Å gå fra hverandre - råd?

[Gjest Prøver å gi en hjelpende hånd]

Hei,

Jeg har en kamerat som er i ferd medå gå fra sin kone og barn (5 år).

Han er veldig fortvilet overfor datteren, da hun selvfølgelig er veldig lei seg og forvirret over det som er i ferd med å skje. Men han elsker rett og slett ikke sin kone lengre... Noen som vet om noen tips på nettet, whatever, som kan gi han noen tips til åssen de skal komme seg gjennom dette? Jeg føler at jeg ikke har så mye bra/hjelp å komme med...

[Speak]

Det aller viktigste må i hvertfall være å gi datteren mye oppmerksomhet, og fortelle henne hele tiden at det ikke var hennes skyld og at han er kjempeglad i henne. Barn tar på seg skylden for slike ting...

Det er også veldig viktig at han gir henne mye tid så de kan gjøre ting sammen.

Rett å slett å investere mye tid på barnet sitt:-)

[Gjest skyldspørsmål]

Det aller viktigste må i hvertfall være å gi datteren mye oppmerksomhet, og fortelle henne hele tiden at det ikke var hennes skyld og at han er kjempeglad i henne. Barn tar på seg skylden for slike ting...

Det er også veldig viktig at han gir henne mye tid så de kan gjøre ting sammen.

Rett å slett å investere mye tid på barnet sitt:-)

''og fortelle henne hele tiden at det ikke var hennes skyld ''

- men, ved å fortelle henne dette fører man da ikke skylden over på mor eller far (alt ettersom), noe som igjen kan føre til at barnet tenker at "mamma/pappa er dum og har gjort noe galt"? Jeg hører man nevner dette om at det ikke er barnet sin skyld, noe det selvsagt ikke er, men bør man bruke ordet skyld ovenfor barnet i en sånn sammenheng?

[Speak]

''og fortelle henne hele tiden at det ikke var hennes skyld ''

- men, ved å fortelle henne dette fører man da ikke skylden over på mor eller far (alt ettersom), noe som igjen kan føre til at barnet tenker at "mamma/pappa er dum og har gjort noe galt"? Jeg hører man nevner dette om at det ikke er barnet sin skyld, noe det selvsagt ikke er, men bør man bruke ordet skyld ovenfor barnet i en sånn sammenheng?

Man kan kanskje bruke et annet ord en skyld. F.eks. at mamma og pappa ikke er kjæreste-glad i hverandre, og at det er grunne til at man ikke kan bo sammen mer. I hvertfall gjøre det klart for barnet at det ikke er på grunn av noe barnet har gjort.

Men strengt tatt er det vel de voksne sin skyld at dette skjer da...

Det man også må unngå er å snakke dritt om den andre part. F.eks. "mamma gjorde det", derfor bor vi ikke sammen mer. Det er tøft (og feil) for et barn å måtte høre hvor dårlig en av foreldrene er.

[Gjest skyldspørsmål]

Man kan kanskje bruke et annet ord en skyld. F.eks. at mamma og pappa ikke er kjæreste-glad i hverandre, og at det er grunne til at man ikke kan bo sammen mer. I hvertfall gjøre det klart for barnet at det ikke er på grunn av noe barnet har gjort.

Men strengt tatt er det vel de voksne sin skyld at dette skjer da...

Det man også må unngå er å snakke dritt om den andre part. F.eks. "mamma gjorde det", derfor bor vi ikke sammen mer. Det er tøft (og feil) for et barn å måtte høre hvor dårlig en av foreldrene er.

Min erfaring er at barn lager sin egen virkelighet utifra det de hører. Derfor er det viktig hvilke ord man bruker og hvordan man legger frem ting, særlig noe så alvorlig og stort som dette. Jeg mente ikke å kritisere innlegget ditt på noen måte, og jeg ser at vi tenker det samme. Jeg ville bare sette litt lys på hvordan barns fantasi blir preget av hva vi sier.

[Speak]

Min erfaring er at barn lager sin egen virkelighet utifra det de hører. Derfor er det viktig hvilke ord man bruker og hvordan man legger frem ting, særlig noe så alvorlig og stort som dette. Jeg mente ikke å kritisere innlegget ditt på noen måte, og jeg ser at vi tenker det samme. Jeg ville bare sette litt lys på hvordan barns fantasi blir preget av hva vi sier.

Ingen fare. Jeg tar det ikke ille opp:-)

Jeg har vært gjennom en separasjon i år. Vi bodde fra hverandre i noen mnd.

Jeg har da lært at småtroll (ho var da 7 og 8 år) da tenker mye. Jeg snakka masse med henne, og skrøt mye av hva faren gjorde sammen med henne. (Han gjorde lite før) Ho kommenterte da ofte hva de gjorde, og likte å fortelle meg om det.

Jeg måtte "gå meg selv i sømmene" denne tiden, og hele tiden tenke: "Jeg vil det beste for mitt barn". Det ble en del hår i halsen etter å ha svelget en del kameler, men jeg lærte utrolig mye. Og barnet tok det pent veldig raskt. Ho snakka mye, og jeg forklarte så godt jeg kunne.

Nå prøver vi igjen, så jeg håper vi ordner det.

[Gjest Valnøtt]

Etablere noen kjøreregler fra første stund og holde dem.

Feks barnet presenteres ikke for nye kjærester med det første, man bestemmer at alt man sier skal ha en konstruktiv, byggende effekt. Få hjelp av familievernkontoret _med_en_gang_ før man kjører seg opp i problemer, og se stort på det som har med penger å gjøre.

Fordele eiendeler litt raust er nok lurt, sørge for at hun som sitter igjen har så hun greier seg i begynnelsen. Være tilstede for barnet sent og tidlig og legge masse jobb ned i å snakke med ungen på en skikkelig måte. Svar på den ungen spør om, og svar sant. Unger på fem år skjønner ganske mye, og de har sikkert venner med skilte foreldre som man kan bruke som eksempel på hva hun har i vente.

Og når man får et utspill i fleisen som svir - tell til tusen før man svarer. a unngår man kanskje krangler som skrur seg opp og opp og enda høyere opp.

Og hele tiden se fremover. De små slagene skaper mye følelser mens de pågår, kanskje er det lettere å avstå fra å vinne noen av dem hvis man greier å se noen måneder frem i tid og holde fokuset på hvor man ønsker å være da. Lykke til.