Flytte til en annen kant av landet

[Gjest uten signatur i dag]

''om hun hadde valgt å flytte på den måten.'' --> mente her at hun hadde dratt med seg meg til nytt sted. Hadde jeg blitt tilbudt et reelt alternativ i form av å bo hos far (og jeg hadde hatt et godt forhold til ham), ville saken stilt seg annerledes.

Jeg ser den.:-)

Et problem er at jeg var veldig moden på den tiden. Og dermed vet at jeg må tenke godt gjennom hele saken.

Aller helst ville jeg jo hatt et reelt valg å gi ungene. Jeg hadde et håp om at selv om forholdet mellom meg og faren har vært dårlig de siste to årene, så trodde jeg faktisk det ikke var så galt mellom ham og ungene, men det skjedde en hendelse mens jeg var borte sist, og dermed ble jeg mer usikker på det punktet.

Frykten min er jo også at ungene skal reagere med å føle seg sviktet om jeg flytter. uansett om de blir eller blir med. Og mest sannsynlig vil de føle det slik, da de er tenåringer og i en tenåring verden, er de selv den viktigste personen, sammen med sine venner.

[Gjest uten signatur i dag]

Vil du ta hensyn til ditt følelsesliv?? En god mor prioriterer sine barn.

Det var et innlegg som fikk piggene ut. Kjenner jeg går rett i forsvarspossisjon, men vet jo at det er fordi du treffer et punkt som er sårt hos meg.

[mchuldra]

Jeg ville aldri ha flyttet fra ungdommene! De er i en meget sårbar fase i livet sitt hvor de trenger stabilitet i forhold til omgivelsene. Og vennene deres er superviktige. Det er ikke lett å flytte på seg for å få ny skole, ny familie, nye omgivelser og nye venner på en gang. Det som kan skje er at de friker ut enten på det nye stedet eller alene hos farmor e.l. når du har reist.

Jeg svartmaler det veldig, men hvis det skjer at ungdommen kommer ut på skråplanet, ville du ha tilgitt deg selv etterpå? Det er lite som skal til for at ungdom føler seg utestengt og glemt og finner trøst i dop og fyll.

Du har et ansvar for barna dine og må glemme deg selv i dette. Om mannen er verd å ta vare på så må han vente ennå noen år til dere kan forenes. Og det burde dere som voksne klare bra.

Jeg vet ungene bør komme først. Og når jeg i tillegg også har vært litt innom diverse ungdomsmiljøer og sett hvor sårbare ungene tross alt er, så er jo nettopp svartmalingen din som jeg frykter.

Men etter å ha vært tilnærmet isdronning i 9 år, så har forsvarsmekanismen blitt brutt ned. Og kjenner jeg sitter med tårer i øynene, fordi jeg vel egentlig vet at dere har rett, men er utrolig sliten av å være stor og sterk hele tiden. Sliten av å sette ungene forann, sliten av å kjempe alene og sliten generelt.

Håpet mitt, hadde vært at forholdet til faren skulle vært så bra at de hadde hatt et reelt valg. For sånn sett, mener jeg at en far kan være en like god forelder som ei mor. Men en heldelse sist jeg var på besøk på den andre kanten, gjorde meg litt sjakk matt og dermed satte meg litt tilbake og slo ut en del håp. Som jeg svarte et annet sted, så forventet jeg vel disse svarene, men hadde et lite håp om en solskinnshistorie... :-)

[Gjest Geir]

Klart du kan følge hjertet å flytte til en annen kant av landet.

Men...det forutsetter at ungdommene dine får ett reelt valg om enten å være med deg (på flyttelasset) eller at de kan bo hos sin far, på det stedet de er bundne til og har sitt nettverk i!

Hvis IKKJE ungene får et valg uten press/føringer fra din side, i å kunne velge mellom å flytte med deg eller bli igjen hos sin far, så syntes eg det er egoistisk ellers ikkje.

