Flytte til en annen kant av landet

[Gjest uten signatur i dag]

Så har jeg falt for en kar i andre enden av landet.

Vi prøvde begge to å stritte imot følelsene, men de er der og vi er begge to blitt veldig glad i hverandre.

Jeg har to ungdommer, han ingen barn. Han har jobb som er knyttet til landsdelen sin, jeg har en jobb som er knyttet til min landsde, men tjener minst og kan vel lettest få noe annet et annet sted. Foruten ungdommene har jeg ingen familie som binder meg til hjemkomunen, mens han har foreldre, hvor hvertfall den ene parten er svak. Han prøver derfor å hjelpe den andre parten og avlaste den. Snakk om å måtte være der 24 timer i døgnet.

Foruten ungdommen her, er det lettest for meg å flytte. Men... Er det veldig egoistisk av meg å flytte? Å dra opp ungdommene. Eventuelt gi dem valget til å bli igjen hos faren? Den ene vil begynne på vidergående neste år, den andre vil da begynne i 9. klasse.

Har vært skilt fra faren i 8 år. Har i denne perioden ikke hatt noen forhold som har vart, på grunn av ungene. Har hele tiden satt dm forann og dermed skjøvet eventuelle friere ut i kulden. Nå føler jeg plutselig for å følge hjertet. Slappe av og bli elsket. Og også venninner sier jeg må holde fast på denne karen. Han har egenskaper jeg aldri har møtt hos andre.

Siden vi bor så langt borte fra hverandre om vi gjør, klarer jeg nok ikke vente til begge ungene er ute av redet med å flytte på meg. Hvertfall ikke fortsette å fly landet på tvers og bare treffes hver femte uke. Hverken økonomi eller kropp har godt av det i lengden... eller hode. :-) Og skal vi ha barn sammen, vil jeg helst ha det om ikke altfor langt frem i tid..

[Glimtipper]

Jeg synes det høres ut som du har bestemt deg

Følg hjertet og fornuften. Barna får det nok fint etter flytting også.

[Gjest tenk deg om]

Pass på så du ikke er for egoistisk. Hvilke tanker har barna dine rundt dette da? Går de fint overens med din kjæreste, og kjenner de hverandre godt nok til å skulle bo under samme tak, langt borte fra deres nettverk? Har de vært der (på din kjærestes bosted) nevneverdig? Hvor lenge har du og kjæresten vært sammen? Kommer forholdet til å vare? Hva viss ikke, har dere retrettmuligheter? Mye å tenke på, altså ikke noe en bør kaste seg uti. Ihvetfall ikke sånn helt uten videre. Ikke negativt ment, men

[Gjest sjøstjerna]

Denne var ikke enkel. Du har behov for å være voksent menneske og bli elsket av annet menneske. Du tenker på han konstant, og han er langt borte. Dere møtes i blant, men ikke nok til å tilfredstille deres ønske om å være i lag.

Så har du ungdommer. Som nå skikker seg bra der de er. Som trives med sine venner... .Du har ingen garanti for hvordan det går med dem på det nye stedet... Er de veldig utadvente, så er jo det et pluss- men er de sjenerte så kan det bli veldig tøft i starten.

Virkelig dratt mellom to poler.

Eller kanskej dine ungdommer har vært på det nye stedet? Og gir uttrykk for å trives der?

Personlig ville jeg nok valgt vente med å flytte, og heller fortsatt pendling. Blir liksom å velge mellom mann og barn. ?- ja få fremt ikke ungene også har ønske å flytte?

[kaffepiken]

For å være ærlig så syns jeg ungdommene dine veier tyngst i denne sammenhengen foreløpig. De er i en fase hvor venner er svært viktig, de er i en sårbar alder og det å flytte kan få store negative konsekvenser for dem. Bare du vet hvor robuste barna dine er, og hvor gode de er på å takle endringer. Men hva om forholdet går skeis? Da har du flyttet langt avgårde, med barna. Du befinner deg på et sted der du ikke kjenner noen, med lite nettverk rundt deg. Hva med barnas behov for å ha sin far i nærheten?

Det er ikke mange årene om å gjøre før begge er ute av redet. Hvis denne karen er en grei og hyggelig kar med omsorg for andre, vil han sikkert være med på å diskutere det andre alternativet: At det er han som flytter til dere, og skaffer seg ny jobb. Tross alt er det lettere for ham som bare er en person, enn for deg med familie.

Når ungene er ute av redet om noen få år, kan dere jo vurdere å flytte til hans hjemsted slik at dere kan være der for hans foreldre. Han har en forelder som er pleietrengende. Denne kan få hjemmehjelp/hjemmesykepleie dersom det er behov.

