Kravstor kone?

[Gjest vil ikke nå]

Er jeg en kravstor kone?

Jeg vil gjerne:

slippe å gjøre alt husarbeidet alene og uten at noen ser det, slippe å handle det meste alene, slippe å være den som alltid passer på at ungene gjør leksene og slippe å være den eneste som følger opp andre beskjeder fra skolen. Jeg vil av og til bli servert mat for, blit tatt med på kino en gang i blant, av og til ønsker jeg at det er han som tar initiativet til å gjøre noe hyggelig. I tillegg skulle jeg ønske at vi kunne ha felles ansvar for klesvasken. Det hadde vært supert om han lagde middag til familien og fikk alle samlet rundt bordet (på hans initiativ) noen ganger innimellom.

Jeg er sliten jeg. I dag fikk jeg alt dette ut på en familierådgivningstime, og nå sitter jeg med en ekkel klump i magen om at det er jeg som er for kravstor, og at jeg bare gjorde vondt værre. Så jo at mannen følte seg utilstrekkelig og ble lei seg. Er

dette her mulig å endre på i det hele tatt? Er jeg slem som tok dette opp på møtet? Har prøvd å ta det opp før, men han bare går, og synes jeg er hysterisk. Jeg synes jeg fortjener å bli behandlet bedre enn dette......

Trist!

[Glimtipper]

Jeg forstår at dette er en vond situasjon.

Jeg hadde mye av de samme problemene i mitt forrige forhold. Det føltes som om jeg alltid måtte organisere, ta inititiv og til og med kommandere for at hverdagen skulle gå rundt. Vi har ett barn sammen og jeg orket ikke tanken på å leve et slikt familieliv. Vi prøvde også familieterapi, hvor jeg alltid satt igjen med samme følelse som deg. For han var jo snill, framsto som en god partner i forhold til terapauten og mange ganger følte jeg meg som en rent ut bitch som ikke orket å leve med situasjonen slik den var. Han følte seg konstant utilstrekkelig, jeg følte meg alltid som en kritiker.

Selv valgte jeg å gå, derfor har jeg ingen gode råd å komme med. De endringene som kom var alltid kortvarige, nesten uansett virkemiddel. Men jeg vil at du skal vite at du ikke er for kravstor, i hvert fall. Det er helt naturlig at du ønsker deg et partnerskap, en til voksen i huset, noen du kan dele både plikter og gleder med.

Jeg ønsker dere masse lykke til og synes det er flott at dere går i terapi. Kanskje det vil hjelpe etterhvert

[Gjest ekstreme midler]

Svigerinnen min var i samme situasjon, min manns bror var nok litt som din mann.

Jeg vet ikke alt de gjorde, men vet de gikk til samtaleterapi, og at de satte opp veldig klare forldelingsregler og lister for _alt_, en _lang_ periode.

Begge var enige om at de ikke øsnket et slikt sjema-liv for resten av livet, men ga det et knapt halvår hvor de fulgte det slavisk for å se om det kunne redde familien.

HUn hadde jobbet litt redusert for å få tid til å ta alt annet, det sluttet hun med. Begge jobbet 100% (en periode jobbet begge 90 %, tror jeg). De betalte vaskehjelp for å komme å vaske hele huset en gang i uken. Dagen før ryddet de sammen (barna også) til alt var helt ryddig.

De hadde også fast barnevaktdag (nesten hver uke) hvor de gikk ut sammen, enten for et glass vin eller en kino. Det hadde de ikke råd til å ha hver uke etter denne perioden, men de investerte litt penger i denne "ryddesjauen" i forholdet.

Alt med klesvask ble fordelt iht lister, hver dag var det definert hvem som samlet sammen skittentøy og bar det ned i vaskekjelleren og satte på en maskin, og hvem som hang opp tøy og ryddet rent tøy på plass. Det samme med innkjøp (også av barnetøy, bursdagsgaver og småting til hjemmet), matlaging, rydding etter matlaging og måltider osv osv. Hver minste ting var definert. Også leksehjelp, tannpusshjelp, pakking av sekker osv osv

Nå følger de ingen lister lenger (tror jeg), men begge vet hva som må gjøres i et hjem, og begge vet hvilken "innsats" den andre har lagt ned, hvis de ser at kjøkkenet er ryddig eller det er stearinglys i stakene eller takrennen er tom for løv eller bilen er vasket.

