Steforeldre og stebarn

[Glimtipper]

Jeg blir samboer om noen måneder og har en sønn på (da) 2,5 år fra et tidligere forhold. Slik det ser ut nå kommer min framtidige samboer og barnet mitt svært godt overens. Kjæresten er involvert og kjærlig, leker, kler på, setter grenser og er forberedt på å ta en aktiv rolle i oppdragelsen av gutten.

Slik jeg forstår det vil dette være riktig på grunn av hans unge alder, men jeg er jo redd for at det skal bli problemer. Blant annet vet jeg at kjæresten mener jeg er for ettergivende og litt inkonsekvent. Han er nok også litt "krassere" enn meg. Jeg berefter selvfølgelig hva han sier til barnet, for eksempel nei til ting på butikken og advarsler om farer, men vi ser begge at disse forskjellene muligens kan bli et konfliktområde i framtiden. Har noen vært i en slik situasjon før og har noen tips? Hva er dere enige/uenige om? Hvordan gikk dere fram for å skape en god familie?

Sønnen min er veldig sjalu og avbryter oss om vi klemmer, kysser eller sitter sammen på sofaen. Til nå har vi taklet det ved at han alltid er velkommen til å kose med oss og at jeg kysser/klemmer litt på han også etterpå for å "balansere" det ut. Men det begynner faktisk å bli litt slitsomt. Han er klengete og maser mye, det ser ikke ut til å avta selv om han har et godt og nært forhold til kjæresten min og får mye bekreftelse fra min side. Vil dette gå over av seg selv? Skal jeg fortsette slik jeg gjør nå?

Alle tanker rundt situasjonen er velkommen. Som dere forstår prøver jeg å forebygge problemer, slik at vi er så godt forberedt som mulig

[hidi, the scorpion]

Det viktigste dere kan gjøre for barnet, er at dere to voksne kommuniserer godt med hverandre. Føler du at samboeren er for streng i visse situasjoner, så snakk ut om det. La han begrunne hvorfor han var strengere enn du ville være, og kom frem til en enighet.

At dere ikke er uenige foran barnet, er veldig viktig, for da kan du ødlegge hans autoritet over barnet. En som ser oppdagelsen fra utsiden, vil alltid ha negative kommentarer om ens oppdragelse av barnet, så du må også begrunne hvorfor du viille vært mildere.

Ditt barn er så liten at han vil fort se på samboeren din som en pappa, mer en stefar, da spesielt om biologiske far ikke er inne i bildet.

Klengingen er litt pga hans unge alder, og litt fordi han nok er litt sjalu, fortsett å ta han inn til deg og vis kjærlighet. Barnet trenger bekreftelse på sin plass i familien. Jeg vil tro det avtar litt med tiden, når han ser at familiesituasjonen er stabil.

Jeg tror at dere vil klare det kjempefint, og ønsker dere masse lykke til!

[Gjest Angela25]

Da dattera mi var paa den alderen(2-3 aar) var hun ogsaa sjalu overfor min samboer. Han var ikke hennes far. Dette loste seg av seg selv etterhvert som hun ble vant til aa ha han boende hos oss. Det tok kanskje bare et par mnd.:-)

Kjempefint at du inkuderer han,selv om dere sitter i sofan aa koser,og blir avbrutt. Han trenger nok bare aa fole at ingen tar hans plass hos deg:-)

Naa er jeg gift med en annen da, det forrige forholdet tok slutt. Heldigvis har ikke dattera mi tatt noen skader av dette, da jeg var singel en stund for jeg motte min kjaere:-) Hun baerer ingen savn etter eksen min heller...Naa er det ingen sjalusi, og alt fungerer kjempefint.

Vi kan vaere uenige om forskjellige smaating i hverdagen, saa absolutt. Men naar vi moter slike utfordringer,tar vi det opp naar hun ikke er tilstede,og kommer frem til en felles losning som vi begge synes er greit. Man moter hele tiden slike ting, og da er det viktig aa faa snakket sammen, finne en grei losning som begge er fornoyde med.

At sonnen og kjaeresten din kommer godt overens naa, er supert! Ogsaa det at han har vaert delaktiv i oppdragelse/grensesetting. Da vet han at denne mannen er en grei kar, men som ogsaa fungerer som en pappa hjemme hos dere. Det er med aa skaper trygghet hos han, som er alfa og omega.

