En opprivende morgen-igjen :(

[PieLill]

Helt enig. For det første må "kampen" stå på den banen som er der. Straff og reaksjoner må være logiske og forutsigbare. For det andre må man velge selv som foreldre hvilke kamper som er verd å ta. Det er ikke sikkert at et strøkent barne-rom burde være førsteprioritet, i hvertfall ikke hvis man samtidig har mange andre pågående kamper.

Og for det tredje syns jeg det er helt feil at foreldrene fratar barna ting som de vet er viktige for barna. Enten det nå er Gameboy, lørdagsgodt eller besøk av venner. Hvis man ikke greier å sette grenser for barnas atferd uten å ta fra dem slike ting syns jeg man må sette seg ned å tenke ut alternativer.

Det blir jo like teit som om vi mellom oss voksne skulle "straffe" med null sex før du har vasket huset.

Jeg er enig i at man bør velge sine kamper. Også enig i at det må være forutsigbarhet. Logikk får man etterstrebe så langt det er mulig. Iblant holder logikken at gjør man noe negativt, skjer det noe negativt.

Fartsbøter eller et års fengsel for tre sekunders uoppmerksomhet i trafikken (som tilfeldigvis og uheldigvis fikk fatale følger) er ikke spesielt mye mer logisk synes jeg. Barna skal fungere i et samfunn som blant annet påfører negative konsekvenser, fratar privilegier og straffer.

Barn kommer i så ulike versjoner av stahet og urejerlighet at for noen barn blir harde virkemiddel mer påkrevd. Som regel mye bedre enn dill og dall og gnål.

Og det er jo mange damer som rett og slett ikke har ro og ork til sex før livets praktiske sider er ca på plass. Ikke straff, men konsekvens... ;-)

mvh

[PieLill]

Jeg er enig med deg. Når barnet er sjalu som i dette tilfellet så tror jeg ikke det hjelper å inndra goder slik at barnet får bensin til sjalusi-bålet sitt.

Jeg tror også at bruken av straff generelt bare øker hennes følelse av at hun er familiens nedprioriterte.

Nå er det selvsagt vanskelig, jenta får allerede flere goder enn broren, og likevel er hun sjalu.

Så til efoll: jeg syns ikke dere skal straffe henne med inndragning av goder. Situasjonen bør helst løses der og da. (Altså på skoleveien om morgenen). Jeg kan tenke meg noen alternativer jeg ville prøvd.

Velg en morgen dere har god tid, og start litt før dere egentlig må. Snakk med BEGGE barna på forhånd om krangling og erting og slåssing, og at det er uakseptabelt. Når situasjonen så oppstår - så stopp helt opp. Gjenta budskapet om at oppførselen er uakseptabel. Gi dem EN sjanse til å skjerpe seg. Hvis det da blir bråk - send jenta alene i forveien til skolen. Hvis hun bråker og krangler må hun altså gå alene til skolen.

Et alternativ hvis dere har dårligere tid er å sende jenta av gårde til fots og kjøre lillebror.

Jeg kan også tenke meg en annen ting. Mest sannsynlig er hun sjalu fordi broren får mer GOD oppmerksomhet enn henne. Når ungene krangler, tar du på en måte hans parti. (I hennes øyne, du oppfatter deg som rettferdig). Sannsynligvis vet lillebror akkurat hvilke knapper han skal trykke på både hos storesøster og hos deg, for å få i gang en krangel, og for å få din sympati. Vær litt obs på det! Kanskje ER du litt urettferdig uten at du selv legger merke til det.

De aller fleste situasjoner er det ikke bare en skyldig part. OK, hvis hun dytter broren i grøfta, uten at han har sagt noe eller sett på henne eller dultet i henne - da er det hun som gjør noe galt. Men selv om hun starter bør ikke han heller slippe ustraffet fra å følge opp. Jeg har stor tro på en slags "kollektiv avstraffelse" av søsken. Når begge krangler - uansett hvem som begynte - så må tilsnakk og straff ramme begge.

