En opprivende morgen-igjen :(

[Gjest også en mamma]

Men - om jenta sendes alene til skolen i forveien og lillebror blir kjørt så vil da det gi akkurat de samme signalene til henne som om hun blir fratatt gameboyen sin den ettermiddagen? Hun vil vel føle seg kanskje enda mer nedprioritert om så skjer? Eller? Da vil hun jo i alle fall bli utestengt fra resten av familien!

Det er ingen selvfølge at en 3. klassing følges til skolen. Hun kan godt gå alene. Og hvis jeg ikke misforsto hovedinnlegger så følges 1. klassingen enn så lenge fordi han er liten og fersk på skolen.

Og jo, det er en vesentlig forskjell. Gameboyen har ingenting med kranglingen på skoleveien å gjøre. Det er mer logisk at "krangling på skoleveien = ikke gå sammen til skolen" enn at "krangling på skoleveien = ingen Gameboy i ettermiddag".

Nå er jeg forsåvidt mest tilhenger av den litt dramatiske varianten - hvor mor varsler før man går hjemmefra at blir det krangel så snur HUN og går hjem, så får de to gå alene til skolen - og faktisk gjennomfører det hvis nødvendig.

Jeg er enig i at det å ekskludere jenta fra det å gå sammen til skolen er en tøff reaksjon, og en ekskludering fra fellesskapet der og da. Men det er altså begrenset til der og da. Det er en kontant reaksjon på problemet. Det er jo som jeg i hvertfall gjorde med mine da de var små: løper du rundt i butikken må du sitte i handlevogna. Det innebar jo ikke at barna mine måtte sitte i handlevogner hjemme når de var slemme, jeg gikk ikke inn for å begrense bevegelesesfriheten generelt. Men det var en helt naturlig konsekvsen, noe som kan gjennomføres der og da, og enkelt relateres til handlingen.

Forøvrig tipper jeg at om mor snur og går hjem, eller sender jenta av gårde alene EN gang - så trenger hun sannsynligvis aldri gjøre det igjen. Det vil være nok å minne dem på det.

Dette blir forresten også parallelt til en metode jeg vet en del har brukt ved bråkete måltider. I stedet for å kjefte på ungene så forlater foreldrene middagsbordet. "Jeg orker ikke være her hvis dere skal bråke og krangle sånn".

Kaster 8-åringen Gameboyen i veggen fordi hun tapte spillet - så inndrar man Gameboyen for en stund. Men om barnet krangler på skoleveien er det urimelig å inndra Gameboyen, syns jeg.

[Gjest mallet]

''For eksempel - konsekvensen av å ikke rydde rommet sitt er at rommet forblir rotete. For barnet gjør det ingenting.''

Konsekvensen av at rommet ikke er ryddet kan f.eks være at barnet ikke får ha noen på besøk, fordi det er for rotete til å ha gjester der.

Da har du en konsekvens knyttet direkte til oppgaven som ikke er utført. Et "vanlig" barn som minstebarnet mitt, som er sosialt og opptatt av venner, vil ganske raskt lære nytten av å rydde rommet sitt.

Å straffe manglende rydding med f.eks å ikke få se Barne-TV, har ingen logisk eller direkte sammenheng. Kanskje barnet til og med synes det å "offre" Barne-TV er vel verd å slippe rydding der og da.

Man må selvsagt bruke en straff som barnet vil oppleve som negativ, ellers er det ikke noen vits i. Og som jeg presiserte, alvorligheten på straffen må stå i forhold til alvorligheten av "forbrytelsen". Et uryddet rom bør selvsagt ikke straffes med f.eks å ikke få lov å være med på klassetur. Om barnet liker å ha venner på besøk er selvsagt det å nekte det å ha venner der fordi det er for rotete en god og naturlig konsekvens, men hvis barnet uansett ikke venter vennebesøk eller heller leker ute, skal man da helt la være å gi noen konsekvens?

[Gjest mallet]

Fins det virkelig noen som straffer barna sine for at de ikke har ryddet rommet? Hva i all verden er hensikten med det? Er det så viktig å ha et ryddig barnerom?

