Kravstor kone?

[mrxx]

Hva har man verksteder for?

De suger jo penger ut av lommeboka di. Hvorfor betale f.eks 5.000 for noe som jeg gjør for litt over en tusning?....hæ?..:-)

Da kan kona f.eks handle klær for 4.000,- er ikke det verdt en husvask eller to så vet ikke jeg:-)

[Gjest vil ikke nå]

Men hva skjer om han ikke følger opp? Gjør du det da?

Ja, etter noen uker MÅ faktisk noen gjøre det. Leksehjelp må gjøres nesten daglig. Når ungene ikke har rene klær må noen vaske klærne. sånn er det bare. Selvsagt har jeg skjemt han bort, dumme meg. Dette er det eneste forholdet jeg har hatt, og jeg vet derfor ikke hvordan et vanlig forhold skal være. Vi har vært gift i mange år også.

[Gjest Elextra]

De suger jo penger ut av lommeboka di. Hvorfor betale f.eks 5.000 for noe som jeg gjør for litt over en tusning?....hæ?..:-)

Da kan kona f.eks handle klær for 4.000,- er ikke det verdt en husvask eller to så vet ikke jeg:-)

Gosh, glad jeg tjener egne penger og har råd til både klær og vaskehjelp - og en snekker om det kniper .

[morsan]

De suger jo penger ut av lommeboka di. Hvorfor betale f.eks 5.000 for noe som jeg gjør for litt over en tusning?....hæ?..:-)

Da kan kona f.eks handle klær for 4.000,- er ikke det verdt en husvask eller to så vet ikke jeg:-)

Begynner å minne litt om verdens eldste yrke her....;-)

[mrxx]

Gosh, glad jeg tjener egne penger og har råd til både klær og vaskehjelp - og en snekker om det kniper .

Du er heldig:-)

[mrxx]

Begynner å minne litt om verdens eldste yrke her....;-)

Ja, ikke sant? Nå ser dere hvordan dere kvinner er, hehe.

[løvinne71]

NEI, Du er IKKE kravstor!

Det burde være en selvfølge at begge bidrar med husarbeidet når

begge er i full jobb.

Jeg synes det var lurt av deg å ta dette opp i et familieråd, hvor du

antagelig fikk lagt frem dine synspunkter på en rolig og klar måte. Da er sjansene

større for at de blir tatt til etterretning, enn hvis de blir sagt i sinne og

frustrasjon som lett kan ende med krangel.

At mannen din reagerte med å bli lei seg eller få dårlig samvittighet, synes jeg er positivt. Det betyr ihvertfall at han tar deg på alvor og innser at dette er

et problem for deg.

Allikevel er det ingen automatikk i at han begynner å gjøre mere på eget intiativ.

Etablerte rutiner er vanskelige å endre. Og hvis han er vant til at du gjør det meste av husarbeidet, så tenker han antagelig knapt over at disse oppgavene eksisterer, og langt mindre har noe ansvarsfølelse for dem.

Prøv å skrive en ned oversikt over alt husarbeid du gjør i løpet av en uke.

Når han ser dette svart på hvitt, blir det litt mere konkret og tydelig for ham hvor omfattende husarbeidet faktisk er.

Du må nok også regne med å være den pågående part her for å få til en endring, og gi ham helt konkrete oppgaver. En arbeidsfordelingsplan kan nok være en god ide. Og det beste er å utarbeide denne sammen og fordele oppgavene på en måte som føles rettferdig for begge.

[Gjest Elextra]

Du er heldig:-)

Jepp

[Gjest Elextra]

Du er heldig:-)

.. og attpå har jeg en mann som tar sin skjerv av husarbeid og annen oppfølging hjemme :-))).

[Lillemus]

Da jeg var gift var det en selvfølge for oss begge at vi delte like på slike ting, men jeg har begynt å skjønne etterhvert at jeg hadde et unikum av en mann på det punktet.