En annen løsning jeg ser for meg - hvis du tør - er å snakke om oppførselen dem i mellom på forhånd, og si at hvis de begynner å bråke på skoleveien, så får de to gå sammen, og så går du hjem. For du orker ikke kranglingen deres. Det som kan være positivt med det er at de da må passe litt på hverandre, og kanskje føler hun innerst inne litt ansvar for broren. De blir nødt til å samarbeide hvis du snur på hælen og går. Det betenkelige er hvis hun da bare er slem mot broren og forlater han.

Jeg har generelt lite til overs for Jesper Juul-teknikker ala "jeg blir så lei meg når du..." for jeg syns ikke at vi skal belemre barna med skyldfølelser for foreldrene. Da syns jeg det er bedre å si at slik oppførsel aksepteres ikke. Da kan barna i verste fall få lov til å diskutere hva som er akseptabelt og ikke akseptabelt - og kanskje kan man til og med komme til kompromisser. Men følelses-tyranni er det ingen som kan stille opp i mot.

Jeg er enig i at man ikke skal spille på skyldfølelse. Det er et råttent maktspill fra voksne.

Men har det slått deg at barn også kan finne på å spille på skyldfølelse. At sjalusien og jeg-er-familiens-salderingspost kan være et mer eller mindre bevisst maktspill. Barn kan føle seg super underpriviligerte når de i realiteten er favoriserte. Da trenger de særdeles tydelig beskjed om hvor landet ligger og knallhardt krav om forbedret adferd.

Man kan ikke dille og dulle og mate uberettiget fornærmethet, selvmedlidenhet, kravstorhet og utakknemlighet. Da gjør man seg selv og ikke minst barnet en bjørnetjeneste. I hvilken grad dette er relevant for efolls barn, avgjør hun selvsagt best selv.

mvh

[PieLill]

Jeg ser her at mange mener at datteren din er så stor at hun må tåle å få en straff senere på kvelden.

Jeg ville bare minne om en stor debatt som gikk inne på Aftenpostens sider etter en artikkel av Jesper Juul om konsevens og straff:

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2018400.ece

"Når man for eksempel går ut i regnet uten regntøy eller paraply, blir man våt. Det er konsekvensen. Trosser man sine foreldres formaninger og blir skjelt ut eller må unnvære historien på sengekanten, er det en straff.

Forskjellen mellom straff og konsekvens er ganske stor. Konsekvensene av våre handlinger kan være ubehagelige eller gjøre vondt. Men de får oss ikke til å tvile på vår verdi som mennesker. Det gjør straff."

Er dere mer erfarne mødre uenig i dette? Mener dere at f.eks å straffe med å ta vekk tv på kvelden er bra barneoppdragelse?

Når man provoserer og gjør livet utrivelig for andre mennesker, blir de negativt innstilt til deg. Det er en fullstendig logisk konsekvens. Vi lever også i et samfunn som straffer, uten å se så mye etter logikken i straffen.

Det er tull at barn skal kunne forvente de samme privilegier og samme kos og respons fra sine foreldre, samme hvordan de oppfører seg. Det er direkte ulogisk og i strid med alt de vil oppleve fra alle andre hold.

Samtidig må foreldre ikke blande omsorg og oppdragelse. Mat, klær, tak over hodet, seng, tannpuss, trygghet etc. får barnet fordi det trenger det, helt uten tanke på å fortjene noe som helst.

TV, gameboy, kino, ekstrakos etc. er ting man kan stille krav til barnet for å oppnå. Det er faktisk slik for alle mennesker at om man ikke spiller sine kort riktig, vil det som er viktige verdier for en kunne gå tapt.

