Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[Gjest Ignatius81]

Hei. Jeg er en mann i 20-årene.

Jeg var hos en psykolog for depresjon for flere år siden for depresjon, og ble da diagnostisert med agorafobi. Jeg mente da at jeg led av sosial fobi, psykologen var uenig. Jeg sliter ikke med angst sammen med mennesker jeg er trygg på, men sliter mye når jeg møter nye mennesker i visse situasjoner. Dette sliter jeg med fortsatt, da jeg og psykologen ikke var på samme bølgelengde, og terapien ikke fortsatte. Jeg har ikke engang vurdert terapi siden.

Agorafobien er ikke så sterk som den var. Jeg kan gå ut uten å bli fobisk nå. Likevel er jeg langt fra normalt fungerende. Før i tiden gikk jeg bare på skolen, kom rett hjem, gjorde aldri noe, isolerte meg helt, hadde ingen kontakt med noen. Nå kan jeg derimot gjøre ting. Jeg er absolutt bedre. Langt ifra bra, men bedre enn jeg var før.

Det jeg har lurt på i det siste er: kan man utvikle en personlighetsforstyrrelse ved å la angsten kontrollere hverdagen? Hovedsymptomet på en agorafobiker er vel at han holder seg til trygge plasser og trygge mennesker, og unngår de angstfremkallende plassene. Dette gjør jeg i aller høyeste grad. De angstfremkallende plassene for meg, er plasser hvor jeg er forventet å sosialisere med folk. Dette takler jeg rett og slett ikke, tragisk nok. Uansett hva slags fobi jeg lider av, så passer jeg litt inn i en personlighetsforstyrrelse som kjennetegnes som ”unnvikende”. Karakteristiske trekk er bl.a.: ”Nye aktiviteter og risiko på personlig plan er vanskelig for personer med unnvikende personlighetsforstyrrelse”. En evig ond sirkel med andre ord.

Dette gjør at man blir sær, innesluttet og selvfølgelig uten et sosialt liv. Ingen kan trives i denne tilstanden, mener nå jeg. Man blir hemmet, sosialt og intellektuelt. Mangel på trygghet i sosiale situasjoner har gjort at jeg har unngått visse studieretninger, bl.a. hoppet jeg av en bra universitetsutdannelse fordi vi måtte ha muntlig eksamen et år. En helt vanvittig handling, men så mye styres jeg av mine nevroser.

Dette frykter jeg lett kan utvikle seg til å bli en permanent livsstil. Dette er det siste jeg vil.

Et helt umulig spørsmål, men: Hva kan man gjøre for å bryte ut av denne unnvikende atferden? Selve tilstandens natur gir ikke akkurat særlig rom for optimisme.

[Gjest også unnvikende]

Jeg har unnvikende pf og jeg går nå i gruppeterapi. Det vil jeg anbefale deg på det sterkeste. Forferdelig skummelt i begynnelsen, men etterhvert vil du få tilbakemeldinger på hvordan andre oppfatter deg og da blir du tryggere på deg selv. Jeg har etterhvert skjønt at min indre kritiker er myyyyye strengere og mer negativ enn det inntrykket andre har av meg.

Unnvikenheten kommer bl.a av mye negativ kritikk oppgjennom oppveksten. Man tror man ikke har noe å tilby andre og holder seg derfor mye for seg selv. (Jeg snakker her om meg selv, dette er ikke vitenksapelige fakta.) Jeg hadde ekstrem angst i studiesituasjoner bl.a og klarte ikke å fullføre noe utdanning, selv om jeg hadde karakterer over gjennomsnittet på vgs.

Etter mange måneder i terapi har jeg begynt å utfordre meg selv med å ta sjanser. Tørre å gå på et arrangement jeg har lyst til, gjerne alene. Tørre å snakke til en fremmed. Jeg er ikke like redd lenger, men jeg vil alltid ha en unnvikende personlighet. Kunsten er å _bestemme seg for_ at ting ikke er så farlig som man tror.

