Hvordan får jeg han tilbake?

[Gjest knust hjerte]

Min kjæreste gjennom de siste tre årene slo opp for to uker siden, og jeg sitter her og kan ikke tro det som har skjedd da jeg trodde det skulle bli oss to for evig og alltid. Vi har nettopp hatt en lang periode fra hverandre der jeg var den som reiste. Dette var noe jeg måtte gjøre på grunn av skole og jeg hadde ikke lyst til å dra, selv om jeg håpet det skulle bli spennende. Ting gikk ikke slik jeg håpet, veldig mye gikk galt og jeg har vært svært ensom og litt deprimert gjennom hele oppholdet, som varte i seks måneder. Han var en fantastisk støtte for meg både før jeg dro (oppmuntring) og gjennom hele oppholdet og jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart det uten han. Da jeg kom hjem stoppet heller ikke problemene, og jeg var så bekymret at jeg var fysisk syk. Han var fortsatt der for meg, sa at dette skulle vi ordne sammen, at mine problemer også var hans og at vi var sammen om dette. Dette har bare gjort meg mer sikker på at det var oss to, at forholdet vårt var sterkt og stabilt, at vi kunne være der for hverandre når ting er vanskelig. Plutselig, bare tre uker at jeg kom tilbake finner han ut at vi må gjøre det slutt. Jeg hadde fått bekymringene litt på avstand innen denne tiden og dette kom like etter en diskusjon om prevensjon, barn og framtid. Selv om vi har vært sammen i tre har vi ennå ikke bodd sammen. Jeg har alltid vært mer klar for det enn han og vet han har følt seg presset av dette selv om jeg ikke bevisst har presset han, men sagt at jeg tror det blir fint den dagen vi flytter sammen. Like etter jeg kom hjem sa han også at han begynte å ha lyst til å flytte sammen med meg. Denne kommentaren kom helt uoppfordret, og jeg var i lykkerus! Så et par uker etterpå er alt snudd på hodet og etter en lang diskusjon sier han at han vil gjøre det slutt fordi vi ønsker ulike ting for fremtiden (noe som egentlig ikke er sant, vi ønsker det samme det er bare det at jeg kan sette det inn i tidsrammer og han kan ikke/vil ikke det… men jeg er villig til å vente på han). Jeg blir fullstendig sjokkert, spør om han bare har bestemt det uten videre, om han er sikker, om vi ikke kan prøve. Han sier etter hvert at han ikke er sikker og at han vil prøve. Så går det ei uke og han gjør det slutt. Han sier han ikke orker mer, orker ikke lyve for seg selv og meg lenger. Han sier han elsker meg, at jeg har alle kvalitetene han ønsker i en partner, at jeg er en fantastisk person, men at han ikke har noe håp for oss lenger. Tror ikke det kommer til å fungere. Jeg er fullstendig matt, sjokkert og knust. Jeg prøver å spørre hvorfor han ikke tror det kommer til å fungere og han svarer bare: fordi han har følt det sånn før. Hva slags svar er det? Plutselig sier han at han også tenkte at ting ikke fungerte før jeg dro til utlandet. Jeg kan ikke tro det, da jeg husker den siste tiden før jeg dro som spesielt fin. Han sier han tenkte det var greit at jeg dro fordi han da skulle finne ut av sine følelser for meg. Det gikk forsåvidt greit mens jeg var borte, men at etter at jeg kom tilbake føler han at noe er feil igjen og at han orker ikke dette lenger. Jeg skjønner ingen ting. Jeg vet vi har hatt våre diskusjoner etter at jeg kom tilbake, men jeg anser dette som fileting, uviktige ting som mennesker i forhold ofte kan bli irriterte på hverandre for, så jeg trodde alt var bra. Det som sårer meg sinnsykt mye er at han på et eller annet tidspunkt bestemte seg for at jeg ikke var en del av forholdet mer, at jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt. Jeg synes ikke et tre år langt forhold er noe man kaster bort på denne måten, og at det bør være mulig å jobbe med ting. Jeg føler han tok fra meg/oss denne muligheten siden han ikke en gang sa noe om at det var et problem før han plutselig gjorde det slutt. Jeg har store problemer med å akseptere dette. Han sier han innser at dette var en feil v han, men at nå er det for seint!!! Og det sjokkerer meg stort fordi vi alltid har kunnet snakke om vanskelige ting i forholdet, og nå er det plutselig en stor ting han har holdt skjult, faktisk siden januar…jeg føler nesten jeg har levd på en stor løgn det siste halvåret. Før jeg dro snakket vi om hvordan det ville gå med oss, og jeg ga uttrykk for at jeg var veldig redd at noe skulle forandres mellom oss mens jeg var borte og at ting skulle gå galt når jeg kom tilbake. Jeg synes jeg ga ham en stor mulighet til å lufte sin usikkerhet her, men i stedet holdt han rundt meg kysset meg og sa at alt ville gå bra. Nå sier han at han ikke klarte si annet på det tidspunktet, for jeg var jo så nervøs for å reise, og han var jo ennå ikke sikker på dette tidspunktet. Da han gjorde det slutt sa han at han ikke ville at vi skulle ha kontakt på ei stund, noe som jeg ville kjempe hardt for å holde. Likevel ringte han meg neste kveld og sa at han var usikker på om det var riktig å slå opp, at han savnet meg og elsket meg, noe som selvsagt ga meg håp. Så gikk det et par dager igjen før jeg møtte han (på grunn av felles fritidsaktivitet)…han sa han fortsatt ikke visste mer, at han syntes det var vondt og vanskelig og så kysset han meg. Det samme skjedde noen dager etter dette igjen og da jeg spurte hvorfor han kysser meg sier han; fordi du er vakker… Dagen etter det siste kysset krevde jeg å møte han. Jeg mente vi kunne bare møtes uten å snakke om ting så lenge han ikke visste mer, men når vi treffes sier han at han har på følelsen at jeg går og venter på noe som ikke kommer til og skje…at han fortsatt ikke er sikker på at det er riktig avgjørelse at det er slutt, men han tror at den er mer riktig enn gal. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne fortsette livet uten han og han ender til slutt med å si noe som om at: hvis jeg virkelig vil kan vi være sammen fordi han elsker meg og fordi han synes synd på meg, men at jeg må vite at han ikke har noe håp for oss lenger… Noen dager senere kommer han med kommentaren at han ikke er forelsket i meg lenger. Dette mener han å ha funnet ut uka etter at han gjorde det slutt. Jeg prøver å forklare han at den forelska-følelsen ikke er noe som alltid vil være der. Selv har jeg ikke følt den siden i fjor-sommer (som var også da han følte den sist gang), men at den har kommet tilbake nå da jeg kom tilbake. Og jeg mener at denne følelsen er noe som kommer og går etter at ny-forelskafølelsen har lagt seg. Jeg skjønner at vi var på to ulike steder som gjør det vanskeligere der jeg er litt forelska igjen og han er bare usikker…men likevel. Jeg føler at hele livet mitt har rast sammen fordi jeg har gått et halvt år og gleda meg til å være sammen med han igjen og vi har allerede lagt så mange planer sammen bare på den tida etter jeg kom hjem. Når jeg spør om hvorfor han gjorde det, sier han bare at han gjorde det fordi han hadde lyst til å ha lyst til å gjøre disse tingene, på samme måte som han hadde lyst til å ha lyst til å flytte sammen. I helga var vi på konsert sammen, som var en av de tingene vi hadde planlagt sammen og sammen med andre venner. Jeg sier til han at jeg synes det er vanskelig å skulle være der uten å være fysisk og han svarer at vi må bare prøve å komme oss gjennom kvelden uten å være det…men et stykke ut i konserten begynner han å ta meg på armen, stryke meg på ryggen og så videre og etter hvert vil han også holde handa mi… Jeg begriper ikke hva jeg skal gjøre. Jeg synes både øynene hans og kroppsspråket hans sier at han vil være sammen med meg, men så sier han at han ikke kan. Jeg blir så forvirret og alt jeg ønsker er å være sammen med han fordi jeg vet vi er en bra match (Jeg har sammenligningsgrunnlag da jeg tidligere hadde samboer i 4 år, han har ikke like mye å sammenligne med). Hvordan skal jeg få han tilbake. Er redd det er jeg som har ødelagt siden jeg har vært så trist det siste halvåret, at jeg har brukt han opp og så elsket han for mye. Har prøvd å forklare han at jeg ikke har vært meg selv mens jeg var borte og spesielt etter jeg kom hjem…jeg er vanligvis ikke så tung til sinns, men opplevelsen jeg hadde har vært psykisk tung. Han sier det ikke har noe med humøret mitt å gjøre…men likevel er jeg redd… Jeg prøver å gi han avstand i håp om at skal skifte mening, men samtidig skjærer det i hjertet og ikke høre fra han i dagesvis, jeg er redd at jo lengre tid han har fra meg, desto sikrere blir han på at det er riktig avgjørelse. Samtidig som jeg er så vant til å ha han der at jeg savner han uten stans. Til og med vennene han sier han savner meg og elsker meg, og enkelte ganger når vi har snakket på telefonen bare gråter han. Jeg vet han har press på jobb samtidig som han har ei lei familiehistorie med skilsmisse og mye tull, men han hevder dette ikke har noe med saken å gjøre. Jeg er redd den vanskelige følelsen han går og kjenner på har med en skyldfølelse han har båret på fordi han hele tiden har visst at jeg har vært mer klar for neste skritt enn han selv…og han sier han forventer det samme av seg selv, men han har bare ikke lyst… Beklager langt og rotete brev, men jeg er så fortvilet. Håper du har noen gode råd for hvordan jeg kan få han tilbake (eventuelt komme over dette), føler det er vanskelig og ikke håpe så lenge han sender så blandede signal, eller er dette normal oppførsel for en som virkelig vil at det skal være slutt? Dette går på helsa løs, jeg er nummen og hjertet mitt raser av sted uten stans. I kveld var jeg nær ved å bli påkjørt av en bil og jeg tok meg selv i å tenke at det kanskje hadde vært like greit om den hadde truffet meg. Føles ikke bra å leve nå, men samtidig har jeg jo fortsatt håp for oss. Vær så snill å kom med noen gode råd.

