Hvor mye middag må spises?

[Gjest også en mamma]

Vi har gjort det enkelt. Vi har alltid sørget for at det finnes NOE barna liker. Ut over det har vi aldri krevd at alt skal smakes på, men vi har krevd at det skal puttes minimum en bit av ett eller annet i munnen - og med lovnad om at det er lov å spytte ut på servietten hvis det smaker helt forferdelig. Når det gjelder mengden har vi aldri presset mer enn den første biten, og hvis barnet da velger å spytte ut så får han gå fra bordet. Og selvsagt får man kveldsmat for det - og er det noe han absolutt ikke liker, og han er sulten, så tilbyr vi alternativ mat.

For oss har det vært viktigere å innarbeide gode spisevaner, regelmessige måltider og ikke minst hyggelige måltider enn å tvinge igjennom prinsipper av typen smake på alt, får ikke si "liker ikke" osv.

Hos oss er det lov å si "liker ikke", det er lov å gå i fra bordet etter en munnfull, det er lov å spytte ut hvis man ikke liker, og man trenger ikke sitte til alle er ferdige.

Vi jobbet lenge med å få måltidene noen lunde hyggelige, og ga fullstendig etter på barnets ønsker om ubegrensede mengder med ketsjup til å dyppe maten i.

Det har vært den eldste som har vært vanskelig i matveien hos oss, og i 2-3 års alderen var det helt ille. Etter det har det gått seg gradvis til, og nå spiser han langt flere ting enn før - selv om de fleste som ikke kjente han før nok fortsatt syns han er ekstremt kresen.

Jeg vil på det sterkeste råde dere til å la de fleste prinsipper fare. Gjør måltidet så hyggelig som mulig, prøv å finne mat han liker, tilby annen mat om nødvendig. Og for all del - ikke nekt han kveldsmat om han ikke vil ha middag. Kanskje er han ikke alltid like sulten ved middagstid, men han kan jo godt være skikkelig sulten til kvelds for det.

[Gjest Tatjana]

Hos oss må alle sette seg til bords. Og de må sitte der en stund. Måltidet skal være et hyggelig fellesskap hvor alle deltar, vi sitter sammen og prater sammen.

Jeg tvinger dem ikke til å spise noe som helst, vil de ikke ha så slipper de. Jeg ble selv tvunget til å spise opp maten min da jeg var barn, og det var alltid de voksne som forsynte meg. Det var helt grusomt! Og jeg måtte sitte ved bordet til jeg hadde spist opp, og fikk beskjed om å tenke på de sultne barna i Afrika. (De ble sikkert veldig mye mindre sultne av det...) Men det er ikke lov å si "Æsj" eller "Det er vondt" eller "Jeg liker ikke". De får si "Jeg vil ikke ha", "Jeg har ikke lyst på" eller "Jeg er ikke sulten".

Ungene må vente på hverandre, men de behøver ikke å vente på oss voksne. Når de har gått fra er måltidet over for deres del. Med unntak av de sjeldne gangene vi har dessert, de får gå fra mellom hovedretten og desserten fordi vi voksne er utrolig trege :-).

Den som ikke vil ha middagsmat får ikke noe annet heller. Men selvfølgelig får de kveldsmat. Og jeg ser at når de dropper middagen kompenserer de med å spise desto mer til kvelds.

[Gjest Tatjana]

Hos oss må alle sette seg til bords. Og de må sitte der en stund. Måltidet skal være et hyggelig fellesskap hvor alle deltar, vi sitter sammen og prater sammen.

Jeg tvinger dem ikke til å spise noe som helst, vil de ikke ha så slipper de. Jeg ble selv tvunget til å spise opp maten min da jeg var barn, og det var alltid de voksne som forsynte meg. Det var helt grusomt! Og jeg måtte sitte ved bordet til jeg hadde spist opp, og fikk beskjed om å tenke på de sultne barna i Afrika. (De ble sikkert veldig mye mindre sultne av det...) Men det er ikke lov å si "Æsj" eller "Det er vondt" eller "Jeg liker ikke". De får si "Jeg vil ikke ha", "Jeg har ikke lyst på" eller "Jeg er ikke sulten".

Ungene må vente på hverandre, men de behøver ikke å vente på oss voksne. Når de har gått fra er måltidet over for deres del. Med unntak av de sjeldne gangene vi har dessert, de får gå fra mellom hovedretten og desserten fordi vi voksne er utrolig trege :-).

Den som ikke vil ha middagsmat får ikke noe annet heller. Men selvfølgelig får de kveldsmat. Og jeg ser at når de dropper middagen kompenserer de med å spise desto mer til kvelds.

Jeg glemte noe: Jeg har med vilje valgt å være en smule uinteressert i hvor mye de spiser. De får spise det de vil ha, og når de takker for maten spør jeg alltid: "Er du mett?" Jeg mener at de skal lære seg å spise for å bli mette, ikke for å glede meg eller faren.

Mormor har en tendens til å kommentere ungenes matinntak med "Å så flink du var!" når de har spist mye, og det syns jeg blir helt feil. Det er ikke spesielt flinkt å spise. Det er et basisbehov.

