Nede på bunnen...

[Gjest Anonym bruker]

Hei, jeg er i et samliv som er komplisert og som har vært det i mange år. Tror imidlertid min situasjon er lik for mange, og tenkte derfor det kunne vært greit å få dette belyst. Jeg er gift og har to barn, ett på skolen og ett i barnehagen. Har vært gift i 8 år, og vært sammen med min kone i snart 10. Vi var svært lykkelig de første årene. Så flyttet vi til et annet sted på grunn av min jobb, og bodde der i 5 år. I denne tiden gikk vel det meste galt, selv om det også var lykkestunder, i og med at vi fikk barna våre i denne perioden. Et stort problem var at jeg var svært opptatt med en jobb som krevde alt, og var sliten hele tiden, slik at kona ble mye alene, og måtte ta det meste av arbeidet med barna. På grunn av denne vanskelige (og uholdbare) situasjonen flyttet vi tilbake til min kones hjemsted. Men mye var ødelagt følelsesmessig, men jeg var innstilt på at det skulle gå seg til igjen etter hvert. Jeg meldte meg på igjen på hjemmebane i forhold til barna og i forhold til min kone, men forholdet til min kone er ikke blitt mye bedre. Vi har prøvd begge to, men det har vært slitsomt. Jeg er ikke sikker på om hun elsker meg lenger ("kald hjerte"), og det er jo et dårlig tegn Jeg elsker henne kjempemye, så det blir veldig skjevt. I starten av mitt forsøk på å finne tilbake igjen søkte jeg nærhet, og trodde at hvis vi kunne få tilbake sexlivet, så ville det bedre forholdet. Det fungerte dårlig, og det ble mange diskusjoner om sex, som bare gjorde forholdet enda dårligere. Har forsøkt å få til andre initiativ, men det er ikke mye hun har lyst til å gjøre sammen med meg (dvs. i den tiden vi har sammen, uten ungene). Familielivet med ungene fungerer bra, og jeg tror ikke ungene har vært særlig preget av problemene mellom meg og min kone. Jeg har endret mine prioriteringer i livet, slik at barna står på toppen. Jeg hadde en fin karriere som jeg har gitt slipp på, og jeg prioriterer familien foran jobben. I den senere tiden (siste halve året) synes jeg forholdet til min kone har blitt bedre. Jeg har sluttet å mase om det dårlige (ikke eksisterende) sex-livet, selv om jeg savner det, og fokuserer heller på respekt og ha en fin tone oss i mellom. Synes det har fungert bra. Jeg ble derfor svært svært skuffet da hun her en kveld antydet at "det hadde vel ikke blitt så mye bedre". Jeg ble knust av denne kommentaren, og sa at vi kunne diskutere det senere på kvelden. Når ungene hadde lagt seg, snakket vi om det, og det kom frem at hun føler lite for meg fortsatt, og diskusjonen om skilsmisse kom også frem igjen. Hun mener hun sitter i et "fengsel", noe jeg ikke er enig i. Jeg har sagt at hun kan dra, men hun sier at hun vegrer seg på grunn av ungene. Jeg har sagt at jeg ønsker deling av foreldreretten, siden jeg er (har blitt) en deltakende pappa, som ønsker å bidra positivt i barnas oppvekst, og være tilstede (ikke bare helgepappa). Kona sier at dette ikke er noe alternativ, og at hun ikke flytter på grunn av dette, samt at hun vil få vesenlig dårligere økonomi. Dermed står vi i en merkelig situasjon, hvor hun ikke elsker meg, jeg elsker henne, men hun vil likevel ikke flytte ut (fra "fengselet"). Jeg er helt rådløs og vet ikke hvordan dette skal ende? Håper vel fortsatt at det kan snu! Det er ingen andre inne i bildet for hennes del (hun sier hun ikke er interessert, heller), og det samme gjelder for meg. Jeg har mye livserfaring, og har derfor klart å leve "nede på bunnen" uten å knekke sammen, men jeg må inrømme at jeg har angstfylte perioder, spesielt etter våre diskusjoner. I morges spurte jeg om hvilket alternativ(er) jeg har, hvorpå hun svarte at "Du får vel bare holde ut med meg, da!". Jeg har vel et romantisk syn på kjærlighet, idet jeg mener at kjærlighet er som teorien om energi; "den kan omformes, men er konstant". Er det håp for oss? (hun viker ikke interessert i å oppsøke samlivsrådgivning). Vi elsker barna våre fremfor alt, begge to!