[Gjest anna kristine]

Lag avsnitt, så går det an for oss å lese det for igjen å gi det råd.

[Lillemus]

Avsnitt - avsnitt - avsnitt.

Og prøv å kort ned innlegget littegranne, så kanskje noen svarer deg. Jeg ramlet av lasset ganske fort for det ble alt for tett og alt for langt.

[Gjest knust hjerte - med avsnitt]

Min kjæreste gjennom de siste tre årene slo opp for to uker siden, og jeg sitter her og kan ikke tro det som har skjedd da jeg trodde det skulle bli oss to for evig og alltid.

Vi har nettopp hatt en lang periode fra hverandre der jeg var den som reiste. Dette var noe jeg måtte gjøre på grunn av skole og jeg hadde ikke lyst til å dra, selv om jeg håpet det skulle bli spennende. Ting gikk ikke slik jeg håpet, veldig mye gikk galt og jeg har vært svært ensom og litt deprimert gjennom hele oppholdet, som varte i seks måneder. Han var en fantastisk støtte for meg både før jeg dro (oppmuntring) og gjennom hele oppholdet og jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart det uten han. Da jeg kom hjem stoppet heller ikke problemene, og jeg var så bekymret at jeg var fysisk syk. Han var fortsatt der for meg, sa at dette skulle vi ordne sammen, at mine problemer også var hans og at vi var sammen om dette. Dette har bare gjort meg mer sikker på at det var oss to, at forholdet vårt var sterkt og stabilt, at vi kunne være der for hverandre når ting er vanskelig.