Det må også barn lære. Selvsagt i en målestokk som ikke knuser dem. Men går det ikke an å lære barn god adferd og sunne verdier uten at det noen gang gjør vondt og oppleves negativt.

mvh

[Gjest kvinne 46]

Eg har gode erfaringer med at når to barn krangler, så deler eg dei opp. Sender den eine inn på eitt rom (stova), og komanderer det andre barnet (helst det "vanskelege") til å sete på ein stol i det rommet eg er. (Som oftast er det på kjøkkenet). Så set den ungen der og småkjefter, og forklarer om det er det.

I perioder har eg bevisst skilt ungane før det har utvila seg krangling også. Av og til blir dei overfokusert på kvarandre, og då må dei vere ifrå kvarandre i litt lengre tid.

Straff har eg skjelden brukt. Negativ adferd får negative konsekvenser. Gjer du det, så skjer dette. F.eks. kranglar du med lillebror så kan du ikkje vere ilag med han.

Har nå nettopp hatt meg ei "kranglestund" med 13 åringen, som kjeder seg. Blei minna på eit vers frå ein barnesang;

Du skal høste det du sår, du skal høste det du sår. Så ut av det gode du får.

I dag skal eg prøve å vere ekstra fukusert på det positive som skjer i barna.

[Gjest flerbarnsmammaen]

Jeg har hatt problematikken og oppsøkte fagfolk. Det som hjalp var å overse kranglingen, fordi det handler om din oppmerksomhet, og den får de vel når du skal megle og oppdra?

En av psykologene hadde selv brukt øreklokker med musikk for å klare å overse kranglingen.

Bli enig med barna at hjemme er det kranglefrie soner, f.eks. kjøkken og stue. Hvis de vil krangle får de gå på rommet, trappa, veranda e.l., en plass dere er enig om. Si klart ifra at DU ikke vil krangle og at de ikke har lov til å blande deg inn i krangelen.

Hvis de likevel begynner å krangle og vil ha din oppmerksomhet, og de ikke vil gå ut av kranglefri sone så går du, enten ut på tur, ut på trappa, lås deg inn på et rom eller lignende. På tur til skolen tar du med deg en mp3-spiller med musikk som du konsekvent setter på deg når krangelen begynner.

Jeg var utrolig skeptisk til dette men det virket faktisk ganske umiddelbart. Det viktige er at barna er forberedt, at de er forklart hvordan ting vil bli når krangelen starter.

[Gjest meg, som du vet.]

Eg har gode erfaringer med at når to barn krangler, så deler eg dei opp. Sender den eine inn på eitt rom (stova), og komanderer det andre barnet (helst det "vanskelege") til å sete på ein stol i det rommet eg er. (Som oftast er det på kjøkkenet). Så set den ungen der og småkjefter, og forklarer om det er det.

I perioder har eg bevisst skilt ungane før det har utvila seg krangling også. Av og til blir dei overfokusert på kvarandre, og då må dei vere ifrå kvarandre i litt lengre tid.

Straff har eg skjelden brukt. Negativ adferd får negative konsekvenser. Gjer du det, så skjer dette. F.eks. kranglar du med lillebror så kan du ikkje vere ilag med han.

Har nå nettopp hatt meg ei "kranglestund" med 13 åringen, som kjeder seg. Blei minna på eit vers frå ein barnesang;

Du skal høste det du sår, du skal høste det du sår. Så ut av det gode du får.

I dag skal eg prøve å vere ekstra fukusert på det positive som skjer i barna.

Ønsker deg en riktig god dag! Kos deg med familien og hils dem. Jeg skal se på video og kose meg med gutten min. Nå skal vi spise julekakemenner, (ikke bakt nei), og drikke rødbrus. Juleforberedelser på høyt plan. Det blir visst jul i år også. Mail kommer snart.

God klem fra

[PieLill]

Jeg er av de som er sterkt tvilende til mye av det Jesper Juul sier. Han har mange gode ideer, men min erfaring som flerbarnsmor (Juul har 1 sønn) er at mye av det ikke kan overføres i praksis.