I tillegg mener jeg at ved å være såpass uinteressert i matinntaket deres har jeg fjernet spising som kamparena. Vår eldste ville gjerne bruke matnekt som maktmiddel da h*n var liten, men det vil ikke jeg være med på. Når de nekter å spise, prøver jeg å vise med hele meg at det er faktisk verst for dem selv. Og som sagt, de kompenserer for lite middagsmat med mer kveldsmat.

Men jeg må også få si at jeg har friske barn, uten spiseforstyrrelser eller fysiske problemer som krever spesielle tiltak ifht mat.

[Lillemus]

Vi har ingen grenser for hvor mye ungene spiser. Det velger de selv. Men dersom de ikke rører maten, får de ikke mat før til kveldsmaten (som de hadde fått uansett). De har ikke vondt av å føle seg litt sultne innimellom.

De må slett ikke smake på alt. Vi prøver å oppmuntre til det, men tvinger aldri. Sterkt krydret mat gir spesielmat til ungene. Det hende jeg og faren vil ha indisk mat feks og da er det for mye forlangt å vente at ungene skal spise det.

Ellers lager jeg oftes mat jeg vet ungene liker, i hvert fall noe av det. De må spise litt grønnsaker til maten, og da serveres grønnsaker jeg vet at de liker (gulrot, mais, brokkoli).

De må ikke sitte ved bordet til alle er ferdige, men til barna er ferdige og vi ser at de har hatt tid til å bli mette.

Vi burde kanskje vært strengere, men jeg synes trivselen er det viktigste ved matbordet. Da kommer gjerne matlysten også, etterhvert!

Poden min sitter glatt hele dagen foran pc'n eller med nintendoen, men om Snuppa og jeg finner på noe annet, spille et brettspill f.eks. så kommer han også smygende etter kort tid og vil være med på det. )

[Gjest mij]

Jeg glemte noe: Jeg har med vilje valgt å være en smule uinteressert i hvor mye de spiser. De får spise det de vil ha, og når de takker for maten spør jeg alltid: "Er du mett?" Jeg mener at de skal lære seg å spise for å bli mette, ikke for å glede meg eller faren.

Mormor har en tendens til å kommentere ungenes matinntak med "Å så flink du var!" når de har spist mye, og det syns jeg blir helt feil. Det er ikke spesielt flinkt å spise. Det er et basisbehov.

I tillegg mener jeg at ved å være såpass uinteressert i matinntaket deres har jeg fjernet spising som kamparena. Vår eldste ville gjerne bruke matnekt som maktmiddel da h*n var liten, men det vil ikke jeg være med på. Når de nekter å spise, prøver jeg å vise med hele meg at det er faktisk verst for dem selv. Og som sagt, de kompenserer for lite middagsmat med mer kveldsmat.

Men jeg må også få si at jeg har friske barn, uten spiseforstyrrelser eller fysiske problemer som krever spesielle tiltak ifht mat.

Takk for innspill, det virker veldig fornuftig synes jeg.

Jeg har bare flere ganger tidligere lest her på DOL at dersom ungen ikke spiser middagen sin, er det den de får servert når de er sultne en halvtime etterpå. Og det er jeg helt uenig i.

Denne gangen er det ingen som sier slikt, merkelig. Jeg husker nick som har skrevet dette tildligere, men det får så være. De har vel ombestemt seg, da :-)

[Gjest Tatjana]

Takk for innspill, det virker veldig fornuftig synes jeg.

Jeg har bare flere ganger tidligere lest her på DOL at dersom ungen ikke spiser middagen sin, er det den de får servert når de er sultne en halvtime etterpå. Og det er jeg helt uenig i.

Denne gangen er det ingen som sier slikt, merkelig. Jeg husker nick som har skrevet dette tildligere, men det får så være. De har vel ombestemt seg, da :-)

Det er helt greit å ombestemme seg vet du :-).

Hos oss praktiserer vi måltider til faste tider. Jeg driver ikke døgnåpen restaurant! Og vi mennesker er jo slik innrettet at når vi spiser til faste tider blir vi etterhvert sultne til måltidene også. Når jeg begynner på jobb igjen etter sommerferien er jeg slett ikke sulten i lunsjen de første dagene, men etter en uke eller så begynner å knurre når det nærmer seg tid for pause :-).

For øvrig syns jeg det blir helt feil å servere ungene det de takket nei til for en halv time siden. Vet du hva, har de valgt det bort så har de valgt det bort. Da får de vente til kvelds, og er de sultne en stund så lærer de av det og.

*brutal*

[Mirabell]

Vi har ingen grense for hvor mye middag som må spises for å få godkjent. Hvis middagen er sent (18:30+), sier vi fra om at det ikke blir kveldsmat. Hvis vi spiser tidlig (ca. kl 17), serveres det kveldsmat uansett.

Barna behøver ikke smake på noe de ikke liker hver eneste gang vi har det. Men de får ikke si "jeg liker ikke paprika" hvis de aldri har smakt det...

Ungene må sitte ved bordet til alle barn er ferdige å spise, uansett om de vil ha mat eller ikke. Ofte blir det spist et par biter til, da. Men barna behøver ikke sitte til bords til vi voksne er ferdige, særlig ikke når vi har gjester.

Hvis det blir hyl og skrik som vi ikke får roet ned, trues det til slutt med "ut og vente på gangen". Det er blitt gjennomført noen ganger, og nå er det så og si aldri noe problem. Og selv minsten har vel også vokst fra denslags nå ) (Men å slenge i seg et par biter og så gå ut på stua for å se TV, det er ikke lov hos oss.)