Plutselig, bare tre uker at jeg kom tilbake finner han ut at vi må gjøre det slutt. Jeg hadde fått bekymringene litt på avstand innen denne tiden og dette kom like etter en diskusjon om prevensjon, barn og framtid. Selv om vi har vært sammen i tre har vi ennå ikke bodd sammen. Jeg har alltid vært mer klar for det enn han og vet han har følt seg presset av dette selv om jeg ikke bevisst har presset han, men sagt at jeg tror det blir fint den dagen vi flytter sammen. Like etter jeg kom hjem sa han også at han begynte å ha lyst til å flytte sammen med meg. Denne kommentaren kom helt uoppfordret, og jeg var i lykkerus!

Så et par uker etterpå er alt snudd på hodet og etter en lang diskusjon sier han at han vil gjøre det slutt fordi vi ønsker ulike ting for fremtiden (noe som egentlig ikke er sant, vi ønsker det samme det er bare det at jeg kan sette det inn i tidsrammer og han kan ikke/vil ikke det… men jeg er villig til å vente på han). Jeg blir fullstendig sjokkert, spør om han bare har bestemt det uten videre, om han er sikker, om vi ikke kan prøve. Han sier etter hvert at han ikke er sikker og at han vil prøve.

Så går det ei uke og han gjør det slutt. Han sier han ikke orker mer, orker ikke lyve for seg selv og meg lenger. Han sier han elsker meg, at jeg har alle kvalitetene han ønsker i en partner, at jeg er en fantastisk person, men at han ikke har noe håp for oss lenger. Tror ikke det kommer til å fungere. Jeg er fullstendig matt, sjokkert og knust. Jeg prøver å spørre hvorfor han ikke tror det kommer til å fungere og han svarer bare: fordi han har følt det sånn før. Hva slags svar er det?

Plutselig sier han at han også tenkte at ting ikke fungerte før jeg dro til utlandet. Jeg kan ikke tro det, da jeg husker den siste tiden før jeg dro som spesielt fin. Han sier han tenkte det var greit at jeg dro fordi han da skulle finne ut av sine følelser for meg. Det gikk forsåvidt greit mens jeg var borte, men at etter at jeg kom tilbake føler han at noe er feil igjen og at han orker ikke dette lenger. Jeg skjønner ingen ting. Jeg vet vi har hatt våre diskusjoner etter at jeg kom tilbake, men jeg anser dette som fileting, uviktige ting som mennesker i forhold ofte kan bli irriterte på hverandre for, så jeg trodde alt var bra.

Det som sårer meg sinnsykt mye er at han på et eller annet tidspunkt bestemte seg for at jeg ikke var en del av forholdet mer, at jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt. Jeg synes ikke et tre år langt forhold er noe man kaster bort på denne måten, og at det bør være mulig å jobbe med ting. Jeg føler han tok fra meg/oss denne muligheten siden han ikke en gang sa noe om at det var et problem før han plutselig gjorde det slutt. Jeg har store problemer med å akseptere dette. Han sier han innser at dette var en feil v han, men at nå er det for seint!!! Og det sjokkerer meg stort fordi vi alltid har kunnet snakke om vanskelige ting i forholdet, og nå er det plutselig en stor ting han har holdt skjult, faktisk siden januar…jeg føler nesten jeg har levd på en stor løgn det siste halvåret.

Før jeg dro snakket vi om hvordan det ville gå med oss, og jeg ga uttrykk for at jeg var veldig redd at noe skulle forandres mellom oss mens jeg var borte og at ting skulle gå galt når jeg kom tilbake. Jeg synes jeg ga ham en stor mulighet til å lufte sin usikkerhet her, men i stedet holdt han rundt meg kysset meg og sa at alt ville gå bra. Nå sier han at han ikke klarte si annet på det tidspunktet, for jeg var jo så nervøs for å reise, og han var jo ennå ikke sikker på dette tidspunktet. Da han gjorde det slutt sa han at han ikke ville at vi skulle ha kontakt på ei stund, noe som jeg ville kjempe hardt for å holde. Likevel ringte han meg neste kveld og sa at han var usikker på om det var riktig å slå opp, at han savnet meg og elsket meg, noe som selvsagt ga meg håp. Så gikk det et par dager igjen før jeg møtte han (på grunn av felles fritidsaktivitet)…han sa han fortsatt ikke visste mer, at han syntes det var vondt og vanskelig og så kysset han meg. Det samme skjedde noen dager etter dette igjen og da jeg spurte hvorfor han kysser meg sier han; fordi du er vakker…

Dagen etter det siste kysset krevde jeg å møte han. Jeg mente vi kunne bare møtes uten å snakke om ting så lenge han ikke visste mer, men når vi treffes sier han at han har på følelsen at jeg går og venter på noe som ikke kommer til og skje…at han fortsatt ikke er sikker på at det er riktig avgjørelse at det er slutt, men han tror at den er mer riktig enn gal.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne fortsette livet uten han og han ender til slutt med å si noe som om at: hvis jeg virkelig vil kan vi være sammen fordi han elsker meg og fordi han synes synd på meg, men at jeg må vite at han ikke har noe håp for oss lenger… Noen dager senere kommer han med kommentaren at han ikke er forelsket i meg lenger. Dette mener han å ha funnet ut uka etter at han gjorde det slutt. Jeg prøver å forklare han at den forelska-følelsen ikke er noe som alltid vil være der. Selv har jeg ikke følt den siden i fjor-sommer (som var også da han følte den sist gang), men at den har kommet tilbake nå da jeg kom tilbake. Og jeg mener at denne følelsen er noe som kommer og går etter at ny-forelskafølelsen har lagt seg. Jeg skjønner at vi var på to ulike steder som gjør det vanskeligere der jeg er litt forelska igjen og han er bare usikker…men likevel.