[Gjest skipohoi]

Da har vel jeg en personlighetsforstyrrelse også. Dette kan da ikke være eneste karakteristiske for og trekke en slik konklusjon?

Jeg hadde brukt mer tid på behandling av en art som kan hjelpe, enn og diagnostisere meg selv

Du virker jo svært innsiktsfull og klar over hva som foregår. Hva du takler og ikke takler og ikke minst dine ønsker for fremtiden og hva du vil oppnå. Dette gir jo et ekstremt godt grunnlag for og kunne få noe veldig bra ut av en behandlingssituasjon. Nå kan ikke jeg fortelle deg hva som er riktig behandling for deg, men jeg tror absolutt du vil ha god nytte av den RETTE behandlingen.

[Gjest Ignatius81]

Da har vel jeg en personlighetsforstyrrelse også. Dette kan da ikke være eneste karakteristiske for og trekke en slik konklusjon?

Jeg hadde brukt mer tid på behandling av en art som kan hjelpe, enn og diagnostisere meg selv

Du virker jo svært innsiktsfull og klar over hva som foregår. Hva du takler og ikke takler og ikke minst dine ønsker for fremtiden og hva du vil oppnå. Dette gir jo et ekstremt godt grunnlag for og kunne få noe veldig bra ut av en behandlingssituasjon. Nå kan ikke jeg fortelle deg hva som er riktig behandling for deg, men jeg tror absolutt du vil ha god nytte av den RETTE behandlingen.

Det er ikke akkurat ideelt å diagnostisere seg selv nei, men jeg tror jeg har utviklet en personlighetsforstyrrelse pga. min angs, og min dårlige takling av den. Jeg har utviklet et avvikende personlighetstrekk (jeg unngår alle sosiale sammenhenger), og mine reaksjonsmønster skiller seg ut fra resten av befolkningen (angstperget).

Det virker nesten som det er et element av skjønn hos legene om de karakteriserer noen med mild personlighetsforstyrrelse. Nå er jeg ingen lege, men jeg har tenkt mye på min egen situasjon, og overlest meg på de fobiene som kanskje passer meg. Jeg var også til en psykolog en gang i tiden, for en kort periode, og ble diagnostisert meg agorafobi, og depresjon.

Her er en generell karakteristikk av den unnvikende personlighetsforsyrrelsen:

"Pasienten er nærtakende, redd for kritikk og avvisning, men lengter etter kontakt med andre. For å unngå avvisning holder man seg unna situasjoner der man tror avvisning kan komme. Personen overdriver farene og ubehaget ved dagligdagse situasjoner, og har innskrenket sosialt liv. Personer med unnvikende personlighetsforstyrrelser får hyppige depresjoner, og man har funnet at denne type personlighetsforstyrrelser disponerer for depressive reaksjonsmønstre" (fra Lommelegen).

Beskrivelsen passer min situasjon, men jeg har ikke satt merkelappen på meg selv helt definitivt ennå.

Et annet trekk ved meg, som jeg tror ville gjøre meg til en kandidat for avvikende personlighetsforstyrrelse, er at jeg ikke orker tanken på å oppsøke psykologtjenesten ved mitt studiested. Jeg har heller ikke råd til å oppsøke de som driver privat. Da gjenstår det desverre bare å ty til internett.

[Gjest Ignatius81]

Jeg har unnvikende pf og jeg går nå i gruppeterapi. Det vil jeg anbefale deg på det sterkeste. Forferdelig skummelt i begynnelsen, men etterhvert vil du få tilbakemeldinger på hvordan andre oppfatter deg og da blir du tryggere på deg selv. Jeg har etterhvert skjønt at min indre kritiker er myyyyye strengere og mer negativ enn det inntrykket andre har av meg.

