Samarbeidsproblemer med barnefar

[Gjest ma74]

Hei. Jeg har en sønn på ti år, og hans far og jeg skilte lag for åtte år siden. Vi har alltid samarbeidet godt sammen ang. vår sønn, og hatt en god kommunikasjon oss i mellom. Han har nå to nye barn, og giftet seg med barnas mor for et år siden. Selv har jeg også ny samboer, som går godt sammen min sønn. De siste to årene har samarbeidet mellom meg og barnets far blitt mer anstrengt, spesielt gjelder det dette siste året. Det er flere hendelser jeg som mor stusser over: 1. Sønnen vår begynner nå å være en del alene hjemme før/etter skoletid, og jeg har kjøpt en mobil til ham da vi ikke har hustelefon. Dette er vel en trygghet-ingen vil vel la et barn være alene uten mulighet for å ringe mor el far dersom noe skulle skje? Han har også med seg mobilen når han går ut, slik at jeg kan få tak i ham. (I "disse dager" er jeg også redd for bortføring av barn). I fellesskap har vi laget regler om fornuftig mobilbruk. Men barnets far aksepterer ikke mobilbruk for vår sønn, selv ikke kun for denne bruk (de har heller ikke hustelefon). Selv har jeg trøbbel med å godta at gutten min er hjemme alene hos sin far uten mulighet til å kontakte noen før far kommer hjem fra jobb... 2. Da gutten var på tre ukers sommerferie med far, var mitt og gutten sitt ønske at jeg skulle ringe et par ganger i uken for å snakke med ham. Far likte ikke denne avtalen, og en sms fra ham kom med beskjed om at dette ikke var ønskelig fordi gutten fikk litt hjemlengsel (min sønn har fortalt i ettertid at dette ikke stemte). 3. En sjelden gang dukker det opp noe (familiselskap f.eks) som gjør at jeg spør om mulighet for å få gutten hjem èn dag tidligere enn vanlig, slik at også han kan få være med. Svaret er som regel at far må spørre sin kone først! Og det resulterer allti i et "nei". Til informasjon hjelper jeg gjerne med slike bytter. 4. Sønnen min kom hjem fra far og fortalte at de skulle to uker til syden midt i skoleåret, ferie var bestilt, og det betydde søknad om skolefri. Jeg ble ikke spurt av barnefar først. Jeg har vel krav på å uttale meg dersom min sønn skal søkes fri fra skolegang, samt at "mine" dager blir "tattfra meg"? 5. Sønnen vår fikk en mulighet til å delta på en sommerleir for barn èn uke, dette sa far nei til uten vilje til å diskutere med meg. Begrunnelsen var at barn skal være sammen familien sin, og at man ikke skal "sende bort" barn i ferien (tankegangen er jeg jo enig i, men skal ikke barn få utfolde seg uten å tråkke i hælene på foreldre hele tiden?) Dette er noen få eksempler på hva jeg har opplevd, og jeg begynner å lure på hva som har skjedd. For noe er det... Hvorfor føler jeg at barnets far motarbeider meg på alle områder? Ønsker han ikke at sønnen skal være trygg når han er hjemme alene, med mulighet til å ringe noen hvis noe skulle skje? Hvorfor må barnets far spørre sin kone om saker ang. VÅR sønn? Hvorfor unner ikke faren sin sønn en opplevelse med lek og moro sammen andre barn èn uke av guttens ferie (den uken trenger jo ikke tas av fars tid)? Man snakker mye om kvinnelig intuisjon, og min har slått inn for fullt... Jeg VET og FØLER at hans nye kone har vært (er?) sjalu på min fortid med barnets far-det har min eks selv sagt på en meget demokratisk måte. Og problemene har utviklet seg i rekordfart etter at de giftet seg-det virker rett og slett som om barnets far ikke har noe han skulle ha sagt? Jeg og barnets far ble en gang enige om, og signerte på at vi skal ha delt foreldreansvar. Jeg synes ikke dette ligner på det i det hele tatt- det diskuteres jo ikke med meg lenger, men med hans kone. Det føles som om jeg ikke eksisterer lenger, og alt skal gå via hans kone før han kan svare. Det kan jeg ikke finne meg i lenger... Jeg er glad på min eks` vegne, at han har ny familie, jeg har alltid hatt et greit inntrykk av hans kone til tross for at det er tydelig at hun ikke liker meg. Men nå er grensen nådd for meg, når jeg ser at det går ut over tryggheten til min sønn, hans mulighet for utvikling og opplevelser-barn tar vel ikke skade av å være litt borte fra foreldre? Jeg ser bare det positive i det, de blir mere selvstendige og fylles med glade opplevelser og minner de kan ta med seg videre i livet... Jeg må spørre; overreagerer jeg, eller har jeg rett i mine antakelser? Har "noen" endelig klart å sette meg og barnefaren opp mot hverandre? Jeg er lei meg, tenker mye på dette, og vet ikke helt hvordan jeg skal løse floken... Det enste jeg vil, er det beste for mitt barn. Men da er det også viktig at jeg og barnets far kan samarbeidet-jeg forventer ikke at vi alltid skal være enige. Men det er faktisk MEG han må diskutere med-jeg er barnets mor, og jeg er fortsatt tilstede. Min mening er at hans kone må finne seg i å stå på sidelinjen, akkurat slik som min samboer også må. De skal gjerne få ytre sin mening, men til syvende og siste har JEG og BARNETS FAR det siste ordet. Dette ble mye, men hva i all verden gjør jeg?