Jeg tror dere kan legge eventuelle bekymringer paa hylla enn saa lenge, da det vil gaa bedre enn hva du kanskje tror. Smaa barn er ogsaa veldig tilpassningsdyktige, saa jeg tror dette vil gaa kjempefint!

[Glimtipper]

Det viktigste dere kan gjøre for barnet, er at dere to voksne kommuniserer godt med hverandre. Føler du at samboeren er for streng i visse situasjoner, så snakk ut om det. La han begrunne hvorfor han var strengere enn du ville være, og kom frem til en enighet.

At dere ikke er uenige foran barnet, er veldig viktig, for da kan du ødlegge hans autoritet over barnet. En som ser oppdagelsen fra utsiden, vil alltid ha negative kommentarer om ens oppdragelse av barnet, så du må også begrunne hvorfor du viille vært mildere.

Ditt barn er så liten at han vil fort se på samboeren din som en pappa, mer en stefar, da spesielt om biologiske far ikke er inne i bildet.

Klengingen er litt pga hans unge alder, og litt fordi han nok er litt sjalu, fortsett å ta han inn til deg og vis kjærlighet. Barnet trenger bekreftelse på sin plass i familien. Jeg vil tro det avtar litt med tiden, når han ser at familiesituasjonen er stabil.

Jeg tror at dere vil klare det kjempefint, og ønsker dere masse lykke til!

Takk for svar, hidi

Vi snakker om situasjonene som de oppstår, men jeg prøver å unngå kritikk nå i begynnelsen, siden han gjør så mye bra allerede og jeg vil oppmuntre han på det. Jeg tenker vi tar de større diskusjonene når han flytter inn og hverdagen skal deles, om jeg da ser behov for det.

Fint å høre at sønnen min sin sjalusi er normalt og at det vi gjør er bra. Da fortsetter vi slik og antar at det går over etterhvert

[Glimtipper]

Da dattera mi var paa den alderen(2-3 aar) var hun ogsaa sjalu overfor min samboer. Han var ikke hennes far. Dette loste seg av seg selv etterhvert som hun ble vant til aa ha han boende hos oss. Det tok kanskje bare et par mnd.:-)

Kjempefint at du inkuderer han,selv om dere sitter i sofan aa koser,og blir avbrutt. Han trenger nok bare aa fole at ingen tar hans plass hos deg:-)

Naa er jeg gift med en annen da, det forrige forholdet tok slutt. Heldigvis har ikke dattera mi tatt noen skader av dette, da jeg var singel en stund for jeg motte min kjaere:-) Hun baerer ingen savn etter eksen min heller...Naa er det ingen sjalusi, og alt fungerer kjempefint.

Vi kan vaere uenige om forskjellige smaating i hverdagen, saa absolutt. Men naar vi moter slike utfordringer,tar vi det opp naar hun ikke er tilstede,og kommer frem til en felles losning som vi begge synes er greit. Man moter hele tiden slike ting, og da er det viktig aa faa snakket sammen, finne en grei losning som begge er fornoyde med.

At sonnen og kjaeresten din kommer godt overens naa, er supert! Ogsaa det at han har vaert delaktiv i oppdragelse/grensesetting. Da vet han at denne mannen er en grei kar, men som ogsaa fungerer som en pappa hjemme hos dere. Det er med aa skaper trygghet hos han, som er alfa og omega.

Jeg tror dere kan legge eventuelle bekymringer paa hylla enn saa lenge, da det vil gaa bedre enn hva du kanskje tror. Smaa barn er ogsaa veldig tilpassningsdyktige, saa jeg tror dette vil gaa kjempefint!

Takk for svar og positive råd, Angela25

Som du sier tror jeg dette vil gå veldig bra. Kjæresten tar sin nye rolle alvorlig og har brukt tid på å tenke igjennom hva han selv ønsker i forholdet til sønnen min, så det meste skal vi klare på strak arm.

Det er fint å høre at sjalusien er normal, da fortsetter jeg med bekreftelsene og trøster meg med at det vil gå over etterhvert

[Gjest Hmeg]

Det viktigste i forhold til at dere er uenige i oppdragelse, er vel at det er DU som er barnets forelder, og at det er du som legger an føringen til hvordan dette skal foregå. Om den fremtidige samboeren har meninger om at du ikke er streng nok, kan han sikkert ha rett, men det er opp til deg å vudere hva slags oppragelse du vil ha, er det ikke?

