Trøbbel i lek, skolebarn

[Gjest efoll]

Jeg har fått beskjed fra læreren tilmine barn at de begge i perioder sliter med å forstå kodene i lek. De er 6 og 8 år. Jeg kan huske at jeg hadde det samme problemet selv på barneskolen, tror ikke jeg fikk en skikkelig venn før i 4.klasse....

Er dette en arvelig greie? Synes det er rart at begge har slike problemer? Hovedproblemet er at de ikke vet helt hvordan de skal komme inn i leken og at de tøyser/tuller slik at de andre oppfatter det som at de ødelegger leken.

Ellers er de greie unger begge to, normalt "begavede" og aktive på fritiden. Den eldste er litt mye alene på fritiden bortsett fra de organiserte aktivitetene. Men hun virker fin og fornøyd stort sett. Ingen av dem har problemer på skolen som de selv gir utrykk for (det er det læreren som gjør).

Hvordan kan jeg hjelpe dem til bedre å forstå kodene i lek? Jeg er jo ingen lekekamerat! Den yngste har ofte besøk, og det går oftest bra. Men leken varer ikke så lenge før de finner på noe annet, vil gå ut el.l.

[Gjest mor til en 1. klassing]

Jeg fikk litt frysninger. For akkurat det samme har skolen sagt til oss vedrørende vår 6-åring. Han forstår ikke kodene, eller "lek-signalene".

Han har en søster på 5 år som er den rake motsetning, og som alltid finner nye venner over alt. Men både jeg og mannen min slet nok litt i oppveksten, og kjenner oss litt igjen i gutten.

Det som frustrerer meg er at skolen ikke føler noe ansvar for dette. De forteller akkurat det samme som om dine barn - han finner ikke ut hvordan han kommer inn i leken, han vet ikke hvordan man tar kontakt, han ender med å tulle og tøyse for å få oppmerksomhet - og de andre barna oppfatter han som en bråkmaker. Og ikke bare det - lærerne også oppfatter han som en bråkmaker og han er den som får tilsnakk.

Det opprører meg at man ikke i større grad jobber med inkludering på skolen. Det kan da ikke bare være det enkelte barns ansvar å finne ut av ting? Hvis slike ting får vedvare så vil det bli et problem for hele klassen og miljøet etter hvert, og selvsagt for den ene som alltid står utenfor. Jeg syns også til en viss grad at skolen vår i alle fall er for ivrige etter å "beskytte" barnas lek, slik at de ubevisst tillater utestenging.

Jeg føler som deg, jeg kan ikke være den som skal lære barnet de sosiale kodene. Jeg kan ikke kodene. Jeg er ikke barn. Jeg ser jo på mitt barn som en oppegående og trivelig fyr, og ser at han syns det er vanskelig å bli utestengt.

Det vi gjorde var å be om et møte med skolen. Jeg trodde at det skulle komme noe mer positivt ut av det enn det gjorde. Men stort sett satt de og fortalte at de var maktesløse, at det var HAN som ikke skjønte kodene, og at hvis han bare hadde gått på SFO ville sikkert alt blitt mye bedre... (særlig... når det er den uorganiserte leken som ikke fungerer så ville det sikkert hjulpet veldig å utsette han for det enda flere timer om dag...).

Men møtet hjalp litt. Skolen tok tak i noen småting, vi tok tak i noen småting. Men fortsatt kommer han ikke inn i leken, og har ikke venner. Så vi har kontaktet PPT og bedt om hjelp. Jeg ble overrasket over PPT, for de erklærte umiddelbart (på telefon) at dette ER skolens ansvar, og at lærerne MÅ følge med i friminuttene og hjelpe han inn i leken. Være der og rettlede, rett og slett. Nå har vi sendt en såkalt tilmedling til PPT, så får vi se hva som kommer ut av det.

Det er så frustrerende å være foreldre. Greit nok at skolen har flere barn de har ansvar for og ikke bare mitt. Men de har nå vel ansvar for mitt barn OGSÅ?