[Gjest Geir]

Hei.

Det der hørtes ikkje helt greit ut nei.

Eg skal prøve å svare på innlegget ditt seinere, nå må eg reise og hente min sønn som har vært hos sin mor i helgen.

Men eg har to spørsmål:

1. Har dere domsavgjørelse, eller avgjørelse fra Fylkesmannen om "delt bosted"/"delt omsorg" for gutten?

2. Hvor er gutten bostedsregistrert (hans adresse) i folkeregisteret, hos deg eller hos far?

[Gjest ma74]

Hei.

Det der hørtes ikkje helt greit ut nei.

Eg skal prøve å svare på innlegget ditt seinere, nå må eg reise og hente min sønn som har vært hos sin mor i helgen.

Men eg har to spørsmål:

1. Har dere domsavgjørelse, eller avgjørelse fra Fylkesmannen om "delt bosted"/"delt omsorg" for gutten?

2. Hvor er gutten bostedsregistrert (hans adresse) i folkeregisteret, hos deg eller hos far?

Vår sønn har i alltid hatt bostedsadressa hos meg. Og noen domsavgjørelse finnes ikke nei. Vi signertere kun på et skjema etter at vår sønn ble født om at foreldreansvaret skulle være delt. Dette gjorde jeg mtp. at om noe en gang skulle skje meg før vår sønn ble 18, så skulle det ikke være tvil om hvem jeg ønsket skulle ha ansvaret.

[frosken]

Bor gutten like mye hos dere begge, har dere avtalt delt bosted, eller bor han fast hos deg og har samvær med far?

[Shadow 650]

Hos mor og far er det forskjellige.

Ok, da får far gjøre det på sin måte og du på din.

Han blander seg ikke oppi at ungen din har mob hos deg, og du blander deg ikke oppi at de ikke har telefon. Og om andre ting som dere gjør forskjellig. Vi er forskjellige.

Når det gjelder ferie og sommerleir.

Hvis dere ikke har fast samværsavtale så skaffer dere det.

Hva med 3 uker hver på sommeren? Så kan faren "booke" flyreise på sine uker, og du "sommerleir på dine uker, uten å blande seg opp i hva den andre planlegger.

Det virker som det daglige samarbeidet har låst seg fast. Ok.

Hva med å holde kontakten over E-mail, hvor dere gir praktisk informasjon og evt spør om å bytte dager. Synes du skal slippe å forholde deg til hans kones meninger. Mannen må kunne klare å begrunne i "jeg-form" og ikke med "hun-form".

Diskusjoner over SMS og mail, er ikke helt godt. "Knirker" det veldig mye, foreslår eg du inviterer han til en ordentlig samtale - om så med en nøytral 3. person tilstede.

Og, ja. Eg er litt enig om å ikke ringe sønnen din når han er med faren. River litt i følelsene hos alle parter.

mvh

[Gjest ma74]

Hos mor og far er det forskjellige.

Ok, da får far gjøre det på sin måte og du på din.