Det krever sikkert at du tenker godt igjennom hvordan det bør være, og tar det opp med ham, men vær forsiktig med å gi FOR mye etter for folk som mener du ikke er streng nok. Det finnes tross alt ulike måter å oppdra et barn på! (

(Jeg opplever at jo strengere folk mener man bør være, jo mindre forståelse har de for at man kan gjøre ting annerledes, og jo mer vil de mase om at en må være strengere ellers ødelegger en ungen...)

[hidi, the scorpion]

Takk for svar, hidi

Vi snakker om situasjonene som de oppstår, men jeg prøver å unngå kritikk nå i begynnelsen, siden han gjør så mye bra allerede og jeg vil oppmuntre han på det. Jeg tenker vi tar de større diskusjonene når han flytter inn og hverdagen skal deles, om jeg da ser behov for det.

Fint å høre at sønnen min sin sjalusi er normalt og at det vi gjør er bra. Da fortsetter vi slik og antar at det går over etterhvert

Det er jeg overbevist om at det vil gjøre. Da jeg fikk samboer for 12 år siden, fikk min datter en pappa, det er slutt mellom oss, men han er fremdeles pappan hennes. Hun er hos han nesten halve tiden og han er helt fantastisk med henne!

[Gjest Silver Fairy]

''Kjæresten er involvert og kjærlig, leker, kler på, setter grenser og er forberedt på å ta en aktiv rolle i oppdragelsen av gutten.''

Jeg syns det er bra at han har en aktiv rolle i oppdragelsen. Man hører ofte om problemer pga den biologiske forelderen skal bestemme hvordan oppdragelsen skal være og da kan konfliktområdet bli at barnet f.eks blir bortskjemt og at det er mammas feil.

Jeg syns dere skal diskutere dere frem til en felles oppdragelse som om han faktisk var faren til barnet ditt. Hvis dere skulle få barn sammen senere vil jo hans mening ha like mye å si, så det er kanskje like greit å starte på den linjen med en gang?

[Glimtipper]

Det viktigste i forhold til at dere er uenige i oppdragelse, er vel at det er DU som er barnets forelder, og at det er du som legger an føringen til hvordan dette skal foregå. Om den fremtidige samboeren har meninger om at du ikke er streng nok, kan han sikkert ha rett, men det er opp til deg å vudere hva slags oppragelse du vil ha, er det ikke?

Det krever sikkert at du tenker godt igjennom hvordan det bør være, og tar det opp med ham, men vær forsiktig med å gi FOR mye etter for folk som mener du ikke er streng nok. Det finnes tross alt ulike måter å oppdra et barn på! (

(Jeg opplever at jo strengere folk mener man bør være, jo mindre forståelse har de for at man kan gjøre ting annerledes, og jo mer vil de mase om at en må være strengere ellers ødelegger en ungen...)

Jeg er enig med deg angående strenghet. Veldig typisk autoritære oppdragere å være litt kategoriske i slike diskusjoner. Heldigvis er han ikke ekstrem på noe vis og jeg føler det riktige vil være å ta disse diskusjonene som likeverdige voksne. Om jeg må beskytte sønnen min vil jeg selvfølgelig trumfe igjennom det faktum at -jeg- er mammaen, men jeg betviler at dette vil være nødvendig.

Takk for tanker og råd om vår situasjon

[Glimtipper]

''Kjæresten er involvert og kjærlig, leker, kler på, setter grenser og er forberedt på å ta en aktiv rolle i oppdragelsen av gutten.''

Jeg syns det er bra at han har en aktiv rolle i oppdragelsen. Man hører ofte om problemer pga den biologiske forelderen skal bestemme hvordan oppdragelsen skal være og da kan konfliktområdet bli at barnet f.eks blir bortskjemt og at det er mammas feil.

Jeg syns dere skal diskutere dere frem til en felles oppdragelse som om han faktisk var faren til barnet ditt. Hvis dere skulle få barn sammen senere vil jo hans mening ha like mye å si, så det er kanskje like greit å starte på den linjen med en gang?

Jeg er enig med deg. Slik har i hvert fall vi tenkt. Han var først litt usikker på hvilken rolle han skulle spille i vår lille framtidige familie, men for meg var det svært enkelt. Jeg spurte han: "Om vi får et felles barn, vil du behandle sønnen min annerledes enn din egen sønn/datter?". Svaret var selvfølgelig nei. Dermed mener jeg han må få likestilles med meg når vi en gang kommer så langt. Vi vil trenge litt omstillingstid alle tre, men målet vil være at han får en naturlig forelderrolle.

