Hva nå? (langt)

[gyrken]

Har fått så mange gode svar her tidligere, så jeg prøver igjen.

Det har seg sånn at jeg hadde en helt forferdelig avslutning på graviditeten min denne gangen. Hele den siste måneden var preget av panikk/angst for fødselen med store søvnforstyrrelser. Jeg gikk rundt omtrent i koma pga søvnmangelen og fikk hjertebank og angst bare jeg tenkte på den lange, ensomme og søvnløse natten.

Gikk til psykolog Lisbeth Brudal som jeg har forstått er en autoritet på området, og syntes det gjorde godt, men det ble jo bare de aller siste ukene av svangerskapet. Hun mente til slutt at jeg burde bli innlagt for å få sovet ut et par dager, ellers mente hun at jeg kunne bli psykotisk. Og sånn ble det.

Deretter ble fødselen igangsatt for at jeg skulle få det overstått mens jeg var uthvilt.

Fødselen denne gangen gikk mye bedre enn første gang, men det er allikevel noen ting som ikke gikk som planlagt og som jeg tenker litt på.

Jeg var blitt lovet epidural så raskt som overhodet mulig, men jordmor dro allikevel ut tiden. I mellomtiden ga hun meg petedin og lystgass og jeg tok imot ufrivillig fordi jeg ikke fikk noe annet, men det ble jeg bare kvalm av. Og da hun _endelig_ ringte etter anestesilegen da jeg hadde 6 cm åpning, kunne han ikke komme pga at det hadde skjedd tre store ulykker samme kvelden.. Det var som om alle mine mareritt ble virkelighet da jeg fikk den beskjeden, og jeg fikk et gedigent panikkanfall der og da og var 100% overbevist om at jeg ville dø. Dermed klarte de på mystisk vis å få anestesilegen til å ta en liten tur allikevel. Heldigvis. Men opplevelsen sitter litt i fordet, og jeg føler meg sint på jordmor som brøt løftene jeg hadde fått om epidural med en gang det hadde begynt å bli litt åpning. Hun visste jo på forhånd hvor redd jeg var!!

Hun stakk forresten innom meg kvelden etter fødselen og hadde da tydelig lyst å snakke om alt sammen, men jeg følte ikke at jeg hadde noe å si til henne. Til det var jeg for sint, men for å bli kvitt henne sa jeg bare at alt var i orden, takk skal du ha og hadet bra.

Jeg hadde håpet at søvnproblemene skulle bli bra over natta da jeg hadde født, men det skjedde ikke. Babyen kom tirsdag morgen, og søndag kveld hadde jeg fremdeles ikke sovet og hadde det virkelig fælt! Klarte ikke sitte ned eller slappe av i det hele tatt, bare gikk i ring på gulvet og lurte på hvordan jeg skulle overleve de neste timene. Ammingen var egentlig det eneste jeg følte hjalp i løpet av disse dagene, for det kunne få meg rolig et lite øyeblikk.

Takk og pris for at mannen min har omsorgspermisjon og har kunnet ta seg av barna!

Så, søndag kveld, reiste jeg omtrent i panikk til fødeavdelingen igjen. Da følte jeg at jeg ikke kunne klare en våkenatt til, jeg hadde jo ikke sovet på nesten en uke! Der ble jeg godt mottatt av en hyggelig jordmor som tok seg tid til en prat og som ga meg noe å sove på over natta. Det var sterke tabletter som slo meg helt ut, men allikevel var jeg ifølge mannen min oppe hver halvtime og svima rundt i leiligheten. Før jeg tok tablettene pumpet jeg ut en masse melk, så babyen led ingen nød sammen med pappaen sin.

Så skjedde det gledelige da.. Natten etter (natt til tirsdag) sov jeg, for første gang på 1,5 måned helt for egen maskin. Det samme skjedde i natt. Det virker som om alle problemene har forsvunnet som dugg for solen. Kanskje det bare var graviditetshormoner tross alt? Babyen er nå 8 dager og her er alt bare velstand! Jeg har igjen overskudd til å hygge meg sammen med familien.

Men hva nå? I helga var jeg fast bestemt på å kontakte psyk'en og helsesøster for å få hjelp, men det har jeg ikke gjort i og med at jeg føler alt er bra nå. Men bør jeg søke hjelp nå allikevel? Er dette noe som kan komme tilbake senere dersom jeg ikke får jobbet meg gjennom fødselsopplevelsene? Føler meg nesten litt redd for å ta tak i det nå, for jeg frykter at hvis jeg tenker for mye på det så vil det gå galt igjen.

Bør vel nevne at jeg ikke har noen som helst planer om å få flere barn. De to jeg har holder lenge, og jeg kunne ikke tenke meg å være gravid igjen i mitt liv!

[Gjest Kirsti]

Du venter sikkert på svar fra en av jordmødrene, men jeg fikk nå lyst til å svare deg selv om jeg ikke er det!

Så fint at du har sovet og føler deg i kjempeform! Søvn er jo utrolig viktig for formen.

For det første syns jeg du har all grunn til å være sint og skuffet over jordmor. Selv om hun fikk beskrevet din situasjon og dine behov, så har hun ikke vært istand til å virkelig begripe dine behov og hvor viktig det var feks at epiduralen ble satt helst før det ble ordentlig vondt. Hun trenerte jo hele opplegget for deg. Hvorfor? Hun burde ikke påta seg lignende oppgaver som krever såpass tillit av henne.

Tja. Ang. en eventuell terapi, så ville jeg tenkt at det ikke kan skade, hvorfor skulle du ikke unne deg det? I timene kan du fokusere på det som er viktig for deg der og da, enten det er at du har det bra og/eller at du tar opp noe vanskelig. Du kan jo ta opp det vonde når du føler for det, og ellers ikke?

Og så ville jeg tenkt at jeg kunne brukt alle muligheter. Må du til psyk/helsesøster, så må du. Må du ikke, så må du ikke. Life changes.

Nyt at du er uthvilt da! og lykke til!

[Trine Endsjø, jordmor]

Det er en sterk beretning du her kommer med. Jeg har full forståelse for at du har hatt en ekstrem tøff "perinatalperiode", noe vi kaller perioden før, under og etter fødsel. At du har fått hjelp av L.Brudal før fødsel, gleder meg å høre. Hun er en autoritet på området og jeg vil faktisk anbefale deg å ta kontakt med henne igjen. Det er ikke tvil om at du trenger å bearbeide dine opplevelser. At du nå sover bedre og føler at du har det hele på avstand, er selvfølgelig et godt tegn, men du bør være obs på at du igjen kan bli innhentet av de vonde følelsene hvis du ikke griper tak i dem nå. Jeg skjønner faktisk veldig godt at du ble sint på jordmoren din. Hun holdt ikke sin del av avtalen, og man kan jo håpe på at du rett og slett ikke var godt nok satt inn i ditt problem. At du svarte henne kort og avvisende da hun tok kontakt, behøver du ikke skamme deg over. Det er slik man oppfører seg når man har behov for å beskytte seg selv.

Det er godt at du har en mann som kan være hjemme en stund så du får tatt deg inn. Benytt denne sjangsen til å få hvilt deg tilstrekkelig. Det er ikke gitt at det er gjort på noen netters god søvn. Prioriter din egen helse og tilknytningsprosessen til babyen din. Det er selvfølgelig muligheter for at du får dårlig samvittighet for alt det andre du ikke får overskudd til, men som din psykolog også tydeligvis har gitt utrykk for, så kan det i verste fall gå "litt rundt for" en oversliten, nybakt mor.

Lykke til videre, og gratulere med det lille barnet.