Jeg føler at hele livet mitt har rast sammen fordi jeg har gått et halvt år og gleda meg til å være sammen med han igjen og vi har allerede lagt så mange planer sammen bare på den tida etter jeg kom hjem. Når jeg spør om hvorfor han gjorde det, sier han bare at han gjorde det fordi han hadde lyst til å ha lyst til å gjøre disse tingene, på samme måte som han hadde lyst til å ha lyst til å flytte sammen.

I helga var vi på konsert sammen, som var en av de tingene vi hadde planlagt sammen og sammen med andre venner. Jeg sier til han at jeg synes det er vanskelig å skulle være der uten å være fysisk og han svarer at vi må bare prøve å komme oss gjennom kvelden uten å være det…men et stykke ut i konserten begynner han å ta meg på armen, stryke meg på ryggen og så videre og etter hvert vil han også holde handa mi…

Jeg begriper ikke hva jeg skal gjøre. Jeg synes både øynene hans og kroppsspråket hans sier at han vil være sammen med meg, men så sier han at han ikke kan. Jeg blir så forvirret og alt jeg ønsker er å være sammen med han fordi jeg vet vi er en bra match (Jeg har sammenligningsgrunnlag da jeg tidligere hadde samboer i 4 år, han har ikke like mye å sammenligne med).

Hvordan skal jeg få han tilbake.

Er redd det er jeg som har ødelagt siden jeg har vært så trist det siste halvåret, at jeg har brukt han opp og så elsket han for mye. Har prøvd å forklare han at jeg ikke har vært meg selv mens jeg var borte og spesielt etter jeg kom hjem…jeg er vanligvis ikke så tung til sinns, men opplevelsen jeg hadde har vært psykisk tung.

Han sier det ikke har noe med humøret mitt å gjøre…men likevel er jeg redd… Jeg prøver å gi han avstand i håp om at skal skifte mening, men samtidig skjærer det i hjertet og ikke høre fra han i dagesvis, jeg er redd at jo lengre tid han har fra meg, desto sikrere blir han på at det er riktig avgjørelse. Samtidig som jeg er så vant til å ha han der at jeg savner han uten stans. Til og med vennene han sier han savner meg og elsker meg, og enkelte ganger når vi har snakket på telefonen bare gråter han. Jeg vet han har press på jobb samtidig som han har ei lei familiehistorie med skilsmisse og mye tull, men han hevder dette ikke har noe med saken å gjøre.

Jeg er redd den vanskelige følelsen han går og kjenner på har med en skyldfølelse han har båret på fordi han hele tiden har visst at jeg har vært mer klar for neste skritt enn han selv…og han sier han forventer det samme av seg selv, men han har bare ikke lyst…

Beklager langt og rotete brev, men jeg er så fortvilet. Håper du har noen gode råd for hvordan jeg kan få han tilbake (eventuelt komme over dette), føler det er vanskelig og ikke håpe så lenge han sender så blandede signal, eller er dette normal oppførsel for en som virkelig vil at det skal være slutt?

Dette går på helsa løs, jeg er nummen og hjertet mitt raser av sted uten stans. I kveld var jeg nær ved å bli påkjørt av en bil og jeg tok meg selv i å tenke at det kanskje hadde vært like greit om den hadde truffet meg. Føles ikke bra å leve nå, men samtidig har jeg jo fortsatt håp for oss.

Vær så snill å kom med noen gode råd.

[multippel]

Kjære Knust Hjerte

Jeg vet ikke helt om jeg egentlig har noen gode råd. Egentlig får jeg jo lyst til å si til deg at så lenge han virker så usikker og ambivalent så hadde jeg prøvd å holde meg unna han. Kanskje når han vet at han virkelig står i fare for å miste deg så vil det gå opp for han hva han egentlig føler. Det resultatet må du tror jeg bare akseptere. Med andre ord du må tørre å miste han for å eventuelt å få han tilbake. Dette er min første tanke. Jeg forstår hvor vanvittig frustrende og sjokkerende det må være å få dette på denne måten uten en skikkelig forvarsel uten mulighet til å jobbe med eventuelle problemer i forholdet.

Jeg sender over en trøsteklem!

[Liliaceae]

*puh* dette var et langt og tungt innlegg!!!

Vel, det virker som han er ganske usikker på seg selv. Kanskje skjer det for mye for han på andre fronter (jobb, skilsmisse innen familien evt. annet..? ) at han trenger tid og energi på å sortere ut disse tingene først..

Jeg ville prøvd å ha is i magen og ikke gi etter for hans tilnærmelser, selv om du så gjerne vil. Hvis han er usikker, vil det være mye mer troverdig av deg å prøve å ha et vennskap med han. Selvsagt greit at han vet at du vil ha han tilbake, men ikke vis det når han gjør fysiske tilnærmelser. Hvis du holder igjen tror jeg det er større sjanse for at han vil ha deg tilbake.

Ikke vis at du tar han "uansett", og at det er greit for deg å ha et flyktig forhold. For det virker ikke som du synes det er greit.

Ikke la han forvirre deg med sin usikkerhet. Gi klar beskjed om at du forstår at han trenger tid, men at han i denne tiden får la deg være i fred og ikke gjøre deg forvirret.Sett deg i respekt og ikke bare ta imot "det du kan få"...