Det kommer an på hvor rotete det er. Litt rot er jo helt naturlig, og det skal selvsagt ikke være striglet til enhver tid, det er jo et barnerom! Men jeg mener at man kan forvente av et barn over en viss alder at det ikke ligger leker og småting strødd utover hele gulvet. Det må være mulig å få kommet til med støvsugeren en gang iblant...

[Gjest også en mamma]

''For eksempel - konsekvensen av å ikke rydde rommet sitt er at rommet forblir rotete. For barnet gjør det ingenting.''

Konsekvensen av at rommet ikke er ryddet kan f.eks være at barnet ikke får ha noen på besøk, fordi det er for rotete til å ha gjester der.

Da har du en konsekvens knyttet direkte til oppgaven som ikke er utført. Et "vanlig" barn som minstebarnet mitt, som er sosialt og opptatt av venner, vil ganske raskt lære nytten av å rydde rommet sitt.

Å straffe manglende rydding med f.eks å ikke få se Barne-TV, har ingen logisk eller direkte sammenheng. Kanskje barnet til og med synes det å "offre" Barne-TV er vel verd å slippe rydding der og da.

Helt enig. For det første må "kampen" stå på den banen som er der. Straff og reaksjoner må være logiske og forutsigbare. For det andre må man velge selv som foreldre hvilke kamper som er verd å ta. Det er ikke sikkert at et strøkent barne-rom burde være førsteprioritet, i hvertfall ikke hvis man samtidig har mange andre pågående kamper.

Og for det tredje syns jeg det er helt feil at foreldrene fratar barna ting som de vet er viktige for barna. Enten det nå er Gameboy, lørdagsgodt eller besøk av venner. Hvis man ikke greier å sette grenser for barnas atferd uten å ta fra dem slike ting syns jeg man må sette seg ned å tenke ut alternativer.

Det blir jo like teit som om vi mellom oss voksne skulle "straffe" med null sex før du har vasket huset.

[Gjest efoll]

Jeg er enig med deg. Når barnet er sjalu som i dette tilfellet så tror jeg ikke det hjelper å inndra goder slik at barnet får bensin til sjalusi-bålet sitt.

Jeg tror også at bruken av straff generelt bare øker hennes følelse av at hun er familiens nedprioriterte.

Nå er det selvsagt vanskelig, jenta får allerede flere goder enn broren, og likevel er hun sjalu.

Så til efoll: jeg syns ikke dere skal straffe henne med inndragning av goder. Situasjonen bør helst løses der og da. (Altså på skoleveien om morgenen). Jeg kan tenke meg noen alternativer jeg ville prøvd.

Velg en morgen dere har god tid, og start litt før dere egentlig må. Snakk med BEGGE barna på forhånd om krangling og erting og slåssing, og at det er uakseptabelt. Når situasjonen så oppstår - så stopp helt opp. Gjenta budskapet om at oppførselen er uakseptabel. Gi dem EN sjanse til å skjerpe seg. Hvis det da blir bråk - send jenta alene i forveien til skolen. Hvis hun bråker og krangler må hun altså gå alene til skolen.

Et alternativ hvis dere har dårligere tid er å sende jenta av gårde til fots og kjøre lillebror.

Jeg kan også tenke meg en annen ting. Mest sannsynlig er hun sjalu fordi broren får mer GOD oppmerksomhet enn henne. Når ungene krangler, tar du på en måte hans parti. (I hennes øyne, du oppfatter deg som rettferdig). Sannsynligvis vet lillebror akkurat hvilke knapper han skal trykke på både hos storesøster og hos deg, for å få i gang en krangel, og for å få din sympati. Vær litt obs på det! Kanskje ER du litt urettferdig uten at du selv legger merke til det.

De aller fleste situasjoner er det ikke bare en skyldig part. OK, hvis hun dytter broren i grøfta, uten at han har sagt noe eller sett på henne eller dultet i henne - da er det hun som gjør noe galt. Men selv om hun starter bør ikke han heller slippe ustraffet fra å følge opp. Jeg har stor tro på en slags "kollektiv avstraffelse" av søsken. Når begge krangler - uansett hvem som begynte - så må tilsnakk og straff ramme begge.