Unnvikenheten kommer bl.a av mye negativ kritikk oppgjennom oppveksten. Man tror man ikke har noe å tilby andre og holder seg derfor mye for seg selv. (Jeg snakker her om meg selv, dette er ikke vitenksapelige fakta.) Jeg hadde ekstrem angst i studiesituasjoner bl.a og klarte ikke å fullføre noe utdanning, selv om jeg hadde karakterer over gjennomsnittet på vgs.

Etter mange måneder i terapi har jeg begynt å utfordre meg selv med å ta sjanser. Tørre å gå på et arrangement jeg har lyst til, gjerne alene. Tørre å snakke til en fremmed. Jeg er ikke like redd lenger, men jeg vil alltid ha en unnvikende personlighet. Kunsten er å _bestemme seg for_ at ting ikke er så farlig som man tror.

Det høres veldig bra ut. Hvordan melder man seg på en slik gruppeterapi?

[Gjest Ignatius81]

Jeg har unnvikende pf og jeg går nå i gruppeterapi. Det vil jeg anbefale deg på det sterkeste. Forferdelig skummelt i begynnelsen, men etterhvert vil du få tilbakemeldinger på hvordan andre oppfatter deg og da blir du tryggere på deg selv. Jeg har etterhvert skjønt at min indre kritiker er myyyyye strengere og mer negativ enn det inntrykket andre har av meg.

Unnvikenheten kommer bl.a av mye negativ kritikk oppgjennom oppveksten. Man tror man ikke har noe å tilby andre og holder seg derfor mye for seg selv. (Jeg snakker her om meg selv, dette er ikke vitenksapelige fakta.) Jeg hadde ekstrem angst i studiesituasjoner bl.a og klarte ikke å fullføre noe utdanning, selv om jeg hadde karakterer over gjennomsnittet på vgs.

Etter mange måneder i terapi har jeg begynt å utfordre meg selv med å ta sjanser. Tørre å gå på et arrangement jeg har lyst til, gjerne alene. Tørre å snakke til en fremmed. Jeg er ikke like redd lenger, men jeg vil alltid ha en unnvikende personlighet. Kunsten er å _bestemme seg for_ at ting ikke er så farlig som man tror.

Det er en ting jeg lurer på? Lærer dere å forbedre deres sosiale evner på disse gruppeterapi-sesjonene? Jeg kunne egentlig trengt det også. Ikke at jeg er helt blåst eller noe sånt, men tilstanden min, hva nå enn man måtte kalle den, har vedvart en stund. Det har gjort sitt til at jeg ikke akkurat behersker kunsten å konversere spesielt bra.

[Gjest også unnvikende]

Det høres veldig bra ut. Hvordan melder man seg på en slik gruppeterapi?

Begynn hos fastlegen din og få henvisning videre. Evt hør med psyk.teamet på studiestedet ditt. Det kan være like lurt å starte der, for om de har grupper på studiestedet vil personene i gruppen være på din alder og i samme fase av livet.

[Gjest også unnvikende]

Det er en ting jeg lurer på? Lærer dere å forbedre deres sosiale evner på disse gruppeterapi-sesjonene? Jeg kunne egentlig trengt det også. Ikke at jeg er helt blåst eller noe sånt, men tilstanden min, hva nå enn man måtte kalle den, har vedvart en stund. Det har gjort sitt til at jeg ikke akkurat behersker kunsten å konversere spesielt bra.

Nei, det gjør vi ikke. Vi snakker om ting, kommer med innspill til hverandre og forteller hvordan vi reagerer på det andre forteller om. Dvs du får tilbakemeldinger på hvordan du fremstår i gruppen, som jo avspeiler den du er ute i samfunnet ellers. Du vil sansynligvis få høre at du ikke er så unormal som du tror du er. :-)

[Orio]

Så vidt jeg har forstått er en personlighetsforstyrrelse ikke noe du kan utvikle, den må ha vært til stede hele ditt voksne liv. (Det er sånn jeg har oppfattet det.)

