Livredd for å bryte forholdet

[Gjest umoden og livredd]

Vi har vært samboere i 3-4 år, først i min hjemby, nå i hans. Da vi flyttet til hans hjemby sa jeg opp jobben min og jeg har ikke fått noen ny her, jeg har heller ikke blitt kjent med noen her bortsett fra hans familie, selv om jeg har bodd her i over ett år. Jeg sliter med sosial angst og depresjoner og isolerer meg tidvis veldig mye. Min samboer er grei og ha med å gjøre så lenge jeg ikke "lager problem", dvs jeg gjør alt husarbeid tar meg av regninger og økonomi og godtar at han sier stygge ting til meg og bestemmer hva jeg skal like og ikke like. Det høres litt tåpelig ut når jeg skriver det slik, men dersom han får noe han ikke har lyst på til middag, blir han ofte sur. Når jeg prøver å fortelle han om noe jeg har lyst til å gjøre eller mener, fnyser han som regel av meg og sier at dette er da ikke meg som snakker, det må være noen som har fordreid meningene mine. Før jeg møtte han var jeg temmelig selvstendig, men det er snart 10 år siden. Jeg har forfalt både psykisk og fysisk, og på en måte er jeg takknemlig for at noen i det heletatt orker å dele hus med meg. Med han har det gått andre veien, han har en karriære som stadig blir bedre og han har et pent utseende. Jeg har innsett at forholdet vårt er fullstendig ubalansert, men jeg klarer ikke å bryte ut og flytte. De få vennene jeg hadde da vi bodde i min hjemby har jeg mistet kontakt med, jeg har ingen søsken og ikke noe kontakt med familie bortsett fra min far, som er lite ressurssterk og sliter med sine egne problemer. Jeg er økonomisk avhengig av min samboer og vi har felles huslån, jeg kjører ikke bil og jeg merker at angsten og følelsen av at jeg kaster bort livet mitt vokser for hver dag som går. For meg er det største problemet at vi aldri kan snakke sammen og diskutere uten at det ender opp med at han blir sint og at jeg må krype og be om unnskyldning. Før begynte jeg som regel å gråte når vi hadde disse kranglene, men jeg har stort sett klart å slutte med det, ettersom han har gjort det klart at han bare blir enda mer forbannet når jeg "griner meg til viljen min". Det er selvsagt ikke bare dårlige dager, vi har gode perioder også, helt til vi er uenige om noe. Mulig problemet er at jeg forstsatt har sterke meninger av og til, det kan nesten virke sånn ettersom det er de som fører til krangler. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, er jo klar over at det kun er jeg som kan gjøre noe med situasjonen jeg føler meg fengslet i.. men er takknemlig hvis noen har noen råd.

[Lillemus]

Du har rett i at det er bare du som kan gjøre noe, og etter min mening er det eneste du kan gjøre å komme deg ut av dette destruktive forholdet. Ikke engang våg å tenke tanken at det er din feil at han blir sint - han har ingen rett til å si at det du mener og har lyst til er feil og at kun det han vil og mener er det riktige. Forholdet deres er overhode ikke likeverdig og jeg er redd han ikke kommer til å forandre seg i det hele tatt - for slike mennesker har vel aldri feil, har de?

[Gjest hallow ;o/]

Du må bare komme deg ut av dette forholdet. Dette er ikke noe å satse på og du selv om det vil bli tøft for deg i begynnelsen vil du klare deg bra etterhvert. Det er ingen som fortjener å bli behandlet sånn. Jeg ønsker deg lykke til og håper du får krefter til å forandre livet ditt. Kan du ikke begynne med å søke deg jobb? Gjerne i din gamle hjemby eller et annet sted du ønsker å bo. Dersom du prøver å få jobb i en større bedrift vil det sikkert være et sosialt miljø der hvor du finner venner. Hvis du i tillegg deltar på kurs eller trening vil du treffe noen der. Lei deg en leilighet til å begynne med til du bestemmer hvor du vil bo og hva du vil jobbe med. Gå på sosialkontoret hvis du ikke har noe oppsparte midler du kan bruke til å etablere deg. Kanskje de har en mulighet for å hjelpe deg i starten. Ta tak i livet ditt. Du fortjener bedre enn dette ! Dette blir du syk av.