[kaffepiken]

Det er nok mange foreldre som får høre dette om sine barn i 1.klasse. Jeg fikk også beskjed om at et av mine barn slet med de sosiale kodene i 1.klasse, og at han foretrakk å leke alene.

Jeg syns det blir litt for lettvindt av skolen å bare si dette til dere uten å komme med noen forslag til tiltak. På skolen er det de ansatte som må prøve å hjelpe barna til å komme inn i leken, der får jo ikke dere gjort så mye. På skolen vår var det mye fokus på dette. En periode var det f.eks fast opplegg at alle skulle finne en lekevenn før de gikk ut i storefri. Læreren sørget for at det ble variasjon i lekevennene sånn at alle fikk vært innom alle.

Barn lærer best sosiale koder av å være sammen med andre barn. Dere kan legge til rette for dette hjemme ved å legge opp til mest mulig lek/samvær med barn på samme alder som barna dine. Invitere barn på besøk, reise på tur med familier med barn i samme alder osv..

Det er også lurt å ta ting episodevis og snakke med barnet om hva som er akseptabel atferd, og hva som ikke er det. Mitt barn har trengt dette. Man må bare være litt overtydelig sånn at barnet forstår.

Samtidig må man bare erkjenne at ikke alle barn er like sosialt anlagt som andre. Noen har lett for å få venner og har massevis av dem, andre bruker lengre tid og får i stedet noen få veldig nære venner.

[frosken]

Noe av det som er viktig i denne sammenhengen, er å hjelpe barna til å forstå at de selv kan påvirke hvorvidt de får være med å leke eller ikke. I noen sammenhenger snakker man om at det er viktig at mennesker forstår seg selv som "aktører" og ikke "brikker", og i forbindelse med lek og vennskap så trenger barn å ha en opplevelse av at de er aktører som kan påvirke og ikke brikker som ting bare skjer med.

Når det gjelder din eldste som du sier er litt mye alene på fritiden, så synes jeg det må være viktig å finne ut av hvorvidt hun helst ville ha vært mer sammen med andre barn eller ikke. Vi er forskjellige som mennesker, og har ulikt behov for sosial omgang med andre. Dersom hun har lyst til å være en del alene, så må det også være ok. Men hvis hun har en opplevelse av at andre ikke ønsker å være sammen med henne, så blir det viktig å se på muligheter for å få til endring.

Jeg tror ikke det er direkte arvelig biologisk sett å ha vansker med å forstå sosiale koder, men at det derimot er sterk "sosial arv". Det er vanskelig å veilede unger i noe man selv ikke har vært så veldig god på :-)

[frosken]

Jeg fikk litt frysninger. For akkurat det samme har skolen sagt til oss vedrørende vår 6-åring. Han forstår ikke kodene, eller "lek-signalene".

Han har en søster på 5 år som er den rake motsetning, og som alltid finner nye venner over alt. Men både jeg og mannen min slet nok litt i oppveksten, og kjenner oss litt igjen i gutten.

Det som frustrerer meg er at skolen ikke føler noe ansvar for dette. De forteller akkurat det samme som om dine barn - han finner ikke ut hvordan han kommer inn i leken, han vet ikke hvordan man tar kontakt, han ender med å tulle og tøyse for å få oppmerksomhet - og de andre barna oppfatter han som en bråkmaker. Og ikke bare det - lærerne også oppfatter han som en bråkmaker og han er den som får tilsnakk.

Det opprører meg at man ikke i større grad jobber med inkludering på skolen. Det kan da ikke bare være det enkelte barns ansvar å finne ut av ting? Hvis slike ting får vedvare så vil det bli et problem for hele klassen og miljøet etter hvert, og selvsagt for den ene som alltid står utenfor. Jeg syns også til en viss grad at skolen vår i alle fall er for ivrige etter å "beskytte" barnas lek, slik at de ubevisst tillater utestenging.