Hvis eksmannen din bor like ved deg, kan kanskje et annet alternativ være at barna flytter til ham, sånn at de kan fortsette å gå på skole der de er, og beholde sine venner.

Tenk deg godt om før du går til dette skrittet, og diskuter saken nøye med barna dine på forhånd. :-)

[Gjest uten signatur i dag]

Jeg synes det høres ut som du har bestemt deg

Følg hjertet og fornuften. Barna får det nok fint etter flytting også.

Det var vel et slikt svar jeg håpet på, men det er kanskje de andre svarene jeg fryktet, og de tankene de sikter til som har gjort at jeg ikke har flyttet allerede.

[Gjest uten signatur i dag]

Pass på så du ikke er for egoistisk. Hvilke tanker har barna dine rundt dette da? Går de fint overens med din kjæreste, og kjenner de hverandre godt nok til å skulle bo under samme tak, langt borte fra deres nettverk? Har de vært der (på din kjærestes bosted) nevneverdig? Hvor lenge har du og kjæresten vært sammen? Kommer forholdet til å vare? Hva viss ikke, har dere retrettmuligheter? Mye å tenke på, altså ikke noe en bør kaste seg uti. Ihvetfall ikke sånn helt uten videre. Ikke negativt ment, men

Hadde jeg hatt svar på alle de spørsmålene, hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre.

Ungene synes han er topp. De er glade på mine vegner, men har i utgangspunktet ikke lyst å flytte.

Om det vil vare, kan ingen svare på. Hadde man visst det svaret, hadde der vel ikke vært skillsmisser. Kjenner han på mange områder, men siden vi bor på hver vår kant, får vi aldri testet ut hverdagene. Hver tid vi tilbringer sammen er en ferie og bare idyll for begge.

Jeg kan jo komme med romantsike beskrivelser av ham som forteller hvor god han er, men vet jo at jeg ser på ham gjennom forelskede øyner. Men noe som slår meg stadig, er omsorgen han viser. Både overfor meg, ungene, foreldrene sine, venner og mennesker generelt. Han har sine svake sider også, og de er jo en ting jeg må tenke på.

[Glimtipper]

Det var vel et slikt svar jeg håpet på, men det er kanskje de andre svarene jeg fryktet, og de tankene de sikter til som har gjort at jeg ikke har flyttet allerede.

Jeg er glad i å flytte. Det er spennende, man får nye muligheter, man får store forandringer i livet som kan bidra til noe positivt... Hvor godt man takler slike forandringer er der i mot individuelt. Her må du jo se på dine barns personligheter, hvor sterk tilknytningen er til hjemstedet osv.

Derfor nevnte jeg fornuften. Jeg tror man finner den beste livssituasjonen ved å ta en balansert avgjørelse. Om du alltid setter praktiske hensyn og stabilitet foran følelser, så vil det hindre deg. Men du kan heller ikke gjøre det motsatte. Flytting med barn/ungdommer må være veloverveid.

Ingen kan ta denne avgjørelsen for deg. Men jeg ønsker deg masse lykke til, både med eventuell flytting og forholdet

[Gjest uten signatur i dag]

For å være ærlig så syns jeg ungdommene dine veier tyngst i denne sammenhengen foreløpig. De er i en fase hvor venner er svært viktig, de er i en sårbar alder og det å flytte kan få store negative konsekvenser for dem. Bare du vet hvor robuste barna dine er, og hvor gode de er på å takle endringer. Men hva om forholdet går skeis? Da har du flyttet langt avgårde, med barna. Du befinner deg på et sted der du ikke kjenner noen, med lite nettverk rundt deg. Hva med barnas behov for å ha sin far i nærheten?

Det er ikke mange årene om å gjøre før begge er ute av redet. Hvis denne karen er en grei og hyggelig kar med omsorg for andre, vil han sikkert være med på å diskutere det andre alternativet: At det er han som flytter til dere, og skaffer seg ny jobb. Tross alt er det lettere for ham som bare er en person, enn for deg med familie.

Når ungene er ute av redet om noen få år, kan dere jo vurdere å flytte til hans hjemsted slik at dere kan være der for hans foreldre. Han har en forelder som er pleietrengende. Denne kan få hjemmehjelp/hjemmesykepleie dersom det er behov.

Hvis eksmannen din bor like ved deg, kan kanskje et annet alternativ være at barna flytter til ham, sånn at de kan fortsette å gå på skole der de er, og beholde sine venner.

