bosatt i utlandet

[Gjest tanker til ettertanke]

Nå må jeg få ut litt tanker og frustrasjon. Jeg har så og si etablert meg i utlandet, med min britiske samboer. Vi hadde en krangel i går, der jeg utdyper et behov for at han bruker litt mer tid på oss, og gjerne blir med mine venner ut på byen. Men det vil han ikke, vil ikke blil kjent med mine venner. Vil heller ikke at jeg skal bli kjent med hans venner. Viktig for ham at vi har et selvstendig liv i tillegg til å være sammen. Enig i det, men det er nesten litt for mye av det gode. Så jeg utdypte dette til ham, og får til svar at om jeg er så ulykkelig her kan jeg bare dra hjem til Norge.

Ja, jeg tenker på det, når jeg er ferdig med jobbkontrakten min her, kan jeg bare dra. Men, jeg trives her, ser en fremtid her, og jeg ser en mulig karriere her. Jeg har også funnet en mann, som jeg har lett etter i mange år. Samboeren min har veldig mange gode egenskaper, som jeg ikke har sett i en mann før i en mann. Gode egenskaper som er kombinert i ett menneske. Han er utrolig snill, hjelpsom og gavmild. Samtidig har han er råhet i seg, som gjoer at jeg smelter i armene hans, og vi har ikke mistet flørten, selv etter tre år med samboerskap. Han støttet meg fullt og helt da jeg gikk gjennom en meget deppressiv periode på nesten 18 mnder, så jeg vet han elsker meg.

Jeg vet ikke hva jeg spør etter, men kanskje vil ha litt synspunkter, og kaskje andre som har flyttet ut av landet kan fortelle meg sin historie. Jeg er som sakt redd for at dette forholdet skal ryke, selv om jeg føler etter gårdagens krangel at det er veldig sterkt. Jeg føler det er så mye mer på spill, siden jeg bor i utlandet. Hva om vi får barn? Da må jeg jo bli boende her om vi skulle bryte opp. Og jeg vet, fremtiden kan ingen garantere. Men det å bo her blir så mye mer seriøst. Kjenner en klump i magen med tanken på å ikke ha ham som en del av livet mitt. Så det å bryte opp er vel egentlig utenkelig.

Noen som han synspunkter, eller utspill. Tar gjerne imot.

[Gjest Alvani]

Det kan bli litt vel mye av det gode om ikke samboeren din i det hele tatt vil ta del av ditt liv utenom dere to, og omvendt. Det er jo ikke som om at han MÅ være med hele tiden. Du sier du liker deg godt og ser for deg en karriere i dette landet. Du kan jo fremdeles bli boende i landet uten samboeren din. Så spørs det hvor viktig dette 'mine venner/dine venner'-spørsmålet er for deg. Er det så viktig at du vurderer å bryte forholdet?

Jeg har opplevd det samme selv, og dette (og endel annet) gjorde at forholdet ble avsluttet. Mine venner er jo en del av meg, og er man sammen med noen ønsker man vel å kjenne vedkommede på flere arenaer?

[Gjest Elextra]

Jeg forstår tanken om at man ønsker et selvstendig liv ved siden av parforholdet, og har aldri skjønt meg på par som bare har "vennepar", og ikke kontakt med egne venner.

Imidertid ville jeg likevel følt meg avvist om min kjære overhodet ikke var interessert i mine venner, eller til en viss grad ønsket å introdusere meg for sine venner. Da ville det også blitt grobunn for usikkerhet om han var mye ute med sine venner. Treffer man aldri hverandres venner vil man heller aldri kunne bygge opp en en felles vennekrets, som er hyggelig å ha i tillegg til sine egne "private" venner.

Ingen løsninger her, bare noen tanker om hvordan jeg føler det.

[løvinne71]

Jeg synes det er litt betenkelig at han viser så liten interesse for at

dere skal ha felles venner. Og jeg forstår godt at dette skuffer deg.

Selv ville jeg nærmest tatt det som en fornærmelse hvis kjæresten min ikke ønsket å bli kjent med mine venner. Og hvis han heller ikke ville la meg treffe hans, ville jeg nok lurt på om han skammet seg over meg, eller hadde noe å skjule.

Selvsagt er det viktig å ha egne venner. Men som et par bør man jo også ha felles

omgangskrets som man kan tilbringe litt tid sammen med! På sikt vil det nok bli temmelig stusselig i et forhold hvor man bare gjør ting hver for seg. Og med tanke på at man kanskje en gang får barn, er det ikke lenger bare bare å dra avgårde hver for seg. Da er det enda viktigere at man har felles venner man kan være sammen med.

At han nesten motarbeider dette, synes jeg er merkelig. Jeg gjetter at dere bor i hans hjemland? Isåfall synes ville det vel vært normalt at han følte ett visst ansvar for å integrere deg i sin omgangskrets, og at han faktisk ønsket dette for at du skulle ha

best mulige forutsetninger for å trives og ville bli.