En annen løsning jeg ser for meg - hvis du tør - er å snakke om oppførselen dem i mellom på forhånd, og si at hvis de begynner å bråke på skoleveien, så får de to gå sammen, og så går du hjem. For du orker ikke kranglingen deres. Det som kan være positivt med det er at de da må passe litt på hverandre, og kanskje føler hun innerst inne litt ansvar for broren. De blir nødt til å samarbeide hvis du snur på hælen og går. Det betenkelige er hvis hun da bare er slem mot broren og forlater han.

Jeg har generelt lite til overs for Jesper Juul-teknikker ala "jeg blir så lei meg når du..." for jeg syns ikke at vi skal belemre barna med skyldfølelser for foreldrene. Da syns jeg det er bedre å si at slik oppførsel aksepteres ikke. Da kan barna i verste fall få lov til å diskutere hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt - og kanskje kan man til og med komme til kompromisser. Men følelses-tyranni er det ingen som kan stille opp i mot.

Tusen takk. Den første metoden du nevner her ble faktisk brukt i dag. Hun måtte gå alene til skolen mens jeg og lillebror gikk sammen. Men årsaken var egentlig at hun ble forsinket pga kranglingen, og ellers ikke ville kommet tidsnok til skolen (de går på den samme skolen med forskjellige lokaler). Det ble en slags "straff" eller konsekvens om du vil, og ikke særlig hyggelig.

Jeg har tenkt mye på det du sier om at jeg ubevisst tar lillebrors parti og om jeg ellers gir henne grunn til å være sjalu. Jeg føler at jeg er veldig bevisst på dette hele tiden, siden jeg synes det er problem. Men ting kan jo oppfattes annerledes av barn, og det er ikke lett å vite om jeg oppfører meg på en måte som gjør henne sjalu. Jeg er ikke perfekt, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke liker den ene ungen bedre enn den andre. Hun er en flott unge, jeg elsker henne og er stolt av henne og sier det til stadighet (hver dag) til henne.

Tusen takk for de andre rådene. Jeg skal tenke gjennom det og se hva som ville passe best.

[Gjest mallet]

Jeg er enig med deg. Når barnet er sjalu som i dette tilfellet så tror jeg ikke det hjelper å inndra goder slik at barnet får bensin til sjalusi-bålet sitt.

Jeg tror også at bruken av straff generelt bare øker hennes følelse av at hun er familiens nedprioriterte.

Nå er det selvsagt vanskelig, jenta får allerede flere goder enn broren, og likevel er hun sjalu.

Så til efoll: jeg syns ikke dere skal straffe henne med inndragning av goder. Situasjonen bør helst løses der og da. (Altså på skoleveien om morgenen). Jeg kan tenke meg noen alternativer jeg ville prøvd.

Velg en morgen dere har god tid, og start litt før dere egentlig må. Snakk med BEGGE barna på forhånd om krangling og erting og slåssing, og at det er uakseptabelt. Når situasjonen så oppstår - så stopp helt opp. Gjenta budskapet om at oppførselen er uakseptabel. Gi dem EN sjanse til å skjerpe seg. Hvis det da blir bråk - send jenta alene i forveien til skolen. Hvis hun bråker og krangler må hun altså gå alene til skolen.

Et alternativ hvis dere har dårligere tid er å sende jenta av gårde til fots og kjøre lillebror.

Jeg kan også tenke meg en annen ting. Mest sannsynlig er hun sjalu fordi broren får mer GOD oppmerksomhet enn henne. Når ungene krangler, tar du på en måte hans parti. (I hennes øyne, du oppfatter deg som rettferdig). Sannsynligvis vet lillebror akkurat hvilke knapper han skal trykke på både hos storesøster og hos deg, for å få i gang en krangel, og for å få din sympati. Vær litt obs på det! Kanskje ER du litt urettferdig uten at du selv legger merke til det.

De aller fleste situasjoner er det ikke bare en skyldig part. OK, hvis hun dytter broren i grøfta, uten at han har sagt noe eller sett på henne eller dultet i henne - da er det hun som gjør noe galt. Men selv om hun starter bør ikke han heller slippe ustraffet fra å følge opp. Jeg har stor tro på en slags "kollektiv avstraffelse" av søsken. Når begge krangler - uansett hvem som begynte - så må tilsnakk og straff ramme begge.

