Er han virkelig glad i meg...? Lang...

[Keeta]

Jeg er 25 år, og sammen med en mann på 34. Har vært sammen siden mai i fjor.

Vi har i og for seg et helt greit forhold, dog sine problemer i blandt.

Jeg misstenkte at han ikke var kommet over eks'n sin, og var veldig skeptisk til om dette kom til å kunne fungere i lengden. Og jeg tror faktisk fremdeles ikke han er kommet over henne, for å være helt ærlig...

Han holder rundt meg hver natt, er kjempe kosen og veldig kjærlig sånt sett. Kan ligge i sofaen eller senga i timesvis å bare prate og stryke på meg.

Men problemet er iallfall at jeg misstenkte at han ikke var sååååå glad i meg som han prøver å vise meg. Han poengeterer veldig ofte at han er glad i meg, elsker meg osv. Men likevel var det noe som sa meg at det skurrer litt inni der.

Han jobber jo hele tida, før var han sånn som bare farta ut i vill sky og ga meg ikke beskjed før han var dratt allerede osv. Han dreit i meg og bare levde helt sitt eget liv.

Nå har jeg greid å innskjerpe det litt. Han fikk klar beskjed at dette var ikke jeg intr i å leve med. Så om han ville fortsette med forholdet vårt, så fikk han begynne å inkludere meg i livet sitt også.

Joda han gjorde jo det, en stund.. Da holdt han seg bare hjemme, og ble sur og gretten og iblandt faktisk litt ustabil i humøret.

Jeg gikk gjennom en vanskelig tid og trengte masse støtte og tid for å komme meg igjen. Han stilte ikke opp et sekund, bare dro avsted hver helg.

Så skjønte eks'n min at noe var galt, og støtta meg hele veien. Skreiv mld og lurte på hvordan det gikk og var der om jeg trengte det. Dette skjønte etterhvert kjæresten min, og ble dødens sjalu. Ok, jeg kan godt forstå det... Men hvorfor kunne han ikke stille opp sjøl da?? I stedet for å bare kaste meg inn i armene på andre...

Jeg ba jo ingen om noe som helst, det eneste jeg ba om var litt forståelse for at jeg var sliten og litt trist..

Så gikk tida, og plutselig begynte han med det igjen. Fant plutselig ut på fredagen at han skulle dra en eller anna plass. Jeg ble irritert og ba han velge nok en gang. Det samme skjedde, og han roa seg.

Så hadde vi en kjempekrangel i forrige uke. Vi hadde vært i Oslo, og kom hjem. Han var hele tiden forberedt på at jeg måtte kjøre en tur til nabokommunen når vi kom hjem. Han sa ingenting på det, og ble råsint da jeg dro... Han skreiv DEN fæle mld, så jeg valgte å snu hjem igjen for å pakke tinga å dra(jeg bor i hjembygda nå for å gå på skole, og han bor hjemme hos oss i nabobygda).

Da jeg kom hjem for å hente tinga, ble jeg huka inn for å prate. Han ba meg flytte(etter å ha spurt om jeg ville ha leiligheta eller ikke -noe jeg ikke ville), og det måtte tydligvis skje tvert.

Så jeg dro da, med en kjempestor klump i halsen og tårer i øya.

Etter en liten stund skrev han mld og ba meg komme hjem igjen, da hadde han tydeligvis tenkt seg om litt. Så etter en del overtalelser snudde jeg og dro tilbake.

Hjemme i senga lå han å gråt...! Han klamra seg fast i meg og var visst helt fortvila. Han ba om unnskyldning fordi han hadde vært så dum, og det har han aldri gjort før.

Jeg valgte å bli hjemme over natta og dro neste formiddag. Etterhvert ble han som vanlig igjen, og vi dro ut å spiste og litt rundt omkring på besøk.

Men er fremdeles så fryktelig i tvil...

Føler han seg bare ensom, eller ER han virkelig glad i meg? Han har en ganske vill fortid med mye problemer, så det surrer nok en del inni sjela hans.

Jeg er sjøl veldig glad i han, men jeg blir så usikker og lei meg hver gang han blir så sur for ingenting..