Han blander seg ikke oppi at ungen din har mob hos deg, og du blander deg ikke oppi at de ikke har telefon. Og om andre ting som dere gjør forskjellig. Vi er forskjellige.

Når det gjelder ferie og sommerleir.

Hvis dere ikke har fast samværsavtale så skaffer dere det.

Hva med 3 uker hver på sommeren? Så kan faren "booke" flyreise på sine uker, og du "sommerleir på dine uker, uten å blande seg opp i hva den andre planlegger.

Det virker som det daglige samarbeidet har låst seg fast. Ok.

Hva med å holde kontakten over E-mail, hvor dere gir praktisk informasjon og evt spør om å bytte dager. Synes du skal slippe å forholde deg til hans kones meninger. Mannen må kunne klare å begrunne i "jeg-form" og ikke med "hun-form".

Diskusjoner over SMS og mail, er ikke helt godt. "Knirker" det veldig mye, foreslår eg du inviterer han til en ordentlig samtale - om så med en nøytral 3. person tilstede.

Og, ja. Eg er litt enig om å ikke ringe sønnen din når han er med faren. River litt i følelsene hos alle parter.

mvh

Saken kunne vært så enkel som "shadow" beskriver. Men far har allerede lagt seg opp i mobilbruk hjemme hos mor, det var ikke populært at sønnen skulle ha mobil. Ferier har aldri vært et problem-ved "kræsj" har vi løst problemet og delt evt. overlappinger. Men sønnen får ikke reise på leir selv om det faller utenfor fars ferietid. Jeg kan jo selvfølgelig overkjøre ham da-men er det riktig?

[Gjest ma74]

Bor gutten like mye hos dere begge, har dere avtalt delt bosted, eller bor han fast hos deg og har samvær med far?

Gutten er seks dager i strekk hos far, og åtte hos meg.

[Gjest Geir]

Vår sønn har i alltid hatt bostedsadressa hos meg. Og noen domsavgjørelse finnes ikke nei. Vi signertere kun på et skjema etter at vår sønn ble født om at foreldreansvaret skulle være delt. Dette gjorde jeg mtp. at om noe en gang skulle skje meg før vår sønn ble 18, så skulle det ikke være tvil om hvem jeg ønsket skulle ha ansvaret.

Ok.

Har dere heller ikkje skriftlig samværsavtale, som beskriver omfanget av far og sønn sitt samvær?

Og kor omfattende har samværet vært, i praksis disse årene?

[Gjest Geir]

Gutten er seks dager i strekk hos far, og åtte hos meg.

Ok! Da fikk eg svar på det eg spurte om sist, bortsett ifra om dere har en skriftlig avtale på att han skal være 6 dager hos far og 8 dager hos deg?

[Gjest ma74]

Ok! Da fikk eg svar på det eg spurte om sist, bortsett ifra om dere har en skriftlig avtale på att han skal være 6 dager hos far og 8 dager hos deg?