En annen løsning jeg ser for meg - hvis du tør - er å snakke om oppførselen dem i mellom på forhånd, og si at hvis de begynner å bråke på skoleveien, så får de to gå sammen, og så går du hjem. For du orker ikke kranglingen deres. Det som kan være positivt med det er at de da må passe litt på hverandre, og kanskje føler hun innerst inne litt ansvar for broren. De blir nødt til å samarbeide hvis du snur på hælen og går. Det betenkelige er hvis hun da bare er slem mot broren og forlater han.

Jeg har generelt lite til overs for Jesper Juul-teknikker ala "jeg blir så lei meg når du..." for jeg syns ikke at vi skal belemre barna med skyldfølelser for foreldrene. Da syns jeg det er bedre å si at slik oppførsel aksepteres ikke. Da kan barna i verste fall få lov til å diskutere hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt - og kanskje kan man til og med komme til kompromisser. Men følelses-tyranni er det ingen som kan stille opp i mot.

Jeg er enig med deg om dette med å spille på skyldfølelse. Det blir nesten utpressing, og er mye verre enn en klar beskjed om at oppførselen er uakseptabel.

[Lotte :o)]

Man må i det minste avklare straffen og omfanget på forhånd. Det mest urimelige jeg vet om er foreldre som helt uten forvarsel plutselig erklærer at "Nå blir det ikke noe Barne-TV på deg i kveld!". Da har ikke barnet mulighet til å unngå straffen.

Jeg syns forøvrig at en mer passende "straff" hvis man absolutt føler for å straffe er å la jenta gå alene til skolen om morgenen.

Selvfølgelig er straffen avklart på forhånd! Jeg driver da ikke noe diktatur, heller.

Å gå alene til skolen, er kanskje ikke et reelt alternativ for alle, med tanke på utrygg skolevei.

[Gjest efoll]

Det er ingen selvfølge at en 3. klassing følges til skolen. Hun kan godt gå alene. Og hvis jeg ikke misforsto hovedinnlegger så følges 1. klassingen enn så lenge fordi han er liten og fersk på skolen.

Og jo, det er en vesentlig forskjell. Gameboyen har ingenting med kranglingen på skoleveien å gjøre. Det er mer logisk at "krangling på skoleveien = ikke gå sammen til skolen" enn at "krangling på skoleveien = ingen Gameboy i ettermiddag".

Nå er jeg forsåvidt mest tilhenger av den litt dramatiske varianten - hvor mor varsler før man går hjemmefra at blir det krangel så snur HUN og går hjem, så får de to gå alene til skolen - og faktisk gjennomfører det hvis nødvendig.

Jeg er enig i at det å ekskludere jenta fra det å gå sammen til skolen er en tøff reaksjon, og en ekskludering fra fellesskapet der og da. Men det er altså begrenset til der og da. Det er en kontant reaksjon på problemet. Det er jo som jeg i hvertfall gjorde med mine da de var små: løper du rundt i butikken må du sitte i handlevogna. Det innebar jo ikke at barna mine måtte sitte i handlevogner hjemme når de var slemme, jeg gikk ikke inn for å begrense bevegelesesfriheten generelt. Men det var en helt naturlig konsekvsen, noe som kan gjennomføres der og da, og enkelt relateres til handlingen.

Forøvrig tipper jeg at om mor snur og går hjem, eller sender jenta av gårde alene EN gang - så trenger hun sannsynligvis aldri gjøre det igjen. Det vil være nok å minne dem på det.

Dette blir forresten også parallelt til en metode jeg vet en del har brukt ved bråkete måltider. I stedet for å kjefte på ungene så forlater foreldrene middagsbordet. "Jeg orker ikke være her hvis dere skal bråke og krangle sånn".

Kaster 8-åringen Gameboyen i veggen fordi hun tapte spillet - så inndrar man Gameboyen for en stund. Men om barnet krangler på skoleveien er det urimelig å inndra Gameboyen, syns jeg.

Kanskje jeg bare skal gå alene på jobb og la dem gå sammen til skolen uten meg? Det er bare det at jeg synes det er litt tidlig, siden han bare er førstis.

[puppola]

Sender varme tanker til deg og kjenner meg så godt igjen!