At man ikke skal kunne straffe barna sine innimellom er for meg fullstendig umulig å begripe. Kanskje klarer man å beholde roen og snakke seg gjennom situasjoner når man bare har 1 barn å forholde seg til. Har man 3 som fyker i alle retninger nytter ikke det - det er fullstendig umulig!

Hvis man forteller barnet at hvis barnet ikke rydder rommet sitt, så får det ingen lommepenger - er det da straff eller konsekvens? Kanskje begge deler.

Føler barnet at det ikke blir elsket da? Tror nok ikke det. Mor/far er sikkert dumme, men barnet tviler ikke på at det blir elsket av en grunn.

Når man skal straffe/gi konsekvenser til et barn, må konsekvensen stå i forhold til forseelsen. Det er liten vits i å ta fra barnet Barne-TV fordi det slo broren sin rett etter frokost.

Men det kan være en konsekvens at det ikke blir barne-TV før alle lekene på stua er ryddet på plass.

Selv bruker jeg sjelden å ta fra Barne-TV som straff, men det er en flott "trussel" å bruke Stua blir som regel ryddet i rekordfart

Med fire barn vil jeg anslå at du har ca 16 ganger mer erfaring enn Herr Juul med sin glede og barnlige lyst.

;-)

Det er en hel del problemer jeg ikke har med et barn av gang.

Det er også en held del problemer som er unike for det enkelte barn.

For meg blir en tilværelse uten negative konsekvenser og evt. straff, som rettigheter fri figjort fra alt ansvar, eller kort sagt, en katastrofe.

Dessuten er de fleste barn belastet med foreldre som er mennesker med sine begrensninger og grenser. Som i tilligg kan ha et leit overlevelsesinstinkt og dermed ikke tolmodig og selvutslettende vennlig engasjere seg i enhver håpløs diskusjon.

mvh

[double]

''Å straffe manglende rydding med f.eks å ikke få se Barne-TV, har ingen logisk eller direkte sammenheng. Kanskje barnet til og med synes det å "offre" Barne-TV er vel verd å slippe rydding der og da.''

Jeg synes faktisk det er en ganske logisk konsekvens. Man kan ikke sette seg ned å kose seg før man har gjort det nødvendige. Somler man, forsvinner kosen fordi man ikke er ferdig i tide. Første ting først.

mvh

''Jeg synes faktisk det er en ganske logisk konsekvens. Man kan ikke sette seg ned å kose seg før man har gjort det nødvendige. Somler man, forsvinner kosen fordi man ikke er ferdig i tide. Første ting først.''

Ja, for deg er det kanskje en logisk konsekvens, men ikke for meg og ikke for barna mine (vel, kanskje for den yngste).

[PieLill]

Jeg har overhodet ingen fasit, men når jeg leste innlegget ditt nå, så ble jeg slått av at kanskje hun er vant til at barna blir forskjellsbehandlet - til fordel for henne.

Du forteller at hun får annet godter, annen leggetid osv. fordi hun er størst og for å unngå sjalusi. Kan det tenkes at dette er med på å forsterke ulikhetsfølelsen? Kan det tenkes at hun er livredd for å gi slipp på goder, og/eller at lillebror også skal få goder?

Jeg vet ikke, altså, det bare slo meg.

De to eldste mine er begge jenter, og er så og si jevngamle med dine. De har også sine feider, men er også i store perioder gode venner.

Vi har hele tiden tilstrebet likebehandling dem i mellom. De får i hovedsak det samme og legger seg til samme tid.

Storesøster får litt mer nye klær fordi lillesøster arver, men lillesøster får også nye ting.

Kanskje kan det hjelpe på fellesskapsfølelsen at de får gjøre flere ting sammen og likt?

