Problembarn i familien

[Gjest gjennomsnittlig]

Min kjæreste har en nevø som er fullstendig bortskjemt. Det er så ille at jeg kvir meg til å gå i familiebesøk og slikt. Gutten har så og si ingen oppdragelse. Er vant til å ha alles fulle oppmerksomhet og får han ikke det et lite øyeblikk så blir det hyling og skriking og smelling med dører osv. Han er snart fire år. Foreldrene fårstår ikke selv at ungen ikke er som vanlige fireåringer og at han kommer til å få problemer når han begynner på skolen. De tror at ungen er en superunge og snakker stadig om hvor "super intelligent" ungen er. Og når han han holder på som verst, da bare ler de og synes han er SÅ sjarmerende... Han plager alle i besøk, kaster mat og leker på oss osv, men foreldrene bryr seg ikke. Hva gjør jeg, slutter å gå i familiebesøk, eller forteller foreldrene at du må få ungen til å skjerpe seg? Noen som har erfaringer?

[Gjest sniken]

fy for en unge,men her er det jo uten tvil foreldra som har skylden, noen må i hvert fall si i fra til foreldra på en skånsom måte noe som sikkert ikke er enkelt, gjør ingen det er det store sjanser for at ungen ikke får det noe bra senere i livet.

[Dolores]

Det beste for alles del tror jeg nok er at noen sier fra til foreldrene. Jeg har et søskenbarn (mye yngre enn meg) som er på samme viset. I familieselskap sitter han og kommanderer sine foreldre og sine besteforeldre til å hente ting til ham, han styrer alle samtaler, han snakker og forstyrrer og bråker og synger mens andre snakker slik at det blir umulig å få med seg noenting, for så å hyle "hold kjeft" hvis det kommer noe han selv vil ha med seg på TV eller lignende. Han er svært egoistisk, han deler aldri noe han har, selv ikke med en og annen venn som kommer på besøk. Jeg kan ikke få sagt nok om ham, dessverre er han tvers igjennom ufordragelig, ødelagt av foreldrene sine fra han var liten. Dessverre var det ingen i vår familie som turte å si fra mens han fremdeles var veldig liten. Nå er det så godt som for sent, han er snart tenåring, og det ville bli utrolig vanskelig å få forandret oppførselen hans. Måten han er på gjør at han har veldig få venner, han blir mobbet på skolen og han er egentlig ganske usikker fordi han aldri har blitt satt grenser for. Han er med andre ord ikke et lykkelig barn selv om han har fått alt han har pekt på hele livet. Og alle vi som omgås ham kan ikke hjelpe for at vi synes han er utrolig lite sjarmerende....

Så jeg tror det beste er å si fra, før ungen du snakker om blir like ille som min fetter.... Det er for ille når barn tar kontrollen og ødelegger selskapene for andre. Og hvis foreldrene ikke selv ser hvor ille ungen er (tanten og onkelen min synes selvsagt fetteren min er perfekt), så synes jeg nesten noen bør fortelle dem hvordan det ligger an... Selv om det sårer.

Håper dette hjalp....

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Barn trenger masse kjærlighet og masse grenser.

Du kan kanskje si det ved en passelig anledning til foreldrene til den aktuelle 4-åringen.

Ellers ville jeg forsøkt å bry meg mindre om dette, slik at det ikke hindrer deg i å delta i familie-selskaper etc.

Et 4 år gammelt barn skal ikke styre en hel familie.