[ansy]

Lag avsnitt, så går det an for oss å lese det for igjen å gi det råd.

Hei

Beklager, det var avsnitt da jeg skrev det, men det forsvant når det ble sendt inn av en eller annen grunn...at det er langt og tungt...ja, men jeg trengte å få ut alt jeg kunne huske av de siste ukene...

[ansy]

Avsnitt - avsnitt - avsnitt.

Og prøv å kort ned innlegget littegranne, så kanskje noen svarer deg. Jeg ramlet av lasset ganske fort for det ble alt for tett og alt for langt.

Hei

Beklager, det var avsnitt da jeg skrev det, men det forsvant når det ble sendt inn av en eller annen grunn...at det er langt og tungt...ja, men jeg trengte å få ut alt jeg kunne huske av de siste ukene...

[ansy]

Kjære Knust Hjerte

Jeg vet ikke helt om jeg egentlig har noen gode råd. Egentlig får jeg jo lyst til å si til deg at så lenge han virker så usikker og ambivalent så hadde jeg prøvd å holde meg unna han. Kanskje når han vet at han virkelig står i fare for å miste deg så vil det gå opp for han hva han egentlig føler. Det resultatet må du tror jeg bare akseptere. Med andre ord du må tørre å miste han for å eventuelt å få han tilbake. Dette er min første tanke. Jeg forstår hvor vanvittig frustrende og sjokkerende det må være å få dette på denne måten uten en skikkelig forvarsel uten mulighet til å jobbe med eventuelle problemer i forholdet.

Jeg sender over en trøsteklem!

Ja, jeg må kanskje tørre å miste han...men faktum er at jeg er jo livredd for akkurat det. For hver dag som går uten at han gir lyd fra seg blir jeg mer og mer redd, og får bare mer og mer lyst til å ta kontakt....men jeg vet jo jeg egentlig ikke har noe valg.

Har aldri vært bort i en kjæreste som kar kuttet kontakten på denne måten når det blir slutt, er det normalt? Han sier han må fordi det er for vondt å snakke med meg ofte.

[ansy]

*puh* dette var et langt og tungt innlegg!!!

Vel, det virker som han er ganske usikker på seg selv. Kanskje skjer det for mye for han på andre fronter (jobb, skilsmisse innen familien evt. annet..? ) at han trenger tid og energi på å sortere ut disse tingene først..

Jeg ville prøvd å ha is i magen og ikke gi etter for hans tilnærmelser, selv om du så gjerne vil. Hvis han er usikker, vil det være mye mer troverdig av deg å prøve å ha et vennskap med han. Selvsagt greit at han vet at du vil ha han tilbake, men ikke vis det når han gjør fysiske tilnærmelser. Hvis du holder igjen tror jeg det er større sjanse for at han vil ha deg tilbake.

Ikke vis at du tar han "uansett", og at det er greit for deg å ha et flyktig forhold. For det virker ikke som du synes det er greit.

Ikke la han forvirre deg med sin usikkerhet. Gi klar beskjed om at du forstår at han trenger tid, men at han i denne tiden får la deg være i fred og ikke gjøre deg forvirret.Sett deg i respekt og ikke bare ta imot "det du kan få"...

Jeg vet du har så rett, at jeg heller burde avvist han når han gjør sine tilnærmelser....men jeg føler jeg lever på smuler...

Det jeg synes er skummelt med å ha is i magen er at jeg tror han er så innstilt på at han er nødt til å komme over meg og forholdet vårt. At selv om han er usikker og lei seg er det dette han er innstilt på å gjøre (han er av den typen at når han bestemmer seg for noe gjennomfører han det)...det er derfor det er så fælt at jeg ikke kan gjøre noe.

Beklager langt og tungt innlegg...jeg bare trengte å få ut alt jeg kunne huske fra de siste ukene, for jeg synes han har oppført seg så utrolig forvirrende og trengte å få fram at det ikke er jeg som bare har ønsketenkninger om ting...

takk for svar

[Lillemus]

Hei

Beklager, det var avsnitt da jeg skrev det, men det forsvant når det ble sendt inn av en eller annen grunn...at det er langt og tungt...ja, men jeg trengte å få ut alt jeg kunne huske av de siste ukene...

Dol trenger to blanke linjer for å gi avsnitt i sendte innlegg, men nå vet du det. )

Nei, jeg vet ikke helt hva du skal gjøre - sannsynligvis er dette noe han har tenkt på og kommet frem til mens du var borte og så var det vanskelig å si det med det samme. Du kom hjem og var gledesstrålende over å se ham igjen og han håpet kanskje at han skulle få følelsene tilbake når du kom hjem igjen. Han ville nok heller ikke såre deg, men klarte til slutt ikke å gå på akkord med sine egne følelser og så kom alt for en dag.

Det beste du kan gjøre er å gi ham tid til å finne ut av følelsene sine, om du henger over ham og maser og spør er jeg stygt redd du slett ikke gjør saken bedre.

[løvinne71]

Min kjæreste gjennom de siste tre årene slo opp for to uker siden, og jeg sitter her og kan ikke tro det som har skjedd da jeg trodde det skulle bli oss to for evig og alltid.

Vi har nettopp hatt en lang periode fra hverandre der jeg var den som reiste. Dette var noe jeg måtte gjøre på grunn av skole og jeg hadde ikke lyst til å dra, selv om jeg håpet det skulle bli spennende. Ting gikk ikke slik jeg håpet, veldig mye gikk galt og jeg har vært svært ensom og litt deprimert gjennom hele oppholdet, som varte i seks måneder. Han var en fantastisk støtte for meg både før jeg dro (oppmuntring) og gjennom hele oppholdet og jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart det uten han. Da jeg kom hjem stoppet heller ikke problemene, og jeg var så bekymret at jeg var fysisk syk. Han var fortsatt der for meg, sa at dette skulle vi ordne sammen, at mine problemer også var hans og at vi var sammen om dette. Dette har bare gjort meg mer sikker på at det var oss to, at forholdet vårt var sterkt og stabilt, at vi kunne være der for hverandre når ting er vanskelig.

