3-åringen i begravelse?

[Gjest Elextra]

Jeg mener at en treåring ikke har forutsetning for å ønske/ikke ønske å delta i en begravelse.

En treåring som er med i en begravelse kan selvsagt synes det var fint å være med og tenke tilbake på det når han/hun blir eldre og være glad for å ha vært med.

Men like sannsynlig er det at det ikke vil gjøre store forskjellen for et så lite barn om det er med eller ikke.

Nå er selvsagt ikke alle barn like, og det spiller vel også en rolle hvor nært barnet var knyttet til den avdøde.

Selv var jeg 5 år da to av mine besteforeldre døde. Jeg var ikke med i noen av begravelsene, men har ikke tenkt nevneverdig over det i ettertid. Den ene var jeg nært knyttet til, den andre ikke så nært knyttet til.

Mener ikke at det har avgjørende betydning for barnets utvikling, tenker likevel bare at det kan være fint for barnet å være med/ha vært med.

Var selv med i min farfars begravelse dag jeg var 6 år, og det husker jeg ganske godt. Jeg var glad i ham og er glad for at jeg fikk være med på den avslutningen av hans liv. Det er antakelig disse tankene jeg har med meg når jeg vurderer om også mindre barn bør være med.

[multippel]

Liv og død hører sammen - som eventuelle høylytte barnekommentarer kan gjøre det i en begravelse. Blir han for ute av seg/bråkete, så tar du han bare med ut, da vel?

En helt annen sak: om du har lyst til å sørge i fred, kan du la være å ta han med. Det syns jeg er en ærlig sak. En tredje sak: om moren din synes at barnebarnet skal være med i mormors triste stund - så er det jo mormor man evt. tar hensyn til. Hovedpersonen er død - det er de etterlatte som ønsker seg noe her.

Jeg orket ikke å ha med min datter på tre da mor døde (jeg ville få sørge i fred uten å måtte gå ut med urolig barn), men da far døde, fikk hun være med. Da var hun fem og gråt som en sil. Men husker det med glede nå, femten år etter.

Det er en privatsak om man vil sørge i fred eller ikke. Men barnebråk skal være greit i begravelser, bare det ikke blir for høylydt. Når j eg hører småbarn snakke eller hyle litt i begravelser, føler jeg meg trøstet og tenker at livet går videre.

Fint skrevet! jeg fikk faktisk litt klump i halsen.

Da morfar nå døde tok jeg ikke med yngstemann fordi han kan være urolig. Det var fint for meg, for jeg fikk litt fred til å absorbere det som skjedde og ta det innover meg. Men min yngste sønn tok det opp med meg flere måneder senere. Han ville ha vært med. Han hadde ikke truffet engang sin oldefar, men likevel opplevde han det som viktig.

[morsan]

Mener ikke at det har avgjørende betydning for barnets utvikling, tenker likevel bare at det kan være fint for barnet å være med/ha vært med.

Var selv med i min farfars begravelse dag jeg var 6 år, og det husker jeg ganske godt. Jeg var glad i ham og er glad for at jeg fikk være med på den avslutningen av hans liv. Det er antakelig disse tankene jeg har med meg når jeg vurderer om også mindre barn bør være med.

Jeg var også i min farfars begravelse som 6-åring, og har bare gode erfaringer med det. Men nå vet vi ikke hva vil ville ment om saken hvis vi _ikke_ hadde vært med, da! ;-)

[Lotte :o)]

Kondolerer, mij.

Mine gutter fikk ikke bli med i begravelsen til oldefar - jeg ordna barnevakt til guttene, den gang var de (1 år) og (3 år og 4mnd). Jeg så ikke poenget med å ta med eldstemann alene heller, for han kunne ikke sitte stille, langt mindre holde munn. Mannen min henta dem, slik at de ble med på sammenkomsten etterpå.

[Lillemus]

Mine var 3,5 og 5,5 da min mor døde og for meg var det en selvfølge å ta dem med hele veien. De var med på sykehuset mens hun var syk, de var på sykehuset og så henne etter at hun døde og de var med i kirka i begravelsen og i sammenkomsten etterpå.