Kanskje kan det hjelpe å snakke litt med dem om det at det å være i familie er å være i et fellesskap der alle må hjelpe hverandre. Dette er et pågående samtaleemne hos oss. Vi må alle bli minnet om det fra tid til annen

Tilsluttes.

mvh

[PieLill]

''Jeg synes faktisk det er en ganske logisk konsekvens. Man kan ikke sette seg ned å kose seg før man har gjort det nødvendige. Somler man, forsvinner kosen fordi man ikke er ferdig i tide. Første ting først.''

Ja, for deg er det kanskje en logisk konsekvens, men ikke for meg og ikke for barna mine (vel, kanskje for den yngste).

Jeg har i hvert fall erfart ganske så mange ganger at om jeg ikke får gjort noe i tide, vil det til slutt gå ut over et eller annet som er viktig for meg. Eller man kommer for sent til noe.

Har slike ting aldri skjedd med deg?

Som forelder er det du som bestemmer hvor viktig det er at et rom skal være hvor ryddig til hvilken tid. At du ikke synes et ryddig rom er viktig nok, er helt greit.

Men jeg strever litt med å se det ulogiske i at man ikke får sett barne-TV fordi man ikke brydde seg om å rydde rommet sitt først slik man fikk beskjed om.

Å holde deadliner eller ta de sure konsekvensene av å ikke gjøre det, er da en del av de fleste liv her til lands.

mvh

[PieLill]

Jeg har hatt problematikken og oppsøkte fagfolk. Det som hjalp var å overse kranglingen, fordi det handler om din oppmerksomhet, og den får de vel når du skal megle og oppdra?

En av psykologene hadde selv brukt øreklokker med musikk for å klare å overse kranglingen.

Bli enig med barna at hjemme er det kranglefrie soner, f.eks. kjøkken og stue. Hvis de vil krangle får de gå på rommet, trappa, veranda e.l., en plass dere er enig om. Si klart ifra at DU ikke vil krangle og at de ikke har lov til å blande deg inn i krangelen.

Hvis de likevel begynner å krangle og vil ha din oppmerksomhet, og de ikke vil gå ut av kranglefri sone så går du, enten ut på tur, ut på trappa, lås deg inn på et rom eller lignende. På tur til skolen tar du med deg en mp3-spiller med musikk som du konsekvent setter på deg når krangelen begynner.

Jeg var utrolig skeptisk til dette men det virket faktisk ganske umiddelbart. Det viktige er at barna er forberedt, at de er forklart hvordan ting vil bli når krangelen starter.

Tror det du skriver der har veldig mye for seg.

Men hva gjorde du der den ene ble for rå mot den andre? Eller der den ene gikk fysisk løs på den andre?

mvh

[PieLill]

Jeg vet ikke så mye om så store barn - men jeg leser flittig Jesper Juul -syntes at han har mye fornuftig å si om vanskelige familiesituasjoner.

Han sier ofte at til litt større barn (som din datter) så kan man si hvordan man føler det som foreldre. Du kan for eksempel si noe slikt som:

"Jeg blir så lei meg når dere krangler hver dag på vei til skolen - jeg er så glad i dere begge to, og blir så trist når jeg ser at dere ikke er snille med hverandre. Jeg kjefter og blir sinna på deg, men det hjelper jo ikke noe. Jeg tror jo at du også blir sliten av alle disse kranglene med din bror. Hvordan syntes du at vi skal løse denne situasjonen? "

Her er et utklipp av Jesper Juul sitt svar på en annen familie som sliter med sjalusi:

"Barn vil intet heller enn å gjøre sine foreldre glade. Når de derfor tar mot til seg og gir uttrykk for tanker og følelser som de vet gjør foreldrene lei seg, kan man trygt gå ut fra at det nå er alvor. Det er ikke en del av et spill for «å få oppmerksomhet», men uttrykk for et behov for å bli «sett». Det er heller ikke uttrykk for simpel sjalusi, men for smerten over et tap."

