Leve med uenighet?

[Gjest jjjvbmi]

Hei. Jeg har et stort problem. Jeg vil ha barn men ikke min samboer. Vi har vært sammen i 8år. Jeg har 3 barn fra før han har 1barn.Jeg er 40år nå ,han 36år. Grunnen til at jeg ønsker et barn til er pga 2 ting. .1, Jeg dro fra et av barna mine da hun var 3år og har angret hver dag siden. Hun er 15år nå.Sett henne ca 4ganger pr år.. Er uføretrygdet pga det.2,de andre barna er blitt store(tenåringer) og barna er mitt liv,(gruer meg til de er flytta ut). Jeg føler at livet mitt er over....Har gått til psykolog i 3år,men hva hjelper det? Føler at det at samboer har nekta meg et barn til har ødlagt livet mitt Er glad i han , men han er ikke til å rikke. Hva skal jeg gjøre ?

[frosken]

Min umiddelbare tanke er at det ville være "feil" om du fikk et barn til på det grunnlaget. Dersom det er så truende at dine barn skal flytte fra deg, så trenger du å jobbe med dette og ikke bruke et nytt barn til å dekke dine behov.

Kanskje samboeren din er ganske klok :-)

[Persille1365381127]

At du ikke vil være alene er vel egentlig ikke grunn god nok til å få et barn til?

Vil du egentlig være 60 og tenåringsmamma?

Jeg synes du skal jobbe med de tingene du har problemer med - fremfor å tro at de løser seg bare du får et barn...

[Gjest sjøstjerna]

Det å få barn er en alvorlig avgjørelse.

At du allerede har barn som er store er ingen "grunn" for å få nye.

Det blir som å ta til seg ny kattunge hver gang kattungen blir voksen.

Du er 40 år. Det å få barn i såpass voksen alder er heller ingen spøk. Særlig fordi du har flere barn fra før + andre ting du jobber med.

Kanskje du må lære å se at du har stor verdi i deg selv, uten å ha små barn? Kanksej du kan forsøke se andre verdier i livet- og få lov til å glede deg til barnebarn senere?

[Gjest Hode, skulder, kne og tå]

Hei, du er jo ikke til å rikke du heller -- for du vil jo ha barn!

:

[mrxx]

For meg hørtes ikke dette bra ut i det hele tatt. Du må ta tak i de problemene du sliter med og ikke forsøke å løse dette med å få et barn til. Det alene vil ikke løse noe som helst i lengden.

[Lillemus]

Etter min mening er samboeren din en fornuftig mann. Å få et barn til for å dekke ditt behov for redselen for å være alene blir helt feil. Dessuten vil jo dette barnet også vokse opp og flytte fra deg, hva gjør du da?

Få deg en hund kanskje? Den blir like avhengig av deg som et barn,

[Clue1365380406]

Punkt 1. Du valgte selv å forlate din 3-åring den gangen. Av og til gjør man dumme valg, men vi er faktisk selv ansvarlige for det,selv om vi angrer etterpå. Å få et nytt barn vil ikke gjøre dette bra igjen, eller få de vonde følelsene til å forsvinne.

Punkt 2. Hvis barna er livet ditt, bør du snarest få noe mer inn i livet ditt. En hund, som noen nevnte, er kanskje ikke så dumt.

Punkt 3. Du er 40. Det er en sjans å ta med egen helse når man får barn i denne alderen. Man er ikke like sprek som før, uansett hva man måtte tro om det. I tillegg er det større sjans for å få et barn med handicap. Er du villig til å ta disse sjansene?

Og hvordan ville din samboer sett på det?

Punkt 4. Nå har du tydeligvis brukt livet ditt på barna. Det finnes mye annet godt i livet også, og 40-årene er en god til til å nyte de andre tingene. Reise, opplevelser osv, alt du ikke kunne gjøre med barn i huset, eller ikke hadde råd til tidligere, er det større mulighet til å gjøre nå. Vil du virkelig bruke 40- og 50-årene på barn/tenåring igjen?

[PieLill]

Det er flott å gi seg selv til sine barn.

Men man må også tenke å leve på en slik måte at man en dag klarer å gi slipp på dem. Det er også en dyrebar gave.

Et til barn nå vil kanskje på sitt beste utsette problemene. På sitt verste forverre dem.

En eller annen gang må du uansett våge å finne andre ben å stå på.

mvh

[jvbmi]

Det er flott å gi seg selv til sine barn.

Men man må også tenke å leve på en slik måte at man en dag klarer å gi slipp på dem. Det er også en dyrebar gave.

Et til barn nå vil kanskje på sitt beste utsette problemene. På sitt verste forverre dem.

En eller annen gang må du uansett våge å finne andre ben å stå på.

mvh

Hei. Takk for alle svar. Jeg er enig med dere alle på en måte,MEN, når jeg nå har hatt dette ønsket i 8år , så syns jeg at det er en alvorlig problemstilling som jeg må vurdere alvorlig. Snart er det for sent uansett hva jeg måtte ønske. Jeg tror det nok blir viktig å gjøre det som er best for meg,og så ikke bekymre meg unødvendig over alt som kan gå galt. Å stille et slikt spørsmål på et forum blir egentlig litt feil, for det er så mye ere ikke vet. Det at jeg er så glad i min samboer har gjort til at jeg har fulgt hans ønske om ikke å få barn. Jeg tror det ikke har vært bra for meg. Jeg håpet at ønsket mitt om et barn til ville gå over med tiden , men det gjorde det ikke.Det er ikke bare bare for meg å få et barn til,og kanskje er det for sent nå uansett..ville bare forklare litt til ,til de som har svart......