Det gikk kjempefint og jeg tror ungene hadde bare godt av å se hva som skjedde slik at de slapp å lage seg fantasibilder av det. Jeg tror du undervurderer sønnen din, du kan jo sørge for å ha med deg noen som evt. kan gå ut med ham om han blir ustyrlig?

[Lillemus]

En 3-åring er så liten at han/hun ikke vil ha noe utbytte av å være med i begravelsen. En begravelse er en så alvorlig og høytidelig seremoni, at jeg syns det er synd om den skal ødelegges av barnebråk.

Anderledes er det så klart dersom noen som er veldig nær barnet, skal begraves, f. eks. far, mor eller søsken. Men en oldemor mener jeg ikke kommer i denne kategorien, med mindre barnet var veldig, veldig knyttet til oldemoren da.

3-åringen skjønner nok ikke fra eller til i denne sammenhengen likevel. )

"En 3-åring er så liten at han/hun ikke vil ha noe utbytte av å være med i begravelsen"

Nå synes jeg du undervurderer unger grovt her! Snuppa mi var 3,5 da mormora døde og hun hadde helt klart et god opplevelse med å være med i hele hendelsesforløpet, inkl. begravelsen. Unger skaper seg lett tildels groteske fantasibilder om de ikke vet akkurat hva som har skjedd.

[Gjest GA]

Jeg har hatt med meg unger i begravelse, fra 12 uker til 2,5 år har de vært.

Han som var 2,5 hadde absolutt behov for å si hadet til oldemor og være med å sørge og "synge for henne" som vi forklarte det med. Dette var en knøttliten begravelse med bare aller nærmeste familie tilstede. Han satt musestille med store øyne og fulgte med, og var veldig fornøyd med å ha fått være med. Han syntes han måtte trøste meg "det er jammen bra dere har meg" sa han etterpå.

han var også med i en begravelse som 2-åring, men da klarte han ikke å sitte stille, så faren hans tok ham med ut.

Hvis du tar ham med, er det viktig at du forklarer på forhånd hva som skjer, og at kanskje noen voksne kommer til å gråte og være lei seg fordi vi ikke kommer til å treffe **** igjen.

[Gjest GA]

En 3-åring er så liten at han/hun ikke vil ha noe utbytte av å være med i begravelsen. En begravelse er en så alvorlig og høytidelig seremoni, at jeg syns det er synd om den skal ødelegges av barnebråk.

Anderledes er det så klart dersom noen som er veldig nær barnet, skal begraves, f. eks. far, mor eller søsken. Men en oldemor mener jeg ikke kommer i denne kategorien, med mindre barnet var veldig, veldig knyttet til oldemoren da.

3-åringen skjønner nok ikke fra eller til i denne sammenhengen likevel. )

Jeg opplevde at min 2,5-åring hadde utbytte av å være med i oldemors begravelse. Han var med og sang for henne og fikk sagt hadet. Han var med og besøkte henne veldig ofte før hun døde, og det hadde vært urettferdig overfor ham om hun bare skulle "bli borte" fra livet hans uten at han fikk tatt farvel.

[Gjest GA]

Men må det bli så mye bråk, da? Jge har ikke hatt med en 3-åring i begravelse, men i barnedåp, og attpåtil var jeg fadder slik at han ble plassert sammen med mormor på den andre siden av midtgangen. Det gikk helt fint og han holdt seg i ro - ikke noe hyl & skrik.

Et barn på 3,5 år er da ikke helt villmann heller, eller hva?

-det er jo noen 3-åringer som ikke er helt tamme enda , men....

[Mrs. Wallace]

Jeg har hatt med meg mine barn i begravelse da de var 1,5 og 6 år gamle. Det var en eldre slektning av meg som døde, som eldstebarnet mitt hadde et godt forhold til. Vi hadde ikke mulighet til barnevakt for yngstebarnet, så da ble det til at begge ble med.

Det gikk overraskende bra. Eldstemann satt stille som en mus og var veldig glad for å ha vært med. Tror det var beroligende og fint for ham å se hva som skjedde - ofte danner barn seg så mange rare fantasibilder som kan være langt verre enn virkeligheten. Vi forberedte ham på forhånd, med at mange kom til å gråte, at det var en høytidelig stemning, sanger og taler osv.