Jeg synes du bør gå litt mere på ham for å finne ut hvorfor han er så bastant på dette området. Jeg ville vært mistenksom til en fyr som ikke var interessert i å ha et sosialt liv sammen med meg.

[Gjest tanker til ettertanke]

Takk for svar. Vi prøve å svare til dere alle tre samtidig. Jeg har forsåvidt forstått hvorfor han ikke vil la meg bli kjent med hans venner. De er en guttegjeng der alle utenom ham er single. Stort sett har de vel angst for at jenter skal komme inn å ødelegge noe for dem. Jeg aksepterer det, og lar dem heller være i fred, siden min samboer har kuttet ned betraktelig på tiden han bruker med dem. Fra 3-4 ganger i uken til etpar ganger i måneden. Blir vanskelig å nekte ham det.

Jeg har også kommet til et svar (enn for meg selv) om hvorfor han ikke vil treffe mine venner. Jeg har høy akademisk utdanning mens han ikke har noe utenom vgs. Tror han føler seg mindreverdig, og er redd for å komme til kort. I tillegg er han sjenert i større forsamlinger of dermed blir det en vond sirkel.

Jeg har også kommet frem til en annen forståelse av problemet. Han er redd for at jeg skal forlate ham, og dermed prøver å beskytte seg med å ”forberede” seg på et mulig brudd (les Bare dra hjem til Norge om jeg ikke kan gjøre deg lykkelig). Jeg tror jeg gjør det selv, tenker tanker, og kanskje utstråler ei holdning om at kanskje dette forholdet ikke varer, og dermed vil jeg være forberedt på et eventuelt brudd. Begge er vi usikre, og prøver å være på forskudd med følelsene.

Men, hvordan kan vi komme ut av denne vonde sirkelen? Jeg vet vi elsker hverandre, og begge er vi redde for å miste hverandre, derfor slike holdninger og uttalelser.

Huff, enda mer tanker uten fornuft. Hjelp meg, hva skal jeg si til in samboer for at ting skal bli bedre?

[Gjest tanker til ettertanke]

Jeg synes det er litt betenkelig at han viser så liten interesse for at

dere skal ha felles venner. Og jeg forstår godt at dette skuffer deg.

Selv ville jeg nærmest tatt det som en fornærmelse hvis kjæresten min ikke ønsket å bli kjent med mine venner. Og hvis han heller ikke ville la meg treffe hans, ville jeg nok lurt på om han skammet seg over meg, eller hadde noe å skjule.

Selvsagt er det viktig å ha egne venner. Men som et par bør man jo også ha felles

omgangskrets som man kan tilbringe litt tid sammen med! På sikt vil det nok bli temmelig stusselig i et forhold hvor man bare gjør ting hver for seg. Og med tanke på at man kanskje en gang får barn, er det ikke lenger bare bare å dra avgårde hver for seg. Da er det enda viktigere at man har felles venner man kan være sammen med.

At han nesten motarbeider dette, synes jeg er merkelig. Jeg gjetter at dere bor i hans hjemland? Isåfall synes ville det vel vært normalt at han følte ett visst ansvar for å integrere deg i sin omgangskrets, og at han faktisk ønsket dette for at du skulle ha

best mulige forutsetninger for å trives og ville bli.

Jeg synes du bør gå litt mere på ham for å finne ut hvorfor han er så bastant på dette området. Jeg ville vært mistenksom til en fyr som ikke var interessert i å ha et sosialt liv sammen med meg.

takk for svar, les svar ovenfor

[Gjest susan myer]

Jeg forstår tanken om at man ønsker et selvstendig liv ved siden av parforholdet, og har aldri skjønt meg på par som bare har "vennepar", og ikke kontakt med egne venner.

Imidertid ville jeg likevel følt meg avvist om min kjære overhodet ikke var interessert i mine venner, eller til en viss grad ønsket å introdusere meg for sine venner. Da ville det også blitt grobunn for usikkerhet om han var mye ute med sine venner. Treffer man aldri hverandres venner vil man heller aldri kunne bygge opp en en felles vennekrets, som er hyggelig å ha i tillegg til sine egne "private" venner.

Ingen løsninger her, bare noen tanker om hvordan jeg føler det.

takk for tanker, les svar ovenfor

[Gjest tanker til ettertanke]

Det kan bli litt vel mye av det gode om ikke samboeren din i det hele tatt vil ta del av ditt liv utenom dere to, og omvendt. Det er jo ikke som om at han MÅ være med hele tiden. Du sier du liker deg godt og ser for deg en karriere i dette landet. Du kan jo fremdeles bli boende i landet uten samboeren din. Så spørs det hvor viktig dette 'mine venner/dine venner'-spørsmålet er for deg. Er det så viktig at du vurderer å bryte forholdet?

Jeg har opplevd det samme selv, og dette (og endel annet) gjorde at forholdet ble avsluttet. Mine venner er jo en del av meg, og er man sammen med noen ønsker man vel å kjenne vedkommede på flere arenaer?

takk for svar, les svar ovenfor