[Lillemus]

Jeg glemte noe: Jeg har med vilje valgt å være en smule uinteressert i hvor mye de spiser. De får spise det de vil ha, og når de takker for maten spør jeg alltid: "Er du mett?" Jeg mener at de skal lære seg å spise for å bli mette, ikke for å glede meg eller faren.

Mormor har en tendens til å kommentere ungenes matinntak med "Å så flink du var!" når de har spist mye, og det syns jeg blir helt feil. Det er ikke spesielt flinkt å spise. Det er et basisbehov.

I tillegg mener jeg at ved å være såpass uinteressert i matinntaket deres har jeg fjernet spising som kamparena. Vår eldste ville gjerne bruke matnekt som maktmiddel da h*n var liten, men det vil ikke jeg være med på. Når de nekter å spise, prøver jeg å vise med hele meg at det er faktisk verst for dem selv. Og som sagt, de kompenserer for lite middagsmat med mer kveldsmat.

Men jeg må også få si at jeg har friske barn, uten spiseforstyrrelser eller fysiske problemer som krever spesielle tiltak ifht mat.

Mine har også prøvd seg på å bruke maten som maktmiddel, jeg har vært totalt uinteressert og sagt:"Jaja, det er du som må gå sulten til det blir kveldsmat, ikke jeg." og så bare spist likegyldig videre på min mat. Skal love at da er det ikke det spøtt interessant å prøve å trasse lenger. )

[kvitre]

De må ikke spise noe de ikke vil. Men jeg pleier å si til dem at jeg vil de skal smake, selv om de bare tar en bitte bitte liten bit, fordi smaken forandrer seg. Jeg er heller ikke så glad i at de sier at de ikke liker noe de ikke har smakt. Men når de har smakt på maten og sier de ikke likte den, så sier jeg at "Det er lov til ikke å like maten, men du var flink som smakte på den." Og akkurat der er jeg veldig prinsippfast.

Barna kan gå fra bordet når de vil. De kan ta seg brødskive hvis de er sultne, uavhengig av om de spiste middag eller ikke. Jeg prøver imidlertid å unngå at de spiser før middag, men det sklir ut noen ganger...

Ellers vi å lære dem å takke pent for maten, spise pent, rydde av tallerkenen etter seg, be pent om noe hvis noe skal sendes, ikke ta seg mer enn de klarer å spise opp og ikke ta mer enn at flere som vil ha også får. Dette går på ros og høflige oppfordringer.

Guttene er 4, 6 og 7 år. Barna har et godt forhold til mat, i motsetning til meg.

[puttelulle]

Leste tillegget ditt etter å ha svart på det andre innlegget, og synes forslaget ditt er bra.

Det er i grunn pappa som er streng her, jeg ønsker å være mer overbærende ved matbordet, men 3-åringen er i en ganske trassig periode nå, og vi må få satt grenser.

*smiler* Kjenner til det der med trassige 3-åringer ja! Har en som er "der" akkurat nå... Og har hatt 2 tidligere... Ikke morsomt. Nå. Men i ettertid, kanskje...;-)

[Gjest også en mamma]

Det er helt greit å ombestemme seg vet du :-).

Hos oss praktiserer vi måltider til faste tider. Jeg driver ikke døgnåpen restaurant! Og vi mennesker er jo slik innrettet at når vi spiser til faste tider blir vi etterhvert sultne til måltidene også. Når jeg begynner på jobb igjen etter sommerferien er jeg slett ikke sulten i lunsjen de første dagene, men etter en uke eller så begynner å knurre når det nærmer seg tid for pause :-).

For øvrig syns jeg det blir helt feil å servere ungene det de takket nei til for en halv time siden. Vet du hva, har de valgt det bort så har de valgt det bort. Da får de vente til kvelds, og er de sultne en stund så lærer de av det og.

*brutal*

Jeg er ikke helt enig med deg. Verken her eller lengre opp i tråden. Jeg tror ikke at barn bruker mat som maktmiddel (sånn stort sett, unntak finnes sikkert). Jeg har aldri opplevd det som "trass" fra barnas side om de ikke vil spise. Det er ikke din fortjeneste at barna dine spiser normalt og variert, like lite som det er andres "skyld" om barna deres spiser lite og er kresne.

Det kan godt hende at barna ikke er sultne akkurat når middagen står på bordet. Kanskje var leken mer interessant enn maten, eller kanskje fristet det ikke det som sto på bordet. Men de kan da godt være sultne - og like maten - en time seinere? Vi driver heller ikke døgnåpen restaurant, men strekker oss langt for at barna skal få mat når de er sultne. Stort sett har vi faste måltider, men vi lar ingen gå sulten til neste måltid.

Da kan man jo egentlig spørre seg HVEM som gjør mat til et maktmiddel...

Helt fra barna er små velger de første å la barna selvregulere matinntaket. Spise når man er sulten, kort og godt. Etter hvert innarbeider vi - av praktiske og sosiale årsaker - faste måltider. Og i prinsippet syns jeg det blir litt feil, egentlig. Man er liksom pr. definisjon en god forelder hvis man lar babyen spise når den er sulten og sove når den er trøtt. Men lar man 3-åringen gjøre det samme, da er man dårlig på grensesetting og har uoppdragne barn.