Jeg føler som deg, jeg kan ikke være den som skal lære barnet de sosiale kodene. Jeg kan ikke kodene. Jeg er ikke barn. Jeg ser jo på mitt barn som en oppegående og trivelig fyr, og ser at han syns det er vanskelig å bli utestengt.

Det vi gjorde var å be om et møte med skolen. Jeg trodde at det skulle komme noe mer positivt ut av det enn det gjorde. Men stort sett satt de og fortalte at de var maktesløse, at det var HAN som ikke skjønte kodene, og at hvis han bare hadde gått på SFO ville sikkert alt blitt mye bedre... (særlig... når det er den uorganiserte leken som ikke fungerer så ville det sikkert hjulpet veldig å utsette han for det enda flere timer om dag...).

Men møtet hjalp litt. Skolen tok tak i noen småting, vi tok tak i noen småting. Men fortsatt kommer han ikke inn i leken, og har ikke venner. Så vi har kontaktet PPT og bedt om hjelp. Jeg ble overrasket over PPT, for de erklærte umiddelbart (på telefon) at dette ER skolens ansvar, og at lærerne MÅ følge med i friminuttene og hjelpe han inn i leken. Være der og rettlede, rett og slett. Nå har vi sendt en såkalt tilmedling til PPT, så får vi se hva som kommer ut av det.

Det er så frustrerende å være foreldre. Greit nok at skolen har flere barn de har ansvar for og ikke bare mitt. Men de har nå vel ansvar for mitt barn OGSÅ?

Skolen har selvfølgelig ansvar for å jobbe for et godt klassemiljø, og på de fleste skoler vektlegger man også dette sterkt.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor dere velger å ikke bruke sfo. Det er velkjent at de barna som ikke går på sfo i 1.klasse oftere faller utenfor sosialt sett, og som i andre sammenhenger er det ikke så dumt med "mengdetrening". Kanskje gjør dere gutten en bjørnetjeneste ved at dere overbeskytter? Jeg ville brukt sfo noen timer daglig, og heller forsøkt å ha en god dialog med sfo-leder om evt. vansker som oppstår.

[Gjest efoll]

Jeg fikk litt frysninger. For akkurat det samme har skolen sagt til oss vedrørende vår 6-åring. Han forstår ikke kodene, eller "lek-signalene".

Han har en søster på 5 år som er den rake motsetning, og som alltid finner nye venner over alt. Men både jeg og mannen min slet nok litt i oppveksten, og kjenner oss litt igjen i gutten.

Det som frustrerer meg er at skolen ikke føler noe ansvar for dette. De forteller akkurat det samme som om dine barn - han finner ikke ut hvordan han kommer inn i leken, han vet ikke hvordan man tar kontakt, han ender med å tulle og tøyse for å få oppmerksomhet - og de andre barna oppfatter han som en bråkmaker. Og ikke bare det - lærerne også oppfatter han som en bråkmaker og han er den som får tilsnakk.

Det opprører meg at man ikke i større grad jobber med inkludering på skolen. Det kan da ikke bare være det enkelte barns ansvar å finne ut av ting? Hvis slike ting får vedvare så vil det bli et problem for hele klassen og miljøet etter hvert, og selvsagt for den ene som alltid står utenfor. Jeg syns også til en viss grad at skolen vår i alle fall er for ivrige etter å "beskytte" barnas lek, slik at de ubevisst tillater utestenging.

Jeg føler som deg, jeg kan ikke være den som skal lære barnet de sosiale kodene. Jeg kan ikke kodene. Jeg er ikke barn. Jeg ser jo på mitt barn som en oppegående og trivelig fyr, og ser at han syns det er vanskelig å bli utestengt.

Det vi gjorde var å be om et møte med skolen. Jeg trodde at det skulle komme noe mer positivt ut av det enn det gjorde. Men stort sett satt de og fortalte at de var maktesløse, at det var HAN som ikke skjønte kodene, og at hvis han bare hadde gått på SFO ville sikkert alt blitt mye bedre... (særlig... når det er den uorganiserte leken som ikke fungerer så ville det sikkert hjulpet veldig å utsette han for det enda flere timer om dag...).