Tenk deg godt om før du går til dette skrittet, og diskuter saken nøye med barna dine på forhånd. :-)

Vet ikke hva man skal kalle det, sjebnens ironi, men hans syke forelder har samme sykdom som faren til min eksmann hadde. Så her kjenner jeg godt til både hva han trenger av pleie, hvor mye det krever av dem rundt seg. Jeg kjenner mye til tilbudene fra hjemmesykepleien og intitusjoner.

Som nevnt har han er tittel og et yrke som begrenser området han kan jobbe innenfor. Det finnes heller få slike jobber på denne kanten av landet. Jeg har en litt mer generell utdannelse, slik at jeg kan jobbe innenfor et litt større spekter.

Har stått overfor valget om flytting en gang tidligere. Da var det ny jobb som lokket og jeg valgte å lytte til ungene.

Når det gjelder nettverk, så står jeg på ganske bar bakke her jeg bor nå også. Selv om jeg er født og oppvokst her. Mistet mor da jeg var 10, flyttet for meg selv da jeg var 16 og mistet far da jeg var 19. De beste vennenne fra barne og ungdommskolen bor på andre kanter av landet. Har venner her også, men det er venner jeg har fått gjennom ungene. De er gode, men få av dem kjenner den innerste meg. Jeg er den litt gale i gjengen, men dette på grunn av hobby.

Forsvarer meg selv her og mine ønsker. Det er vel fordi alle spørsmålene som har blitt stilt i denne tråden, er spørsmål jeg stiller meg selv. Aller helst skulle jeg nok skrudd av følelsene og levd som jeg levde frem til begge ungdommene hadde blitt ferdig med vidergående.

Håpet mitt en periode, var at spesielt den eldste skulle ha et godt forhold til faren. Da kunne valget for henne vært lettere i forhold til å bli eller bli med meg. Men med hans sjalu samboer, har det kommet noen skjær i sjøen. Både i forhold til meg og til ungene. Har vært inne på tanken med at ungdommen kunne bodd hos farmora, men hun bor også borte store deler av året... Sånn sett hadde både jeg og ungene flyttet til en større og åpnere familie, om vi valgte det. Men... :-)

[Gjest uten signatur i dag]

Denne var ikke enkel. Du har behov for å være voksent menneske og bli elsket av annet menneske. Du tenker på han konstant, og han er langt borte. Dere møtes i blant, men ikke nok til å tilfredstille deres ønske om å være i lag.

Så har du ungdommer. Som nå skikker seg bra der de er. Som trives med sine venner... .Du har ingen garanti for hvordan det går med dem på det nye stedet... Er de veldig utadvente, så er jo det et pluss- men er de sjenerte så kan det bli veldig tøft i starten.

Virkelig dratt mellom to poler.

Eller kanskej dine ungdommer har vært på det nye stedet? Og gir uttrykk for å trives der?

Personlig ville jeg nok valgt vente med å flytte, og heller fortsatt pendling. Blir liksom å velge mellom mann og barn. ?- ja få fremt ikke ungene også har ønske å flytte?

De tankene de fleste her har kommet med, er jo tanker jeg selv har.

Jeg hadde vel kanskje et lite håp o at noe skulle fortelle om et liknende valg de tok, og at alt gikk bra... :-)

[Gjest uten signatur i dag]

Jeg er glad i å flytte. Det er spennende, man får nye muligheter, man får store forandringer i livet som kan bidra til noe positivt... Hvor godt man takler slike forandringer er der i mot individuelt. Her må du jo se på dine barns personligheter, hvor sterk tilknytningen er til hjemstedet osv.

Derfor nevnte jeg fornuften. Jeg tror man finner den beste livssituasjonen ved å ta en balansert avgjørelse. Om du alltid setter praktiske hensyn og stabilitet foran følelser, så vil det hindre deg. Men du kan heller ikke gjøre det motsatte. Flytting med barn/ungdommer må være veloverveid.

Ingen kan ta denne avgjørelsen for deg. Men jeg ønsker deg masse lykke til, både med eventuell flytting og forholdet

Tusen takk. :-)

Og der er du ganske lik meg, selv om jeg til nå ikke har flyttet så mye. Jeg har tidligere satt fornuft forann følelser og blitt værende. Prøvde også å stenge ute følelsene denne ganga, men det var ikke like lett.

Har tidligere spøkt med at så fort ungene er ute av redet, skal jeg dra på loffen. Oppleve alt jeg har utsatt. Men det er jo noe med å leve mens man kan også. Tenk på alle som utsetter ting, for så å gjerne bli syk når de har bestemt seg for å oppleve.

Eldste ungen er den mest sårbare i forhold til nye ting. For den var det vanskelig å flytte fra et hus til et annet. Det å måtte bytte rom. Derfor hadde jeg et håp om at den kanskje ville ha et godt forhold til faren. Og dermed kunne velge å bli boende der.