Du er overhode ikke kravstor. For jeg antar at dere begge er i jobb? Er den ene parten hjemmeværende stiller det seg annerledes med tanke på husarbeide og slikt etter min mening,

[Gjest du er ikke kravstor]

''og nå sitter jeg med en ekkel klump i magen om at det er jeg som er for kravstor''

Den følelsen skal du kaste fra deg. Du er IKKE kravstor.Jeg lurer på om ikke det kanskje er en følelse du får ofte? Føler du at du ikke er bra nok om du ikke gjør tingene? Jeg lurer på om han er typen man leser mellom linjene, altså at du føler at han vil at du skal gjøre det. Mulig jeg tar feil.

Du har gjort en super jobb med hus og barn, veldig! Det passer vel greit å la tingene flyte nå frem til dere finner en middelvei? Lykke til!

[Gjest vil ikke nå]

''og nå sitter jeg med en ekkel klump i magen om at det er jeg som er for kravstor''

Den følelsen skal du kaste fra deg. Du er IKKE kravstor.Jeg lurer på om ikke det kanskje er en følelse du får ofte? Føler du at du ikke er bra nok om du ikke gjør tingene? Jeg lurer på om han er typen man leser mellom linjene, altså at du føler at han vil at du skal gjøre det. Mulig jeg tar feil.

Du har gjort en super jobb med hus og barn, veldig! Det passer vel greit å la tingene flyte nå frem til dere finner en middelvei? Lykke til!

Noe kan vi la flyte, annet ikke. alt som er om ungene MÅ gjøres (feks følge opp skolearbeid). Jeg føler ofte at det jeg gjør ikke er bra nok, og jeg orker ikke å gjøre ting bedre heller! Fordi jeg alltid gjør det aleine. F.eks lekser, øve med lesing med den eldste, sette grenser for tv-titting etc.

[Gjest du er ikke kravstor]

Noe kan vi la flyte, annet ikke. alt som er om ungene MÅ gjøres (feks følge opp skolearbeid). Jeg føler ofte at det jeg gjør ikke er bra nok, og jeg orker ikke å gjøre ting bedre heller! Fordi jeg alltid gjør det aleine. F.eks lekser, øve med lesing med den eldste, sette grenser for tv-titting etc.

''Jeg føler ofte at det jeg gjør ikke er bra nok,''

Det ante meg. Begynn å skrive ned alt du gjør. Planlegg hva du skal gjøre og hva han skal gjøre for neste dag, dvs kvelden i forveien. Kanskje da at han kan innstille seg på at sofaen må vente? Be om en times hjelp eller noe. F.eks annenhver dag med leksehjelp? Si til han at du ønsker å strekke til, men at dere er to som må styre skuta som dere har fylt med forpliktelser.

Finn ting han er god på og skryt litt av han også. Vet det ikke bør være slik, men det er mange ganger hjelp i det i en startfase.

Og en viktig ting til, la barna delta der de kan.

[multippel]

I utgangspunktet syns jeg ikke du er kravstor i det hele tatt.

Når jeg har lest det du postet på psykiatri forstår jeg at situasjonen er mer kompleks, siden mannen din er syk.

Selv om mannen din er deprimert så kan han delta noe. Får han behandling for depresjonen?

Jeg tror det kanskje kan hjelpe dere om dere klarer å gjøre noen avtaler på hva han klarer. Jobber han full tid og er deprimert samtidig?

Kritikk er nok ikke tingen for å få snudd dette tror jeg.

Skjønner kjempegodt at du holder på å slite deg ut!

[Gjest vil ikke nå]

I utgangspunktet syns jeg ikke du er kravstor i det hele tatt.

Når jeg har lest det du postet på psykiatri forstår jeg at situasjonen er mer kompleks, siden mannen din er syk.

Selv om mannen din er deprimert så kan han delta noe. Får han behandling for depresjonen?

Jeg tror det kanskje kan hjelpe dere om dere klarer å gjøre noen avtaler på hva han klarer. Jobber han full tid og er deprimert samtidig?

Kritikk er nok ikke tingen for å få snudd dette tror jeg.

Skjønner kjempegodt at du holder på å slite deg ut!

