Hvordan kan skolen hjelpe barn av psykisk syke?

[Gjest nyutdannet lærer i villrede]

Ja, overskrifta var vel informativ nok, tenker jeg.

Jeg er ny på skolen, og synes at "alt" rundt temaet er vanskelig. Hva kan vi, som pedagoger og medmennesker, gjøre for barn av psykisk syke?

[Gjest Blomsterbarnet]

Jeg er ikke helt inne i prosedyrene her, men jeg tror det er viktig at du tar deg en prat med foreldrene. Både for å informere, men også for å innhente opplysninger om hvordan barnet har det hjemme.

Du kan også sende bekymringsmelding, men da mener jeg du må undersøke reglene for dette. Og det er vel ikke det første du bør gjøre.

Jeg tror det smarteste er at eleven får en utredning hos PPT. Eleven kan også gå til samtaler der hos en spesialpedaogog eller en barnepsykolog og bearbeide problemet sitt. Dette kan også gjøres på BUP, dersom PPT mener at barnet bør sendes dit.

Men det første jeg ville gjort i ditt tilfelle, var å ta en prat med foreldre og be om samtykke til at barnet får en utredning hos PPT:

Rektor bør draes inn i prossessen, og han/henne er den du kan spør angående regler og rutiner for hvordan takle dette.

Lykke til!

[Cilien]

Først og fremst ved å være en god observatør, som prøver å legge merke til hvordan barna har det, om det skjer forandringer etc. Deretter ved å kontakte de rette instansene. Som lærer har du et stort ansvar, men det er viktig å ikke ta på seg for mye. Vi skal hverken være leger eller psykologer eller sosialarbeidere, men samarbeide med disse, melde fra og vite hvem vi kan kontakte.

[Gjest D-26]

Det er godt mulig jeg misforstår spørsmålet ditt, men jeg tolker det slik hen at det ikke er noen problemer i forhold til barnet, men at foreldrene hjemme har psykiske problemer.

Som lærer selv og barn av psykisk syke foreldre så kan jeg godt gi deg mitt synspunkt for hva som kan gjøres ut fra mine erfaringer.

Jeg opplevde ihvertfall selv å være et usikkert barn. Jeg var redd for alle nye, ukjente ting. Så for meg var all informasjon gull verdt. Jo mer jeg visste om hva som skulle skje, jo bedre hadde jeg det. Jeg elsket "vanlige" hverdager, og hatet f.eks skoleturer.

I tillegg var jeg veldig sår. og slengbemerkninger fra andre elever gikk nok mer inn på meg, enn hva læreren ante. Men, til gjengjeld så vokste jeg veldig på positiv respons.

Å skape en fortrolig kontakt mellom eleven og deg som er lærer er gull verdt. Hadde jeg hatt en lærer jeg stolte 100% på, så hadde jeg kunnet spurt mer. Istedet satt jeg ofte og lurte på ting, og grudde meg. Det er utrolig viktig med en åpen kontakt. Og du har mulighet til å gå direkte til eleven og gi svar på ting du kan ane at eleven kan grue seg til, for å unngå dette.

Så lenge eleven fungerer tilfredsstillende er det ikke snakk om å koble inn barnevernet. Jeg hadde en veldig bra oppvekst, trass i mine foreldres problemer.

Går det derimot utover eleven, kan du lage deg en bok og notere ned alt som er bevis på at ting ikke fungerer, og etterhvert ta kontakt med rektor. Er det momenter som ikke omhandler omsorgssvikt, så kan du jo ta det med PPT om du er usikker.

Hovedpoenget mitt er: gjør skolen til en sikker sone! Et sted hvor de voksne er voksne, og ikke omvendt....

[Gjest nyutdannet lærer i villrede]

Takk for gode svar! Og dere har rett, jeg har ingen spesielle barn i kikkerten, men ønsker å vite hva man - generelt - kan gjøre. Vi vet jo at svært mange har psykiske vansker, og at mange av disse har barn.