Yngstebarnet fikk selvsagt ikke med seg så mye, men ble nok litt smittet av stemningen og satt overraskende stille (hun er vanligvis en liten propell, full av energi og temperament). Mot slutten ble hun litt urolig, men da tok pappaen henne med utenfor de siste minuttene.

[Gjest mij]

Hvis han kjente hun som er død, vil jeg absolutt si at han bør få være med. Men jeg ville nok i tillegg hatt med en som ikke stod nær avdøde, som kan ha mulighet til å ta han med ut dersom ting blir helt fullstendig feil.

Han kjente henne ikke noe særlig, vet ikke at hun har vært syk, og heller ikke at hun er død. Moren min forventer altså at han skal være med, og jeg er helt klart for at barn skal få se verden slik den er, men akkurat dette er kanskje ikke så relevant for ham nå.. Ser det er flertall for å ta ham med, men jeg er mildt sagt i tvil.....

[Gjest mij]

Jeg har hatt med meg mine barn i begravelse da de var 1,5 og 6 år gamle. Det var en eldre slektning av meg som døde, som eldstebarnet mitt hadde et godt forhold til. Vi hadde ikke mulighet til barnevakt for yngstebarnet, så da ble det til at begge ble med.

Det gikk overraskende bra. Eldstemann satt stille som en mus og var veldig glad for å ha vært med. Tror det var beroligende og fint for ham å se hva som skjedde - ofte danner barn seg så mange rare fantasibilder som kan være langt verre enn virkeligheten. Vi forberedte ham på forhånd, med at mange kom til å gråte, at det var en høytidelig stemning, sanger og taler osv.

Yngstebarnet fikk selvsagt ikke med seg så mye, men ble nok litt smittet av stemningen og satt overraskende stille (hun er vanligvis en liten propell, full av energi og temperament). Mot slutten ble hun litt urolig, men da tok pappaen henne med utenfor de siste minuttene.

Hadde han vært 6 år ville det vært noe annet, tror jeg. Han kjente henne ikke noe særlig, vet ikke at hun har vært syk, og heller ikke at hun er død. Moren min forventer altså at han skal være med, og jeg er helt klart for at barn skal få se verden slik den er, men akkurat dette er kanskje ikke så relevant for ham nå.. Ser det er flertall for å ta ham med, men jeg er mildt sagt i tvil.....

[Gjest keira]

Han kjente henne ikke noe særlig, vet ikke at hun har vært syk, og heller ikke at hun er død. Moren min forventer altså at han skal være med, og jeg er helt klart for at barn skal få se verden slik den er, men akkurat dette er kanskje ikke så relevant for ham nå.. Ser det er flertall for å ta ham med, men jeg er mildt sagt i tvil.....

Man kan jo også se det slik at det er greit å være med som liten i en begravelse til noen en ikke har et alt for nært forhold til. Neste gang det blir begravelse kan det dessverre være for noen som står han enda nærmere. Da har han litt ballast med seg til å takle det.

[Gjest mij]

Dersom bestemor/oldemor var en viktig person i din sønns liv burde han absolutt være med, synes jeg.

Sønnen min var med i sin bestefars begravelse da han var tre, og det husker han godt. Tror senere han vil være glad for at han deltok.

Glemte å skrive at han ikke har hatt noe spesielt forhold til henne. Har truffet henne noen ganger, men ikke hatt særlig kontakt. Hun har bodd et godt stykke unna oss, vi har reist dit ca 2 ganger i året.

[Gjest mij]

Jeg opplevde at min 2,5-åring hadde utbytte av å være med i oldemors begravelse. Han var med og sang for henne og fikk sagt hadet. Han var med og besøkte henne veldig ofte før hun døde, og det hadde vært urettferdig overfor ham om hun bare skulle "bli borte" fra livet hans uten at han fikk tatt farvel.

Den forstår jeg godt. Flott at barn får sagt hade til noen de hadde nær. Men min sønn har møtt oldemor 2 ganger i året, og ikke hatt særlig kontakt. Har bodd ganske langt unna. Men så vil jeg ikke skuffe mamma heller, og frykter at dette kan bli en diskusjon i etterkant... Ikke fra mamma, men har familiemedlemmer som liker å si sin mening høyt og tydelig i alle sammenhenger. Tar kanskje sorgene på forskudd her, men.....

