnes desverre ingen muligheter for å straffe far for at han ikke føler opp samværsavtalen. Eneste muligheten er om begge foreldrene er enige om å få avtalen stadfestet av Fylkesmannen, da kan partene få bøter om den ikke følges.

[Persille1365381127]

Uten å ta stilling til denne saken konkret (min erfaring er at det alltid er minst to sider i slike saker, og her har vi bare hørt den ene), så har Persille rett: Det skal svært mye til å nekte samvær.

Så lenge faren er fullt ut i stand til å ta vare på barnet på alle vis, vil retten aldri nekte ham samvær.

Og for egen del mener jeg heldigvis. Det er nok av mødre rundt om som har prøvd å nekte samvær pga bl.a. hevn, men ikke klart det.

Det er både heldigvis og uheldigvis. Heldigvis pga mødrene du nevner - og uheldigvis fordi det finnes fedre som beskrevet over.

Og det er alltid tre sider av slike saker: hans, hennes og den riktige.

[Persille1365381127]

Det er alltid to sider av en sak og det går ikke an å ta 100% stilling til dette uten å ha hørt begges syn på det.

Det er slik at det er viktig for barn å ha kontakt med begge foreldrene, men det er synd at denne kontakten ikke blir jevn og varig. Men de gangene han faktisk ønsker kontakt, det burde mor bli glad for og benytte for alt det det er verdt. Selvsagt kan man ikke sende barnet alene avgårde i flere dager, men man kan trappe opp samværet gradvis.

En rettssak har han mulighet til å kreve og så lenge han fortsatt står som far på barnet, vil han sannsynligvis få samvær også. Med mindre det er alvorlige grunner som bør hindre dette samværet. Men det kan hende samværet blir veldig begrenset.

Det finnes desverre ingen muligheter for å straffe far for at han ikke føler opp samværsavtalen. Eneste muligheten er om begge foreldrene er enige om å få avtalen stadfestet av Fylkesmannen, da kan partene få bøter om den ikke følges.

Jeg tror ikke du får bøter for å ikke møte opp? Du får bøter om du saboterer slik at barnet ikke møter opp....

Er ikke sikker altså, bare tror det er sånn?

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Barn har rett til samvær med begge sine foreldre, men barn har også rett til forutsigbarhet i samværene og ikke minst kontinuitet i samværet med sine foreldre. Små barn under 7 år er veldig sårbare når foreldre avlyser eller dropper ut av samvær i korte og ikke minst i lengre perioder. Barnet kan bl a oppleve at det blir sviktet, at forelderen ikke er glad i det, at forelderen ikke er til å stole på. Dette skaper psykisk smerte og forstyrrer en god selvopplevelse. Det er helt riktig som du sier, det skal sterke grunner til å nekte samværsrett og det er en drastisk løsning og kan provosere frem uønskede handlinger hos den som blir fratatt retten til samvær med eget barn. Det er ingen målbar mengde avtalebrudd som forbyr eller fraråder videre samværsavtale, altså ingen klar grense for hvor mange ganger man kan bryte en samværsavtale, men samværsretter er der for å ivareta barnet og derfor skal dette vurderes opp mot barnets beste. Det er en vanskelig vurdering å gjøre på vegne av et lite barn - er det best å se pappa i perioder i livet sitt når pappa tilfeldigvis ønsker det, eller er det best for et lite barn å skjermes for smerte knyttet til lange perioden hvor faren ikke gir lyd fra seg og usikkerhet når samværet er intakt, er pappa glad i meg og når blir han borte igjen? Det er her morens plikt som god omsorgsperson for sin datter å gjøre alt hun kan for å skjeme henne fra slike opplevelser du beskriver. Det er et like viktig anliggende i barneloven som omsorgsretten. Det er forelderen hvor barnet har bosted som har ansvar for at omsorgen til barnet totalt sett blir bra nok, ikke bare hos henne, men også hos faren. Ja, det er helt nødvendig å sette strenge krav til omsorg i en samværsavtale. Formuleringene trenger ikke å handle om grove brudd på avtalen. I dette tilfellet hvor det har vært grove brudd tidligere er det viktig å stramme helt inn slik at alle avvik fra samværsavtalen får konsekvenser. Det kan være vanskelig å bli enige om en slik samværsavtale, derfor råder jeg barnets mor til å rekvirere en barnelovsmekling på familievernkontoret hun hører til. Bakgrunnen for dette er av hun ønsker å skrive en ny samværsavtale ut fra den erfaringen hun har med barnets far. Hun vil i en slik mekling få hjelp til å ivareta sin datter. Ut fra min egen erfaring som barnelovsmekler høres det naturlig ut å starte samvær igjen med korte møter mellom far og datter og så trappe det opp gradvis og over lang tid, slik at det kanskje om 1/2 års tid kan være snakk om ordinært samvær. Dette med gradvishet sikrer barnet å bli naturlig kjent igjen før hun skal overnatte hos faren sin og det er med på gradvis å bygge opp tilliten igjen fra morens side når hun ser at faren følger opp avtalene og forstår at dette må skje på en oversiktig måte for alle parter. Avtalen må være detaljert slik at det ikke er noen tvil om avtalen blir holdt eller ikke. Det må også stå noe om konsekvenser ift avtalebrudd.