Plutselig, bare tre uker at jeg kom tilbake finner han ut at vi må gjøre det slutt. Jeg hadde fått bekymringene litt på avstand innen denne tiden og dette kom like etter en diskusjon om prevensjon, barn og framtid. Selv om vi har vært sammen i tre har vi ennå ikke bodd sammen. Jeg har alltid vært mer klar for det enn han og vet han har følt seg presset av dette selv om jeg ikke bevisst har presset han, men sagt at jeg tror det blir fint den dagen vi flytter sammen. Like etter jeg kom hjem sa han også at han begynte å ha lyst til å flytte sammen med meg. Denne kommentaren kom helt uoppfordret, og jeg var i lykkerus!

Så et par uker etterpå er alt snudd på hodet og etter en lang diskusjon sier han at han vil gjøre det slutt fordi vi ønsker ulike ting for fremtiden (noe som egentlig ikke er sant, vi ønsker det samme det er bare det at jeg kan sette det inn i tidsrammer og han kan ikke/vil ikke det… men jeg er villig til å vente på han). Jeg blir fullstendig sjokkert, spør om han bare har bestemt det uten videre, om han er sikker, om vi ikke kan prøve. Han sier etter hvert at han ikke er sikker og at han vil prøve.

Så går det ei uke og han gjør det slutt. Han sier han ikke orker mer, orker ikke lyve for seg selv og meg lenger. Han sier han elsker meg, at jeg har alle kvalitetene han ønsker i en partner, at jeg er en fantastisk person, men at han ikke har noe håp for oss lenger. Tror ikke det kommer til å fungere. Jeg er fullstendig matt, sjokkert og knust. Jeg prøver å spørre hvorfor han ikke tror det kommer til å fungere og han svarer bare: fordi han har følt det sånn før. Hva slags svar er det?

Plutselig sier han at han også tenkte at ting ikke fungerte før jeg dro til utlandet. Jeg kan ikke tro det, da jeg husker den siste tiden før jeg dro som spesielt fin. Han sier han tenkte det var greit at jeg dro fordi han da skulle finne ut av sine følelser for meg. Det gikk forsåvidt greit mens jeg var borte, men at etter at jeg kom tilbake føler han at noe er feil igjen og at han orker ikke dette lenger. Jeg skjønner ingen ting. Jeg vet vi har hatt våre diskusjoner etter at jeg kom tilbake, men jeg anser dette som fileting, uviktige ting som mennesker i forhold ofte kan bli irriterte på hverandre for, så jeg trodde alt var bra.

Det som sårer meg sinnsykt mye er at han på et eller annet tidspunkt bestemte seg for at jeg ikke var en del av forholdet mer, at jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt. Jeg synes ikke et tre år langt forhold er noe man kaster bort på denne måten, og at det bør være mulig å jobbe med ting. Jeg føler han tok fra meg/oss denne muligheten siden han ikke en gang sa noe om at det var et problem før han plutselig gjorde det slutt. Jeg har store problemer med å akseptere dette. Han sier han innser at dette var en feil v han, men at nå er det for seint!!! Og det sjokkerer meg stort fordi vi alltid har kunnet snakke om vanskelige ting i forholdet, og nå er det plutselig en stor ting han har holdt skjult, faktisk siden januar…jeg føler nesten jeg har levd på en stor løgn det siste halvåret.

Før jeg dro snakket vi om hvordan det ville gå med oss, og jeg ga uttrykk for at jeg var veldig redd at noe skulle forandres mellom oss mens jeg var borte og at ting skulle gå galt når jeg kom tilbake. Jeg synes jeg ga ham en stor mulighet til å lufte sin usikkerhet her, men i stedet holdt han rundt meg kysset meg og sa at alt ville gå bra. Nå sier han at han ikke klarte si annet på det tidspunktet, for jeg var jo så nervøs for å reise, og han var jo ennå ikke sikker på dette tidspunktet. Da han gjorde det slutt sa han at han ikke ville at vi skulle ha kontakt på ei stund, noe som jeg ville kjempe hardt for å holde. Likevel ringte han meg neste kveld og sa at han var usikker på om det var riktig å slå opp, at han savnet meg og elsket meg, noe som selvsagt ga meg håp. Så gikk det et par dager igjen før jeg møtte han (på grunn av felles fritidsaktivitet)…han sa han fortsatt ikke visste mer, at han syntes det var vondt og vanskelig og så kysset han meg. Det samme skjedde noen dager etter dette igjen og da jeg spurte hvorfor han kysser meg sier han; fordi du er vakker…

Dagen etter det siste kysset krevde jeg å møte han. Jeg mente vi kunne bare møtes uten å snakke om ting så lenge han ikke visste mer, men når vi treffes sier han at han har på følelsen at jeg går og venter på noe som ikke kommer til og skje…at han fortsatt ikke er sikker på at det er riktig avgjørelse at det er slutt, men han tror at den er mer riktig enn gal.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne fortsette livet uten han og han ender til slutt med å si noe som om at: hvis jeg virkelig vil kan vi være sammen fordi han elsker meg og fordi han synes synd på meg, men at jeg må vite at han ikke har noe håp for oss lenger… Noen dager senere kommer han med kommentaren at han ikke er forelsket i meg lenger. Dette mener han å ha funnet ut uka etter at han gjorde det slutt. Jeg prøver å forklare han at den forelska-følelsen ikke er noe som alltid vil være der. Selv har jeg ikke følt den siden i fjor-sommer (som var også da han følte den sist gang), men at den har kommet tilbake nå da jeg kom tilbake. Og jeg mener at denne følelsen er noe som kommer og går etter at ny-forelskafølelsen har lagt seg. Jeg skjønner at vi var på to ulike steder som gjør det vanskeligere der jeg er litt forelska igjen og han er bare usikker…men likevel.