Men møtet hjalp litt. Skolen tok tak i noen småting, vi tok tak i noen småting. Men fortsatt kommer han ikke inn i leken, og har ikke venner. Så vi har kontaktet PPT og bedt om hjelp. Jeg ble overrasket over PPT, for de erklærte umiddelbart (på telefon) at dette ER skolens ansvar, og at lærerne MÅ følge med i friminuttene og hjelpe han inn i leken. Være der og rettlede, rett og slett. Nå har vi sendt en såkalt tilmedling til PPT, så får vi se hva som kommer ut av det.

Det er så frustrerende å være foreldre. Greit nok at skolen har flere barn de har ansvar for og ikke bare mitt. Men de har nå vel ansvar for mitt barn OGSÅ?

Takk for svaret ditt! Vi må stå på og sette krav til lærere. Jeg ble selv plaget i flere år, og fikk ikke noe hjelp til å finne venner da jeg gikk på skolen. Lærerne den gang var fullstending blinde. Jeg hadde håpet at dette hadde blitt bedre med årene!

Det verste er at læreren på telefon sa til meg at dersom noe hadde skjedd, så var det ikke sikkert hun kunne ringe meg, "for hun måtte gå på møter etter at under visningen var over...."!! Bare det å si dette? Selvsagt kan de ikke ringe til 30 foreldre hver dag, men jeg regner med at det ikke skjer slikt hver dag heller.....

Lykke til

[Gjest efoll]

Noe av det som er viktig i denne sammenhengen, er å hjelpe barna til å forstå at de selv kan påvirke hvorvidt de får være med å leke eller ikke. I noen sammenhenger snakker man om at det er viktig at mennesker forstår seg selv som "aktører" og ikke "brikker", og i forbindelse med lek og vennskap så trenger barn å ha en opplevelse av at de er aktører som kan påvirke og ikke brikker som ting bare skjer med.

Når det gjelder din eldste som du sier er litt mye alene på fritiden, så synes jeg det må være viktig å finne ut av hvorvidt hun helst ville ha vært mer sammen med andre barn eller ikke. Vi er forskjellige som mennesker, og har ulikt behov for sosial omgang med andre. Dersom hun har lyst til å være en del alene, så må det også være ok. Men hvis hun har en opplevelse av at andre ikke ønsker å være sammen med henne, så blir det viktig å se på muligheter for å få til endring.

Jeg tror ikke det er direkte arvelig biologisk sett å ha vansker med å forstå sosiale koder, men at det derimot er sterk "sosial arv". Det er vanskelig å veilede unger i noe man selv ikke har vært så veldig god på :-)

Vet ikke helt om jeg skjønte det der med "brikker" og "aktører".....

Noe av det verste jenta mi vet er venner som vil bestemme alt i leken. Da går hun vekk og vil heller være alene. Hun er flink til å leke alene, og trives godt i eget selskap, men i friminuttene er det ikke greit å være alene hver dag!

[Gjest efoll]

Det er nok mange foreldre som får høre dette om sine barn i 1.klasse. Jeg fikk også beskjed om at et av mine barn slet med de sosiale kodene i 1.klasse, og at han foretrakk å leke alene.

Jeg syns det blir litt for lettvindt av skolen å bare si dette til dere uten å komme med noen forslag til tiltak. På skolen er det de ansatte som må prøve å hjelpe barna til å komme inn i leken, der får jo ikke dere gjort så mye. På skolen vår var det mye fokus på dette. En periode var det f.eks fast opplegg at alle skulle finne en lekevenn før de gikk ut i storefri. Læreren sørget for at det ble variasjon i lekevennene sånn at alle fikk vært innom alle.

Barn lærer best sosiale koder av å være sammen med andre barn. Dere kan legge til rette for dette hjemme ved å legge opp til mest mulig lek/samvær med barn på samme alder som barna dine. Invitere barn på besøk, reise på tur med familier med barn i samme alder osv..