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article1848297.ece

Jeg vet som sagt ikke så mye om dette, men hans svar gir ofte mening for meg.

Jeg synes ditt Jesper Juul-sitat først og fremst minner om å gni inn skyldfølelse i ungen. Dernest synes jeg det uttrykker en voksen hjelpesløshet som ikke bidrar konstruktivt.

Jeg har ikke sett denne metoden fungere i praksiss med mindre ungene er inntulle i skyldfølelse og kanpt nok da.

mvh

[double]

Jeg har i hvert fall erfart ganske så mange ganger at om jeg ikke får gjort noe i tide, vil det til slutt gå ut over et eller annet som er viktig for meg. Eller man kommer for sent til noe.

Har slike ting aldri skjedd med deg?

Som forelder er det du som bestemmer hvor viktig det er at et rom skal være hvor ryddig til hvilken tid. At du ikke synes et ryddig rom er viktig nok, er helt greit.

Men jeg strever litt med å se det ulogiske i at man ikke får sett barne-TV fordi man ikke brydde seg om å rydde rommet sitt først slik man fikk beskjed om.

Å holde deadliner eller ta de sure konsekvensene av å ikke gjøre det, er da en del av de fleste liv her til lands.

mvh

For meg selv og to av mine barn er det ikke en direkte logisk konsekvens, og det vil det heller aldri bli.

I voksen alder tenker de at de må se til å få ryddet, i tilfelle de får besøk. De vil ikke tenke at de må rydde før de kan sette seg og se på TV. Er det noe viktig på TV ser de det først, uavhengig av hvordan det ser ut rundt dem. Det samme gjør jeg selv.

[PieLill]

For meg selv og to av mine barn er det ikke en direkte logisk konsekvens, og det vil det heller aldri bli.

I voksen alder tenker de at de må se til å få ryddet, i tilfelle de får besøk. De vil ikke tenke at de må rydde før de kan sette seg og se på TV. Er det noe viktig på TV ser de det først, uavhengig av hvordan det ser ut rundt dem. Det samme gjør jeg selv.

TV må gjerne byttes ut med besøk i forhold til dine prioriteringer. Prinsippet om at somler man for lenge med en ting, kan man gå glipp av noe annet, er allmengyldig og logisk.

I noen hjem krever man en viss ordensstandard før man koser seg. Da er det helt logisk å gå glipp av et TV-program om man ikke har ryddet.

mvh

[PieLill]

Men synes du at ingen tv om kvelden feks funker bra når kranglingen er om morgenen?

Når de er 8 år burde de klare å tenke så langt frem og tilbake, synes jeg. Om ikke annet vil tankene og hukommelsen få fart på seg neste gang de står å gnåler og får høre at en gang til og ingen.... Da klarer de utmerket godt å tenke fremover.

Men de må selvsagt ikke slippe av kroken ved å love aldri mer. Mine barn får forresten ikke lov til å love meg alltid eller aldri. Jeg vil ikke ha noe av løfter som ikke kan holdes.

mvh

[skal]

For meg selv og to av mine barn er det ikke en direkte logisk konsekvens, og det vil det heller aldri bli.

I voksen alder tenker de at de må se til å få ryddet, i tilfelle de får besøk. De vil ikke tenke at de må rydde før de kan sette seg og se på TV. Er det noe viktig på TV ser de det først, uavhengig av hvordan det ser ut rundt dem. Det samme gjør jeg selv.

Må bare si at jeg lærer så mye av det du skriver og at du gir mye håp!

Jobber med en ung gutt m AS. Han tenker mye som du og han jobber kjempehardt for å få et godt liv. Det du klarer gir meg sterkt håp om at det også er mulig for han.

Stå på!

[double]

Må bare si at jeg lærer så mye av det du skriver og at du gir mye håp!

Jobber med en ung gutt m AS. Han tenker mye som du og han jobber kjempehardt for å få et godt liv. Det du klarer gir meg sterkt håp om at det også er mulig for han.

