Fengsel, tvangsbehandling og omvendt juss.

[PieLill]

Refererer til linken i min forrige tråd om en som har vært tvangsbehandlet mer eller mindre sammenhengende i 11 år. Altså omtrent like lenge som en drapsdømt med strengeste dom i praksiss soner.

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2007/10/26/vil-ut-av-11-ars-tvangsbeh/index.xml

Både varetekt/fengsel og tvangsbehandling har frihetsberøvelse som sin alvorligste konsekvens, men jussen omkring dette ser ut til å være ganske så motsatt.

Ltt forenklet kan man si at varetekt/fengsling skjer på bakgrunn av noe man _har_ gjort, mens tvangsbehandling primært settes i verk på bakgrunn av hva som _antas_ at man _kan_komme_til_ å gjøre.

Ved varetekt/fengsling ligger bevisbyrden på 'frihetsberøveren', og de er en helt klar tidsfrist å forholde seg til. Er det 24 timer politiet har på å skaffe seg en rettslig kjennelse for videre varetekt? Ved tvangsbehandling er det opp til den som blir frarøvet sin frihet å påklage dette. Altså en omvendt bevisbyrde. Tidsfrister for behandling av anke er ikke så strenge.

Tidsperspektivet er også nærmest motsatt.

En varetekt har en helt klar tidsavgrensning før fangen enten må frigis eller framstilles for rettapparatet for videre varetektsfengsling. Bevisbyrden ligger igjen på frihetberøveren. Holder ikke bevisene må vedkommende slippes fri til tilstrekkelig bevisbyrde foreligger. En fengselsstraff har en helt klar tidsavgrensning med en et forutsigbart fratrekk i tid i forhold til utmålte straff. En fengselsstraff kan være kort eller lang, men er alltid forutsigbar. Den kan ikke forlenges uten rettslig kjennelse. Den kan heller ikke uten videre forkortes ut over 'standard prosedyre'.

En tvangsbehandling har et kortsiktig perspektiv, med mindre den kommer som enstrafferettslig dom. Men selv da er tidsperspektivet difust. Til gjengjeld kan tvang innen psykiatrien forlenges i det uenderlige og bevisbyrden ligger på den som utsettes for tvangen. H*n slipper ikke ut før h*n har bevist at h*n er frisk nok.

Om personen som er omtalt i den aktuelle saken bør slippes ut i samfunnet, har jeg ikke noe grunnlag for å mene noe om. Men jeg synes det er høyst betenkelig at et menneske kan holdes innesperret nesten sammenhengenede i 11 år uten lov eller dom.

Det er like betenkelig at personer som har utført grusomme og avskyelige handlinger, som kvalifiserer for lovens strengeste straff, kan få lov å gå løs i samfunnet bare et år eller to etterpå fordi psykiatrien ikke finner grunn til å holde på dem lengre.

I tillegg er det tragisk at noen mennesker med alvorlige psykiske lidelser, til stor plage for både dem selv, deres pårørende og noen ganger nærmiljø, aldri får tilstrekkelig behandlig fordi de har for store muligheter til å stikke av før behandlingen er fullført. I stedet blir de svingdørpasienter på ulike akutte tiltak.

Jeg spør meg hvordan det ville blitt oppfattet om enkelte av de tvangsmidlene som anvendes i psykiatrien var blitt brukt av fengselsvesenet.

Kan et mulig botemiddel på disse tingene være å la jussen omkring tvangsbehandling i størst mulig grad nærme seg jussen omkring varetekt/fengsling. Ville ikke det kunne bedre både den enkeltes rettsikkerhet, samfunnets behov for beskyttelse og dessuten harmonere bedre med allmen rettsoppfatning?

Lørdagstanker...

[Orio]

Det er mye jeg kunne tenke meg å svare på dette, men tvang i psykiatrien og vilkårene og fremgangsmåten for det er alt for sammensatte til at jeg klarer å gjøre det i dag. Det var dessuten en god del blanding av begreper her.

I stedet vil jeg spørre deg hvordan du, rent praktisk, ser for deg at tvang i psykiatrien skal nærme seg straffesaker/varetektsfengsling? Synes du det er riktig at en alvorlig psykisk syk (psykotisk) skal møte i retten for at spørsmålet om tvangsinnleggelse skal avgjøres? Og tror du ikke dommerene er veldig prisgitt legene og deres vurderinger, så det i liten grad blir en realitetsvurdering av om pasienten er syk nok?

[PieLill]

Det er mye jeg kunne tenke meg å svare på dette, men tvang i psykiatrien og vilkårene og fremgangsmåten for det er alt for sammensatte til at jeg klarer å gjøre det i dag. Det var dessuten en god del blanding av begreper her.

I stedet vil jeg spørre deg hvordan du, rent praktisk, ser for deg at tvang i psykiatrien skal nærme seg straffesaker/varetektsfengsling? Synes du det er riktig at en alvorlig psykisk syk (psykotisk) skal møte i retten for at spørsmålet om tvangsinnleggelse skal avgjøres? Og tror du ikke dommerene er veldig prisgitt legene og deres vurderinger, så det i liten grad blir en realitetsvurdering av om pasienten er syk nok?

Jeg sier ikke rettsapparatet nødvendigvis er det riktige stedet for alle avgjørelser.

Men prinsippet om at tvang må godkjennes av en ekstern instans for å kunne gjennomføres ut over f.eks. 24 timer, fremfor at man må anke den for at den skal opphøre burde være mulig å gjennomføre.

Det burde også være en grense for hvor mye tvang som kan brukes overfor et menneske over en tidsperiode før hele behandlingsopplegget, tvangen innkludert, måtte vurderes i et bredere eksternt organ.

Tvangsbehandling er og blir en frihetsberøvelse, samme hvor gode intensjonene er og hvor nødvendig det kan være.

I psykiatrien sitter ofte samme person i for mange ender av bordet. H*n blir både aktor, advokat, dommer, behandler og vokter. Dette gir rom for store feilvurderinger, selv av de mest kompetente. Det forvansker dessuten lege-pasientforholdet.

Dette blir mest tydelig når psykiatrien slipper løs personer som er idømt psykiatrisk behandling etter grufulle handlinger. Så skjer det nye katastrofer. En person som er dømt til psykatrisk behandling bør ikke få økt sin frihet uten å måtte gå veien om den domstolen som dømte ham/henne.

Psykiatrien skal behandle syke mennesker. Retts- fengselsvesenet må ta seg av samfunnets behov for beskyttelse.

Jeg tror det er rom for store systemforberinger både for å ivareta rettssikkerheten for de som blir tvangsbehandlet i den ene enden. Og for å ivareta samfunnets behov for sikkerhet i den andre.

mvh