Jeg føler at hele livet mitt har rast sammen fordi jeg har gått et halvt år og gleda meg til å være sammen med han igjen og vi har allerede lagt så mange planer sammen bare på den tida etter jeg kom hjem. Når jeg spør om hvorfor han gjorde det, sier han bare at han gjorde det fordi han hadde lyst til å ha lyst til å gjøre disse tingene, på samme måte som han hadde lyst til å ha lyst til å flytte sammen.

I helga var vi på konsert sammen, som var en av de tingene vi hadde planlagt sammen og sammen med andre venner. Jeg sier til han at jeg synes det er vanskelig å skulle være der uten å være fysisk og han svarer at vi må bare prøve å komme oss gjennom kvelden uten å være det…men et stykke ut i konserten begynner han å ta meg på armen, stryke meg på ryggen og så videre og etter hvert vil han også holde handa mi…

Jeg begriper ikke hva jeg skal gjøre. Jeg synes både øynene hans og kroppsspråket hans sier at han vil være sammen med meg, men så sier han at han ikke kan. Jeg blir så forvirret og alt jeg ønsker er å være sammen med han fordi jeg vet vi er en bra match (Jeg har sammenligningsgrunnlag da jeg tidligere hadde samboer i 4 år, han har ikke like mye å sammenligne med).

Hvordan skal jeg få han tilbake.

Er redd det er jeg som har ødelagt siden jeg har vært så trist det siste halvåret, at jeg har brukt han opp og så elsket han for mye. Har prøvd å forklare han at jeg ikke har vært meg selv mens jeg var borte og spesielt etter jeg kom hjem…jeg er vanligvis ikke så tung til sinns, men opplevelsen jeg hadde har vært psykisk tung.

Han sier det ikke har noe med humøret mitt å gjøre…men likevel er jeg redd… Jeg prøver å gi han avstand i håp om at skal skifte mening, men samtidig skjærer det i hjertet og ikke høre fra han i dagesvis, jeg er redd at jo lengre tid han har fra meg, desto sikrere blir han på at det er riktig avgjørelse. Samtidig som jeg er så vant til å ha han der at jeg savner han uten stans. Til og med vennene han sier han savner meg og elsker meg, og enkelte ganger når vi har snakket på telefonen bare gråter han. Jeg vet han har press på jobb samtidig som han har ei lei familiehistorie med skilsmisse og mye tull, men han hevder dette ikke har noe med saken å gjøre.

Jeg er redd den vanskelige følelsen han går og kjenner på har med en skyldfølelse han har båret på fordi han hele tiden har visst at jeg har vært mer klar for neste skritt enn han selv…og han sier han forventer det samme av seg selv, men han har bare ikke lyst…

Beklager langt og rotete brev, men jeg er så fortvilet. Håper du har noen gode råd for hvordan jeg kan få han tilbake (eventuelt komme over dette), føler det er vanskelig og ikke håpe så lenge han sender så blandede signal, eller er dette normal oppførsel for en som virkelig vil at det skal være slutt?

Dette går på helsa løs, jeg er nummen og hjertet mitt raser av sted uten stans. I kveld var jeg nær ved å bli påkjørt av en bil og jeg tok meg selv i å tenke at det kanskje hadde vært like greit om den hadde truffet meg. Føles ikke bra å leve nå, men samtidig har jeg jo fortsatt håp for oss.

Vær så snill å kom med noen gode råd.

Hei!

Denne gutten er nok definitivt veldig glad i deg!

Men det kan virke som han ikke er glad i deg på "den rette måten" som gjør at han

vil tilbringe fremtiden med deg.

Han sier jo at ting føles "feil", Men hva som er grunnen til dette, vet han kanskje ikke selv engang. Og det er ikke alltid at følelser kan la seg forklare på en logisk og rasjonell måte.

Jeg forstår godt at dette er frustrerende for deg. Du kan jo bare relatere deg til det han sier og gjør, og for deg stemmer ikke dette overens med hva han sier om sine følelser.

Utifra det du har skrevet, så synes jeg han virker som er real gutt, som sikkert er oppriktig glad i deg.

Han har virkelig villet få forholdet til å fungere, både for sin egen, og for din skyld. Og han har sikkert jobbet med sine egne følelser, og prøvd å fokusere på at dere skal være et par.

Men til tross for dette, er det allikevel noe som ikke stemmer for ham. Han har prøvd å forklare deg hvorfor - antagelig uten at han vet det sikkert selv, og han vil antagelig ikke kunne gi deg et svar som er godt nok for deg til å akseptere.

At han gir det litt miksede signaler for tiden, kommer nok av at han er i en fase hvor han prøver å finne ut hva han vil, og hva som er den riktige avgjørelse. Siden han fremdeles er veldig glad i deg, og du gir tydelig uttrykk for at du vil ha ham, så blir jo løsrivelsesprossessen enda vanskeligere for dere begge.

Selvom det er hardt, så tror jeg ikke du kan gjøre så mye annet enn å gi ham tid og rom til å finne ut av dette selv.

Ønsker deg lykke til!