[Elis31]

Hmm, synes du får litt hard medfart her. De fleste av oss ønsker oss barn, og de fleste av oss ønsker oss ofte også et vist antall barn, og føler oss ikke "ferdig" før vi har fått det. En ting er å ta valget selv, men en annen ting er at du føler at det blir mannen din som gjør at du ikke får noe valg.

Jeg skjønner din sorg over at du muligens ikke skal ha flere barn.

[Gjest Ulvinnen]

Du gjør det ikke godt igjen mot datteren din som du forlot da hun var tre år ved å få et nytt barn.

Det er viktigere at du prøver å få et godt forhold til henne, enn å døyve den dårlige samvittigheten din med å få en baby.

Du er bare 40 år, livet ditt er langt fra over. At barna dine er store, gir deg muligheten til å finne frem nye sider ved deg selv. I stedet for å forlenge småbarnsperioden, så har du nå en gylden mulighet til å skaffe deg nye interesser og hobbier.

Prøv å finne ut hvem du nå er - du trenger en identitet som ikke er knyttet opp mot det å ha små barn.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Egne barn står i en særstilling i forhold til alt annet som kan gi glede og mening i livet, det vet jeg også som mor til to tenåringer. Jeg forstår at din avgjørelse ift din datter som 3 åring må ha vært ekstremt smertefull og at det plager deg hver dag fremdeles. Jeg tror allikevel at et nytt barn eller flere nye barn ikke kan ta fra deg savnet og tapet av det som kunne ha vært mellom deg og din datter som nå er 15 år. Det såret vil alltid være der og utfordringen din er å ikke la det få makt over deg. Det at livet ble som det ble, ar alles oppgave å akseptere, fordi vi ikke får gjort ting om igjen. Det høres kanskje veldig lettvint ut, men det er en lang prosess som frigjør og forsoner på en dyp måte. Du er nå 40 år og fremdeles i en alder hvor du kan få barn, men etterhvert er det også sånn for deg at du må akseptere at tiden for barn er over og da kommer nye tider. Livet ditt er ikke over, det er en stor og viktig oppgave å være mor til tenåringer og unge voksne. Deretter er du kanskje så heldig å få barnebarn som du kan få et nært forhold til. Jeg synes du skal slutte å tenke at livet ditt er over, men at det forandrer seg og gir en annen mening enn før. Din samboer er ikke til å rikke på sin beslutning om at han ikke vil ha flere barn. Det er konfliktfylt og feil synes jeg, å få barn når en part er så sterkt negativ. Siden det er et barn det handler om, som trenger og fortjener å være ønsket, er det viktig for deg å akseptere dette, selv om det er tungt og kjennes urettferdig.

[Gjest Ulvinnen]

Egne barn står i en særstilling i forhold til alt annet som kan gi glede og mening i livet, det vet jeg også som mor til to tenåringer. Jeg forstår at din avgjørelse ift din datter som 3 åring må ha vært ekstremt smertefull og at det plager deg hver dag fremdeles. Jeg tror allikevel at et nytt barn eller flere nye barn ikke kan ta fra deg savnet og tapet av det som kunne ha vært mellom deg og din datter som nå er 15 år. Det såret vil alltid være der og utfordringen din er å ikke la det få makt over deg. Det at livet ble som det ble, ar alles oppgave å akseptere, fordi vi ikke får gjort ting om igjen. Det høres kanskje veldig lettvint ut, men det er en lang prosess som frigjør og forsoner på en dyp måte. Du er nå 40 år og fremdeles i en alder hvor du kan få barn, men etterhvert er det også sånn for deg at du må akseptere at tiden for barn er over og da kommer nye tider. Livet ditt er ikke over, det er en stor og viktig oppgave å være mor til tenåringer og unge voksne. Deretter er du kanskje så heldig å få barnebarn som du kan få et nært forhold til. Jeg synes du skal slutte å tenke at livet ditt er over, men at det forandrer seg og gir en annen mening enn før. Din samboer er ikke til å rikke på sin beslutning om at han ikke vil ha flere barn. Det er konfliktfylt og feil synes jeg, å få barn når en part er så sterkt negativ. Siden det er et barn det handler om, som trenger og fortjener å være ønsket, er det viktig for deg å akseptere dette, selv om det er tungt og kjennes urettferdig.

Huff, stakkars barna til jjjvbmi, hvis de må skaffe henne barnebarn for at hun skal føle det verdt å leve!

Selvsagt skal hun få lov til å glede seg over barnebarn den dagen de kommer (som det kan være 10-15 år til), men jeg syns heller du skal oppmuntre henne til å gjøre noe helt annet for å få mening i tilværelsen.

Hva med studier, ny jobb, skaffe seg mc-lappen? Jeg synes det høres ut som om problemene hennes minner mye om menns 40-års krise.