Faste måltider er etter mitt skjønn først og fremst en praktisk greie. Det er lettvint for oss at alle spiser samtidig. Men folk er forskjellige. Noen spiser få og store måltider, andre spiser mange og små. Det gjelder både voksne og barn. Jeg syns ikke det er noe poeng å "sulte" ungene slik at de spiser som gale når de endelig får mat. Det er ikke noe poeng å lære dem til å veksle mellom sult og overspising. Da er det bedre - syns jeg - å la dem få en brødskive hvis middagen ikke smaker, eller varme middagsrester etter en time. La dem få mat når de er sultne. Hvordan skal man ellers lære å kjenne på sin egen kropp om når man er sulten og når man er mett?

Målet må jo være at barna skal regulere mest mulig selv, uten at foreldrene velger faste måltider som kamparena.

[Gjest Tatjana]

Jeg er ikke helt enig med deg. Verken her eller lengre opp i tråden. Jeg tror ikke at barn bruker mat som maktmiddel (sånn stort sett, unntak finnes sikkert). Jeg har aldri opplevd det som "trass" fra barnas side om de ikke vil spise. Det er ikke din fortjeneste at barna dine spiser normalt og variert, like lite som det er andres "skyld" om barna deres spiser lite og er kresne.

Det kan godt hende at barna ikke er sultne akkurat når middagen står på bordet. Kanskje var leken mer interessant enn maten, eller kanskje fristet det ikke det som sto på bordet. Men de kan da godt være sultne - og like maten - en time seinere? Vi driver heller ikke døgnåpen restaurant, men strekker oss langt for at barna skal få mat når de er sultne. Stort sett har vi faste måltider, men vi lar ingen gå sulten til neste måltid.

Da kan man jo egentlig spørre seg HVEM som gjør mat til et maktmiddel...

Helt fra barna er små velger de første å la barna selvregulere matinntaket. Spise når man er sulten, kort og godt. Etter hvert innarbeider vi - av praktiske og sosiale årsaker - faste måltider. Og i prinsippet syns jeg det blir litt feil, egentlig. Man er liksom pr. definisjon en god forelder hvis man lar babyen spise når den er sulten og sove når den er trøtt. Men lar man 3-åringen gjøre det samme, da er man dårlig på grensesetting og har uoppdragne barn.

Faste måltider er etter mitt skjønn først og fremst en praktisk greie. Det er lettvint for oss at alle spiser samtidig. Men folk er forskjellige. Noen spiser få og store måltider, andre spiser mange og små. Det gjelder både voksne og barn. Jeg syns ikke det er noe poeng å "sulte" ungene slik at de spiser som gale når de endelig får mat. Det er ikke noe poeng å lære dem til å veksle mellom sult og overspising. Da er det bedre - syns jeg - å la dem få en brødskive hvis middagen ikke smaker, eller varme middagsrester etter en time. La dem få mat når de er sultne. Hvordan skal man ellers lære å kjenne på sin egen kropp om når man er sulten og når man er mett?

Målet må jo være at barna skal regulere mest mulig selv, uten at foreldrene velger faste måltider som kamparena.

''Jeg er ikke helt enig med deg. Verken her eller lengre opp i tråden. Jeg tror ikke at barn bruker mat som maktmiddel (sånn stort sett, unntak finnes sikkert). Jeg har aldri opplevd det som "trass" fra barnas side om de ikke vil spise.''

Jeg har opplevd barn som bruker mat som maktmiddel, dog ikke mine egne. Og foreldre som lar seg presse fordi de er så livredde for at ungene ikke skal spise.

''Det er ikke din fortjeneste at barna dine spiser normalt og variert, like lite som det er andres "skyld" om barna deres spiser lite og er kresne.''

Det har jeg da heller aldri påstått!

''Det kan godt hende at barna ikke er sultne akkurat når middagen står på bordet. Kanskje var leken mer interessant enn maten, eller kanskje fristet det ikke det som sto på bordet. Men de kan da godt være sultne - og like maten - en time seinere?''

Ja, det er stor sannsynlighet for det. Og hvis du leste mitt første innlegg, så så du vel at jeg aldri har tvunget ungene til å spise. Ikke til å smake på en gang. Men de må sitte ved bordet, og de må oppføre seg sånn noenlunde skikkelig.

''Vi driver heller ikke døgnåpen restaurant, men strekker oss langt for at barna skal få mat når de er sultne. Stort sett har vi faste måltider, men vi lar ingen gå sulten til neste måltid.''

Hadde jeg gjort dette, hadde jeg antagelig hatt matservering til alle tider, og kun brødskiver med Nugatti. Så kan du jo spørre deg om du syns det er så flott...

''Da kan man jo egentlig spørre seg HVEM som gjør mat til et maktmiddel...''

Jeg ser helt klart hva du vil fram til her, og du må gjerne syns at jeg er dominerende, autoritær og maktsyk hurpe. Det bryr jeg meg lite om...

