angst i svangerskapet

[Gjest gravid med nr2]

Jeg er seks uker gravid og har hatt enkelte angstanfall, med en følelse av at jeg ikke får puste. Har ett barn på 2 og har slitt med angst og depresjoner før.

Dette ble jeg kvitt etter at første barn var født, nå er jeg kjemperedd for å få dette tilbake. kan det være bare hormonene som gir sitt utslag på denne måten?

[Gjest Angela25]

Jeg vet godt hva angst er,og det er forferdelig!:-(

Jeg vet ikke om hormoner kan utlose det, men hvordan er livssituasjonen din? Er du lykkelig?

Hva med aa snakke med legen din eller jordmora om det? De kan nok sikkert gi deg et svar... Haaper det gaar over snart,og lykke til !!:-)

[Gjest angst i sv. skap]

Jeg vet godt hva angst er,og det er forferdelig!:-(

Jeg vet ikke om hormoner kan utlose det, men hvordan er livssituasjonen din? Er du lykkelig?

Hva med aa snakke med legen din eller jordmora om det? De kan nok sikkert gi deg et svar... Haaper det gaar over snart,og lykke til !!:-)

takk for det! Føler at det egentlig går ganske fint ellers, forutenom økonomien.

Litt ensomt blir det jo, så det har sikkert også noe å si. Er veldig mye alene med jenta min og føler at jeg trekker meg unna sosiale treff, får litt prestasjonsangst og mindreverdighetsfølelse når jeg skal snakke med andre. Jeg prøver så godt jeg kan og jobbe med det, men føler at alt har forverret seg etter at jeg ble gravid. Håper det bare er hormoner.

[Gjest Angela25]

takk for det! Føler at det egentlig går ganske fint ellers, forutenom økonomien.

Litt ensomt blir det jo, så det har sikkert også noe å si. Er veldig mye alene med jenta min og føler at jeg trekker meg unna sosiale treff, får litt prestasjonsangst og mindreverdighetsfølelse når jeg skal snakke med andre. Jeg prøver så godt jeg kan og jobbe med det, men føler at alt har forverret seg etter at jeg ble gravid. Håper det bare er hormoner.

Jeg tror at naar man er gravid, saa blir man mer folsom for ytre paavirkninger, jeg husker jeg ble det. Ensomhet er toft, og jeg tror bare det kan utlose angstanfall...

Er du enslig? Og har du venninner som du besoker,eller kommer paa besok til dere?

Kjempebra at du jobber med det! Jeg synes du er toff, det er ikke bare bare aa ha det slik naar man attpaatil har et barn aa ta seg av + at naa er du gravid med nr 2!!

Snakk med legen din om dette, og ta godt vare paa deg selv! Tenk ogsaa positive tanker om deg selv- du er like mye verd som andre!:-) Naar andre folk treffer deg,saa tenker ikke de negative ting om deg, alt dette foregaar kun i ditt eget hode.

Jeg sier dette fordi jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg hadde det slik ogsaa da jeg var i 17-18 aars alderen, og gravid.

Har dere saanne gravid-treff? Begynn i det smaa,oppsok sosiale lag saa godt du kan, og foler du at det blir for toft, saa gjor det ingenting. Gjor det du foler for,uten at du presser deg for hardt.

Husk at det er maaaange i din situasjon, og som har det slik! Du er ikke alene!

[Gjest gravid med nr 2]

Jeg tror at naar man er gravid, saa blir man mer folsom for ytre paavirkninger, jeg husker jeg ble det. Ensomhet er toft, og jeg tror bare det kan utlose angstanfall...

Er du enslig? Og har du venninner som du besoker,eller kommer paa besok til dere?

Kjempebra at du jobber med det! Jeg synes du er toff, det er ikke bare bare aa ha det slik naar man attpaatil har et barn aa ta seg av + at naa er du gravid med nr 2!!

Snakk med legen din om dette, og ta godt vare paa deg selv! Tenk ogsaa positive tanker om deg selv- du er like mye verd som andre!:-) Naar andre folk treffer deg,saa tenker ikke de negative ting om deg, alt dette foregaar kun i ditt eget hode.