Nei, vi har ikke skriftlig avtale på de seks dagene. Tidligere var gutten annenhver helg hos far, samt èn dag i uken. Senere slo vi sammen disse dagene, slik at det ikke skulle bli så mye fram og tilbake for gutten. Etterhvert ytret far ønske om å ha gutten over en lengre periode, altså disse seks dagene vi nå snakker om. For at far og sønn skulle få mere tid sammen sa jeg ja til å prøve dette. Gutten gir uttrykk for at han synes dette er greit, men at han heller ikke vil forandre noe mer.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Dere har samarbeidet bra om felles barn i 6 år, det er lang tid og dere har lang erfaring i denne vanskelige ballansekunsten det er å ha delt omsorg for et barn. Temaene i et barns liv endrer seg jo radikalt med alderen og selv om foreldre er enige om detalljer i oppdragelsen av en 4 åring, kan de være på kollisjonskurs når det gjelder en 10 åring. Du spør om du overreagerer. Jeg gir deg dette innspillet for å forsøke å få deg litt ut av hypotesen at HUN bestemmer ALT. Det høres litt unyansert ut og det kan være at faren til barnet, med innspill fra sin nye kone, har forandret oppfatning på endel ting, samtidig som forskjeller på deres tankesett kommer frem på en annen måte når barnet deres er blitt større. Når du er så frustrert som nå, er det lett å overreagere når det kommer nye episoder som opprettholder følelsen din av å bli tilsidesatt som mor. I de 5 eksemplene du nevner er det ikke vanskelig å forstå din side av saken og at dine synspunkter bygger på kloke vurderinger. Samtidig er det saker som kan diskutertes og hvor ulike foreldre kommer til ulik beslutning om hva som er best for barnet. Et unntak er dette med 2 ukers fri fra skolen. Det er et såpass dratisk inngrep i hans skolehverdag at det er på sin plass å spørre deg, både om hva du synes om 2 ukers ferie i skoletiden og evt hvordan du ønsker å løse dette ut fra å få igjen tid med din sønn. Hvis han ikke har tatt opp dette med deg i forkant av å søke skolen om fri og bestille ferie, er det uforenelig med godt samarbeid om barn. Det er klokt av deg at du ikke har kjørt ut alle disse 5 tingene på en gang. Jeg tror du kan komme lengst ved å velge dette eksemplet jjeg nå trekker frem og fortelle ham at du ikke likte fremgangsmåten og hva du reagerte på med den og høre om han er enig med deg i akkurat denne saken. Det er viktig at du ikke blir for styrt av tanken på at hun står bak og trekker i alle tråder og at hun har en hensikt om å skade samarbeidet. Ytters få nye partnere er så ondsinnede. Dersom det skulle vise seg at din intuisjon stemmer, er det uhyre viktig at du ikke lar deg provosere av henne, men tvert imot viser tydelig at du anerkjenner henne som hans kone. Det aller værste som kan skje din sønn er at dere to kvinnene i hans unge liv, er som hund og katt og snakker nedsettende om hverandre. For å unngå å komme dit er det viktig å bygge ned en mulig krig mellom dere. Å ha delt omsorg med en tidligere samlivspartner handler svært ofte om å svelge kameler med et smil, det er en tøff jobb.

[Gjest ma74]

Dere har samarbeidet bra om felles barn i 6 år, det er lang tid og dere har lang erfaring i denne vanskelige ballansekunsten det er å ha delt omsorg for et barn. Temaene i et barns liv endrer seg jo radikalt med alderen og selv om foreldre er enige om detalljer i oppdragelsen av en 4 åring, kan de være på kollisjonskurs når det gjelder en 10 åring. Du spør om du overreagerer. Jeg gir deg dette innspillet for å forsøke å få deg litt ut av hypotesen at HUN bestemmer ALT. Det høres litt unyansert ut og det kan være at faren til barnet, med innspill fra sin nye kone, har forandret oppfatning på endel ting, samtidig som forskjeller på deres tankesett kommer frem på en annen måte når barnet deres er blitt større. Når du er så frustrert som nå, er det lett å overreagere når det kommer nye episoder som opprettholder følelsen din av å bli tilsidesatt som mor. I de 5 eksemplene du nevner er det ikke vanskelig å forstå din side av saken og at dine synspunkter bygger på kloke vurderinger. Samtidig er det saker som kan diskutertes og hvor ulike foreldre kommer til ulik beslutning om hva som er best for barnet. Et unntak er dette med 2 ukers fri fra skolen. Det er et såpass dratisk inngrep i hans skolehverdag at det er på sin plass å spørre deg, både om hva du synes om 2 ukers ferie i skoletiden og evt hvordan du ønsker å løse dette ut fra å få igjen tid med din sønn. Hvis han ikke har tatt opp dette med deg i forkant av å søke skolen om fri og bestille ferie, er det uforenelig med godt samarbeid om barn. Det er klokt av deg at du ikke har kjørt ut alle disse 5 tingene på en gang. Jeg tror du kan komme lengst ved å velge dette eksemplet jjeg nå trekker frem og fortelle ham at du ikke likte fremgangsmåten og hva du reagerte på med den og høre om han er enig med deg i akkurat denne saken. Det er viktig at du ikke blir for styrt av tanken på at hun står bak og trekker i alle tråder og at hun har en hensikt om å skade samarbeidet. Ytters få nye partnere er så ondsinnede. Dersom det skulle vise seg at din intuisjon stemmer, er det uhyre viktig at du ikke lar deg provosere av henne, men tvert imot viser tydelig at du anerkjenner henne som hans kone. Det aller værste som kan skje din sønn er at dere to kvinnene i hans unge liv, er som hund og katt og snakker nedsettende om hverandre. For å unngå å komme dit er det viktig å bygge ned en mulig krig mellom dere. Å ha delt omsorg med en tidligere samlivspartner handler svært ofte om å svelge kameler med et smil, det er en tøff jobb.