''Helt fra barna er små velger de første å la barna selvregulere matinntaket. Spise når man er sulten, kort og godt. Etter hvert innarbeider vi - av praktiske og sosiale årsaker - faste måltider. Og i prinsippet syns jeg det blir litt feil, egentlig. Man er liksom pr. definisjon en god forelder hvis man lar babyen spise når den er sulten og sove når den er trøtt. Men lar man 3-åringen gjøre det samme, da er man dårlig på grensesetting og har uoppdragne barn.''

Etterhvert må barn også innrette seg etter samfunnet. Mine går på skolen og i barnehagen. Det betyr blant annet at vi må stå opp om morgenen og spise frokost, komme oss ut av huset til noenlunde faste tider. I barnehagen og på skolen er det faste tider til måltid. Jeg syns vel egentlig ikke at jeg ville gjort ungene noen stor tjeneste ved å venne dem til å spise akkurat når de vil, nei. Å droppe spisinga i barnehagen og forlange mat en halv time senere, når avdelinga egentlig skulle på tur ville vært upraktisk. For å si det mildt. Eller at skolebarna skulle tro de kunne dra opp matboksen midt i mattetimen.

For øvrig syns jeg også det er veldig greit at de venner seg til å legge seg om kvelden, og sove om natta. Da de var babyer sto jeg selvsagt opp for å amme dem midt på natta, men store unger får faktisk ikke den servicen. Både de og jeg trenger søvn om natta.

''Faste måltider er etter mitt skjønn først og fremst en praktisk greie. Det er lettvint for oss at alle spiser samtidig. Men folk er forskjellige. Noen spiser få og store måltider, andre spiser mange og små. Det gjelder både voksne og barn.''

Og hvorfor er det så galt å innrette seg praktisk? Vi er to voksne som jobber i denne familien, og vi har tre barn. Vi MÅ faktisk ta noen grep for å få hverdagen til å gå rundt.

''Jeg syns ikke det er noe poeng å "sulte" ungene slik at de spiser som gale når de endelig får mat. Det er ikke noe poeng å lære dem til å veksle mellom sult og overspising. Da er det bedre - syns jeg - å la dem få en brødskive hvis middagen ikke smaker, eller varme middagsrester etter en time.''

Det er ditt valg. Jeg velger noe annet. Jeg har aldri følt at jeg har sultet mine unger, heller ikke at de overspiser. Å hoppe over et og annet måltid skader dem slett ikke. Det hender jeg gjør det selv.

''La dem få mat når de er sultne. Hvordan skal man ellers lære å kjenne på sin egen kropp om når man er sulten og når man er mett?''

Hvordan skal man greie å kjenne på når man er sulten og når man er mett hvis man småspiser hele tiden?

''Målet må jo være at barna skal regulere mest mulig selv, uten at foreldrene velger faste måltider som kamparena.''

Jeg oppfatter ikke at middagen hos oss er en kamparena. Du syns den er det, men du er ikke her. Du velger din løsning, jeg velger min. Hvis mine barn nekter å spise middagen jeg har tilberedt da spretter jeg ikke opp og begynner å lage noe annet til dem. Heller ikke får de den samme maten servert en halvtime etter at vi har gått fra bordet. De valgte å ikke spise, og av og til er det sånn at bordet fanger. Slik er det hos oss.

[jubalong70]

Hvor mye middag må ungene deres putte i seg for å få "godkjent" og for å unngå å gå sulten til sengs?

Vi bestemmer hva som blir servert, og ungene bestemmer (stort sett) hvor mye de må spise. Av og til ber vi dem spise 1-2 biter til, hvis de har spist veldig lite. Det kommer litt an på.

Og er det ok å ikke gi kveldsmat fordi middagen ikke er rørt?

Hvis middagen ikke er rørt i det hele tatt, så er det ok. Men da må det avtales før middagen er overstått.

Må alle ingredienser smakes på, eller er det ok å plukke ut det man "ikke liker", så lenge man spiser resten?

Avhengig av alder dette. Minsten behøver ikke å spise det han den dagen ikke ønsker. (Han er 2). De to store (6,7) må smake på alt, men bare spise opp det de ønsker.

Må ungen sitte ved bordet til alle er ferdige selv om han selv ikke vil spise? Hva skjer hvis han overhodet ikke vil høre på det øret og stikker av som det passer ham selv? Hvis han bare sitter og skriker blir det jo nesten belønning for ham å få slippe unna.....

Hos oss må barna sitte ved bordet til barna er ferdige med å spise. Det gjelder også om vi har små middagsgjester.

Stikker de av, så blir de hentet. Hyling og skriking blir jo kjedelig hvis ingen bryr seg om det (selv om det er en utfordring i seg selv).

[Gjest også en mamma]

''Jeg er ikke helt enig med deg. Verken her eller lengre opp i tråden. Jeg tror ikke at barn bruker mat som maktmiddel (sånn stort sett, unntak finnes sikkert). Jeg har aldri opplevd det som "trass" fra barnas side om de ikke vil spise.''

Jeg har opplevd barn som bruker mat som maktmiddel, dog ikke mine egne. Og foreldre som lar seg presse fordi de er så livredde for at ungene ikke skal spise.

''Det er ikke din fortjeneste at barna dine spiser normalt og variert, like lite som det er andres "skyld" om barna deres spiser lite og er kresne.''

Det har jeg da heller aldri påstått!

''Det kan godt hende at barna ikke er sultne akkurat når middagen står på bordet. Kanskje var leken mer interessant enn maten, eller kanskje fristet det ikke det som sto på bordet. Men de kan da godt være sultne - og like maten - en time seinere?''