Nå er mine 6 år og 4 år men det er det samme mellom dem; de krangler om absolutt alt til enhver tid og det er til å bli gal av!!!!!!!!! Synes ofte når jeg snakker med andre at de sier; nei deres barn leker sååå godt sammen...og har lurt mang en gang på om mine er veldig spesielle og kranglete. Hos oss er det også størstemann som "fyrer" stort sett; dytter borti, "deiset" hånda borti ansiktet, sparket, tok fra, løp foran....hele tiden for å være først, best, ....veldig slitsomt. Minstemann hyler og det hele er igang. tror istor grad dette handler om sjalusi og det å få oppmerksomhet UANSETT. Dette skjønner jo ikke 6 åringen selv men tror hun higer etter oppmerksomhet, noe hun får når hun ypper, og dette igjen forsterker oppførselen. Javel men hva gjør man??? Vi har forsøkt å ignorere, kjefte, smile, straffe (ikke barnetv mm),snakke, ta henne vekk, avlede og ellers det som kjennes naturlig der og da. Vi har ikke slått men noen ganger tatt hardt i henne for å få hennes oppmerksomhet. Det meste fungerer med det samme men så er det på`n igjen litt etterpå.....dette er ikke lett men alle eksperter sier man skal ha fokus på det positive barna gjør så det er vel bare å fortsette med det samtidig som man setter grenser for de "ufine" sidene deres også...intet svar til deg bare noen tanker herfra!

Lykke til!.

[Kalevala]

Jeg vet ikke så mye om så store barn - men jeg leser flittig Jesper Juul -syntes at han har mye fornuftig å si om vanskelige familiesituasjoner.

Han sier ofte at til litt større barn (som din datter) så kan man si hvordan man føler det som foreldre. Du kan for eksempel si noe slikt som:

"Jeg blir så lei meg når dere krangler hver dag på vei til skolen - jeg er så glad i dere begge to, og blir så trist når jeg ser at dere ikke er snille med hverandre. Jeg kjefter og blir sinna på deg, men det hjelper jo ikke noe. Jeg tror jo at du også blir sliten av alle disse kranglene med din bror. Hvordan syntes du at vi skal løse denne situasjonen? "

Her er et utklipp av Jesper Juul sitt svar på en annen familie som sliter med sjalusi:

"Barn vil intet heller enn å gjøre sine foreldre glade. Når de derfor tar mot til seg og gir uttrykk for tanker og følelser som de vet gjør foreldrene lei seg, kan man trygt gå ut fra at det nå er alvor. Det er ikke en del av et spill for «å få oppmerksomhet», men uttrykk for et behov for å bli «sett». Det er heller ikke uttrykk for simpel sjalusi, men for smerten over et tap."

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article1848297.ece

Jeg vet som sagt ikke så mye om dette, men hans svar gir ofte mening for meg.

''hans svar gir ofte mening for meg.''

For meg også.

[Gjest mamma jeg også]

Kanskje dere skal finne en oppgave som barna må klare sammen? De trenger kanskje å samarbeide med ting slik at de hjelper hverandre, må stole på hverandre og sammen vinne/seire. Noe som viser at samarbeid er bra.

Det er kanskje også lurt å fortelle den eldste om fødselen, gleden og kosen og minne ho på at du var så glad for at hun var ei fin jente som ville bli en super søster til lillebror. At ho har mye hun kan lære sin bror osv. Fortelle om da hun var på samme alder som han? Mange ganger så tror jeg at formaninger om "ikke gjør det" "og nei,nei,nei" Ikke har noen hensikt. Men ber man om noe uten at det er et spørsmål, eller sier ting som egentlig er motsatt, så gjøres det av barnet.

Neste gang du treffer noen kjente så kan du skryte av barna dine mens barna hører!!

Eks jeg kan si til venner mens datteren min hører på, at hun er så flink til å rydde i gangen. Da kan du være sikker på at det er en ting hun gjør med det samme hun kommer hjem. Alle barn vil høre skryt, det er viktig å bli sett og hørt. Og mange barn tenker at en av søsknene er foreldrenes favoritt, alltid på vakt.