Det er også lurt å ta ting episodevis og snakke med barnet om hva som er akseptabel atferd, og hva som ikke er det. Mitt barn har trengt dette. Man må bare være litt overtydelig sånn at barnet forstår.

Samtidig må man bare erkjenne at ikke alle barn er like sosialt anlagt som andre. Noen har lett for å få venner og har massevis av dem, andre bruker lengre tid og får i stedet noen få veldig nære venner.

Takk for svar.

Nei, alle er ikke like sosiale, og noen får venner lett.

Det som er så rart, er at jenta mi alltid får venner lett når vi feks er på sydentur. da kjenner hun plutselig alle ungene som er der. På en togtur kan hun også få venner. Hun kan bli kompis med en fremmed jente i svømmehallen. Så hun er i grunn ei sosial jente! Det er derfor jeg synes det er merkelig.....

[frosken]

Takk for svar.

Nei, alle er ikke like sosiale, og noen får venner lett.

Det som er så rart, er at jenta mi alltid får venner lett når vi feks er på sydentur. da kjenner hun plutselig alle ungene som er der. På en togtur kan hun også få venner. Hun kan bli kompis med en fremmed jente i svømmehallen. Så hun er i grunn ei sosial jente! Det er derfor jeg synes det er merkelig.....

Jeg tolker det du beskriver her som at andre barn i utgangspunktet tiltrekkes av henne, slik at hun lett kommer i kontakt. Samtidig virker det som om hun ikke helt vet hvordan opprettholde kontakt; kanskje gir hun lite respons i forhold til andre underveis, kanskje følger hun ikke opp deres forslag, kanskje fanger hun ikke opp invitasjoner, kanskje er hun ikke villig til å strekke seg osv. osv. Det finnes mange mulige årsaker til hvorfor hun sliter med å vedlikeholde kontakt, og dette kan jobbes med - tror jeg :-)

[frosken]

Vet ikke helt om jeg skjønte det der med "brikker" og "aktører".....

Noe av det verste jenta mi vet er venner som vil bestemme alt i leken. Da går hun vekk og vil heller være alene. Hun er flink til å leke alene, og trives godt i eget selskap, men i friminuttene er det ikke greit å være alene hver dag!

Det med aktør og brikke har med ulike grunnleggende selvforståelser å gjøre. Vanskelig å beskrive det kort, men det er en ganske omfattende teoriretning innen pedagogikk og psykologi som er opptatt av dette.

Poenget er at barn trenger å ha en opplevelse av at de selv kan gjøre noe som gjør at de får lekekamerater. Dette innebærer en form for sosial trygghet som vil gi positive effekter i mange sammenhenger.

Det høres ut som om datteren din kan trenge å jobbe med hvordan forholde seg til at andre unger forsøker å få viljen sin hele tiden. En del unger er gode på å forhandle i slike situasjoner. Det å velge å trekke seg bort for ofte er en dårlig strategi på litt lengre sikt.

[Gjest mor til en 1. klassing]

Skolen har selvfølgelig ansvar for å jobbe for et godt klassemiljø, og på de fleste skoler vektlegger man også dette sterkt.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor dere velger å ikke bruke sfo. Det er velkjent at de barna som ikke går på sfo i 1.klasse oftere faller utenfor sosialt sett, og som i andre sammenhenger er det ikke så dumt med "mengdetrening". Kanskje gjør dere gutten en bjørnetjeneste ved at dere overbeskytter? Jeg ville brukt sfo noen timer daglig, og heller forsøkt å ha en god dialog med sfo-leder om evt. vansker som oppstår.

Vi velger å ikke bruke SFO fordi SFO (om mulig) har enda dårligere bemanning enn skolen. Det skolen ikke greier å ta tak i, har vi ingen forventning om at SFO skal greie å ta tak i. Personalet på SFO er jo da heller ikke pedagoger.