Ja, det er stor sannsynlighet for det. Og hvis du leste mitt første innlegg, så så du vel at jeg aldri har tvunget ungene til å spise. Ikke til å smake på en gang. Men de må sitte ved bordet, og de må oppføre seg sånn noenlunde skikkelig.

''Vi driver heller ikke døgnåpen restaurant, men strekker oss langt for at barna skal få mat når de er sultne. Stort sett har vi faste måltider, men vi lar ingen gå sulten til neste måltid.''

Hadde jeg gjort dette, hadde jeg antagelig hatt matservering til alle tider, og kun brødskiver med Nugatti. Så kan du jo spørre deg om du syns det er så flott...

''Da kan man jo egentlig spørre seg HVEM som gjør mat til et maktmiddel...''

Jeg ser helt klart hva du vil fram til her, og du må gjerne syns at jeg er dominerende, autoritær og maktsyk hurpe. Det bryr jeg meg lite om...

''Helt fra barna er små velger de første å la barna selvregulere matinntaket. Spise når man er sulten, kort og godt. Etter hvert innarbeider vi - av praktiske og sosiale årsaker - faste måltider. Og i prinsippet syns jeg det blir litt feil, egentlig. Man er liksom pr. definisjon en god forelder hvis man lar babyen spise når den er sulten og sove når den er trøtt. Men lar man 3-åringen gjøre det samme, da er man dårlig på grensesetting og har uoppdragne barn.''

Etterhvert må barn også innrette seg etter samfunnet. Mine går på skolen og i barnehagen. Det betyr blant annet at vi må stå opp om morgenen og spise frokost, komme oss ut av huset til noenlunde faste tider. I barnehagen og på skolen er det faste tider til måltid. Jeg syns vel egentlig ikke at jeg ville gjort ungene noen stor tjeneste ved å venne dem til å spise akkurat når de vil, nei. Å droppe spisinga i barnehagen og forlange mat en halv time senere, når avdelinga egentlig skulle på tur ville vært upraktisk. For å si det mildt. Eller at skolebarna skulle tro de kunne dra opp matboksen midt i mattetimen.

For øvrig syns jeg også det er veldig greit at de venner seg til å legge seg om kvelden, og sove om natta. Da de var babyer sto jeg selvsagt opp for å amme dem midt på natta, men store unger får faktisk ikke den servicen. Både de og jeg trenger søvn om natta.

''Faste måltider er etter mitt skjønn først og fremst en praktisk greie. Det er lettvint for oss at alle spiser samtidig. Men folk er forskjellige. Noen spiser få og store måltider, andre spiser mange og små. Det gjelder både voksne og barn.''

Og hvorfor er det så galt å innrette seg praktisk? Vi er to voksne som jobber i denne familien, og vi har tre barn. Vi MÅ faktisk ta noen grep for å få hverdagen til å gå rundt.

''Jeg syns ikke det er noe poeng å "sulte" ungene slik at de spiser som gale når de endelig får mat. Det er ikke noe poeng å lære dem til å veksle mellom sult og overspising. Da er det bedre - syns jeg - å la dem få en brødskive hvis middagen ikke smaker, eller varme middagsrester etter en time.''

Det er ditt valg. Jeg velger noe annet. Jeg har aldri følt at jeg har sultet mine unger, heller ikke at de overspiser. Å hoppe over et og annet måltid skader dem slett ikke. Det hender jeg gjør det selv.

''La dem få mat når de er sultne. Hvordan skal man ellers lære å kjenne på sin egen kropp om når man er sulten og når man er mett?''

Hvordan skal man greie å kjenne på når man er sulten og når man er mett hvis man småspiser hele tiden?

''Målet må jo være at barna skal regulere mest mulig selv, uten at foreldrene velger faste måltider som kamparena.''

Jeg oppfatter ikke at middagen hos oss er en kamparena. Du syns den er det, men du er ikke her. Du velger din løsning, jeg velger min. Hvis mine barn nekter å spise middagen jeg har tilberedt da spretter jeg ikke opp og begynner å lage noe annet til dem. Heller ikke får de den samme maten servert en halvtime etter at vi har gått fra bordet. De valgte å ikke spise, og av og til er det sånn at bordet fanger. Slik er det hos oss.

Du trenger jo ikke bli sint og sur, da.

Ja, vi må innpasse oss i forhold til samfunnet. Og i barnehagen må det være fste måltider. Men hvorfor må man ha barnehage-regler hjemme? Hvorfor kan man ikke gjøre det annerledes hjemme, hvor man har bare sine egne barn?

Jeg forstår bare ikke den intense troen på at barn må presses til faste måltider hjemme som borte, ellers blir det ikke folk av dem. For det er ofte det det handler om. At barna skal være flinke og veloppdragne og ikke noen bortskjemte små krapyl som krever mat mellom måltidene.

