"Modningsfrykt"

[Gjest Ignatius81]

Jeg skrev om dette i forrige uke tror jeg, men så leste jeg om det i Dagbladet i dag, som har gjort et intervju med Fredrik Skavlan.

Peter Pan er barnet som er livredd for å bli voksen. Peter Pan tror han bevarer friheten hvis han forblir et barn, men ender i stedet opp i ensomhet.

Peter Pan er historien om den lille gutten som overhørte en samtale mellom foreldrene sine om at en dag han skulle bli en mann. Det var det verste han kunne tenke seg. Dermed rømte han til alvene i parken. Etter noen måneder fløy han hjem, bare for å oppdage at moren hadde glemt han. Peter Pan er egentlig en grunnleggende skadet gutt som ikke evner å ha relasjon til andre.

Peter Pan syndromet blir synlig tidlig i tenårene, og årsaken er dårlige foreldrerelasjoner. Liten fars kontakt, i kombinasjon med dyrking av moren, skaper usikkerhet rundt mannsrollen og en skrekk for kvinner av kjøtt og blod. Disse mennene holder en glatt maske overfor verden som skal vise verden at alt er normalt. Inni seg er de ensomme vesener som ikke har kontakt med sitt virkelige jeg. Finn Skårderud omtaler det som ”modningsfrykt”.

Disney gjorde fortellingen til en glad historie, mens den virkelige fortellingen er langt svartere.

Jeg kjenner at jeg virkelig identifiserer meg med Peter Pan syndromet. Det er et kvasi-psykologisk begrep, og det er mange forskjellige definisjoner på den, men slik det blir omtalt i dag i Dagbladet, så kan jeg virkelig identifisere meg med det.

Jeg har alltid trekt meg unna mine jevnaldrede, alltid vært sammen med de som var eldre. Jeg hatet tanken på å få meg jobb, leve et vanlig liv, og fortrengte de tankene. Jeg sa til meg selv at det ikke spilte noen rolle om jeg ikke hadde kjæreste, eller gikk på fester i ungdomstiden. Jeg ville ikke være som de andre. Jeg hadde det bra i mitt eget selskap. Dette var likevel en beslutning gjort av et naivt barn. Etter som jeg ble tenåring så begynte aleneheten å bli destruktiv ensomhet. Etter hvert ble jeg apatisk og depressiv. Dette hjalp meg ikke akkurat å bryte ut av stien jeg nå var på. En sti ingen andre gikk på. Dette fortsatte, og fortsetter den dag i dag. En knusende ensomhet, en total fremmedgjøring, total sosial ekslusjon, jeg lever totalt i mitt eget hode. Jeg er alltid alene med mine egne tanker.

Hva kan jeg si? Overfølsomme melankolikere som meg finner mening til og med i barnefortellinger.

[Mikkaela_rev]

Jeg tror at de fleste av oss finner mening i eventyr, og de fleste av oss har kanskje flyktet med dem også? Vet at jeg har gjort det mange ganger, og det føltes deilig. Så ble jeg voksen, og jeg inngår også under Peter Pan-generasjonen. Har lite lyst på voksenlivet samtidig som jeg må forholde meg til det.

Du skriver at du gjorde et valg angående å ikke være som andre. Kjente du alle andre, visste du hva de var/ikke var? Sannsynligvis gjorde du ikke det da, og sannsynligvis vet du det ikke nå. Det var nok mange rundt deg som følte det på samme måte som deg, og som fortsatt gjør det.

Den stien du skriver at du går på; med ensomhet, visste du at det er mange som går på samme stien? Du føler deg alene, men du er ikke det, det kan jeg love deg! Føler veldig med deg, tanken på å skulle 'bryte ut av' eget hode og den tankegangen man har hatt og vært trygg med så lenge er nok grusom. Samtidig burde du forberede deg på å gjøre det, i hvert fall dersom du ønsker kontakt med andre. En hjelpende tanke oppi det hele: Du var ikke alene den gangen du bestemte deg for å søke noe du trodde var annerledes, og du er ikke mer annerledes nå. Vi er mange som har 'parallelle' liv, mange! Vi lager masker og roller i forhold til situasjonen, og har problemer med å være den vi egentlig er.