[Gjest Zeline]

Barn har rett til samvær med begge sine foreldre, men barn har også rett til forutsigbarhet i samværene og ikke minst kontinuitet i samværet med sine foreldre. Små barn under 7 år er veldig sårbare når foreldre avlyser eller dropper ut av samvær i korte og ikke minst i lengre perioder. Barnet kan bl a oppleve at det blir sviktet, at forelderen ikke er glad i det, at forelderen ikke er til å stole på. Dette skaper psykisk smerte og forstyrrer en god selvopplevelse. Det er helt riktig som du sier, det skal sterke grunner til å nekte samværsrett og det er en drastisk løsning og kan provosere frem uønskede handlinger hos den som blir fratatt retten til samvær med eget barn. Det er ingen målbar mengde avtalebrudd som forbyr eller fraråder videre samværsavtale, altså ingen klar grense for hvor mange ganger man kan bryte en samværsavtale, men samværsretter er der for å ivareta barnet og derfor skal dette vurderes opp mot barnets beste. Det er en vanskelig vurdering å gjøre på vegne av et lite barn - er det best å se pappa i perioder i livet sitt når pappa tilfeldigvis ønsker det, eller er det best for et lite barn å skjermes for smerte knyttet til lange perioden hvor faren ikke gir lyd fra seg og usikkerhet når samværet er intakt, er pappa glad i meg og når blir han borte igjen? Det er her morens plikt som god omsorgsperson for sin datter å gjøre alt hun kan for å skjeme henne fra slike opplevelser du beskriver. Det er et like viktig anliggende i barneloven som omsorgsretten. Det er forelderen hvor barnet har bosted som har ansvar for at omsorgen til barnet totalt sett blir bra nok, ikke bare hos henne, men også hos faren. Ja, det er helt nødvendig å sette strenge krav til omsorg i en samværsavtale. Formuleringene trenger ikke å handle om grove brudd på avtalen. I dette tilfellet hvor det har vært grove brudd tidligere er det viktig å stramme helt inn slik at alle avvik fra samværsavtalen får konsekvenser. Det kan være vanskelig å bli enige om en slik samværsavtale, derfor råder jeg barnets mor til å rekvirere en barnelovsmekling på familievernkontoret hun hører til. Bakgrunnen for dette er av hun ønsker å skrive en ny samværsavtale ut fra den erfaringen hun har med barnets far. Hun vil i en slik mekling få hjelp til å ivareta sin datter. Ut fra min egen erfaring som barnelovsmekler høres det naturlig ut å starte samvær igjen med korte møter mellom far og datter og så trappe det opp gradvis og over lang tid, slik at det kanskje om 1/2 års tid kan være snakk om ordinært samvær. Dette med gradvishet sikrer barnet å bli naturlig kjent igjen før hun skal overnatte hos faren sin og det er med på gradvis å bygge opp tilliten igjen fra morens side når hun ser at faren følger opp avtalene og forstår at dette må skje på en oversiktig måte for alle parter. Avtalen må være detaljert slik at det ikke er noen tvil om avtalen blir holdt eller ikke. Det må også stå noe om konsekvenser ift avtalebrudd.

Det er akkurat dette jeg prøver å få til med barnets far - forutsigbarhet mht faste tider. Det er så trist at far ikke ser hva han gjør med barnet når han ikke møter opp. Barnet reagerer med å vegre seg for samvær med far. Å straffe mor gjennom barnet er en metode flere fedre opererer med.

[PieLill]

Kan de dokumentere biologisk fars forsøk på å presse fram at morens samboer adopterte barnet?

I så fall står de sterkere.

mvh

[PieLill]

De kan jo også kreve bidrag for å teste hvor dypt denne interessen sitter.

mvh

[PieLill]

Jeg tror ikke du får bøter for å ikke møte opp? Du får bøter om du saboterer slik at barnet ikke møter opp....

Er ikke sikker altså, bare tror det er sånn?

Det burde egentlig vært like bøter for begge deler, om det skal deles ut bøter.

mvh

[PieLill]

Det er alltid to sider av en sak og det går ikke an å ta 100% stilling til dette uten å ha hørt begges syn på det.

Det er slik at det er viktig for barn å ha kontakt med begge foreldrene, men det er synd at denne kontakten ikke blir jevn og varig. Men de gangene han faktisk ønsker kontakt, det burde mor bli glad for og benytte for alt det det er verdt. Selvsagt kan man ikke sende barnet alene avgårde i flere dager, men man kan trappe opp samværet gradvis.

En rettssak har han mulighet til å kreve og så lenge han fortsatt står som far på barnet, vil han sannsynligvis få samvær også. Med mindre det er alvorlige grunner som bør hindre dette samværet. Men det kan hende samværet blir veldig begrenset.

Det finnes desverre ingen muligheter for å straffe far for at han ikke føler opp samværsavtalen. Eneste muligheten er om begge foreldrene er enige om å få avtalen stadfestet av Fylkesmannen, da kan partene få bøter om den ikke følges.

Barn har over hodet ikke bruk for ustabile foreldre som buser inn i livene deres og lover og lyver for å så å fordufte like plutselig. Stabilitet og ekte omsorg er lant viktigere enn biologi.

Mange barn i Norge er adopterte og vokser opp uten noen som helst kontakt med sine biologiske foreldre. De fleste av disse gjør heller ingen forsøk på å oppsøke sine biologiske foreldre når de blir gamle nok til det.

mvh

[PieLill]

Det er både heldigvis og uheldigvis. Heldigvis pga mødrene du nevner - og uheldigvis fordi det finnes fedre som beskrevet over.

Og det er alltid tre sider av slike saker: hans, hennes og den riktige.

Tre sider av saken; mors, fars og barnets...

mvh