Jeg takker familiterapeuten for en fin og rettferdig vinkling på problemet. Selvfølgelig kan det jo være slik at hans nye kone har gitt ham nye måter å tenke på og gitt ham råd-det har jeg forståelse for, hadde faktisk ikke tenkt på at det evt. kan være tilfelle. Det skal jeg ta til ettertanke, selv om min "intuisjon" forteller meg noe annet. Men det er fint å få andres synspunkt, det er litt lettere å sortere saklig og usaklige tanker oppi eget hode. Forhåpentligvis klarer jeg å invitere far til en ny samtale, og håper at vi etterhvert klarer å få frem hverandres argumenter/synspunkter til det beste for alle sammen, spesielt for vår sønn.

[Gjest Geir]

''1. Sønnen vår begynner nå å være en del alene hjemme før/etter skoletid, og jeg har kjøpt en mobil til ham da vi ikke har hustelefon.''

Det vil eg tro er helt vanlig for en 10 åring, eg kan heller ikkje skjønne fars motvilje i forhold til mobiltelefonen, om ikkje du ringer deres sønn mange ganger om dagen (når han er med fars familie).

Her må du bare prøve å overbevise far att dette er med på gi sønnen en større trygghet, om noe skulle skje.

''2. Da gutten var på tre ukers sommerferie med far, var mitt og gutten sitt ønske at jeg skulle ringe et par ganger i uken for å snakke med ham. Far likte ikke denne avtalen, og en sms fra ham kom med beskjed om at dette ikke var ønskelig fordi gutten fikk litt hjemlengsel .''

Her kan eg forstå både far og deg, eg har i tilsvarende situasjoner tenkt som deg og hatt ønske om å opprettholde kontakt pr. telefon også i mors ferieperiode.

Men her må du nok bare akseptere att far legger premissene, uavhengig av hvor sårt dette er for deg, trøst deg med att han helt sikkert har det trygt og trivelig på ferie med far & co.

''3. En sjelden gang dukker det opp noe (familiselskap f.eks) som gjør at jeg spør om mulighet for å få gutten hjem èn dag tidligere enn vanlig, slik at også han kan få være med. Svaret er som regel at far må spørre sin kone først! Og det resulterer allti i et "nei". Til informasjon hjelper jeg gjerne med slike bytter.''

Det der er en_klassiker_som de fleste sikkert vil kjenne seg igjen i, men eg syntes DU fortsatt skal vise fleksibilitet og er du heldig så belønnes du med å oppnå att far også blir mer fleksibel.

Hvis ikkje, så MÅ du bare akseptere att er det fars dager så er det fars dager, om ikkje det da er noe _helt_ spesielt som begravelse, bursdager, bryllup o.l. i den aller nærmeste familie.

''4. Sønnen min kom hjem fra far og fortalte at de skulle to uker til syden midt i skoleåret, ferie var bestilt, og det betydde søknad om skolefri. Jeg ble ikke spurt av barnefar først.''

Det der holder ikkje!

Her får en håpe att far i entusiasmens ferierus har "glemt" å ta dette opp med deg på forhånd..?

Klart du har rett på å få erstattet dine dager, og att du helt klart skulle vurdert om dette var gunstig for sønnen deres sammen med far før avgjørelsen ble tatt.

Det å misste 2 uker av undervisningen er ingen spøk "å hente inn igjen", men han er forsåvidt såpass tidlig i utdanningen att det vil gå bra (det hadde vært verre om han gikk i 10 klasse fks.).

''5. Sønnen vår fikk en mulighet til å delta på en sommerleir for barn èn uke, dette sa far nei til uten vilje til å diskutere med meg.''

Dette har far ingen rett til å nekte, så lenge det foregår i din ferieperiode og att det er ett trygt og ansvarlig opplegg.

''Hvorfor føler jeg at barnets far motarbeider meg på alle områder?''

Kanskje føler far att du ønsker å legge deg opp i hvilke valg han og resten av familien tar, og att de ikkje får ro og fred når de er sammen?