Hei

Ja, han får behandling. Hvilket bla medfører at han blir veldig trøtt. Han sier at han VIL jobbe 100%. Jeg sier at det hade vært lurt om han jobbet 50%. Det virker som om det er et nederlag å være halvt sykemeldt for han. Ikke rart han blir sliten da. Det går jo ut over familien. Jeg er sterk og orker mye, men nå er mye snart nok.

Jeg har også mye å gjøre på jobben, det er mye sykdomsfrafall på min arbiedsplass om dagen. Så må jeg gjøre alt hjemme også. Haa var skikkelig sur og sint når jeg kom hjem i kveld, syntes jeg hadde gått laaangt over streken på familievernkontoret. Så nå sier han at han skal i hvert fall ikke gå dit mer!

Så sånn gikk det. Nå er jeg skikkelig lei meg.

[multippel]

Hei

Ja, han får behandling. Hvilket bla medfører at han blir veldig trøtt. Han sier at han VIL jobbe 100%. Jeg sier at det hade vært lurt om han jobbet 50%. Det virker som om det er et nederlag å være halvt sykemeldt for han. Ikke rart han blir sliten da. Det går jo ut over familien. Jeg er sterk og orker mye, men nå er mye snart nok.

Jeg har også mye å gjøre på jobben, det er mye sykdomsfrafall på min arbiedsplass om dagen. Så må jeg gjøre alt hjemme også. Haa var skikkelig sur og sint når jeg kom hjem i kveld, syntes jeg hadde gått laaangt over streken på familievernkontoret. Så nå sier han at han skal i hvert fall ikke gå dit mer!

Så sånn gikk det. Nå er jeg skikkelig lei meg.

Får han bare medisiner som gjør han trett? Får han noe terapi? Jeg tror kanskje at når man sliter så kan man ha litt vansklelig for å se andres perspektiv, ettersom han gjør alt han kanskje nå klarer.

Kanskje han skulle bytte medikament?

Kan dere snakke sammen om dette, slik at man kan få til fornuftige løsninger?

Syns du høres ut som du har alt for mye. Du må jo passe på deg selv også. Så noe avtaler må kunne settes på plass, tenker jeg.

Tror du han er innstilt på å virkelig anerkjenne at han må gjøre noen endringer for å bli frisk?.

[Gjest vil ikke nå]

Får han bare medisiner som gjør han trett? Får han noe terapi? Jeg tror kanskje at når man sliter så kan man ha litt vansklelig for å se andres perspektiv, ettersom han gjør alt han kanskje nå klarer.

Kanskje han skulle bytte medikament?

Kan dere snakke sammen om dette, slik at man kan få til fornuftige løsninger?

Syns du høres ut som du har alt for mye. Du må jo passe på deg selv også. Så noe avtaler må kunne settes på plass, tenker jeg.

Tror du han er innstilt på å virkelig anerkjenne at han må gjøre noen endringer for å bli frisk?.

Han "skylder på" medisinene, at de gjør han trøtt. Men det er jo mulig at det er selve sykdommen som gjør det? Han får terapi også, men har ikke kommet igang ordentlig enda. Jeg tror ikke han kommer til å fortsette med terapien dersom det krever for mye av han eller gjør at han må ta seg fri fra jobben ofte.

Nå er jeg bare deppa, for jeg vet innerst inne at ingenting hjelper. Har prøvd lister der vi har hver våre ansvarsområder, ukeplaner etc. Det funker i en uke eller så, og så glir det ut (dvs han gidder ikke lese det han har skrevet, og så "glemmer" han det).

Og nå er han sint, og gir meg skyldfølelse (som jeg faktisk har nok av fra før): "jeg går jo på medikamenter!!"

Jeg lurer på hvordan det hadde vært her i huset dersom det var jeg som var sjuk/lot være å gjøre en tøddel. Jeg er lei meg fordi han ikke gidder å se mitt ståsted i det hele tatt. Særlig fordi han burde vite nå at forholdet vårt henger i en tynn tynn tråd, og har gjort det lenge. Da gjelder det liksom å prøve å anstrenge seg litt. Kanskje jeg og barna slett ikke er så viktige for han?