[Gjest mij]

"En 3-åring er så liten at han/hun ikke vil ha noe utbytte av å være med i begravelsen"

Nå synes jeg du undervurderer unger grovt her! Snuppa mi var 3,5 da mormora døde og hun hadde helt klart et god opplevelse med å være med i hele hendelsesforløpet, inkl. begravelsen. Unger skaper seg lett tildels groteske fantasibilder om de ikke vet akkurat hva som har skjedd.

Jeg er helt enig i at når barna mister noen som er nær, må de få lov å si hade. Men sønnen min traff oldemor veldig sjelden, så de har hatt lite kontakt. Og da blir jeg i tvil om jeg skal gjøre som mamma vil eller det _jeg_ føler er riktig for gutten. SOm også kan diskuteres, så klart.

[pekkaline]

Da guttene mine var 2 og 4 år mistet jeg min far. Jeg valgte å la dem være hjemme. To år senere døde min svigerfar, ungene var der da han døde. Heller ikke da tok jeg dem med i begravelsen. De har aldri spurt eller sagt noe om hvorfor de ikke ble med. Vi har besøkt graven, og det er/var vel nok for dem.

På den annen side, så håper jeg de får være i en begravelse hvor det ikke er meg eller min mann som er i kista. For det er nok "greiere" for barn å oppleve å følge andre slik at de vet hva det dreier seg om, før de følger sine foreldre eller andre veldig nære kjente.

[Gjest mij]

Men må det bli så mye bråk, da? Jge har ikke hatt med en 3-åring i begravelse, men i barnedåp, og attpåtil var jeg fadder slik at han ble plassert sammen med mormor på den andre siden av midtgangen. Det gikk helt fint og han holdt seg i ro - ikke noe hyl & skrik.

Et barn på 3,5 år er da ikke helt villmann heller, eller hva?

Tja, kanskje ikke helt villmann, men han gjør så godt han kan.. :-)

[Gjest mij]

Liv og død hører sammen - som eventuelle høylytte barnekommentarer kan gjøre det i en begravelse. Blir han for ute av seg/bråkete, så tar du han bare med ut, da vel?

En helt annen sak: om du har lyst til å sørge i fred, kan du la være å ta han med. Det syns jeg er en ærlig sak. En tredje sak: om moren din synes at barnebarnet skal være med i mormors triste stund - så er det jo mormor man evt. tar hensyn til. Hovedpersonen er død - det er de etterlatte som ønsker seg noe her.

Jeg orket ikke å ha med min datter på tre da mor døde (jeg ville få sørge i fred uten å måtte gå ut med urolig barn), men da far døde, fikk hun være med. Da var hun fem og gråt som en sil. Men husker det med glede nå, femten år etter.

Det er en privatsak om man vil sørge i fred eller ikke. Men barnebråk skal være greit i begravelser, bare det ikke blir for høylydt. Når j eg hører småbarn snakke eller hyle litt i begravelser, føler jeg meg trøstet og tenker at livet går videre.

Takk for kloke ord!

[Mrs. Wallace]

Hadde han vært 6 år ville det vært noe annet, tror jeg. Han kjente henne ikke noe særlig, vet ikke at hun har vært syk, og heller ikke at hun er død. Moren min forventer altså at han skal være med, og jeg er helt klart for at barn skal få se verden slik den er, men akkurat dette er kanskje ikke så relevant for ham nå.. Ser det er flertall for å ta ham med, men jeg er mildt sagt i tvil.....

Ja, jeg er klar over at det er stor forskjell på alderen. Som jeg skrev i innlegget mitt, dreide det seg om en slektning som barna hadde et godt forhold til, og det var avgjørende for oss når det gjaldt eldstemann. Den yngste ville vi nok ikke tatt med om vi ikke måtte. Men vi endte opp med å gjøre det, og det gikk veldig bra.

Hvor viktig er den avdøde for barnet? Er det noen han kjenner godt eller kommer til å savne veldig?

Hvis ja: Da bør barnet være med uansett hvor gammelt det er eller hvor urolig det kan bli.

Hvis nei: Da kommer avveiningen med alder, ro i kirken osv inn. Men da synes jeg ikke det gjør noe om dere finner en barnevakt til ham.