Minsten er mer knyttet til meg, og ville nok velge å bli med meg uansett hva jeg ville velge. :-)

[Gjest ungene dine kommer alltid først!]

Jeg ville aldri ha flyttet fra ungdommene! De er i en meget sårbar fase i livet sitt hvor de trenger stabilitet i forhold til omgivelsene. Og vennene deres er superviktige. Det er ikke lett å flytte på seg for å få ny skole, ny familie, nye omgivelser og nye venner på en gang. Det som kan skje er at de friker ut enten på det nye stedet eller alene hos farmor e.l. når du har reist.

Jeg svartmaler det veldig, men hvis det skjer at ungdommen kommer ut på skråplanet, ville du ha tilgitt deg selv etterpå? Det er lite som skal til for at ungdom føler seg utestengt og glemt og finner trøst i dop og fyll.

Du har et ansvar for barna dine og må glemme deg selv i dette. Om mannen er verd å ta vare på så må han vente ennå noen år til dere kan forenes. Og det burde dere som voksne klare bra.

[Gjest ungene dine kommer alltid først!]

Jeg synes det høres ut som du har bestemt deg

Følg hjertet og fornuften. Barna får det nok fint etter flytting også.

Her virker det som du ikke har erfaring med ungdom. Det er to vidt forskjellige ting å flytte med småbarn enn å flytte med ungdom..

[Glimtipper]

Her virker det som du ikke har erfaring med ungdom. Det er to vidt forskjellige ting å flytte med småbarn enn å flytte med ungdom..

Jeg har selv flyttet noen ganger som ungdom, så jo, jeg har erfaring med det.

[Gjest ungene dine kommer alltid først!]

Jeg har selv flyttet noen ganger som ungdom, så jo, jeg har erfaring med det.

Det er stor forskjell fra du var ungdom til hva ungdom opplever i dag av påvirkning av rus og andre fristelser. Alt er mer tilgjengelig og mye mer brukt i de fleste ungdomsmiljøer i dag.

Men jeg kan jo alikevel spørre deg om du syntes det var ok å flytte på deg som ung? Bytte vennekrets, skole og miljø? Jeg jobber i ungdomsmiljø og de fleste tilbakemeldinger jeg får er nemlig at de fleste vil bo på samme sted helt til videregående skoler gjør det nødvendig å flytte på seg. Når man er i begynnelsen av tenårene så er ikke store forandringer noe de liker i det hele tatt.

[kaffepiken]

Vet ikke hva man skal kalle det, sjebnens ironi, men hans syke forelder har samme sykdom som faren til min eksmann hadde. Så her kjenner jeg godt til både hva han trenger av pleie, hvor mye det krever av dem rundt seg. Jeg kjenner mye til tilbudene fra hjemmesykepleien og intitusjoner.

Som nevnt har han er tittel og et yrke som begrenser området han kan jobbe innenfor. Det finnes heller få slike jobber på denne kanten av landet. Jeg har en litt mer generell utdannelse, slik at jeg kan jobbe innenfor et litt større spekter.

Har stått overfor valget om flytting en gang tidligere. Da var det ny jobb som lokket og jeg valgte å lytte til ungene.

Når det gjelder nettverk, så står jeg på ganske bar bakke her jeg bor nå også. Selv om jeg er født og oppvokst her. Mistet mor da jeg var 10, flyttet for meg selv da jeg var 16 og mistet far da jeg var 19. De beste vennenne fra barne og ungdommskolen bor på andre kanter av landet. Har venner her også, men det er venner jeg har fått gjennom ungene. De er gode, men få av dem kjenner den innerste meg. Jeg er den litt gale i gjengen, men dette på grunn av hobby.

Forsvarer meg selv her og mine ønsker. Det er vel fordi alle spørsmålene som har blitt stilt i denne tråden, er spørsmål jeg stiller meg selv. Aller helst skulle jeg nok skrudd av følelsene og levd som jeg levde frem til begge ungdommene hadde blitt ferdig med vidergående.

Håpet mitt en periode, var at spesielt den eldste skulle ha et godt forhold til faren. Da kunne valget for henne vært lettere i forhold til å bli eller bli med meg. Men med hans sjalu samboer, har det kommet noen skjær i sjøen. Både i forhold til meg og til ungene. Har vært inne på tanken med at ungdommen kunne bodd hos farmora, men hun bor også borte store deler av året... Sånn sett hadde både jeg og ungene flyttet til en større og åpnere familie, om vi valgte det. Men... :-)

Vanskelig valg, og jeg skjønner at det er mange nyanser i dette bildet! Dine behov er selvsagt også viktige, ikke bare ungdommenes!