Ta en kveld når lillebror er i seng. Du og din mann passer på å stå sitte å snakke sammen slik at hun hører det fra badet eller rommet. Si at du er så stolt av datteren din fordi hun gjorde en ting/eller var så søt da hun sa...

[Gjest hos oss]

ok, men dette skjer ofte om morgenen. Da har de ingen goder som venter. Jeg synes at "straffen" bør komme umiddelbart. Å ikke se tv om kvelden den dagen pga noe som hendte om morgenen synes jeg er litt vanskelig?

Det er ofte enklere, og vel så effektivt, å belønne positv adferd enn å slå ned på den negative (selv om alvorlige ting selvsagt ikke skal forbigås i stillhet).

Så det kan være like effektivt å si at "i dag popper vi popcorn til barnetv, jeg har lyst til å gjøre noe hyggelig sammen med dere siden dere var så greie i dag tidlig". Selvsagt må det ikke bli slik at de forventer full oppvartning hver gang de har oppført seg "som folk", men at de forstår at du faktisk blir glad av ok oppførsel, og fortvilet av den negative.

Og så må du kommentere (gjerne til andre, med henne som "tifeldig" tilhører, men også dirkete til henne) det hun gjør bra, slik at du styrker selvfølelsen hennes, og bekrefter at du og pappaen er minst like glad i henne.

[PieLill]

Sjalusi har ikke bare med en reell følelse av å bli underprioritert å gjøre. Det kan også handle om eiesyke og egoistisk vrangvilje mot å dele det som rettmessig skal deles. (Satt på spissen i forhold til din eldste.)

Hva med å kjøre hardt? Si at når den som ikke oppfører seg ikke blir fulgt til skolen og selv får fortelle læreren hvorfor h*n ikke kom / kom for sent. Gjør gjerne en avtale med læreren.

Oppfører hun seg råttent mot broren, må broren skjermes og hun får følgelig holde seg for seg selv, komme for sent eller hva som nå skal til.

Sjalusi og hakking kureres ikke bare med å prøve å gi mer, men å slå i bordet og si at nå krever du alt for mye. Å klart vise at en slik oppførsel ikke aksepteres og la det få negative konsekvenser. Eldste søsken kan ofte føle at de har rett til en langt større del av kaka og mamma enn hva som er riktig og rettferdig.

mvh

[Gjest også en mamma]

Kanskje jeg bare skal gå alene på jobb og la dem gå sammen til skolen uten meg? Det er bare det at jeg synes det er litt tidlig, siden han bare er førstis.

I teorien tror jeg veldig på å la barna ordne opp seg i mellom. Jeg mistenker at de kanskje klarer seg bedre da enn når du er med og de konkurrerer om din oppmerksomhett. Men jeg er også enig i at at førsteklassingen er liten, og tredjeklassingen er ikke stor nok til å ta ansvar for han. Men å bruke det for å markere seg et par ganger, faktisk snu og gå hjem hvis de bare krangler - jeg ville ikke hatt skrupler med det.

[Åsemor]

Vi har såvidt begynt her hjemme å erfare ting med søskensjalusi. Det jeg har begynt med her nå kan kanskje vanskelig overføres til din situasjon, men kanskje.

Jeg prøver å være bevisst på å vise at jeg tror jenta mi har gode hensikter. Jeg tror ikke hun er ei slem jente som har lyst til å være slem og gjøre lillesøstra si vondt. Jeg kan se på blikket hennes at hun har lyst til å være fantete, men allikevel hvis jeg viser henne at jeg tror hun er snill og grei, så endrer hun oppførsel og gjør heller noe koselig i stedet for det hun hadde planlagt. Hvis det ser ut som hun vil f.eks kommer til å slå søstra si spør jeg "ville du stryke litt på B eller? Da blir hun glad, og det er veldig koselig at du gjør det"

Etter samtale med barnehagen (Reggio Emilia-barnehage) har jeg nå også begynt å vise fortelle hva det ser ut som lillesøster føler, hvis hun gjør noe "slemt" mot henne. Jeg kan si f.eks "ser du nå at B begynner å gråte? Jeg tror hun begynner å gråte fordi du klyper henne i armen. Tror du det? Tror du ikke heller at hun ville blitt glad hvis du hadde sunget en sang til henne?" Ped.leder i bhg sa at det var vist at barn som fikk denne typen reaksjoner var mer empatiske senere i livet.