[mrxx]

Det høres jo ikke bra ut dette.

Men det er vanskelig å svare på fordi du sier ikke noe om hva han gjør. Det som er viktig er at det som skal gjøres er noen lunde likt fordelt, det betyr ikke at alle arbeidsoppgaver skal deles, men det betyr at enkelte ting må man gjøre alene.

Poenget er at alle må bidra omtrent likt, så det ikke blir slik at den ene ligger på sofaen og drar seg, mens den andre jobber rævva av seg hele dagen.

Det er viktig å finne en arbeidsdeling begge kan leve med.

[Gjest Elextra]

Det høres jo ikke bra ut dette.

Men det er vanskelig å svare på fordi du sier ikke noe om hva han gjør. Det som er viktig er at det som skal gjøres er noen lunde likt fordelt, det betyr ikke at alle arbeidsoppgaver skal deles, men det betyr at enkelte ting må man gjøre alene.

Poenget er at alle må bidra omtrent likt, så det ikke blir slik at den ene ligger på sofaen og drar seg, mens den andre jobber rævva av seg hele dagen.

Det er viktig å finne en arbeidsdeling begge kan leve med.

Enig med deg.

Bare synd mange menn mener man deler omtrent likt om de holder bilen ren og kona holder huset rent :-).

[Gjest vil ikke nå]

Jeg forstår at dette er en vond situasjon.

Jeg hadde mye av de samme problemene i mitt forrige forhold. Det føltes som om jeg alltid måtte organisere, ta inititiv og til og med kommandere for at hverdagen skulle gå rundt. Vi har ett barn sammen og jeg orket ikke tanken på å leve et slikt familieliv. Vi prøvde også familieterapi, hvor jeg alltid satt igjen med samme følelse som deg. For han var jo snill, framsto som en god partner i forhold til terapauten og mange ganger følte jeg meg som en rent ut bitch som ikke orket å leve med situasjonen slik den var. Han følte seg konstant utilstrekkelig, jeg følte meg alltid som en kritiker.

Selv valgte jeg å gå, derfor har jeg ingen gode råd å komme med. De endringene som kom var alltid kortvarige, nesten uansett virkemiddel. Men jeg vil at du skal vite at du ikke er for kravstor, i hvert fall. Det er helt naturlig at du ønsker deg et partnerskap, en til voksen i huset, noen du kan dele både plikter og gleder med.

Jeg ønsker dere masse lykke til og synes det er flott at dere går i terapi. Kanskje det vil hjelpe etterhvert

Takk for tilbakemeldingen. Jeg vil gjerne prøve familieterapi en stund til, for å se om ting går bedre etterhvert. Ser at noen her foreslår lister over arbeidsoppgaver. Dessverre er han ikke flink til å følge slike lister (har prøvd). Akkurat nå føler jeg det som om han er mitt tredje barn. Det er leit at jeg føler det slik, for jeg er jo glad i han. Dessuten vil jeg ikke at ungene skal oppleve at vi går fra hverandre. Men hva om han aldri kommer til klare å endre på noe av dette....? Det er et skrekksenario for meg......Jeg orker ikke dette i fem år til. Takk for at du ikke sier jeg er alt for kravstor. Jeg vet ikke hva som er vanlig i andre forhold, det er derfor jeg spør.

[Gjest vil ikke nå]

Det høres jo ikke bra ut dette.

Men det er vanskelig å svare på fordi du sier ikke noe om hva han gjør. Det som er viktig er at det som skal gjøres er noen lunde likt fordelt, det betyr ikke at alle arbeidsoppgaver skal deles, men det betyr at enkelte ting må man gjøre alene.

Poenget er at alle må bidra omtrent likt, så det ikke blir slik at den ene ligger på sofaen og drar seg, mens den andre jobber rævva av seg hele dagen.

Det er viktig å finne en arbeidsdeling begge kan leve med.

Jeg er enig i det du sier der. Problemet er at han er så sliten etter jobb at da mener han at han har rett til å bare slappe av. Hjemme for han er å slappe av, hjemme for meg er mer jobb for å holde familien ajour med alt mulig (mat, klær, skoleoppgaver, sosiale ting etc). Begge jobber fullt.