Jeg sier dette fordi jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg hadde det slik ogsaa da jeg var i 17-18 aars alderen, og gravid.

Har dere saanne gravid-treff? Begynn i det smaa,oppsok sosiale lag saa godt du kan, og foler du at det blir for toft, saa gjor det ingenting. Gjor det du foler for,uten at du presser deg for hardt.

Husk at det er maaaange i din situasjon, og som har det slik! Du er ikke alene!

Jeg har samboer, men han er mye borte pga jobb. jeg bruker å gå på småbarnstreff, og får egentlig fort kontakt med folk, men etter jeg blir bedre kjent med de, så føler jeg at det ikke er noen vits i å ta kontakt for de liker meg sikkert ikke. Jeg har også så dårlige erfaringer med jenter, det ligger langt tilbake til barndommen. Jeg får mye bedre kontakt med det andre kjønn. Jeg synes det er kjempegøy å bli kjent med andre, men vil vel helst ikke at de skal bli kjent med meg. Jeg føler meg vel egentlig ganske mislykket, Har ikke eget hus, ingen bil, ingen utdanning, ingen penger. Jeg føler meg jo stort sett lykkelig med det jeg har, men når andre begynner å snakke om alt de eier og får til og jobb, så blir jeg ganske fortvilet. Jeg har ikke lyst å føle det sånn, men samfunnet er blitt sånn.

[Gjest Angela25]

Jeg har samboer, men han er mye borte pga jobb. jeg bruker å gå på småbarnstreff, og får egentlig fort kontakt med folk, men etter jeg blir bedre kjent med de, så føler jeg at det ikke er noen vits i å ta kontakt for de liker meg sikkert ikke. Jeg har også så dårlige erfaringer med jenter, det ligger langt tilbake til barndommen. Jeg får mye bedre kontakt med det andre kjønn. Jeg synes det er kjempegøy å bli kjent med andre, men vil vel helst ikke at de skal bli kjent med meg. Jeg føler meg vel egentlig ganske mislykket, Har ikke eget hus, ingen bil, ingen utdanning, ingen penger. Jeg føler meg jo stort sett lykkelig med det jeg har, men når andre begynner å snakke om alt de eier og får til og jobb, så blir jeg ganske fortvilet. Jeg har ikke lyst å føle det sånn, men samfunnet er blitt sånn.

Husk at det viktigste hos andre, er DEG, din personlighet, slik den du er! Du eier kanskje ikke mange materialistiske verdier, men saa slipper du laan opp til ora ogsaa!!:-)

For aa sette det paa spissen her, saa er det folk som har "det flotte huset" og bilen, men ikke mat i kjoleskapet. De har en jobb aa gaa til,som de ikke trives i. De har utdannelse, men vet ikke hva de vil bli...

Du gjor nok en kjempejobb med jenta di( det var jente du har?), og det er den viktigste og storste utfordringen av alt! Siden samboeren din jobber mye, er du jo nesten for alenemor aa regne!

Tenk over hva du egentlig onsker deg i livet, og hva du er fornoyd med. Vil du ha en utdannelse,hus,bil...? Alle drommer kan bli til virkelighet tror jeg, og har du drommer, saa ta ett skritt om gangen aa gjor noe med det.

De aller fleste oppegaaende mennesker dommer deg ikke for det du mangler som samfunnet "krever". Det viktigste her er at du har det godt! Og foler du at du onsker en utdanning feks. saa gjor noe med det, litt etter litt! Men folg dine drommer,og gjor det som er best for deg og familien din. Jeg har ogsaa tro paa aa selvrealisere seg gjennom andre ting enn utdannelse. Feks. hobbyer,interesser....

Jeg er ingen psykolog, men foler det slik at du kanskje kunne hatt godt av aa luftet deg til en tredje person. Mulig du har mange saar paa innsida,som ikke har blitt leget, og derfor foler du deg saa mislykket,og har angst...

Haaper du finner ut av dette her, og onsker deg masse lykke til:-) Gjerne fortell hvordan det gaar fremover...:-)