Takk for dine tanker og innspill

[Gjest ikke lett område]

Jeg har nettopp gått ut av et forhold blandt annet pga. min eks mente jeg var for ettergivende og inkonsekvent. Han hadde ikke barn selv og hadde temmelig låst syn på hvordan man skulle gripe foreldrerollen fatt. Jeg opplevde dette etterhvert som problematisk og at det ødela hverdagen min. Det er jeg som mor som må stå tilrette overfor mitt barn senere og som må kjenne på hvordan jeg ønsker å opptre overfor mitt barn. En steforeldre kan ikke kreve at du går inn i en rolle du er utilpass med fordi han mener det du gjør er feil. Vit hva du går inn på. Jeg mener en stefar bør holde seg litt i bakgrunnen når det gjelder grensesetting og oppdragelse og følge opp barna på det som er positivt så langt det lar seg gjøre.

Lykke til med samboerskap!

[Gjest Geir]

Jeg har nettopp gått ut av et forhold blandt annet pga. min eks mente jeg var for ettergivende og inkonsekvent. Han hadde ikke barn selv og hadde temmelig låst syn på hvordan man skulle gripe foreldrerollen fatt. Jeg opplevde dette etterhvert som problematisk og at det ødela hverdagen min. Det er jeg som mor som må stå tilrette overfor mitt barn senere og som må kjenne på hvordan jeg ønsker å opptre overfor mitt barn. En steforeldre kan ikke kreve at du går inn i en rolle du er utilpass med fordi han mener det du gjør er feil. Vit hva du går inn på. Jeg mener en stefar bør holde seg litt i bakgrunnen når det gjelder grensesetting og oppdragelse og følge opp barna på det som er positivt så langt det lar seg gjøre.

Lykke til med samboerskap!

Eg er helt enig i alt du skriver.

Det er den biologiske forelder som må sette dagsorden i forhold til grenser, rutiner o.l. i forbindelse med barneoppdragelsen.

Ikkje dermed sagt att en ikkje skal lytte til rådene steforelderen kommer med, men er det dissens så er den biologiske forelder som skal ha det siste ordet.

[hidi, the scorpion]

Eg er helt enig i alt du skriver.

Det er den biologiske forelder som må sette dagsorden i forhold til grenser, rutiner o.l. i forbindelse med barneoppdragelsen.

Ikkje dermed sagt att en ikkje skal lytte til rådene steforelderen kommer med, men er det dissens så er den biologiske forelder som skal ha det siste ordet.

Jeg er ikke enig. Har vært i samme situasjon selv. Der hvor barnefar er aktivt innvolvert, så er det naturlig at biologiske foreldre har mer de skulle sagt. Men der hvor barnefar overhodet ikke er tilstede, så er det viktig at begge foreldre har det samme å si, såfremt det ikke er ekstreme forskjeller, men da bør vel mor og barn heller dra!

Det er kommunikasjonen mellom foreldrene som er det viktigste, og begge parter bør bli like mye hørt! Barn er særdeles følsomme, det er viktig å huske, de oppfatter kjapt uliheter i oppdragelsen. Da min samboer kom inn i min datters liv, så skjedde det selvfølgelig gradvis, men da han flyttet inn og min datter kalte han pappa, så VAR han pappa.

Forholdet tok slutt etter 8 år, men han er fremdeles hennes pappa, til stor glede for dem begge!

Så jeg er ikke så mye for veto-retten, så lenge det er en god mann, vi snakker om!

[Gjest Geir]

Jeg er ikke enig. Har vært i samme situasjon selv. Der hvor barnefar er aktivt innvolvert, så er det naturlig at biologiske foreldre har mer de skulle sagt. Men der hvor barnefar overhodet ikke er tilstede, så er det viktig at begge foreldre har det samme å si, såfremt det ikke er ekstreme forskjeller, men da bør vel mor og barn heller dra!

Det er kommunikasjonen mellom foreldrene som er det viktigste, og begge parter bør bli like mye hørt! Barn er særdeles følsomme, det er viktig å huske, de oppfatter kjapt uliheter i oppdragelsen. Da min samboer kom inn i min datters liv, så skjedde det selvfølgelig gradvis, men da han flyttet inn og min datter kalte han pappa, så VAR han pappa.