''Jeg VET og FØLER at hans nye kone har vært (er?) sjalu på min fortid med barnets far-det har min eks selv sagt på en meget demokratisk måte.''

En_klassiker_det der også...Men eg sitter med en liten følelse av att du ikkje er helt komfortabel med att din eks. sin nye kone legger seg opp i saker som vedrører _din_sønn!?

''Jeg og barnets far ble en gang enige om, og signerte på at vi skal ha delt foreldreansvar.''

Ja og dessuten så praktiserer dere også "delt omsorg" ("delt bosted"), dvs. far har gutten tilsammen mer enn 5/12 deler.

Men teoretisk sett så har du den daglige omsorgen, all den tid sønnen deres er registrert i folkeregisteret på din adresse, går utifra att barnetrygden også utbetales til deg.

Egentlig kan du reorganisere hele samværsavtalen til far, eller ta sønnen med å flytte til en annen kant av landet.

Men_det_må du selvfølgelig ikkje gjøre, men du kan jo prøve å få far litt mer "på gli" ved å tilfeldig nevne dette ved en passende anledning... (litt stygt kanskje, men..).

''..det diskuteres jo ikke med meg lenger, men med hans kone.''

Det er naturlig att ho har ett ord med i laget (og diskuterer med din eksmann), de er tross alt en familie på 3 barn og 2 voksne og må planlegge deretter.

Men saker som angår deres felles sønn, må du og din eksmann kunne avgjøre i fellesskap, han er vel ikkje blitt helt handlingslamma...

''Har "noen" endelig klart å sette meg og barnefaren opp mot hverandre?''

Tror ikkje du trenger konkludere med noen konspirasjonsteorier, utifra det du her har skrevet.

''Det eneste jeg vil, er det beste for mitt barn.''

Det samme gjelder nok fortsatt for barnets far også.

''Min mening er at hans kone må finne seg i å stå på sidelinjen, akkurat slik som min samboer også må. De skal gjerne få ytre sin mening, men til syvende og siste har JEG og BARNETS FAR det siste ordet.''

Amen !

[Gjest ma74]

''1. Sønnen vår begynner nå å være en del alene hjemme før/etter skoletid, og jeg har kjøpt en mobil til ham da vi ikke har hustelefon.''

Det vil eg tro er helt vanlig for en 10 åring, eg kan heller ikkje skjønne fars motvilje i forhold til mobiltelefonen, om ikkje du ringer deres sønn mange ganger om dagen (når han er med fars familie).

Her må du bare prøve å overbevise far att dette er med på gi sønnen en større trygghet, om noe skulle skje.

''2. Da gutten var på tre ukers sommerferie med far, var mitt og gutten sitt ønske at jeg skulle ringe et par ganger i uken for å snakke med ham. Far likte ikke denne avtalen, og en sms fra ham kom med beskjed om at dette ikke var ønskelig fordi gutten fikk litt hjemlengsel .''

Her kan eg forstå både far og deg, eg har i tilsvarende situasjoner tenkt som deg og hatt ønske om å opprettholde kontakt pr. telefon også i mors ferieperiode.

Men her må du nok bare akseptere att far legger premissene, uavhengig av hvor sårt dette er for deg, trøst deg med att han helt sikkert har det trygt og trivelig på ferie med far & co.

''3. En sjelden gang dukker det opp noe (familiselskap f.eks) som gjør at jeg spør om mulighet for å få gutten hjem èn dag tidligere enn vanlig, slik at også han kan få være med. Svaret er som regel at far må spørre sin kone først! Og det resulterer allti i et "nei". Til informasjon hjelper jeg gjerne med slike bytter.''

Det der er en_klassiker_som de fleste sikkert vil kjenne seg igjen i, men eg syntes DU fortsatt skal vise fleksibilitet og er du heldig så belønnes du med å oppnå att far også blir mer fleksibel.

Hvis ikkje, så MÅ du bare akseptere att er det fars dager så er det fars dager, om ikkje det da er noe _helt_ spesielt som begravelse, bursdager, bryllup o.l. i den aller nærmeste familie.

''4. Sønnen min kom hjem fra far og fortalte at de skulle to uker til syden midt i skoleåret, ferie var bestilt, og det betydde søknad om skolefri. Jeg ble ikke spurt av barnefar først.''

Det der holder ikkje!