Vi ønsker (selvsagt) ikke å utsette gutten vår for flere timer med ubehag enn høyst nødvendig. Han sliter med å komme inn i miljøet, og ingen hjelper han. Jeg tror det er godt for han å kunne dra hjem etter endt skoledag, og slippe å tilbringe enda flere timer med å gå for seg selv og føle seg liten.

[Gjest mor til en 1. klassing]

Takk for svaret ditt! Vi må stå på og sette krav til lærere. Jeg ble selv plaget i flere år, og fikk ikke noe hjelp til å finne venner da jeg gikk på skolen. Lærerne den gang var fullstending blinde. Jeg hadde håpet at dette hadde blitt bedre med årene!

Det verste er at læreren på telefon sa til meg at dersom noe hadde skjedd, så var det ikke sikkert hun kunne ringe meg, "for hun måtte gå på møter etter at under visningen var over...."!! Bare det å si dette? Selvsagt kan de ikke ringe til 30 foreldre hver dag, men jeg regner med at det ikke skjer slikt hver dag heller.....

Lykke til

Ja, det er ille at de til og med får seg til å SI sånt. Til oss sa de at de kunne bytte om på plasseringen i klasserommet - men bare EN gang, og hjalp ikke det, og ble det ikke bra på 2 uker, så "får han bare sitte der".

Det føles ikke som et godt utgangspunkt for samarbeid. Vi trodde jo at skolen ønsket hjem-skole-samarbeid, og at de ønsket å jobbe for at alle skulle være inkludert. Men nei. Hvis ikke ting ordner seg mirakuløst selv, så mente skolen at vi må ha inn assistent. (Derfor kontaktet vi også PPT, vi kommer ingen vei med skolen, og ser ingen grunn til å krangle med dem heller.)

[Gjest mor til en 1. klassing]

Takk for svar.

Nei, alle er ikke like sosiale, og noen får venner lett.

Det som er så rart, er at jenta mi alltid får venner lett når vi feks er på sydentur. da kjenner hun plutselig alle ungene som er der. På en togtur kan hun også få venner. Hun kan bli kompis med en fremmed jente i svømmehallen. Så hun er i grunn ei sosial jente! Det er derfor jeg synes det er merkelig.....

Igjen akkurat som med vår gutt. Men vi ser at han fungerer best i en-til-en relasjoner, og at store grupper virker litt skremmende på han. Så stilt over for ett eller to andre barn får han raskt nye venner, men grupper - da sliter han litt.

[Gjest mor til en 1. klassing]

Det med aktør og brikke har med ulike grunnleggende selvforståelser å gjøre. Vanskelig å beskrive det kort, men det er en ganske omfattende teoriretning innen pedagogikk og psykologi som er opptatt av dette.

Poenget er at barn trenger å ha en opplevelse av at de selv kan gjøre noe som gjør at de får lekekamerater. Dette innebærer en form for sosial trygghet som vil gi positive effekter i mange sammenhenger.

Det høres ut som om datteren din kan trenge å jobbe med hvordan forholde seg til at andre unger forsøker å få viljen sin hele tiden. En del unger er gode på å forhandle i slike situasjoner. Det å velge å trekke seg bort for ofte er en dårlig strategi på litt lengre sikt.

Det efoll skriver er så likt det vi opplever, så jeg blander meg litt. Vi har også et barn som er ekstremt konfliktsky. Brygger det opp til krangel, så trekker han seg unna. Hvis andre vil bestemme og sjefe, så er han med en stund, og når han blir lei går han. Han kan gjerne komme med egne forslag og har ideer til lek han også, men hvis ikke andre vil være med så trekker han seg unna.

I bunn og grunn syns jeg det er en god egenskap å vike og ikke bare stå på sitt. Jeg syns det er en god egenskap å unngå konflikt.

Og det store spørsmålet blir: bør ikke også de andre barna lære å akseptere at alle er forskjellige? Skal de ha adgang til å ekskludere bare fordi en annen ikke "kan" kodene, eller velger å trekke seg ut av konflikter?