[Glimtipper]

Det er stor forskjell fra du var ungdom til hva ungdom opplever i dag av påvirkning av rus og andre fristelser. Alt er mer tilgjengelig og mye mer brukt i de fleste ungdomsmiljøer i dag.

Men jeg kan jo alikevel spørre deg om du syntes det var ok å flytte på deg som ung? Bytte vennekrets, skole og miljø? Jeg jobber i ungdomsmiljø og de fleste tilbakemeldinger jeg får er nemlig at de fleste vil bo på samme sted helt til videregående skoler gjør det nødvendig å flytte på seg. Når man er i begynnelsen av tenårene så er ikke store forandringer noe de liker i det hele tatt.

Jeg er nå bare 25 år gammel, så ungdomsmiljøet har ikke forandret seg SÅ mye siden jeg måtte flytte noen ganger.

Når det er sagt, så har jeg ikke presentert dette som problemfritt. Allikevel er det ikke en avgjørelse noen andre enn trådstarter kan ta og slik hun presenterte situasjonen, så virket det rett og slett som hun hadde bestemt seg. Hun tenker seg om igjen nå og det er greit, men i bunn og grunn tror jeg hun vil gjøre det som er best for -familien-. Hun må også bli tatt med i beregningen.

Flytting kan være svært positivt, problemet er vel mest at man ikke vet hvordan det ender før man har gjort det.

[Gjest uten signatur i dag]

Klart du kan følge hjertet å flytte til en annen kant av landet.

Men...det forutsetter at ungdommene dine får ett reelt valg om enten å være med deg (på flyttelasset) eller at de kan bo hos sin far, på det stedet de er bundne til og har sitt nettverk i!

Hvis IKKJE ungene får et valg uten press/føringer fra din side, i å kunne velge mellom å flytte med deg eller bli igjen hos sin far, så syntes eg det er egoistisk ellers ikkje.

Takk for svar.

Og det er vel slik jeg også har sett på det hele, helt til en episode sist jeg var på den andre kanten av landet, og dermed følte det valget ble litt mindre reelt.

Var vel det som gjorde at jeg stilte et spørsmål her inne. Få litt impulser og se litt hva andre tenker.

[Piraye]

Vil du ta hensyn til ditt følelsesliv?? En god mor prioriterer sine barn.

Det er sannelig ikke definisjonen på en god mor...

[Piraye]

Synes du skal tenke litt på degselv også, ikke bare på ungene. Du kan ikke være en bra mor om du selv ikke har det bra. Kanskje innebærer det ikke flytting -nå-. men senere engang. Prat med ungene om hva de synes; om å flytte og om å bli hos pappa osv. Du kan ta et "pøveår" der osv. Det er tøft å flytte for ungdommer, men det er sannelig ikke umulig. Det kommer veldig an på ungdommene.

[Gjest mchuldra, som var uten signatur]

Synes du skal tenke litt på degselv også, ikke bare på ungene. Du kan ikke være en bra mor om du selv ikke har det bra. Kanskje innebærer det ikke flytting -nå-. men senere engang. Prat med ungene om hva de synes; om å flytte og om å bli hos pappa osv. Du kan ta et "pøveår" der osv. Det er tøft å flytte for ungdommer, men det er sannelig ikke umulig. Det kommer veldig an på ungdommene.

Et svar av en type jeg vel egentlig håpet på. :-)

Men dette er ikke lett. Samtidig er du inne på noe, for i periodene hvor vi har kjempet mot følelser, prøvd å holde av stand, må jeg nok innrømme at jeg ikke har vært den beste moren. Samtidig vil jo en kjærlighetssorg gå over.

[Lillemus]

Vil du ta hensyn til ditt følelsesliv?? En god mor prioriterer sine barn.

''Vil du ta hensyn til ditt følelsesliv?? En god mor prioriterer sine barn.''

Mja... Hvis mor prioriterer ungene sine på en del områder og dermed går så til de grader på akkord med seg selv at hun knapt nok fungerer så er hun da ingen god mor?