En annen ting er å anerkjenne følelsene til barnet. Jeg kan si "hvorfor sparker du lillesøster? hadde du egentlig lyst på litt oppmerksomhet? vil du komme hit og sitte på fanget til mamma litt?" og så en liten alvorsprat "det er ikke greit å sparke. B er baby og får vondt når du sparker, og blir lei seg."

(Det høres fryktelig dillete ut når jeg skriver det, føler jeg... hehe... men jeg syns nå iallfall det føles som en rett ting å gjøre, og jeg får det mye bedre med meg selv enn de gangene jeg har ropt og hylt, båret jenta inn på rommet og skreket "du får ikke komme tilbake før du er snill", for da har jeg bare hatt det vondt og leit etterpå jeg og. Og jeg syns jeg ser resultater allerede nå... Hun har ikke vist sånn type sjalusi mer enn kanskje 2 uker altså, så jeg skal absolutt ikke påberope meg all verdens erfaring og kunnskap.)

Så hva med å prøve å spørre jenta di hva hun føler og hvorfor hun gjør det. Få henne til å sette ord på det, og ikke start morgenen med å tro at hun kommer til å gjøre noe galt. Gå ut fra at hun er snill og grei, og fortell henne det.

[Åsemor]

Helt enig. For det første må "kampen" stå på den banen som er der. Straff og reaksjoner må være logiske og forutsigbare. For det andre må man velge selv som foreldre hvilke kamper som er verd å ta. Det er ikke sikkert at et strøkent barne-rom burde være førsteprioritet, i hvertfall ikke hvis man samtidig har mange andre pågående kamper.

Og for det tredje syns jeg det er helt feil at foreldrene fratar barna ting som de vet er viktige for barna. Enten det nå er Gameboy, lørdagsgodt eller besøk av venner. Hvis man ikke greier å sette grenser for barnas atferd uten å ta fra dem slike ting syns jeg man må sette seg ned å tenke ut alternativer.

Det blir jo like teit som om vi mellom oss voksne skulle "straffe" med null sex før du har vasket huset.

Haha, det har jeg gjort mot gubben!! (Jada, jada, det var barnslig...)

[double]

Man må selvsagt bruke en straff som barnet vil oppleve som negativ, ellers er det ikke noen vits i. Og som jeg presiserte, alvorligheten på straffen må stå i forhold til alvorligheten av "forbrytelsen". Et uryddet rom bør selvsagt ikke straffes med f.eks å ikke få lov å være med på klassetur. Om barnet liker å ha venner på besøk er selvsagt det å nekte det å ha venner der fordi det er for rotete en god og naturlig konsekvens, men hvis barnet uansett ikke venter vennebesøk eller heller leker ute, skal man da helt la være å gi noen konsekvens?

Det jeg nevnte var bare et eksempel på en konsekvens med en logisk sammenheng i forhold til "rydde-rommet"-eksempelet ditt, ikke en fast reaksjon eller en oppskrift

Her i huset har det ikke nyttet å bruke straff siden jeg har to barn som trenger en logisk sammenheng for å forstå. Uten å forstå vil de heller ikke huske eller lære.

Jeg har også et barn som ikke trenger denne logikken, men de samme metodene fungerer like godt med henne også. Og siden konsekvens-metoden ikke har den samme negativiteten i seg som det å gi straff, ser jeg heller ingen grunn til å endre på noe.

Jeg vil påstå at konsekvenser fungerer generelt bedre enn straff på voksne mennesker også. Det er enklere å rehabilitere et menneske som får se og forstå konsekvensene av sine handlinger, enn en som bare blir satt på celle.

[jubalong70]

Jeg har overhodet ingen fasit, men når jeg leste innlegget ditt nå, så ble jeg slått av at kanskje hun er vant til at barna blir forskjellsbehandlet - til fordel for henne.

Du forteller at hun får annet godter, annen leggetid osv. fordi hun er størst og for å unngå sjalusi. Kan det tenkes at dette er med på å forsterke ulikhetsfølelsen? Kan det tenkes at hun er livredd for å gi slipp på goder, og/eller at lillebror også skal få goder?

Jeg vet ikke, altså, det bare slo meg.