Stå på!

Tusen takk for det du skrev, det setter jeg utrolig pris på. Blir veldig glad hvis jeg kan være til hjelp for noen

Har hatt ei dame fra autismeteamet hjemme på besøk noen ganger. Hun er veldig imponert over hva jeg har klart og lurte på om de kunne få bruke meg som hjelp til andre. Er ikke så vant til å få skyt, så det takket jeg ja til med en gang

En av de viktigste tingene for at en asperger skal ha det bra, er hvordan skolehverdagen fungerer. Et godt gjennomført opplegg på skolen, med forståelse og riktig tilpasning kan gjøre at en klarer mye på fritiden som en ellers ikke ville klart.

Mener å ha lest det på nettet et sted også, at det har blitt kjørt kurs om akkurat dette om hvor stor betydning skolehverdagen har for hverdagen ellers. På mine barn vises det veldig godt hvor mye det som skjer på skolen virker inn på resten av livet.

Etter at mine barn sluttet på den skolen, som tok nesten fullstendig livsgnisten fra oss, hadde jeg en periode med masse, vel, ikke hevntanker akkurat, men ihvertfall store ønsker om at de skulle få svi for dette. Jeg syntes de burde få en eller annen slags form for påpakning for alt vondt de har påført barna mine (og meg).

Nå, når jeg har fått dette på litt avstand har jeg tenkt at jeg kan ordne et møte med skolen, fortelle dem om diagnosen vi har fått og heller tilby meg å stille opp der (for f.eks lærere) for å lære fra meg litt, spre info og svare på spørsmål.

Jeg tror det er en mye bedre løsning enn å hevne/straffe dem for noe det uansett er for sent for dem å rette opp i, ihvertfall for mine barn. Dessuten tror jeg ikke at det å straffe skolen (disse voksne menneskene) for dette vil gjøre ting noe bedre. Da er det mye bedre å gi dem en mulighet til å kunne gjøre ting annerledes ved senere anledning, for andres barn.

Beklager langt svar, men jeg hadde alt dette liggende i hodet mitt og det måtte bare ut

[double]

TV må gjerne byttes ut med besøk i forhold til dine prioriteringer. Prinsippet om at somler man for lenge med en ting, kan man gå glipp av noe annet, er allmengyldig og logisk.

I noen hjem krever man en viss ordensstandard før man koser seg. Da er det helt logisk å gå glipp av et TV-program om man ikke har ryddet.

mvh

''TV må gjerne byttes ut med besøk i forhold til dine prioriteringer.''

Det med besøk var et eksempel på en mulig logisk konsekvens, ikke et fasitsvar. Det har ikke noe med mine prioriteringer å gjøre, det har å gjøre med at det er noe barna forstår.

''Prinsippet om at somler man for lenge med en ting, kan man gå glipp av noe annet, er allmengyldig og logisk.''

Det var snakk om å ikke rydde rommet, ikke om å somle med arbeidet. Jeg forstår at om jeg somler kommer jeg forsent til bussen, men somler jeg med en arbeidsoppgave hjemme (som å rydde), kan jeg fint se på et viktig TV-program og fortsette ryddingen etterpå.

''I noen hjem krever man en viss ordensstandard før man koser seg. Da er det helt logisk å gå glipp av et TV-program om man ikke har ryddet.''

I noen hjem kreves det en hvis ordensstandart for at man skal kunne fungere tilfredsstillende. Dette er det jeg som holder kontrollen på her hjemme.

Hos oss kan det å ikke få sett et spesielt program på TV få resten av dagen til å rase fullstendig sammen, siden dette er å regne som en viktig rutine. TV-eksempelet om straff er derfor egentlig ganske urealistisk for meg å diskutere.

[PieLill]

''TV må gjerne byttes ut med besøk i forhold til dine prioriteringer.''