[Piraye]

Et svar av en type jeg vel egentlig håpet på. :-)

Men dette er ikke lett. Samtidig er du inne på noe, for i periodene hvor vi har kjempet mot følelser, prøvd å holde av stand, må jeg nok innrømme at jeg ikke har vært den beste moren. Samtidig vil jo en kjærlighetssorg gå over.

Hehe, var mest derfor jeg skrev det. Syntes du hadde fått ufortjent mye pepper for å tenke som et menneske.

Men uansett, det er sant det at for at du skal kunne yte ditt beste som mor så må DU ha det bra. Kjenner godt det der. Morsan flytta endel rundt med meg, og satte meg først. Så jeg satt igjen med en mor som sleit og ikke hadde det så bra med seg selv kanskje siden hun alltid måtte være så "fornuftig". Og hvem gikk det ut over? Meg. Var sånn 14 da hun fikk første kjæresten på mange år, og plutselig var hun som en forelsket tenåring. Og det husker jeg med glede siden forholdet oss mellom knapt nok har vært bedre enn akkurat da. Nå er det jo et problem at han bor så langt unna da. Men dere kan jo pendle enda en stund å se hva som skjer. Ha ting på "hold". Før du vet ordet av det så flytter ungene dine alle veier for å gå på vgs.

Kjærlighetssorg vil gå over ja. Men du kommer sikkert til å lure på hvordan det kunne gått og kanskje småangre litt på at dere ikke fikk prøvd.

Mener ikke at du ubetinget skal kaste deg ut i dette, men synes bare du hadde fått så mye "pepper" her for at du i det hele tatt -vurderer- å tenke litt på degselv at jeg ville bare poengtere at ingen klarer å yte sitt beste om man ikke tar vare på og har det godt selv. Å være en familie vil si å fungere sammen, dvs at alle må ofre litt, ikke at du som forelder skal ofre alt(mest men ikke alt). Når det ene barnet uansett skal gå over på ny skole så vil ikke forandringene bli astonomiske. Tenker det er en bra ide å prate med ungene, og spørre "hva synes dere......" og "hva om...". og fortell litt hvordan du føler det. Forståelsen blir litt større enn om du bare pakker dem i en koffer og drar.

[Gjest Wita]

Jeg ville ikke ha gjort det. Jeg ville ha ventet til de var ute av redet. Hadde sett annerledes på det om de var småbarn.

[mchuldra]

Jeg ville ikke ha gjort det. Jeg ville ha ventet til de var ute av redet. Hadde sett annerledes på det om de var småbarn.

Sånn kan det gå når man missforstår hva som kanskje er rett. I den perioden ungene ville ha meg for seg selv og de ikke likte tanken på at ho mor skulle ut og finne seg en, levde ho mor som isdronning og så fort en eller annen mann tittet to ganger på henne, forsvant hun fortere enn svint...

Tingen er vel at jeg i de mennene heller ikke så en fremtid, noe jeg gjør nå.

Men alle ting i livet er ikke like lett alltid. :-)

[mchuldra]

Hehe, var mest derfor jeg skrev det. Syntes du hadde fått ufortjent mye pepper for å tenke som et menneske.

Men uansett, det er sant det at for at du skal kunne yte ditt beste som mor så må DU ha det bra. Kjenner godt det der. Morsan flytta endel rundt med meg, og satte meg først. Så jeg satt igjen med en mor som sleit og ikke hadde det så bra med seg selv kanskje siden hun alltid måtte være så "fornuftig". Og hvem gikk det ut over? Meg. Var sånn 14 da hun fikk første kjæresten på mange år, og plutselig var hun som en forelsket tenåring. Og det husker jeg med glede siden forholdet oss mellom knapt nok har vært bedre enn akkurat da. Nå er det jo et problem at han bor så langt unna da. Men dere kan jo pendle enda en stund å se hva som skjer. Ha ting på "hold". Før du vet ordet av det så flytter ungene dine alle veier for å gå på vgs.

Kjærlighetssorg vil gå over ja. Men du kommer sikkert til å lure på hvordan det kunne gått og kanskje småangre litt på at dere ikke fikk prøvd.

