Utro ... kanskje

[Gjest så klar nå - så veldig klar !]

Jeg er en kvinne i slutten av 40-årene. Jeg har "alt". Jeg har ektemann, barn, hus, hytte, biler, venner og familie - og allikevel er jeg ikke lykkelig. Min mann og jeg har slitt med vårt forhold i mange år og han er p.t. sykmeldt p.g.a. av psyken. Han er også impotent og vi har ikke hatt noen form for intimkontakt på mange (!!!) år. Vi fungerer ganske OK når det gjelder praktiske ting i hverdagen når han er i form og gidder å bidra litt til fellesskapet (stort sett er jeg en gift alenemor), men ofte har vi lange og tunge perioder, med depresjon og problemer. Nå har jeg møtt igjen en mann jeg er "tent på" for første gang på mange år og jeg har mulighet til å møte ham til helgen. Tanken på å være utro og få oppleve litt god sex for første gang på mange år er svært så besnærende. Jeg vet at mange her er sterkt i mot utroskap, men er det noen unnskyldning for å få litt sex når man lever som jeg gjør ? Jeg føler at jeg p.g.a. ungene vil være i ekteskapet. Mannen min er veldig glad i meg (sier han), men fungerer ikke seksuelt. Jeg ser etterhvert mer på ham som en venn og tenner ikke på ham. Hva gjør man da. Jeg er glad i ham og vil ikke gå fra ham nå som han er syk, men årene går for meg også og jeg føler sterkt behov for lidenskap og kroppslig kontakt med en mann. Det går nesten litt "rundt" for meg av lengsel. Han sa en gang at han ville forstå at jeg fikk en elsker og at det gikk greit for ham hvis jeg var diskret. Vi har ikke diksutert denne konkrete situasjonen for jeg vet ikke om han egentlig vil vite noe om dette. Han må vel ha sine tanker om meg etter 10 avholdende år og tidligere dårlige år ... Jeg tror heller han velger ikke å vite, men emnet er tabu så jeg vet ikke helt sikkert.. Jeg er så klar for litt god sex. Nå begynner årene å gjøre seg gjeldne og jeg bli så vanvittig frustrert av et totalt fraværende sex-liv. Har jeg lov til å tilbringe en natt med sex og glede sammen med en annen mann når jeg har sjansen eller er dette helt galskap.

[Gjest Podroga]

Hvis jeg var mannen din, eller siden jeg er kvinne, la meg si det slik: Hvis du var mannen min - Da ville jeg at du skulle leve ut det du nå beskriver at du har har lyst til.

Det ville imidlertid vært essensielt at jeg ikke fikk vite om det. Ihvertfall ikke mens det er "ferskt". Det kan være lettere å håndtere når det er lagt avstand til.

''Han sa en gang at han ville forstå at jeg fikk en elsker og at det gikk greit for ham hvis jeg var diskret.''

Det kan synes som om dere begge er enige om at det er viktig å holde sammen for barnas skyld, så lenge dere er gode venner. Jeg deler den innstillingen - og tror at dere kommer til å tjene på det på lang sikt.

Dette er ikke fasiten. Bare min umiddelbare reaksjon.

[mrxx]

I et slikt tilfelle som dette så synes ikke jeg det er så galt.

Jeg hadde heller ikke nektet min egen partner dette hvis jeg ikke klarte å gi henne sex. Men nå er ikke jeg så sjalu av meg akkurat.

[løvinne71]

Under slike omstendigheter synes jeg faktisk du burde unne deg denne opplevelsen!

Hvis din mann ikke er istand til å gi deg sex og nærhet som du trenger, så er det jo

litt for galt at du skal tvinges til å leve uten dette år etter år bare fordi det er "forbudt" å være utro, etter allmenn oppfatning.

Som du sier: Du lever bare en gang! Og du vil aldri få noe igjen for alle forsakelser du

gjør og fristelser du motstår!

Det er de gode opplevelsene du faktisk unnet deg, du kan leve på senere.

Det virker som din mann egentlig forstår deg hvis du velger å søke sex og nærhet hos en annen, selvom han foretrekker "å ikke vil vite".

Men jeg forstår også godt at han ønsker å ikke vite"

[Gjest Angela25]

Jeg forstaar deg og din situasjon godt. Men har du tenkt paa hvilke konsekvenser dette kan faa i ettertid? Ikke bare for deg men ogsaa for familien din?

Din mann er impotent sier du, er dette legedokumentert? Han vil _aldri_ kunne faa reisning mer? Eller kan det skyldes depresjonen? Faar han ingen antidepressiva mot det?

Og gjor han ingenting for aa tilfredstille deg, selv om han er impotent?

[hidi, the scorpion]

Jeg forstaar deg og din situasjon godt. Men har du tenkt paa hvilke konsekvenser dette kan faa i ettertid? Ikke bare for deg men ogsaa for familien din?

Din mann er impotent sier du, er dette legedokumentert? Han vil _aldri_ kunne faa reisning mer? Eller kan det skyldes depresjonen? Faar han ingen antidepressiva mot det?