[ansy]

Dol trenger to blanke linjer for å gi avsnitt i sendte innlegg, men nå vet du det. )

Nei, jeg vet ikke helt hva du skal gjøre - sannsynligvis er dette noe han har tenkt på og kommet frem til mens du var borte og så var det vanskelig å si det med det samme. Du kom hjem og var gledesstrålende over å se ham igjen og han håpet kanskje at han skulle få følelsene tilbake når du kom hjem igjen. Han ville nok heller ikke såre deg, men klarte til slutt ikke å gå på akkord med sine egne følelser og så kom alt for en dag.

Det beste du kan gjøre er å gi ham tid til å finne ut av følelsene sine, om du henger over ham og maser og spør er jeg stygt redd du slett ikke gjør saken bedre.

Jeg har spurt han hvorfor han ikke har sagt noe om at han var usikker før, men da sier han at han ikke ville si noe i frykt av å såre meg, for han var jo aldri så usikker at han ønsket å slå opp da. Han hadde vært innom tanken, men det var alt. Han sier dessuten at ting var greit da jeg var borte og at han da følte for å prøve et skritt videre. Derfor føler jeg at hele denne avgjørelsen er tatt på basis av to uker som vi hadde sammen. Det er dette som er så frustrerende fordi ting alltid går opp og ned i et forhold, og jeg var ikke så naiv at jeg trodde alt skulle bli perfekt med en gang jeg kom tilbake. Jeg regnet med at han hadde blitt mer vant til bare å være seg selv, samtidig som også jeg var vant til å gjøre ting bare ut fra meg selv.

Det hører med til historien at vi traff hverandre to ganger i løpet av den tiden vi jeg borte og at han syntes det var bra begge gangene...

Takk for svar til en forvirret jente...

[ansy]

Hei!

Denne gutten er nok definitivt veldig glad i deg!

Men det kan virke som han ikke er glad i deg på "den rette måten" som gjør at han

vil tilbringe fremtiden med deg.

Han sier jo at ting føles "feil", Men hva som er grunnen til dette, vet han kanskje ikke selv engang. Og det er ikke alltid at følelser kan la seg forklare på en logisk og rasjonell måte.

Jeg forstår godt at dette er frustrerende for deg. Du kan jo bare relatere deg til det han sier og gjør, og for deg stemmer ikke dette overens med hva han sier om sine følelser.

Utifra det du har skrevet, så synes jeg han virker som er real gutt, som sikkert er oppriktig glad i deg.

Han har virkelig villet få forholdet til å fungere, både for sin egen, og for din skyld. Og han har sikkert jobbet med sine egne følelser, og prøvd å fokusere på at dere skal være et par.

Men til tross for dette, er det allikevel noe som ikke stemmer for ham. Han har prøvd å forklare deg hvorfor - antagelig uten at han vet det sikkert selv, og han vil antagelig ikke kunne gi deg et svar som er godt nok for deg til å akseptere.

At han gir det litt miksede signaler for tiden, kommer nok av at han er i en fase hvor han prøver å finne ut hva han vil, og hva som er den riktige avgjørelse. Siden han fremdeles er veldig glad i deg, og du gir tydelig uttrykk for at du vil ha ham, så blir jo løsrivelsesprossessen enda vanskeligere for dere begge.

Selvom det er hardt, så tror jeg ikke du kan gjøre så mye annet enn å gi ham tid og rom til å finne ut av dette selv.

Ønsker deg lykke til!

Hei

Tusen takk for langt og godt svar, det er så godt å høre hva andre tenker!

Det jeg synes er vanskelig er det at både han selv og vennene hans sier at han elsker meg. For det er forskjell på det å være gla i noen og det å faktisk elske noen...

Dette var noe av det første jeg spurte om fordi jeg har selv opplevd at jeg gikk fra det å elske min eks-kjæreste til det å være glad i han (som en venn). Denne følelsen kunne jeg ha relatert meg til på en måte, eller til og med at han ikke elsker meg lenger (selv om det også hadde vært helt jævlig). Men han er veldig klar på at det er kjærestefølelser han har for meg...

Jeg er så redd det er denne skyldfølelsen som har vokst seg stor og forferdelig eller at det er jeg som har skremt han bort med min tristhet den siste tiden...noe som absolutt ikke var knyttet til han...

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Kjærlighetssorg er veldig vondt og preger hele livet en periode. Det høres heller ikke ut som du har vært forberedt på at han kunne gjøre det slutt nå, da kommer overraskelsen i tillegg. Selvfølgelig burde han ha snakket med deg om sin usikkerhet på forholdet, samtidig er det veldig vanskelig å gjøre av mange ulike grunner. Adferden hans virker usikker, inni ham pendler følelsene, han ønsker i et øyeblikk å kysse deg for i neste øyeblikk å påpeke at det er slutt for alltid mellom dere. Prosessen rundt et brudd er ofte "pendelaktig" og i tillegg er man ofte ustabil følelsesmessig, derfor kan ulike signaler gis. Det er veldig smertefullt for deg som håper og ønsker et fortsatt forhold og bruddet blir på en måte satt på vent. Jeg tror det klokeste du kan gjøre er å akseptere at han ikke ønsker et fortsatt forhold med deg. Når du aksepterer bruddet setter du både ham og deg fri. Et videre forhold mellom dere må baseres på en ny forståelse og gjennomgang av dette med barn og ditt humør, en ny opplevelse av at noe er endret, at tilstrekkelig lyst og engaqsjement melder seg hos ham. Mulig at han bedre kan se andre kvaliteter ved deg når du aksepterer bruddet og ikke bare viser ham at du lider. Snakk heller med andre enn ham om hvor vondt det er og orienter deg mot et liv som singel. På veien dit kan det være at dere møtes og opplever noe eller snakker dere frem til noe som endrer hans ønske og får opp hans kjærlighet for deg. Du fortjener en mann som virkelig elsker deg og er trygg på det!