Jeg reagerer negativt når det fremstilles som om det er så enkelt å endre personlighet, mens man ikke jobber med atferd. Å si til efolls barn (eller mitt barn) at det er DU som må "skjerpe" deg - men akseptere at andre barn ekskluderer - det syns jeg er galt. For efolls barn (og mitt) handler det om en personlighet. Et reaksjonsmønster. Og det ligger dypt i dem. De kan ikke bare endre sine følelser sånn uten videre. Men andre barn KAN endre ekskluderingsatferd. De kan få klar beskjed om at man skal inkludere, ta med den som går for seg selv, osv. Det går på atferd og er lettere å endre.

For mitt barn (og sikkert efolls også) så fører det at de blir gående alene til en usikkerhet. En redsel for å bli avvist, en følelse av ensomhet, og av å være utenfor. For hver gang de ikke får være med i leken så forsterkes følelsen, og for hver gang blir det litt vanskeligere å spørre igjen.

Og da koker det ned til noe elementært. Hvem skal hjelpe barna? Når de er på skolen? Er det vi foreldre? Eller skal vi lage klistremerkeskjemaer for de dagene ungene har greid å leke med noen? Eller be barnet skjerpe seg? Eller kan det tenkes at dette ER noe skolen MÅ ta tak i, om de vegrer seg aldri så mye?

[kaffepiken]

Det efoll skriver er så likt det vi opplever, så jeg blander meg litt. Vi har også et barn som er ekstremt konfliktsky. Brygger det opp til krangel, så trekker han seg unna. Hvis andre vil bestemme og sjefe, så er han med en stund, og når han blir lei går han. Han kan gjerne komme med egne forslag og har ideer til lek han også, men hvis ikke andre vil være med så trekker han seg unna.

I bunn og grunn syns jeg det er en god egenskap å vike og ikke bare stå på sitt. Jeg syns det er en god egenskap å unngå konflikt.

Og det store spørsmålet blir: bør ikke også de andre barna lære å akseptere at alle er forskjellige? Skal de ha adgang til å ekskludere bare fordi en annen ikke "kan" kodene, eller velger å trekke seg ut av konflikter?

Jeg reagerer negativt når det fremstilles som om det er så enkelt å endre personlighet, mens man ikke jobber med atferd. Å si til efolls barn (eller mitt barn) at det er DU som må "skjerpe" deg - men akseptere at andre barn ekskluderer - det syns jeg er galt. For efolls barn (og mitt) handler det om en personlighet. Et reaksjonsmønster. Og det ligger dypt i dem. De kan ikke bare endre sine følelser sånn uten videre. Men andre barn KAN endre ekskluderingsatferd. De kan få klar beskjed om at man skal inkludere, ta med den som går for seg selv, osv. Det går på atferd og er lettere å endre.

For mitt barn (og sikkert efolls også) så fører det at de blir gående alene til en usikkerhet. En redsel for å bli avvist, en følelse av ensomhet, og av å være utenfor. For hver gang de ikke får være med i leken så forsterkes følelsen, og for hver gang blir det litt vanskeligere å spørre igjen.

Og da koker det ned til noe elementært. Hvem skal hjelpe barna? Når de er på skolen? Er det vi foreldre? Eller skal vi lage klistremerkeskjemaer for de dagene ungene har greid å leke med noen? Eller be barnet skjerpe seg? Eller kan det tenkes at dette ER noe skolen MÅ ta tak i, om de vegrer seg aldri så mye?

På skolen vår har de jobbet aktivt med at ingen skal ekskluderes, dette er veldig positivt og noe jeg syns alle småskoler burde gå aktivt inn for.

Samtidig har vi prøvd å gjøre litt for at barnet vårt skal lære hvordan han best kan samhandle med andre i leken. Det er ikke snakk om at han skal endre personlighet, men at han kan lære å forstå hvordan hans handlinger og ord påvirker andre. Jeg ser på dette som å hjelpe barnet til å (videre)utvikle empati og sosiale antenner.

Det er lettere å hjelpe ett barn, enn å forsøke å forandre på hele resten av verden.