Jeg tror ikke det er så lurt at du tilbringer for mye tid på nettet for å finne ut hva som feiler deg. Det du trenger er utredning og behandling hos en som kan det h*n driver med.

Uansett hvilken diagnose du har, kommer du ingen vei hvis du ikke er villig til å ta på deg en del ubehag for å bli bedre. Det beste stedet å starte er da å søke behandling.

[Gjest skipohoi]

Begynn hos fastlegen din og få henvisning videre. Evt hør med psyk.teamet på studiestedet ditt. Det kan være like lurt å starte der, for om de har grupper på studiestedet vil personene i gruppen være på din alder og i samme fase av livet.

Jeg har hatt angst i mange år, og har i perioder vært helt isolert fra omverdenen. Jeg har da ikke utviklet noen personlighetsforstyrrelse, men angsten forverret seg ved isolering, eller angsten forverret seg og førte til isolering? Vet ikke hva som kom først, men det spiller ingen rolle egentlig. Jeg har angst, det er en invalidiserende sykdom. Man trenger behandling, støtte og hjelp! Og det finnes

Internett kan faktisk gjøre deg sykere, fordi du blir så opphengt i alt du kan ha. Du ser jo selv at du allerede har latt deg "rive med" om man kan kalle det det.

Internett kan være til stor hjelp i enkelte sammenhenger, men feilbruk er rett og slett usunt og kan skape ekstremt mage spørsmål og uro!

La noen andre finne ut av dette, gjør som det blir sagt over her. Kontakt fastlege og få startet behandling. Det spiller ingen rolle om du kaller det angst eller mulig personlighetsforstyrrelse. Du har det som du har det, ta fatt på veien videre

[Gjest Ignatius81]

Jeg har hatt angst i mange år, og har i perioder vært helt isolert fra omverdenen. Jeg har da ikke utviklet noen personlighetsforstyrrelse, men angsten forverret seg ved isolering, eller angsten forverret seg og førte til isolering? Vet ikke hva som kom først, men det spiller ingen rolle egentlig. Jeg har angst, det er en invalidiserende sykdom. Man trenger behandling, støtte og hjelp! Og det finnes

Internett kan faktisk gjøre deg sykere, fordi du blir så opphengt i alt du kan ha. Du ser jo selv at du allerede har latt deg "rive med" om man kan kalle det det.

Internett kan være til stor hjelp i enkelte sammenhenger, men feilbruk er rett og slett usunt og kan skape ekstremt mage spørsmål og uro!

La noen andre finne ut av dette, gjør som det blir sagt over her. Kontakt fastlege og få startet behandling. Det spiller ingen rolle om du kaller det angst eller mulig personlighetsforstyrrelse. Du har det som du har det, ta fatt på veien videre

Jeg er faktisk svært skeptisk til terapi. Den første psykologen jeg hadde hjalp meg ikke i hele tatt.Det er likvel en stund siden nå. Jeg var kanskje heller ikke helt moden for å forandre på mine irrasjonelle måter. Jeg følte meg veldig utenfor og var vel ganske såret som person. Nesten fiendtlig innstilt mot terapi. Ikke det beste utgangspunktet for terapi med andre ord. Jeg er på et punkt i livet mitt nå, hvor jeg føler jeg er virkelig klar for forandring. Jeg bør vel derfor ikke utelukke det å oppsøke psykolog e.l., hvilke andre alternativer er det? Fortsette å lese på internett, delta i diskusjonsforum osv. Det er muligens en blindvei.