Mener ikke at du ubetinget skal kaste deg ut i dette, men synes bare du hadde fått så mye "pepper" her for at du i det hele tatt -vurderer- å tenke litt på degselv at jeg ville bare poengtere at ingen klarer å yte sitt beste om man ikke tar vare på og har det godt selv. Å være en familie vil si å fungere sammen, dvs at alle må ofre litt, ikke at du som forelder skal ofre alt(mest men ikke alt). Når det ene barnet uansett skal gå over på ny skole så vil ikke forandringene bli astonomiske. Tenker det er en bra ide å prate med ungene, og spørre "hva synes dere......" og "hva om...". og fortell litt hvordan du føler det. Forståelsen blir litt større enn om du bare pakker dem i en koffer og drar.

Igjen må jeg bare takke for svar.

Siden jeg var en aktiv bruker her inne for lenge siden, og har snust innom her fra tid til annen de siste årene, for å beholde dette nicket, så kjenner jeg jo godt til Dol-ånden. :-)

Men det gjør jo godt å se saken fra flere sider, selv om det bare er meg som kjenner både ungene, meg selv og mannen.

[PieLill]

Du sier ingen ting om hvor lenge dette forholdet har vart og hvor mye hverdag dere har fått prøvd sammen.

Du sier heller ikke noe om hva ungdommene mener om dette?

Har de en far på stedet dere bor?

mvh

[PieLill]

Jeg ser den.:-)

Et problem er at jeg var veldig moden på den tiden. Og dermed vet at jeg må tenke godt gjennom hele saken.

Aller helst ville jeg jo hatt et reelt valg å gi ungene. Jeg hadde et håp om at selv om forholdet mellom meg og faren har vært dårlig de siste to årene, så trodde jeg faktisk det ikke var så galt mellom ham og ungene, men det skjedde en hendelse mens jeg var borte sist, og dermed ble jeg mer usikker på det punktet.

Frykten min er jo også at ungene skal reagere med å føle seg sviktet om jeg flytter. uansett om de blir eller blir med. Og mest sannsynlig vil de føle det slik, da de er tenåringer og i en tenåring verden, er de selv den viktigste personen, sammen med sine venner.

Om det er slik det er, må du gi de noen år til.

Det er egentlig ikke så lenge. Det bare føles slik.

Du er voksen. Du kan fint takle en slik behovsutsettelse.

mvh

[PieLill]

Hadde jeg hatt svar på alle de spørsmålene, hadde jeg visst hva jeg skulle gjøre.

Ungene synes han er topp. De er glade på mine vegner, men har i utgangspunktet ikke lyst å flytte.

Om det vil vare, kan ingen svare på. Hadde man visst det svaret, hadde der vel ikke vært skillsmisser. Kjenner han på mange områder, men siden vi bor på hver vår kant, får vi aldri testet ut hverdagene. Hver tid vi tilbringer sammen er en ferie og bare idyll for begge.

Jeg kan jo komme med romantsike beskrivelser av ham som forteller hvor god han er, men vet jo at jeg ser på ham gjennom forelskede øyner. Men noe som slår meg stadig, er omsorgen han viser. Både overfor meg, ungene, foreldrene sine, venner og mennesker generelt. Han har sine svake sider også, og de er jo en ting jeg må tenke på.

Ut fra det du skriver her, virker det alt for tidlig å ta en avgjørelse om å flytte.

Om et forhold skal vare er ikke bare noe som skjer slik som vær og vind. Det handler om å tenke lenge nok før man går inn på dypt vann og om å gi jernet når man så har bestemt seg.

Er du ikke sikrere enn det du gir uttrykk for her, er det egoistisk og korttenkt å ta med seg to tenåringer. Du kan ikke selpe dem til andre kanten av landet for å se om det funker. Ærlig talt!

Drasser du dem så langt får du sørge for at det funker.

Hva med å forsøke å få permisjon i forbindelse med sommerferien og få dere et par mndr der oppe. Da vil både du og barna dine ha et mer saklig besluttningsgrunnlag.

mvh