Så det blir til at jeg fikser det meste, bortsett av å reparere bilen og pusse opp.

Men det verste er allikevel at han ikke ser det jeg gjør, så jeg føler meg som en ryddemaskin som ikke fåt noe igjen for strevet.....

[Gjest vil ikke nå]

Svigerinnen min var i samme situasjon, min manns bror var nok litt som din mann.

Jeg vet ikke alt de gjorde, men vet de gikk til samtaleterapi, og at de satte opp veldig klare forldelingsregler og lister for _alt_, en _lang_ periode.

Begge var enige om at de ikke øsnket et slikt sjema-liv for resten av livet, men ga det et knapt halvår hvor de fulgte det slavisk for å se om det kunne redde familien.

HUn hadde jobbet litt redusert for å få tid til å ta alt annet, det sluttet hun med. Begge jobbet 100% (en periode jobbet begge 90 %, tror jeg). De betalte vaskehjelp for å komme å vaske hele huset en gang i uken. Dagen før ryddet de sammen (barna også) til alt var helt ryddig.

De hadde også fast barnevaktdag (nesten hver uke) hvor de gikk ut sammen, enten for et glass vin eller en kino. Det hadde de ikke råd til å ha hver uke etter denne perioden, men de investerte litt penger i denne "ryddesjauen" i forholdet.

Alt med klesvask ble fordelt iht lister, hver dag var det definert hvem som samlet sammen skittentøy og bar det ned i vaskekjelleren og satte på en maskin, og hvem som hang opp tøy og ryddet rent tøy på plass. Det samme med innkjøp (også av barnetøy, bursdagsgaver og småting til hjemmet), matlaging, rydding etter matlaging og måltider osv osv. Hver minste ting var definert. Også leksehjelp, tannpusshjelp, pakking av sekker osv osv

Nå følger de ingen lister lenger (tror jeg), men begge vet hva som må gjøres i et hjem, og begge vet hvilken "innsats" den andre har lagt ned, hvis de ser at kjøkkenet er ryddig eller det er stearinglys i stakene eller takrennen er tom for løv eller bilen er vasket.

Lister etc har jeg forsøkt å få han med på, men han klarer aldri å følge det opp, så jeg vet ikke om jeg gidder å sette igang med det nå. Men tusen takk for alle rådene dine. Jeg skal lese svaret ditt en gang til og tenke gjennom om dette er noe for oss.

[hidi, the scorpion]

Jeg er enig i det du sier der. Problemet er at han er så sliten etter jobb at da mener han at han har rett til å bare slappe av. Hjemme for han er å slappe av, hjemme for meg er mer jobb for å holde familien ajour med alt mulig (mat, klær, skoleoppgaver, sosiale ting etc). Begge jobber fullt.

Så det blir til at jeg fikser det meste, bortsett av å reparere bilen og pusse opp.

Men det verste er allikevel at han ikke ser det jeg gjør, så jeg føler meg som en ryddemaskin som ikke fåt noe igjen for strevet.....

Så han mener at du ikke er sliten etter en full dag på jobb?? Hvor egoistisk går det an å være...?

Fortsett å si fra og sett krav til han! Jeg hadde aldri godtatt en slik fordeling av husarbeid ;(

Jeg håper inderlig at han vil ta på seg mer ansvar, så bare stå på ditt, for du er IKKE en kravstor kone

[Speak]

Dette du nevner her er definitivt ikke kravstort. Men det skal dessverre mye til for å endre andre mennesker. Det sies at den eneste du kan endre på er deg selv. Altså må du finne nye måter å involere han på. Boken "Menn er fra Mars, kvinner fra venus" er å anbefale. Lettlest, enkel og mange gode råd/tips.

Erfaringsmessig er det eneste som virker klare "samarbeidsregler".

Hjemme har vi en som jeg liker godt. Hver torsdag tar vi husarbeid felles. Det viktigste er unnagjort på ca. 1 time. Da slipper jeg å "stresse i hodet mitt" hele tiden over alt som skulle vært gjort.

Kanskje dere også kunne gjort det? En dag i uka kan også være hans dag til å fikse middag. Men jeg tror det må være en fast dag for at det skal fungere.