De to eldste mine er begge jenter, og er så og si jevngamle med dine. De har også sine feider, men er også i store perioder gode venner.

Vi har hele tiden tilstrebet likebehandling dem i mellom. De får i hovedsak det samme og legger seg til samme tid.

Storesøster får litt mer nye klær fordi lillesøster arver, men lillesøster får også nye ting.

Kanskje kan det hjelpe på fellesskapsfølelsen at de får gjøre flere ting sammen og likt?

Kanskje kan det hjelpe å snakke litt med dem om det at det å være i familie er å være i et fellesskap der alle må hjelpe hverandre. Dette er et pågående samtaleemne hos oss. Vi må alle bli minnet om det fra tid til annen

[jubalong70]

Jeg ser her at mange mener at datteren din er så stor at hun må tåle å få en straff senere på kvelden.

Jeg ville bare minne om en stor debatt som gikk inne på Aftenpostens sider etter en artikkel av Jesper Juul om konsevens og straff:

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2018400.ece

"Når man for eksempel går ut i regnet uten regntøy eller paraply, blir man våt. Det er konsekvensen. Trosser man sine foreldres formaninger og blir skjelt ut eller må unnvære historien på sengekanten, er det en straff.

Forskjellen mellom straff og konsekvens er ganske stor. Konsekvensene av våre handlinger kan være ubehagelige eller gjøre vondt. Men de får oss ikke til å tvile på vår verdi som mennesker. Det gjør straff."

Er dere mer erfarne mødre uenig i dette? Mener dere at f.eks å straffe med å ta vekk tv på kvelden er bra barneoppdragelse?

Jeg er av de som er sterkt tvilende til mye av det Jesper Juul sier. Han har mange gode ideer, men min erfaring som flerbarnsmor (Juul har 1 sønn) er at mye av det ikke kan overføres i praksis.

At man ikke skal kunne straffe barna sine innimellom er for meg fullstendig umulig å begripe. Kanskje klarer man å beholde roen og snakke seg gjennom situasjoner når man bare har 1 barn å forholde seg til. Har man 3 som fyker i alle retninger nytter ikke det - det er fullstendig umulig!

Hvis man forteller barnet at hvis barnet ikke rydder rommet sitt, så får det ingen lommepenger - er det da straff eller konsekvens? Kanskje begge deler.

Føler barnet at det ikke blir elsket da? Tror nok ikke det. Mor/far er sikkert dumme, men barnet tviler ikke på at det blir elsket av en grunn.

Når man skal straffe/gi konsekvenser til et barn, må konsekvensen stå i forhold til forseelsen. Det er liten vits i å ta fra barnet Barne-TV fordi det slo broren sin rett etter frokost.

Men det kan være en konsekvens at det ikke blir barne-TV før alle lekene på stua er ryddet på plass.

Selv bruker jeg sjelden å ta fra Barne-TV som straff, men det er en flott "trussel" å bruke Stua blir som regel ryddet i rekordfart

[PieLill]

''For eksempel - konsekvensen av å ikke rydde rommet sitt er at rommet forblir rotete. For barnet gjør det ingenting.''

Konsekvensen av at rommet ikke er ryddet kan f.eks være at barnet ikke får ha noen på besøk, fordi det er for rotete til å ha gjester der.

Da har du en konsekvens knyttet direkte til oppgaven som ikke er utført. Et "vanlig" barn som minstebarnet mitt, som er sosialt og opptatt av venner, vil ganske raskt lære nytten av å rydde rommet sitt.

Å straffe manglende rydding med f.eks å ikke få se Barne-TV, har ingen logisk eller direkte sammenheng. Kanskje barnet til og med synes det å "offre" Barne-TV er vel verd å slippe rydding der og da.

''Å straffe manglende rydding med f.eks å ikke få se Barne-TV, har ingen logisk eller direkte sammenheng. Kanskje barnet til og med synes det å "offre" Barne-TV er vel verd å slippe rydding der og da.''

Jeg synes faktisk det er en ganske logisk konsekvens. Man kan ikke sette seg ned å kose seg før man har gjort det nødvendige. Somler man, forsvinner kosen fordi man ikke er ferdig i tide. Første ting først.

mvh