Aldersforskjell

[Gjest Gunn35]

Hei! Jeg er en kvinne på 35 år som nylig har forelsket meg i en mann på 50 år. Jeg har vært bekjent av denne mannen i mange år, men når vi møttes på fest for et par måneder siden sa det bare "pang". Vi bor i forskjellig by. Han bor i hjembyen min og har et barn han har annenhver helg. Jeg har ikke barn og pt. har jeg ikke lyst på egne barn. Vi har møttes flere helger de siste månedene og alt har vært helt fantastisk. Begge føler seg vel i den andres selskap, og kommuniserer meget godt sammen. Han er "ung" for alderen ift. tankemåte og interesser og vi har flere felles bekjente. Det er sjelden jeg blir så forelsket og jeg føler virkelig at han kan være "den rette" (ja, jeg vet det er tidlig). Han er åpen om sine følelser og det hjelper også meg til å være åpen (noe jeg ikke har lett for å være). Han er også svært forelsket. Jeg vurderer meg selv som en attraktiv kvinne, og det har ikke manglet "friere" i årenes løp. Tidligere har jeg vært sammen jevnaldrende menn. Jeg tenker mye på om jeg skal satse videre på denne mannen fordi jeg føler at det innebærer mange essensielle valg for min del: flytting, bytte av jobb (har en meget god jobb idag), endelig valg med tanke på egne barn og det å leve sammen en mann som er så mye eldre enn meg. Flyttingen er egentlig ikke noe stort problem da jeg har et stort nettverk i denne byen, selv om det karriere- og lønnsmessig blir en tilbakegang (antar jeg). Når det gjelder egne barn har jeg tenkt i noen år at jeg heller vil bruke tid på å finne den store kjærligheten fremfor å ta den første og beste pga at klokka tikker. Et tradisjonelt familieliv med tidspress, bleier og regninger tiltaler meg heller ikke. Men jeg vet jo ikke om dette endres etterhvert som årene går. Han sier han ikke vil "nekte" meg å få barn hvis jeg vil det, men jeg synes ikke det er ideelt med en så gammel far. Når jeg tidligere har drømt om mannen i mitt liv har det å nyte livet sammen stått sentralt. Med denne mannen blir denne tiden kortere pga alder og sannsyligvis tidligere død, og det tenker jeg også litt på. Det jeg trenger hjelp til er å sortere tankene og få råd i min situasjon. Jeg føler at jeg må bestemme meg for om jeg vil satse på han eller ikke innen relativt kort tid for begges del. Selv om det er tidlig i forholdet føler jeg meg helt sikker på at forholdet kan utvikle seg til ekte kjærlighet hvis jeg satser. Jeg lurer også på hvor vanlig det er å "plutselig" få lyst på barn når man nærmer seg 40.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Det du beskriver mellom deg og denne mannen høres veldig bra og godt ut - er det ikke det mange av oss leter etter, noen hele livet, uten å finne det. En så god match som dere er en sjeldenhet i voksen alder, selv om det er tidlig i forholdet som du skriver, så er det kvaliteter og egenskaper du l har lengtet etter og som gjør at du også liker deg selv bedre. I tillegg kommer dette, at til tross for at du har mange muligheter ift andre menn, er det sjelden du forelsker deg slik du har gjort nå. Du står overfor et viktig valg som på en måte er ditt helt personlige verdivalg. Skal du gå for å utvikle et kjærlighetsforhold til den du har forelsket deg i, eller skal du vente til det evt kommer en like stor kjærlighet og banker på som er yngre og bor i samme by som deg selv? Til tross for at han kan være yngre er det ikke sikkert dere kan få barn og at han eller du lever lenge. Det er så mange usikkerhetsfaktorer her også, det ville jeg tatt med i betraktningen. En faktor til er at det ikke er så lett å bare kvitte seg med følelsene du har fått for denne mannen og de opplevelsene dere allerede har hatt. De er fra nå en erfaring som vil prege deg i lang tid fremover og gjøre det vanskeligere å falle for en annen mer "passende" mann. Ja, du har nok rett i antakelsen om at følelser og ønsker rundt det å få barn gjerne får en oppsving og ny aktualitet hos kvinner som nærmer seg den alderen de selv eller naturen set6ter som grense for å bli mor. Dette kan imidlertid være enda sterkere hos kvinner som allerede har barn. Dette fenomenet har jeg inntrykk av at er hormonellt eller fysisk eller en del av å være kvinne. Vi gjennomgår noen prosesser med oss seg når vi blir fertile og når vi slutter å være det. Dette er uungåelig og handler ikke nødvendigvis om at du forandrer mening og vil ha barn, men følelsene ved å ikke ha fått barn og sorgen knyttet til dette, kommer tydeligere frem ved "point of no return". Jeg synes jeg her har gitt deg noen føringer, men de er subjektive, mine. Hva som er aller viktigst for deg, tror jeg du er i nærheten av å kjenne.