Det å la barna gå sultne bare fordi de ikke likte maten, ikke hadde lyst på, ikke hadde tid eller ikke var sulten der og da syns jeg er en form for straff mot barnet. "Spiser du ikke middagen din får du ikke annen mat før til kvelds". Det er etter mitt skjønn en måte å presse barnet til å spise på. Trusselen om lenge til neste sjanse for å få mat er jo i dag meningsløs. Det er noe annet hvis man ikke HAR mat, hvis tilgangen på mat er dårlig, osv. Men jeg påstår at foreldre som i dag nekter barna mat en time etter en middag de ikke spiste ikke gjør dette fordi de ikke har tilgang på mat, men fordi de syns det er et viktig prinsipp at ungene ikke skal få mat når de ber om det.

Vi lar altså ungene få mat når de ber om det. Og tro det eller ei, men det går utrolig bra. Vi serverer ikke mat hele døgnet av den grunn, og vi lar ikke ungene velge fritt på øverste hylle hele tiden. Men når middagen ikke smaker, så kan de få et ostesmørbrød i stedet. Og om middagen smaker litt, og man får i seg en mini-porsjon, så blir man sulten kort tid etterpå.

Vi har forsøkt å tilstrebe mest mulig regelmessige måltider. Og hos oss har hemmeligheten vært at barna FÅR mat når de er sultne, og at vi sørger for å ha middager som vi vet barna spiser.

[Lillemus]

Du trenger jo ikke bli sint og sur, da.

Ja, vi må innpasse oss i forhold til samfunnet. Og i barnehagen må det være fste måltider. Men hvorfor må man ha barnehage-regler hjemme? Hvorfor kan man ikke gjøre det annerledes hjemme, hvor man har bare sine egne barn?

Jeg forstår bare ikke den intense troen på at barn må presses til faste måltider hjemme som borte, ellers blir det ikke folk av dem. For det er ofte det det handler om. At barna skal være flinke og veloppdragne og ikke noen bortskjemte små krapyl som krever mat mellom måltidene.

Det å la barna gå sultne bare fordi de ikke likte maten, ikke hadde lyst på, ikke hadde tid eller ikke var sulten der og da syns jeg er en form for straff mot barnet. "Spiser du ikke middagen din får du ikke annen mat før til kvelds". Det er etter mitt skjønn en måte å presse barnet til å spise på. Trusselen om lenge til neste sjanse for å få mat er jo i dag meningsløs. Det er noe annet hvis man ikke HAR mat, hvis tilgangen på mat er dårlig, osv. Men jeg påstår at foreldre som i dag nekter barna mat en time etter en middag de ikke spiste ikke gjør dette fordi de ikke har tilgang på mat, men fordi de syns det er et viktig prinsipp at ungene ikke skal få mat når de ber om det.

Vi lar altså ungene få mat når de ber om det. Og tro det eller ei, men det går utrolig bra. Vi serverer ikke mat hele døgnet av den grunn, og vi lar ikke ungene velge fritt på øverste hylle hele tiden. Men når middagen ikke smaker, så kan de få et ostesmørbrød i stedet. Og om middagen smaker litt, og man får i seg en mini-porsjon, så blir man sulten kort tid etterpå.

Vi har forsøkt å tilstrebe mest mulig regelmessige måltider. Og hos oss har hemmeligheten vært at barna FÅR mat når de er sultne, og at vi sørger for å ha middager som vi vet barna spiser.

De fleste har nok middager som de vet ungene liker. Og jeg ser for meg det tyrraniet det kan utvikle seg til om man lar ungen spise akkurat når ungen vil, selv når det ikke harmonerer med resten av familiens måltider. Vil man ikke da stå i stor fare for å få storforlangende unger som forventer at mor stiller opp med mat til dem når som helst, bare de ber om det?

Vi har kjørt ganske stram linje på faste måltider, ingen av ungene har noen gang stått over et måltid eller gått sultne til neste gang, selv om det har vært ganger da særlig Snuppa har prøvd seg på å bruke maten som maktmiddel.

[Gjest Tatjana]

Du trenger jo ikke bli sint og sur, da.

Ja, vi må innpasse oss i forhold til samfunnet. Og i barnehagen må det være fste måltider. Men hvorfor må man ha barnehage-regler hjemme? Hvorfor kan man ikke gjøre det annerledes hjemme, hvor man har bare sine egne barn?

Jeg forstår bare ikke den intense troen på at barn må presses til faste måltider hjemme som borte, ellers blir det ikke folk av dem. For det er ofte det det handler om. At barna skal være flinke og veloppdragne og ikke noen bortskjemte små krapyl som krever mat mellom måltidene.

Det å la barna gå sultne bare fordi de ikke likte maten, ikke hadde lyst på, ikke hadde tid eller ikke var sulten der og da syns jeg er en form for straff mot barnet. "Spiser du ikke middagen din får du ikke annen mat før til kvelds". Det er etter mitt skjønn en måte å presse barnet til å spise på. Trusselen om lenge til neste sjanse for å få mat er jo i dag meningsløs. Det er noe annet hvis man ikke HAR mat, hvis tilgangen på mat er dårlig, osv. Men jeg påstår at foreldre som i dag nekter barna mat en time etter en middag de ikke spiste ikke gjør dette fordi de ikke har tilgang på mat, men fordi de syns det er et viktig prinsipp at ungene ikke skal få mat når de ber om det.

Vi lar altså ungene få mat når de ber om det. Og tro det eller ei, men det går utrolig bra. Vi serverer ikke mat hele døgnet av den grunn, og vi lar ikke ungene velge fritt på øverste hylle hele tiden. Men når middagen ikke smaker, så kan de få et ostesmørbrød i stedet. Og om middagen smaker litt, og man får i seg en mini-porsjon, så blir man sulten kort tid etterpå.