Hva syns dere det høres ut som? Føler han seg ensom? Eller er han virkelig så glad i meg som han sier...?

[soleil]

Jeg skjønner ikke hva eksen hans har med dette å gjøre. Er jo du som har tydd til eksen.. Syns det høres ut som han stort sett virker kjærlig?

Ellers kan det nok hende han har litt andre vaner i forhold til å si fra om hva slags planer han har og slik. Har han vært mye singel eller i forhold der dette var greit, kanskje?

Jeg var litt sånn selv også og det ble problematisk i mitt forhold for han jeg er sammen med fikk beskjed i siste liten om at jeg skulle bort for eksempel og da ble det vanskelig for han å legge andre planer på sparket og han hadde kanskje forestilt seg at vi skulle kose oss hjemme. I vårt forhold måtte vi begge gi og ta litt, jeg måtte si fra mer på forhånd og inkludere han og han måtte gi slipp på litt kontroll. Kanskje dere også må ta en slik runde til?

Gir du skikkelig uttrykk for hva du har behov for? Mannfolk er særdeles dårlige til å lese tanker og det er ikke sikkert han vet helt hva han skal gjøre når du sier du har det vanskelig. Eller sier du det egentlig? At han holder seg borte når du har det vanskelig kan være fordi han er usikker eller mistolker deg. Du mener kanskje at du er deprimert og trenger omsorg, mens han kan i verste fall forstå det som at du er grinete og at han bør holde seg unna. Om en ikke snakker sammen så blir slike misforståelser fort veldig problematiske.

T

[Keeta]

Jeg skjønner ikke hva eksen hans har med dette å gjøre. Er jo du som har tydd til eksen.. Syns det høres ut som han stort sett virker kjærlig?

Ellers kan det nok hende han har litt andre vaner i forhold til å si fra om hva slags planer han har og slik. Har han vært mye singel eller i forhold der dette var greit, kanskje?

Jeg var litt sånn selv også og det ble problematisk i mitt forhold for han jeg er sammen med fikk beskjed i siste liten om at jeg skulle bort for eksempel og da ble det vanskelig for han å legge andre planer på sparket og han hadde kanskje forestilt seg at vi skulle kose oss hjemme. I vårt forhold måtte vi begge gi og ta litt, jeg måtte si fra mer på forhånd og inkludere han og han måtte gi slipp på litt kontroll. Kanskje dere også må ta en slik runde til?

Gir du skikkelig uttrykk for hva du har behov for? Mannfolk er særdeles dårlige til å lese tanker og det er ikke sikkert han vet helt hva han skal gjøre når du sier du har det vanskelig. Eller sier du det egentlig? At han holder seg borte når du har det vanskelig kan være fordi han er usikker eller mistolker deg. Du mener kanskje at du er deprimert og trenger omsorg, mens han kan i verste fall forstå det som at du er grinete og at han bør holde seg unna. Om en ikke snakker sammen så blir slike misforståelser fort veldig problematiske.

T

Eks'n min har ikke særlig med dette å gjøre i det hele tatt. Joda jeg tydde jo til den som orka å stille opp. Jeg sa klart i fra til kjæresten at jeg går gjennom en vanskelig tid nå, og det måtte han forstå.

Jeg ba ikke om noenting, ikke omsorg, ikke medlidenhet... Kun litt forståelse for at jeg var sliten og kanskje litt stille iblandt. Det var helt greit, han sa ingenting på det.

Jeg er overhodet ikke deprimert på noen måte, og heller ikke sur og grinete.

Ja jeg vet at jeg også har gjort mange feil. Men forskjellen på han og meg er at jeg kan godt SE feila mine, det gjør jo aldri han. Han legger jo bare all skyld på meg hele tiden, om noe går galt.

Vi bor fra hverandre nå siden jeg går på skolen. Og jeg merker at han blir mer kontaktsøkende og glad når jeg kommer hjem. Humøret hans er mer stabilt, og jeg klarer ikke helt å tolke akkurat det..

Men hva som vil skje nå når jeg er ferdig og flytter hjem igjen, det blir jo spennende å se...

Huff.. Jeg vet ikke noenting..