Det eneste problemet nå er å ta det spranget hvor jeg oppsøker en psykolog. Interessant nok så vegrer jeg meg veldig for å kontakte psykologtjenesten på studiestedet mitt. Tanken på å gå inn der og stotre frem mitt spesielle kasus foran andre ved resepsjonen, gjør meg uvel. Tanken på at andre kan finne ut hva jeg driver med, tanken på å innrømme for andre at jeg har et problem... Jeg er også litt redd for å kaste bort folks tid. Hva om jeg ikke er syk nok? Jeg skjuler mine fysiske reaksjoner nemlig veldig bra, bortsett fra litt skjelving. En psykolog kunne fort tenke at jeg bare var litt nervøs, men ikke et tilfelle som han trenger å behandle. Denne følelsen fikk jeg av min første psykolog, som jeg traff totalt fire ganger eller noe. Mye å ta inn over seg dette. I verste fall vil jeg bruke flere måneder på å ta steget, eller kanskje jeg skal sende en mail i kveld, hoppe ut i det, jeg vet ikke.

Ellers takk for gode råd til dere begge.

[tjohei]

Finn ut hva slags liv du vil ha. Ønsker du å leve mer sosialt bør du kanskje utfordren en angst av gangen og tankene dine. Jeg kan anbefale kognitive selvhjelpsbøker som f.eks. Sjef i eget liv av Wilhelmsen. Husk at tanker, følelser og handlinger henger sammen og påvirker hverandre gjensidig. Greier man å gjøre noe med noen av dem får man til en forandring.

[klaraklokere]

Jeg er faktisk svært skeptisk til terapi. Den første psykologen jeg hadde hjalp meg ikke i hele tatt.Det er likvel en stund siden nå. Jeg var kanskje heller ikke helt moden for å forandre på mine irrasjonelle måter. Jeg følte meg veldig utenfor og var vel ganske såret som person. Nesten fiendtlig innstilt mot terapi. Ikke det beste utgangspunktet for terapi med andre ord. Jeg er på et punkt i livet mitt nå, hvor jeg føler jeg er virkelig klar for forandring. Jeg bør vel derfor ikke utelukke det å oppsøke psykolog e.l., hvilke andre alternativer er det? Fortsette å lese på internett, delta i diskusjonsforum osv. Det er muligens en blindvei.

Det eneste problemet nå er å ta det spranget hvor jeg oppsøker en psykolog. Interessant nok så vegrer jeg meg veldig for å kontakte psykologtjenesten på studiestedet mitt. Tanken på å gå inn der og stotre frem mitt spesielle kasus foran andre ved resepsjonen, gjør meg uvel. Tanken på at andre kan finne ut hva jeg driver med, tanken på å innrømme for andre at jeg har et problem... Jeg er også litt redd for å kaste bort folks tid. Hva om jeg ikke er syk nok? Jeg skjuler mine fysiske reaksjoner nemlig veldig bra, bortsett fra litt skjelving. En psykolog kunne fort tenke at jeg bare var litt nervøs, men ikke et tilfelle som han trenger å behandle. Denne følelsen fikk jeg av min første psykolog, som jeg traff totalt fire ganger eller noe. Mye å ta inn over seg dette. I verste fall vil jeg bruke flere måneder på å ta steget, eller kanskje jeg skal sende en mail i kveld, hoppe ut i det, jeg vet ikke.

Ellers takk for gode råd til dere begge.

Til dere med denne form for angst så føler jeg mye sympati. Det er sikkert lett for andre som ikke lider av dette og være litt nedlatende. Men har du tenkt over at vi er alle mennesker med et eller annet kompleks. Ser du deg rundt så vil du antagelig oppdage at de aller fleste er usikre på sin egen verdi. Vi mennesker går rundt med en maske som skjuler alt. Sorg, usikkerhet etc. Sett deg på en utecafe en sommer og prøv deg frem. De aller fleste som sitter der er ensomme, de vil sette pris på en samtale. Du må bare teste det ut. Mange er så usikre at de vil svare deg nedlatende eller det virker sånn. Men husk alle slags problemmennesker finner du spesielt der. Når du har så god selvinnsikt så burde du ha mye å lære andre. Som sikkert vil finne deg interessant. Prøv! Glem psyologen, det tar ofte for mye tid og energi og forholde seg til en person som forholder seg til tid og penger. If you see what I mean?