Jeg er visst gravid!:(

[Gjest sanja84]

Nei nei nei:( Er ganske så fortvila i kveld!! Har tatt graviditetstest og den var positiv:( Det var ABSOULTT ikke planlagt og passer veldig dårlig! Hvordan kunne dette skje, jeg har tatt p-piller, trodde jeg hadde vært nøye med det.. Tydeligvsi ikke!! Det verste er jo at det faktisk er MIN feil! Det er til og gråte av og det gjør jeg faktisk.. Vi som hadde så mange planer, alt hadde ordna seg til det beste! Kjæresten min er fra USA, men har bodd i Norge litt over et år og reiser tilbake etter jul for å gjøre seg ferdig med studiene, og planen var da at jeg skulle gjøre meg ferdig i Norge ( til våren) og så fortsette hos han. Det kan jeg vel nå bare GLEMME!! Og hva i alle dager skal jeg gjøre?? Abort er vel egentlig ikke noe alternativ, innerst inne vet jeg det.. Og hva vil han si?? Hvis han må bli i Norge pga meg og ikke får ferdig utdannelsen, er det min skyld at livet hans blri ødelagt.. Og jeg klarer det vel ikke alene, eller jo, må man så må man men jeg hadde aldri forestilt meg å bli alenemor. nei nei nei nei:( Hva har jeg gjort?! Jeg som for en gangs skyld var så lykkelig og så skjer dette!

[Glimtipper]

Pust inn og ut noen ganger, dypt. Kjenn at luften fyller lungene og magen helt opp, så slipper du den ut.

1. Abort er et alternativ i dagens samfunn. Det er muligens ikke det for deg personlig, men du burde i alle fall tenke igjennom det. Du har sikkert tid til å vurdere hele situasjonen en stund før du må bestemme deg.

2. Dette betyr -ikke- at verken ditt eller kjæresten din sitt liv er ødelagt. Jeg fikk et barn da jeg var på din alder (om du er født i 84), det passet også utrolig dårlig slik jeg så det. Jeg er nå alenemor. Og det har faktisk gått greit det også. Man lever ikke for et barn, man lever med det. Det er lett å tenke at et barn hindrer deg i framtidsplanene dine, men i verste fall blir de utsatt en liten stund. Det er utrolig hva man får til når man venner seg til den nye livssituasjonen.

3. Du trenger noen å snakke med. Kjæresten din burde være førstevalget. Om han ikke er tilgjengelig eller du ikke er klar for det, kanskje moren din, en venninne eller en støttetelefon?

[pekkaline]

Stakkars, huff nå fikk jeg vondt av deg her jeg sitter. Raskt regnet ut så blir dere foreldre i juni. Du kan ikke flytte med han over da? Hjem å føde til sommeren. Ta nettstudier, går det? Så er du klar for videre utdannelse etter permisjonen som er ett år....

[Linnea78]

Det trenger absolutt ikke være din feil at du er gravid! P-piller er veldig sikre men de også svikter av og til! Har faktisk ei venninne det gjorde det med, og hun var supernøye!

Du må nok snakke med kjæresten din. Og selv om det føles litt kaos nå, er det mulig det forandrer seg etterhvert. Du må tenke nøye gjennom om du vil ta abort eller ikke. Nå tenker du jo at livet blir ødlagt dersom du får barnet, det er heller ikke bra. Men det er heller ikke bra dersom du kommer til å angre i alle år på aborten du tok. Håper du klarer å ta rett valg! Lykke til.

[Lillemus]

For det første er det ikke _din_ feil. Om han er en smule oppegående så vet han også at ingen prevensjon er 100% sikker og han har da såvisst vært høyst deltakende i dette!

For det andre så ordner det seg. Ta kontakt med legen din snarest for en prat om abort / ikke abort. Om det blir til at dere velger å beholde barnet så kommer dere neppe til å angre på det. ) Kanskje han ønsker seg barn for alt du vet? Snakk med ham i kveld, men ring legen med en gang.

[Hope]

Snakk med kjæresten din om det, du. Dere er to om dette, vet du.

Som en annen her skriver, så kan en abort bli noe du vil angre resten av livet...Dessuten finnes det måter å få dette til på. Og du? Livet tar da ikke slutt selvom du venter barn?

Jeg har tvillinger, jeg og mannen og meg reiste nettopp jorden rundt i et halvt år. Gikk fint det.

Som sagt, snakk med han og bli kvitt skyldfølelsen.

her er noen du kan snakke med: www.amathea.no

[Gjest sanja84]

Nå har jeg endelig snakka med kjæresten min om det, og han tok det mye bedre enn forventa... (Utsatte det kanskje litt lenge - han burde nok vært den første til å få vite det, og var nok litt såra pga det men..) Uansett tok han det veldig bra. (bedre enn meg uansett) Understrekte at dette var noe vi skulle gjøre sammen, at vi er to om det og kommer til å finne en levelig løsning. For han var det ikke helt krise, heldigvis. Han er en bra mann:)

Jeg er ikke så hysterisk som jeg var den kvelden, og prøver å tenke rasjonelt. Vi kan jo i teorien, tenker jeg hvertfall, fortsette med planen om at vi bor hver for oss et halvt år, og så flytter jeg til USA etter sommeren når barnet er født.. Men i praksis er det jo noe annet. Det er vel kanskje litt vel tøft og ambisiøst og være alene under store deler av graviditeten og studere, og så flytte til et annet land med et nyfødt barn?? Jeg vet ikke jeg, det er jo en pkjenning i seg selv og være gravid og få et barn..

Hm, håper vi finner ut av det.