[multippel]

Han "skylder på" medisinene, at de gjør han trøtt. Men det er jo mulig at det er selve sykdommen som gjør det? Han får terapi også, men har ikke kommet igang ordentlig enda. Jeg tror ikke han kommer til å fortsette med terapien dersom det krever for mye av han eller gjør at han må ta seg fri fra jobben ofte.

Nå er jeg bare deppa, for jeg vet innerst inne at ingenting hjelper. Har prøvd lister der vi har hver våre ansvarsområder, ukeplaner etc. Det funker i en uke eller så, og så glir det ut (dvs han gidder ikke lese det han har skrevet, og så "glemmer" han det).

Og nå er han sint, og gir meg skyldfølelse (som jeg faktisk har nok av fra før): "jeg går jo på medikamenter!!"

Jeg lurer på hvordan det hadde vært her i huset dersom det var jeg som var sjuk/lot være å gjøre en tøddel. Jeg er lei meg fordi han ikke gidder å se mitt ståsted i det hele tatt. Særlig fordi han burde vite nå at forholdet vårt henger i en tynn tynn tråd, og har gjort det lenge. Da gjelder det liksom å prøve å anstrenge seg litt. Kanskje jeg og barna slett ikke er så viktige for han?

Begge deler kan sikkert gjøre han trett. Men medisinene er jo der for å løfte han opp da. Jeg har ingen erfaring med slike medisiner men jeg har hørt at slike bivirkninger kan være forskjellig fra medikament til medikament og fra person til person. Det som virker flott for den ene er ikke bra for den andre.

Det å være pårørende til sånt er vanskelig for det blir jo helt feil om du skal på en måte innta en slags terapeut rolle og begynne å behandle han som syk. Samtidig så ville man nok gjort noen justeringer om det handlet om en somatisk sykdom uten kanskje å føle at det var så galt. Depresjon er jo sykdom.

Lurer på om det finnes noen pårørende grupper eller et eller annet hvor du kunne fått litt råd og støtte.

Syns slett ikke at du skal ha skyldfølelse utifra det du skriver her. Det er ingen enkel jobb du har for tiden.

Men jeg syns faktisk at det må kunne kreves av din mann at han forstår at han er syk og at han gjør noe aktivt med det.

Da kan det være at det kan være lurt å trappe litt ned på jobb en periode.

NHD sier at en times rask gange:-) er bra om man er deprimert..-)

[Speak]

Ja, etter noen uker MÅ faktisk noen gjøre det. Leksehjelp må gjøres nesten daglig. Når ungene ikke har rene klær må noen vaske klærne. sånn er det bare. Selvsagt har jeg skjemt han bort, dumme meg. Dette er det eneste forholdet jeg har hatt, og jeg vet derfor ikke hvordan et vanlig forhold skal være. Vi har vært gift i mange år også.

En del ting MÅ gjøres. Slik som å følge opp ungene. Men du MÅ ikke vaske hans klær. Du MÅ heller ikke vaske opp på kjøkkenet dersom dere har avtalt at det er hans tur. Sørg kun for rent til deg selv og barna. (Vask kun opp akkurat det dere trenger. Etter en stund tar han sikkert hintet.

Men det viktigste for å få gjennomført slikt er å spørre han hva han vil gjøre. F.eks. kan du si: Det er en del ting som må gjøres nå. VIL du hjelpe barna med leksene eller vaske kjøkkenet. Brukt ordet VIL ikke KAN. Av en eller annen grunn fungerer dette på mannfolk. Om han da sier at han ikke orker, så sier du selvsagt at du heller ikke orker, men at dette må gjøres alikevel.

[punky brewster]

Men er dette noe som har skjedd helt nylig at du er alene om det mesta av ansvar for hus og barn?? Dere har jo tydeligvis vært ilag noen år? Skjønner ikke at du ikke oppdaget dette tidligere? Etter hva jeg fortår er det mange som har det som du, men hvordan har det seg. Er det noe man ikke fordeler fra begynnelsen av? Eller var det sånn at du syns det var koselig å stelle for han i begynnelsen og ikke fordelte husarbeid? Uvaner er vanskelig å endre.