Forholdet tok slutt etter 8 år, men han er fremdeles hennes pappa, til stor glede for dem begge!

Så jeg er ikke så mye for veto-retten, så lenge det er en god mann, vi snakker om!

Eg snakker ikkje om veto-rett når eg sier at den biologiske forelder må/bør ha det siste ordet ved dissens, det er tross alt den biologiske forelder som er pålagt gjennom Barneloven å utøve foreldreansvaret utifra barnet sine ønsker og behov.

Selvfølgelig finnes det flere familiesammensetninger der det kan være steforelderen som er "den mest fornuftige", og som ser barnets behov best.

Men juridisk så ER det den med foreldreansvaret som sitter med ansvaret.

''Barn er særdeles følsomme, det er viktig å huske, de oppfatter kjapt uliheter i oppdragelsen.''

Ulikheter i oppdragelsen vil det ALLTID være så lenge det er snakk om to forskjellige mennesker, med ulik bakgrunn, oppvekst/oppdragelse og ulike gener.

Enig?

[hidi, the scorpion]

Eg snakker ikkje om veto-rett når eg sier at den biologiske forelder må/bør ha det siste ordet ved dissens, det er tross alt den biologiske forelder som er pålagt gjennom Barneloven å utøve foreldreansvaret utifra barnet sine ønsker og behov.

Selvfølgelig finnes det flere familiesammensetninger der det kan være steforelderen som er "den mest fornuftige", og som ser barnets behov best.

Men juridisk så ER det den med foreldreansvaret som sitter med ansvaret.

''Barn er særdeles følsomme, det er viktig å huske, de oppfatter kjapt uliheter i oppdragelsen.''

Ulikheter i oppdragelsen vil det ALLTID være så lenge det er snakk om to forskjellige mennesker, med ulik bakgrunn, oppvekst/oppdragelse og ulike gener.

Enig?

Nei! Foreldre forplikter seg til å bli enige om oppdragelsen, mener jeg, mye elendighet kunne vært unngått da! Foreldre MÅ diskutere barneoppdragelsen seg i mellom og bli enige, eventuelt inngå kompromisser.

Har selv oppdratt tre barn, hvor de to eldste hadde en flott nærværende pappa, ville aldri overlatt noe til samboer når det gjaldt dem. For min datter, hvor biologiske far var fraværende, hadde jeg ingen problemer med å overlate ansvar til han. Og han levde SÅ opp til forventningene tom mer.

Han har skrevet testament til fordel for min datter, selv om det tok slutt mellom oss for over to år siden....

[Gjest sjøstjerna]

Nei! Foreldre forplikter seg til å bli enige om oppdragelsen, mener jeg, mye elendighet kunne vært unngått da! Foreldre MÅ diskutere barneoppdragelsen seg i mellom og bli enige, eventuelt inngå kompromisser.

Har selv oppdratt tre barn, hvor de to eldste hadde en flott nærværende pappa, ville aldri overlatt noe til samboer når det gjaldt dem. For min datter, hvor biologiske far var fraværende, hadde jeg ingen problemer med å overlate ansvar til han. Og han levde SÅ opp til forventningene tom mer.

Han har skrevet testament til fordel for min datter, selv om det tok slutt mellom oss for over to år siden....

''Foreldre forplikter seg til å bli enige om oppdragelsen, mener jeg, mye elendighet kunne vært unngått da! Foreldre MÅ diskutere barneoppdragelsen seg i mellom og bli enige, eventuelt inngå kompromisser''

I teorien kan man bli enige. Men ryggmargsrefleksen er sterk... og i en stressende hverdag kan man ha ulike metoder i måten å oppdra barn.

[Gjest Geir]

''Foreldre forplikter seg til å bli enige om oppdragelsen, mener jeg, mye elendighet kunne vært unngått da! Foreldre MÅ diskutere barneoppdragelsen seg i mellom og bli enige, eventuelt inngå kompromisser''

I teorien kan man bli enige. Men ryggmargsrefleksen er sterk... og i en stressende hverdag kan man ha ulike metoder i måten å oppdra barn.

Her er eg enig med "sjøstjerna", en kan selvfølgelig (og bør) bli enige om leggetider, ikkje snop før middag, når rommet skal ryddes

osv.osv.

Eg føler meg temmelig sikker på att ei helg for dine unger har artet seg forskjellig om de har vært aleine hjemme ei helg med deg, eller din samboer.