Men kravstor er du ikke i mine øyne:-)

[mrxx]

Enig med deg.

Bare synd mange menn mener man deler omtrent likt om de holder bilen ren og kona holder huset rent :-).

Ja? er ikke det en god fordeling da?...hehe

[Speak]

Det høres jo ikke bra ut dette.

Men det er vanskelig å svare på fordi du sier ikke noe om hva han gjør. Det som er viktig er at det som skal gjøres er noen lunde likt fordelt, det betyr ikke at alle arbeidsoppgaver skal deles, men det betyr at enkelte ting må man gjøre alene.

Poenget er at alle må bidra omtrent likt, så det ikke blir slik at den ene ligger på sofaen og drar seg, mens den andre jobber rævva av seg hele dagen.

Det er viktig å finne en arbeidsdeling begge kan leve med.

Godt skrevet:-)

Ofte er det jo slik at den ene part FORETREKKER enkelte oppgaver, og den andre FORETREKKER andre.

[morsan]

Enig med deg.

Bare synd mange menn mener man deler omtrent likt om de holder bilen ren og kona holder huset rent :-).

*he he*

[Speak]

Lister etc har jeg forsøkt å få han med på, men han klarer aldri å følge det opp, så jeg vet ikke om jeg gidder å sette igang med det nå. Men tusen takk for alle rådene dine. Jeg skal lese svaret ditt en gang til og tenke gjennom om dette er noe for oss.

Men hva skjer om han ikke følger opp? Gjør du det da?

[mrxx]

Jeg er enig i det du sier der. Problemet er at han er så sliten etter jobb at da mener han at han har rett til å bare slappe av. Hjemme for han er å slappe av, hjemme for meg er mer jobb for å holde familien ajour med alt mulig (mat, klær, skoleoppgaver, sosiale ting etc). Begge jobber fullt.

Så det blir til at jeg fikser det meste, bortsett av å reparere bilen og pusse opp.

Men det verste er allikevel at han ikke ser det jeg gjør, så jeg føler meg som en ryddemaskin som ikke fåt noe igjen for strevet.....

Du vet at alt som gjøres i huset synes ikke, fordi det ser likt ut hver dag.

Be han gjøre alt det du gjør i en uke, så får han nok et annet syn på det.

Det er rart at han ikke skjønner at han kan ligge på sofaen, mens du må holde på hele tiden. Hva er årsaken til at han mener han kan ligge der, men ikke du?

[Gjest Elextra]

Ja? er ikke det en god fordeling da?...hehe

Om du mener det antar jeg du også ville være villig til å bytte

[mrxx]

Godt skrevet:-)

Ofte er det jo slik at den ene part FORETREKKER enkelte oppgaver, og den andre FORETREKKER andre.

Ja, det er ofte sånn. Derfor er det viktig å dele det på en slik måte at det er artigere å gjøre og ikke minst at det blir gjort.

Begge parter må se hva den andre gjør før det lages konflikter av det.

[mrxx]

Om du mener det antar jeg du også ville være villig til å bytte

Det nytter ikke, kona kan ikke reparere biler, men det kan jeg:-)

[Gjest Elextra]

Det nytter ikke, kona kan ikke reparere biler, men det kan jeg:-)

Hva har man verksteder for?

[Gjest Gurojenta]

Ofte er krangler og problemer vedrørende husarbeid en lags synliggjøring av andre problemer som finnes i forholdet, men det er allikevel så typisk at det er dette man ender opp med å krangle om. I et forhold er det viktig at begge bidrar, man er avhengig av det om det skal fungere på sikt. Jeg tror det viktigste er å bli enige om en arbeidsfordeling som begge kan leve med. Problemet er jo ofte å snu en negativt utvikling om det har fungert slik i mange år. Men du bør nok sette hardt mot hardt, bli enige om hvordan det skal være og kreve at han bidrar eller avlaster deg litt. Hva med å la han ordne sine egne klær? Da må han til slutt bare gjøre det, det er han selv det vil gå utover.

Arbeidsfordelingen i hjemmet bør være en fordeling som ikke sliter en totalt ut, men i perioder kan man jo være avhengig av at den andre gjør litt mer. Men dette blør gå begge veier.