Her får en håpe att far i entusiasmens ferierus har "glemt" å ta dette opp med deg på forhånd..?

Klart du har rett på å få erstattet dine dager, og att du helt klart skulle vurdert om dette var gunstig for sønnen deres sammen med far før avgjørelsen ble tatt.

Det å misste 2 uker av undervisningen er ingen spøk "å hente inn igjen", men han er forsåvidt såpass tidlig i utdanningen att det vil gå bra (det hadde vært verre om han gikk i 10 klasse fks.).

''5. Sønnen vår fikk en mulighet til å delta på en sommerleir for barn èn uke, dette sa far nei til uten vilje til å diskutere med meg.''

Dette har far ingen rett til å nekte, så lenge det foregår i din ferieperiode og att det er ett trygt og ansvarlig opplegg.

''Hvorfor føler jeg at barnets far motarbeider meg på alle områder?''

Kanskje føler far att du ønsker å legge deg opp i hvilke valg han og resten av familien tar, og att de ikkje får ro og fred når de er sammen?

''Jeg VET og FØLER at hans nye kone har vært (er?) sjalu på min fortid med barnets far-det har min eks selv sagt på en meget demokratisk måte.''

En_klassiker_det der også...Men eg sitter med en liten følelse av att du ikkje er helt komfortabel med att din eks. sin nye kone legger seg opp i saker som vedrører _din_sønn!?

''Jeg og barnets far ble en gang enige om, og signerte på at vi skal ha delt foreldreansvar.''

Ja og dessuten så praktiserer dere også "delt omsorg" ("delt bosted"), dvs. far har gutten tilsammen mer enn 5/12 deler.

Men teoretisk sett så har du den daglige omsorgen, all den tid sønnen deres er registrert i folkeregisteret på din adresse, går utifra att barnetrygden også utbetales til deg.

Egentlig kan du reorganisere hele samværsavtalen til far, eller ta sønnen med å flytte til en annen kant av landet.

Men_det_må du selvfølgelig ikkje gjøre, men du kan jo prøve å få far litt mer "på gli" ved å tilfeldig nevne dette ved en passende anledning... (litt stygt kanskje, men..).

''..det diskuteres jo ikke med meg lenger, men med hans kone.''

Det er naturlig att ho har ett ord med i laget (og diskuterer med din eksmann), de er tross alt en familie på 3 barn og 2 voksne og må planlegge deretter.

Men saker som angår deres felles sønn, må du og din eksmann kunne avgjøre i fellesskap, han er vel ikkje blitt helt handlingslamma...

''Har "noen" endelig klart å sette meg og barnefaren opp mot hverandre?''

Tror ikkje du trenger konkludere med noen konspirasjonsteorier, utifra det du her har skrevet.

''Det eneste jeg vil, er det beste for mitt barn.''

Det samme gjelder nok fortsatt for barnets far også.

''Min mening er at hans kone må finne seg i å stå på sidelinjen, akkurat slik som min samboer også må. De skal gjerne få ytre sin mening, men til syvende og siste har JEG og BARNETS FAR det siste ordet.''

Amen !

Til "Geir"

Takk for fine råd og innspill-de skal tas til ettertanke. Men et lite utspill igjen ang. kontakt mellom mor og sønn i fars ferie. For min del er det ikke noe annet problem at jeg selvfølgelig savner å snakke med min sønn ila. tre uker (noe annet ville vært rart). Men den sårheten klarer jeg fint å svelge. Det er verre når gutten spør hvorfor jeg ikke ringte, slik jeg sa jeg skulle. Følte han at jeg hadde glemt ham? Vi tok en liten prat rundt dette, og jeg prøvde å forklare på barns vis årsaken (var svært forsiktig med å ikke sverte far el hans familie). (Jeg ringer forøvrig aldri de seks dagene han er hos faren sin ellers). Gutten sa han forsto, men synes det var dumt. Så igjen, er det ikke barnet vi skal ta hensyn til, eller er det oss voksne vi driver og beskytter? Bare en liten "pekefinger" til alle oss forerdre der ute!

Dessuten , til slutt-jeg fikk følelsen av at det var en del fedre som ga tilbakemelding på dette innlegget. Det likte jeg ;o) Fint å få både støtte og konstruktiv kritikk, takk for det. Avslutter temaet fra min side, og håper alt ordner seg