Kanskje han (eller du) var mer etttergivende med å få ha lyset lenger på, om barnet var sykt fikk det kanskje sitte oppe litt ekstra når du var aleine...o.l.? :-)

Det vil alltid være forskjellige måter å opptre på og å kommunisere med barna på, den største delen av vår komunikasjon

med barna (og andre for den del) er via vårt kroppsspråk og det er ikkje noe to forskjellige mennnesker kan avtale å bli enige om.

Dessuten er ungene eksperter på å lese vårt kroppspråk enten vi liker det eller ikkje...

[Glimtipper]

Jeg har nettopp gått ut av et forhold blandt annet pga. min eks mente jeg var for ettergivende og inkonsekvent. Han hadde ikke barn selv og hadde temmelig låst syn på hvordan man skulle gripe foreldrerollen fatt. Jeg opplevde dette etterhvert som problematisk og at det ødela hverdagen min. Det er jeg som mor som må stå tilrette overfor mitt barn senere og som må kjenne på hvordan jeg ønsker å opptre overfor mitt barn. En steforeldre kan ikke kreve at du går inn i en rolle du er utilpass med fordi han mener det du gjør er feil. Vit hva du går inn på. Jeg mener en stefar bør holde seg litt i bakgrunnen når det gjelder grensesetting og oppdragelse og følge opp barna på det som er positivt så langt det lar seg gjøre.

Lykke til med samboerskap!

Jeg er litt enig og litt uenig.

Sønnen min er to år gammel. Forhåpentligvis vil dette samboerskapet (etterhvert kanskje ekteskap) vare livet ut. La oss, for moro skyld, si at det faktisk gjør det. Sønnen min er i en alder hvor det er helt naturlig for han å forholde seg til de voksne rundt han som autoritetspersoner, nesten uansett bekjentskap/slektskap. Den største jobben som forelder i denne alderen er å passe på at han er trygg, får nye bleie, leke og lage mat. Det er allerede helt naturlig for kjæresten min å si i fra til barnet mitt om han gjør noe farlig, like så å ta ansvar i forhold til påkledning/bleier/mat. Jeg er veldig glad for det.

Sønnen min vil kun huske å ha hatt han i livet sitt. Selvfølgelig vil min framtidige samboer ikke få -lik- stemmerett som meg og den biologiske faren, men han skal definitivt bli hørt og få lov å ta ansvar der han selv føler det naturlig. Han legger føringene her (i forhold til sin egen rolle) og må få oppføre seg som den ansvarlige voksne han er.

Dermed... Både og. Dette kan gå mange veier. Jeg tror jeg bare må ha et åpent sinn og ta alt ett skritt av gangen.

Takk for rådene dine

[hidi, the scorpion]

Jeg er litt enig og litt uenig.

Sønnen min er to år gammel. Forhåpentligvis vil dette samboerskapet (etterhvert kanskje ekteskap) vare livet ut. La oss, for moro skyld, si at det faktisk gjør det. Sønnen min er i en alder hvor det er helt naturlig for han å forholde seg til de voksne rundt han som autoritetspersoner, nesten uansett bekjentskap/slektskap. Den største jobben som forelder i denne alderen er å passe på at han er trygg, får nye bleie, leke og lage mat. Det er allerede helt naturlig for kjæresten min å si i fra til barnet mitt om han gjør noe farlig, like så å ta ansvar i forhold til påkledning/bleier/mat. Jeg er veldig glad for det.

Sønnen min vil kun huske å ha hatt han i livet sitt. Selvfølgelig vil min framtidige samboer ikke få -lik- stemmerett som meg og den biologiske faren, men han skal definitivt bli hørt og få lov å ta ansvar der han selv føler det naturlig. Han legger føringene her (i forhold til sin egen rolle) og må få oppføre seg som den ansvarlige voksne han er.

Dermed... Både og. Dette kan gå mange veier. Jeg tror jeg bare må ha et åpent sinn og ta alt ett skritt av gangen.

Takk for rådene dine

Du er en meget fornuftig dame og mor!

Om noen skal lykkes, så er det dere!

Klem

[Glimtipper]

Du er en meget fornuftig dame og mor!

Om noen skal lykkes, så er det dere!

Klem

Tusen takk for de snille ordene, hidi. Det er så godt å høre slike komplimenter noen ganger