Har du snakket med dem om dette? Det kan jo hende de syns det høres ut som en positiv forandring også, og innstillingen har mye å si for hvordan man takler forandringer. Hva som møter dere på det nye stedet vil også ha mye å si.

Selv valgte jeg selv å flytte fra hjemstedet da jeg var bare 16 år, av forskjellige grunner. Jeg hadde veldig godt av det. Så en flytting er ikke nødvendigvis noe negativt.

Det er ikke lett å velge, men forsøk å stole på at det er du som kjenner din og barnas situasjon best. Du er i stand til å gjøre et riktig valg. Det vi svarer her på internett er i bunn og grunn bare synsing fra folk som ikke kjenner deg og din situasjon, innspillene kan dog være en hjelp for deg til å se saken fra flere sider.

Lykke til :-)

[Gjest Elextra]

Det kommer jo helt an på barna dine og deres forhold til flyttingen og til mannen. Selv var jeg antakelig ganske umoden og følte meg nærmest mer knyttet til venner enn til mine foreldre da jeg var 15-16, og tror knapt jeg ville tilgitt min mor (eller far) om hun hadde valgt å flytte på den måten.

[Gjest Elextra]

Det kommer jo helt an på barna dine og deres forhold til flyttingen og til mannen. Selv var jeg antakelig ganske umoden og følte meg nærmest mer knyttet til venner enn til mine foreldre da jeg var 15-16, og tror knapt jeg ville tilgitt min mor (eller far) om hun hadde valgt å flytte på den måten.

''om hun hadde valgt å flytte på den måten.'' --> mente her at hun hadde dratt med seg meg til nytt sted. Hadde jeg blitt tilbudt et reelt alternativ i form av å bo hos far (og jeg hadde hatt et godt forhold til ham), ville saken stilt seg annerledes.

[Gjest bruk fornuften]

Vil du ta hensyn til ditt følelsesliv?? En god mor prioriterer sine barn.

[Gjest uten signatur i dag]

Vanskelig valg, og jeg skjønner at det er mange nyanser i dette bildet! Dine behov er selvsagt også viktige, ikke bare ungdommenes!

Har du snakket med dem om dette? Det kan jo hende de syns det høres ut som en positiv forandring også, og innstillingen har mye å si for hvordan man takler forandringer. Hva som møter dere på det nye stedet vil også ha mye å si.

Selv valgte jeg selv å flytte fra hjemstedet da jeg var bare 16 år, av forskjellige grunner. Jeg hadde veldig godt av det. Så en flytting er ikke nødvendigvis noe negativt.

Det er ikke lett å velge, men forsøk å stole på at det er du som kjenner din og barnas situasjon best. Du er i stand til å gjøre et riktig valg. Det vi svarer her på internett er i bunn og grunn bare synsing fra folk som ikke kjenner deg og din situasjon, innspillene kan dog være en hjelp for deg til å se saken fra flere sider.

Lykke til :-)

Tusen takk for svar igjen. :-)

Jeg vet godt at ingen av dere kjenner meg, jeg kjenner også Dol ånden når det gjeleder å gjøre ting litt anderledes, og at det blir synsing som kommer her inne. :-) Men det er alltid kjekt med råd fra flere steder. Nye tanker og se det fra andre perspektiver.

I utgangspunktet har også jeg et ikke så bra bilde av mødre som har stått overfor de samme valgene som jeg gjør nå.

Og aller helst skulle jeg ikke hatt disse følelsene. Men etter å ha satt fornuften forann følelser de siste 9 årene, har jeg kjempet godt, men klarte det ikke denne ganga. Høres jo fryktelig barnslig og veldig forelsket ut når jeg sier han har sider jeg ikke har møtt hos andre, men han er den første som har kommet seg forbi mange stengsler. Ikke presser han, ikke maser han og kjempet mot dette har han også. Fraser og forelska uttrykk, men hadde du kjent meg, hadde du hvertfall visst at dette ikke er noe som skjer meg hele tiden. :-)

Svarer deg litt lenger enn andre, men det var fordi jeg fikk et veldig ok svar. Som ikke fikk piggene helt ut, som et par andre svar. Pluss at det er godt å kunne diskutere dette her litt anonymt, for det er ting jeg ikke snakker med andre om foreløpig. Foruten et sprøsmål om jeg kunne sett for meg å bo på hans kant av landet, så har vi ikke diskutert flytting riktig enda, men kjekt å tenke litt over dette før spørsmålet kommer. Og eventuelt avslutte forholdet før spørsmålet kommer.