Jeg er lei for at du har det vondt, men håper at du kan få det bedre. Håper også at du ikke skal føle deg alene om dette, for det er du ikke. Stor klem :-)

[Gjest Ignatius81]

Jeg tror at de fleste av oss finner mening i eventyr, og de fleste av oss har kanskje flyktet med dem også? Vet at jeg har gjort det mange ganger, og det føltes deilig. Så ble jeg voksen, og jeg inngår også under Peter Pan-generasjonen. Har lite lyst på voksenlivet samtidig som jeg må forholde meg til det.

Du skriver at du gjorde et valg angående å ikke være som andre. Kjente du alle andre, visste du hva de var/ikke var? Sannsynligvis gjorde du ikke det da, og sannsynligvis vet du det ikke nå. Det var nok mange rundt deg som følte det på samme måte som deg, og som fortsatt gjør det.

Den stien du skriver at du går på; med ensomhet, visste du at det er mange som går på samme stien? Du føler deg alene, men du er ikke det, det kan jeg love deg! Føler veldig med deg, tanken på å skulle 'bryte ut av' eget hode og den tankegangen man har hatt og vært trygg med så lenge er nok grusom. Samtidig burde du forberede deg på å gjøre det, i hvert fall dersom du ønsker kontakt med andre. En hjelpende tanke oppi det hele: Du var ikke alene den gangen du bestemte deg for å søke noe du trodde var annerledes, og du er ikke mer annerledes nå. Vi er mange som har 'parallelle' liv, mange! Vi lager masker og roller i forhold til situasjonen, og har problemer med å være den vi egentlig er.

Jeg er lei for at du har det vondt, men håper at du kan få det bedre. Håper også at du ikke skal føle deg alene om dette, for det er du ikke. Stor klem :-)

Hei Mikkaela.

Jeg har lest noen av innleggene dine her, og jeg vil bare si at du skriver veldig bra!

Og nei, jeg kjente ikke mine jevnaldrede, men jeg trodde jeg skjønte de da, merkelig nok. Jeg har gått glipp av så mye. Min stolthet, min utrolige stahet har alltid hindret meg i å finne en ny tankegang. Jeg må nok dessverre innrømme at jeg har alltid falt tilbake i melankoli istedenfor å ta et oppgjør med meg selv. Jeg vil så utrolig gjerne forandre meg, men jeg greier ikke å gjøre det om til handling. Hovedsakelig fordi jeg ikke vet hvordan man forandrer seg, eller hvordan ting fungerer. Alle de der ute, som gjør ting uten en gang å tenke over det: De lever og går ut på byen med venner, de har masse lidenskap i livet sitt, de elsker livet, og tenker ikke en gang over hva de har, alt kommer naturlig for de. Jeg skulle virkelig ønske jeg var en av de. Jeg skulle ønske jeg kunne helt uanstrengt snakke med folk. Akkurat nå er jeg i et ufattelig vakum; tomt og meningsløst. Jeg skulle virkelig ønske jeg var en bedre person, men jeg er den jeg er: Virkelighetsfjern og fullstendig alene.

Det er ingenting annet i verden jeg vil mer enn å bli en mer fungerende person. Jeg er så ufattelig lei av all denne depresjonen. Er man mye alene, så er fantasien og eventyr redningen. Man begraver seg dypt i villfarelsen av sitt eget liv for å unngå all smerten, som er helt uutholdelig. Det føles bedre å vite at man ikke er alene om å tenke dette, men på en annen side så hjelper den tanken lite.