[frosken]

Det efoll skriver er så likt det vi opplever, så jeg blander meg litt. Vi har også et barn som er ekstremt konfliktsky. Brygger det opp til krangel, så trekker han seg unna. Hvis andre vil bestemme og sjefe, så er han med en stund, og når han blir lei går han. Han kan gjerne komme med egne forslag og har ideer til lek han også, men hvis ikke andre vil være med så trekker han seg unna.

I bunn og grunn syns jeg det er en god egenskap å vike og ikke bare stå på sitt. Jeg syns det er en god egenskap å unngå konflikt.

Og det store spørsmålet blir: bør ikke også de andre barna lære å akseptere at alle er forskjellige? Skal de ha adgang til å ekskludere bare fordi en annen ikke "kan" kodene, eller velger å trekke seg ut av konflikter?

Jeg reagerer negativt når det fremstilles som om det er så enkelt å endre personlighet, mens man ikke jobber med atferd. Å si til efolls barn (eller mitt barn) at det er DU som må "skjerpe" deg - men akseptere at andre barn ekskluderer - det syns jeg er galt. For efolls barn (og mitt) handler det om en personlighet. Et reaksjonsmønster. Og det ligger dypt i dem. De kan ikke bare endre sine følelser sånn uten videre. Men andre barn KAN endre ekskluderingsatferd. De kan få klar beskjed om at man skal inkludere, ta med den som går for seg selv, osv. Det går på atferd og er lettere å endre.

For mitt barn (og sikkert efolls også) så fører det at de blir gående alene til en usikkerhet. En redsel for å bli avvist, en følelse av ensomhet, og av å være utenfor. For hver gang de ikke får være med i leken så forsterkes følelsen, og for hver gang blir det litt vanskeligere å spørre igjen.

Og da koker det ned til noe elementært. Hvem skal hjelpe barna? Når de er på skolen? Er det vi foreldre? Eller skal vi lage klistremerkeskjemaer for de dagene ungene har greid å leke med noen? Eller be barnet skjerpe seg? Eller kan det tenkes at dette ER noe skolen MÅ ta tak i, om de vegrer seg aldri så mye?

Skolen kan sørge for at barn ikke utsettes for aktiv ekskludering eller mobbing. De kan derimot ikke sørge for at genuine vennskap oppstår, dessverre. De kan jobbe med at klassemiljøet er best mulig, men barn vil uansett velge sine venner i det lange løp.

Jeg har ikke sagt at barnet skal bli bedt om "å skjerpe seg". Det handler om noe som er mye mer komplekst og langsiktig enn det. Men i det lange løp vil barn med dårlig sosial kompetanse få det ugreit, slik at det å jobbe med hvordan oppnå vennskap er etter min oppfatning en viktig del av oppdragelsen - både i hjem og på skolen. Personligheten er ikke ferdig dannet når man er 6 år - og forskning har f.eks. vist at tiltak med fokus på selvforståelse og prososial atferd kan gi gode resultater.

Jeg er ikke enig med deg i at det å til stadighet velge å trekke seg unna konflikter nødvendigvis er en god strategi for et barn. Evnen til å kunne løse konflikter på andre måter, vil i det lange løp gi bedre forutsetninger for kontakt og samhandling.

Jeg tror kanskje at dere har valgt feil når dere ikke har villet prøve sfo. Det er ikke mengden pedagogisk utdannelse som avgjør hvor gode folk er på å veilede barn i forhold til slike ting. Ofte vil f.eks. unge gutter være kjempegode rollemodeller for små gutter som ikke helt finner ut av sosial samhandling. Sønnen din må være blant andre barn for at han skal få muligheten til å oppleve gleden ved vennskap, og for at han skal finne ut av hva som gjør dette mulig. Sfo vil ofte være en av de beste arenaene for dette, da det tross alt er voksne til stede som stopper de vanskeligste episodene - og noen ganger finner man også sfo-ansatte som er naturtalenter på dette området.