Vi har forsøkt å tilstrebe mest mulig regelmessige måltider. Og hos oss har hemmeligheten vært at barna FÅR mat når de er sultne, og at vi sørger for å ha middager som vi vet barna spiser.

Jeg syns det er synd hvis du opplever meg som sint og sur. Det beklager jeg. Jeg opplevde for øvrig deg som temmelig krass også, med dine beskyldninger om at jeg bruker middagsmåltidet som en arena for maktkamp for å få kontroll over ungene mine. Jeg syns allerede jeg har prøvd å forklare deg hvorfor vi har valgt å ha faste måltider, og lære ungene å holde seg til dem. Jeg gidder ikke å gjenta meg selv og argumentene mine.

Vi har valgt å gjøre det slik, av flere årsaker. Du har valgt noe annet. Så lenge det fungerer for dere så er jo det fint. Jeg har ikke tenkt å prøve å "omvende" deg. Mitt opprinnelige innlegg til trådstarter var kun et svar på hvordan vi gjør det hos oss, og hvordan det fungerer i vår familie.

[puttelulle]

Syntes det hørtes bra ut jeg, svigermor kan da ikke mene at du skal være strengere enn dette? :-)

Men så er det overgangen fra teori til praksis - du skriver f.eks "Ingen får gå fra bordet sulten", og det er egentlig en oppsummering av hele spørsmålet mitt. :-) Så hvordan unngår man dette? Man kan ikke tvinge til å spise mat, så hva gjør man. Vanskelig!

Å jo da!:-( Hun mener at ungene SKAL under enhver omstendighet spise ALL maten på tallerkenen! Og det er selvfølgelig HUN som skal legge på maten på fatene... Da blir det jo alt for mye mat!:-( Og null hygge.....

Hyggelig at du synes det høres litt fornuftig ut, det vi driver med, da!:-) Enkel er den IKKE, denne barneoppdragelsen...

[Gjest også en mamma]

De fleste har nok middager som de vet ungene liker. Og jeg ser for meg det tyrraniet det kan utvikle seg til om man lar ungen spise akkurat når ungen vil, selv når det ikke harmonerer med resten av familiens måltider. Vil man ikke da stå i stor fare for å få storforlangende unger som forventer at mor stiller opp med mat til dem når som helst, bare de ber om det?

Vi har kjørt ganske stram linje på faste måltider, ingen av ungene har noen gang stått over et måltid eller gått sultne til neste gang, selv om det har vært ganger da særlig Snuppa har prøvd seg på å bruke maten som maktmiddel.

Jeg tror ikke man står i fare for å få storforlangende unger. Derimot tror jeg bestemt at man unngår at mat og måltider blir kampmiddel. Jeg syns at det å inndra kveldsmaten for at barnet spiste for lite til middag er maktmisbruk fra foreldrenes side - og det er helt unødvendig.

Det eneste "problemet" vi har støtt på er at spesielt den ene bestemoren blir fornærmet over at barnebarna ikke vil spise hennes hjemmelagde surkål eller stapper i seg minst 5 av hennes hjemmelagde kjøttkaker. Hun blir sur når barna velger å spise en halv kjøttkake og en potet. Men så blir nå hun sur på oss voksne også hvis vi ikke spiser til det blir tomt og vi er stappmette.

[Lillemus]

Jeg tror ikke man står i fare for å få storforlangende unger. Derimot tror jeg bestemt at man unngår at mat og måltider blir kampmiddel. Jeg syns at det å inndra kveldsmaten for at barnet spiste for lite til middag er maktmisbruk fra foreldrenes side - og det er helt unødvendig.

Det eneste "problemet" vi har støtt på er at spesielt den ene bestemoren blir fornærmet over at barnebarna ikke vil spise hennes hjemmelagde surkål eller stapper i seg minst 5 av hennes hjemmelagde kjøttkaker. Hun blir sur når barna velger å spise en halv kjøttkake og en potet. Men så blir nå hun sur på oss voksne også hvis vi ikke spiser til det blir tomt og vi er stappmette.

Jeg har _aldri_ truet med å ta bort neste måltid, bare så det er sagt. ) Da bør man heller fremskynde neste måltid en halvtime f.eks.

Besteforeldregenerasjonen har ofte et litt skrudd syn på spising og jeg hadde ikke brydd meg om det, med mindre de sier det rett ut til barnet. At de blir sure om ikke småunger kjører i seg en haug kjøttkaker får stå for egen regning.)

[Gjest også en mamma]

Jeg har _aldri_ truet med å ta bort neste måltid, bare så det er sagt. ) Da bør man heller fremskynde neste måltid en halvtime f.eks.

Besteforeldregenerasjonen har ofte et litt skrudd syn på spising og jeg hadde ikke brydd meg om det, med mindre de sier det rett ut til barnet. At de blir sure om ikke småunger kjører i seg en haug kjøttkaker får stå for egen regning.)

Jeg vet at du ikke har sagt det! Men det var andre i denne tråden som ville "straffe" barnet ved å nekte kveldsmat hvis barnet ikke spiste middag. Og det opprører meg. :-)