[Gjest voksenlivet]

Jeg kjenner meg også igjen i det. Voksenlivet er forbundet med angst, men fordi jeg har problemer med å fungere i arbeidslivet. Jeg forventer for mye vennlighet og åpen kommunikasjon. Tåler ikke så godt negative tilbakemeldinger og forventer at folk skal oppføre seg høflig, noe ikke alle gjør. Har skjønt at det er meg det er noe galt med som ikke tåler røffe miljøer. Jeg ønsker ikke familie, fordi jeg føler meg for sliten til å leve et familieliv. Hadde jeg hatt mer overskudd, hadde det være annerledes. Jeg kan også føler meg umoden for alder fordi jeg ikke er så interessert i voksenlivet.

[Gjest Ignatius81]

Jeg kjenner meg også igjen i det. Voksenlivet er forbundet med angst, men fordi jeg har problemer med å fungere i arbeidslivet. Jeg forventer for mye vennlighet og åpen kommunikasjon. Tåler ikke så godt negative tilbakemeldinger og forventer at folk skal oppføre seg høflig, noe ikke alle gjør. Har skjønt at det er meg det er noe galt med som ikke tåler røffe miljøer. Jeg ønsker ikke familie, fordi jeg føler meg for sliten til å leve et familieliv. Hadde jeg hatt mer overskudd, hadde det være annerledes. Jeg kan også føler meg umoden for alder fordi jeg ikke er så interessert i voksenlivet.

Hadde du også overbeskyttende foreldre? For min del er det en viktig faktor. Jeg tåler ikke røffe miljøer fordi jeg har blitt beskyttet for mye, det har gjort meg overfølsom.

Samtidig som må det sies at folk som er uhøflig og nedsettende mot andre også har et problem med seg selv. Verden burde ikke være en ”dog eat dog” plass.

Jeg var heller ikke interessert i voksenlivet (et uklart begrep egentlig, legg hva du vil i det), men nå for tiden har jeg endret syn. Det var egentlig ikke det at jeg ikke var interessert, men at jeg ikke våget. Det og at jeg i tillegg ikke noensinne mestret den sosiale arenaen hvor folk flest får sin sosialisering. Overfølsom, overbeskyttet, litt fobisk, litt deprimert, litt clueless på sosiale koder, sørger glatt for at jeg ikke går igjennom den mytologiske porten inn i voksenlivet. Men på en annen side, så varer ungdomstiden til man er ca. 35 år nå. Men på en annen side så hater jeg og har alltid hatet å være som en maktesløs unge.

Heldigvis har dette syndromet et poetisk navn i det minste.

[Gjest voksenlivet]

Hadde du også overbeskyttende foreldre? For min del er det en viktig faktor. Jeg tåler ikke røffe miljøer fordi jeg har blitt beskyttet for mye, det har gjort meg overfølsom.

Samtidig som må det sies at folk som er uhøflig og nedsettende mot andre også har et problem med seg selv. Verden burde ikke være en ”dog eat dog” plass.

Jeg var heller ikke interessert i voksenlivet (et uklart begrep egentlig, legg hva du vil i det), men nå for tiden har jeg endret syn. Det var egentlig ikke det at jeg ikke var interessert, men at jeg ikke våget. Det og at jeg i tillegg ikke noensinne mestret den sosiale arenaen hvor folk flest får sin sosialisering. Overfølsom, overbeskyttet, litt fobisk, litt deprimert, litt clueless på sosiale koder, sørger glatt for at jeg ikke går igjennom den mytologiske porten inn i voksenlivet. Men på en annen side, så varer ungdomstiden til man er ca. 35 år nå. Men på en annen side så hater jeg og har alltid hatet å være som en maktesløs unge.

Heldigvis har dette syndromet et poetisk navn i det minste.

Ja, jeg har hatt både dominerende og overbeskyttende foreldre, men også kritiske og hånlige. Jeg har slitt med sjenanse hele livet, noe som har gjort at jeg har unngått å interessere meg for det sosiale. Derfor har jeg gått glipp av sosial læring. Jeg går i gruppeterapi nå for å trene meg opp sosialt og for å bli kjent med meg selv.