Det med besøk var et eksempel på en mulig logisk konsekvens, ikke et fasitsvar. Det har ikke noe med mine prioriteringer å gjøre, det har å gjøre med at det er noe barna forstår.

''Prinsippet om at somler man for lenge med en ting, kan man gå glipp av noe annet, er allmengyldig og logisk.''

Det var snakk om å ikke rydde rommet, ikke om å somle med arbeidet. Jeg forstår at om jeg somler kommer jeg forsent til bussen, men somler jeg med en arbeidsoppgave hjemme (som å rydde), kan jeg fint se på et viktig TV-program og fortsette ryddingen etterpå.

''I noen hjem krever man en viss ordensstandard før man koser seg. Da er det helt logisk å gå glipp av et TV-program om man ikke har ryddet.''

I noen hjem kreves det en hvis ordensstandart for at man skal kunne fungere tilfredsstillende. Dette er det jeg som holder kontrollen på her hjemme.

Hos oss kan det å ikke få sett et spesielt program på TV få resten av dagen til å rase fullstendig sammen, siden dette er å regne som en viktig rutine. TV-eksempelet om straff er derfor egentlig ganske urealistisk for meg å diskutere.

Jeg tror kanskje vi snakker litt forbi hverandre.

Og jeg husket heller ikke i farten at to av dine barn er har autisme/asberger(?)

Jeg ser på ingen rydding, ingen TV som en mulig logisk konsekvens i noen hjem for noen barn. Det blir akkurat som noe annet man utsetter, unnlater eller somler med. Et ryddig rom før man kan xx, kan være et høyst fornuftig og legitimt krav.

Med dine to eldste blir nok ting ganske annerledes, og jeg har i hvert fall fått med meg at rutener ikke er noe man klusser ustraffet med i den sammenhengen.

Diskusjonen blir litt skrukkete når vi diskuterer med ganske ulike referanserammer.

mvh

[double]

Jeg tror kanskje vi snakker litt forbi hverandre.

Og jeg husket heller ikke i farten at to av dine barn er har autisme/asberger(?)

Jeg ser på ingen rydding, ingen TV som en mulig logisk konsekvens i noen hjem for noen barn. Det blir akkurat som noe annet man utsetter, unnlater eller somler med. Et ryddig rom før man kan xx, kan være et høyst fornuftig og legitimt krav.

Med dine to eldste blir nok ting ganske annerledes, og jeg har i hvert fall fått med meg at rutener ikke er noe man klusser ustraffet med i den sammenhengen.

Diskusjonen blir litt skrukkete når vi diskuterer med ganske ulike referanserammer.

mvh

Jo, du har rett. Jeg har to barn med asperger og har også AS selv, men jeg vil gjerne være med på slike diskusjoner likevel

Jeg har jo et barn som ikke er autistisk også, og bruker samme metoder på henne. Det virker veldig bra, så jeg ser ingen grunn til å endre på det. Det er jo også de metodene som passer best sett ut fra min egen logiske tenkemåte.

Det finnes jo også andre foreldre med ikke-autistiske barn som bruker samme metoder og logikk, og har gode erfaringer med det.

Jeg tror ikke det finnes noen ultimat felles-metode, for barn er uansett forskjellige med ulike egenskaper og med sine spesielle særegenheter som en bør tilpasse metodene etter, enten det gjelder konsekvens eller straff.

Det som passer for deg og dine barn trenger ikke nødvendigvis være den beste løsningen for alle med normaltfungerende barn, så det bør være åpent for diskusjon av/rundt ulike løsninger.

Jeg vil anta at mange andre barn ser på det med Barne-TV som en viktig daglig hendelse og ikke som et gode eller kos. Det er også en grunn til at jeg ikke synes nekting av Barne-TV er en brukbar/logisk konsekvens.

Flesteparten av befolkningen er kanskje uenig med meg i det, men jeg vil likevel beholde min mening selv om jeg er i mindretall.