Og gjor han ingenting for aa tilfredstille deg, selv om han er impotent?

Når man ikke føler lyst selv, hvordan kan man da tilfredstille en partner? Jeg for min del, trenger en tent partner....Tror det finnes ulike grader av impotens også, så her må en trø forsiktig.

I dette tilfelle, mener jeg hverken det ene eller andre, men hun har en viktig beslutning å ta. Og jeg skjønner at du mener det samme.

Veldig vanskelig!

[Lillemus]

Jeg er egentlig strengt imot utroskap, men i et slikt tilfelle så... Jeg er svært fristet til å si:"Go for it!"

[Gjest Geir]

''Jeg vet at mange her er sterkt i mot utroskap, men er det noen unnskyldning for å få litt sex når man lever som jeg gjør ?''

Ja det er en _svært_ god unnskyldning, for å få litt sex.

''Det går nesten litt "rundt" for meg av lengsel.''

Det er ikkje sundt hverken for din fysiske eller psykiske helse og leve i et forhold uten sex i 10 år, dessuten er det meget uheldig for din livsglede.

Om du kan ha et tilstrekkelig sex liv med andre, uten at det splitter forholdet deres så mener eg helt klart du bør det.

Eg tror faktisk _alle_ i din familie vil være tjent med det, om du blir tilfreds, glad, lykkelig og sexuellt tilfredsstillt så ville alle nyte godt av det!

''Han sa en gang at han ville forstå at jeg fikk en elsker og at det gikk greit for ham hvis jeg var diskret.''

Da har du ihvertfall fått "gult lys", men eg skjønner jo godt mannen din at han ikkje direkte vil oppfordre deg til å være utro, det strider imot etthvert menneskes natur (vil eg tro).

''Han må vel ha sine tanker om meg etter 10 avholdende år og tidligere dårlige år ... Jeg tror heller han velger ikke å vite, men emnet er tabu så jeg vet ikke helt sikkert..''

Uff... 10 år uten er ikkje bra !!

Vær diskre du og kos deg.

Du har helt sikkert rett i at han "velger ikke å vite", det ville selvfølgelig gått utover hans selvbilde, og depresjonen ville definitivt ikkje bli noe bedre.

Eg tror han må slite mye med dårlig samvittighet ovenfor deg, i tillegg til at det meste av mannens identitet og integritet forsvinner proporsjonalt med potensen.

Lykke til med _god_ sex!

[Gjest Wita]

Jeg tror at utroskap vil gjøre deg enda tristere. Det mest ærlige hadde vært å gå i fra mannen.

[Angela1365380318]

Jeg tror at utroskap vil gjøre deg enda tristere. Det mest ærlige hadde vært å gå i fra mannen.

Dersom han ikke en gang er intressert i sex så synest jeg at du har tjent din rett til seksuelt utroskap. Om du gjør dette med en mann flere ganger eller mange menn, blir opp til deg, men jeg synest kun du har "krav" på å få dekkket de seksuelle og kroppslige behovene, sex, kyssing og kjærtegn.

Dersom du i tilegg ønsker en som kan tilfredstille deg emosjonelt, lange samtaler, søte sms når du er på jobb osv. så synest jeg at du heller skal gå fra han, han er syk og fortjener ikke at du er i to forhold, siden din nye vil få de beste sidene ved deg og han de værste.

[mrxx]

Hvordan gikk det i helgen?

[Gjest så klar nå - så veldig klar !]

Hvordan gikk det i helgen?

Så hyggelig at du tenker på meg! Jeg har hatt en date, men det har ikke skjedd noe enda så klar jeg er *ler*. Jeg er ikke akkurat den som er notorisk utro (har jo aldri vært det !) og jeg tenker meg godt om før jeg kaster meg ut i noe. Men hvis utroskap er klemmer og hete kyss så ble det det på daten. Herlig var det faktisk. Og jeg som alltid har dårlig samvittighet har ikke hatt fnugg av det - merkelig nok. Det byr seg en sjanse igjen for oss om et par uker og da får tiden og situasjonen vise om det blir noe mere. Jeg takker både deg og dere andre for gode svar. Jeg er ikke stolt av det jeg gjør, menjeg har levd med savnet og lengsel etter et sex-liv i mange år. Mannen min er syk og jeg forlater ikke en som ikke kan tar være på seg selv. Langt mindre ta vare på våre felles barn ved et ev. brudd. Jeg har derfor valgt å bli i ekteskapet for barnas skyld og også med et håp om at ting skal bli bedre, men det ser ikke sånn ut. Jeg har gjort meg i dette forholdet. Hjelpemidler er handlet inn, legetimer er bestilt (alltid av meg!), jeg har tatt initiativ, blitt avvist eller skuffet over manglende interessse. Respept på Viagra som aldri blir brukt gjør ikke mannen impotent. Man blir lei av å må ordne "alt" selv uten å få noe tilbake. Synes også det er ensomt sexuelt selv om han tilfredsstiller meg (husker knapt sist forresten). Han virker passelig engasjert bare også. Han snakker stadig om ting skal bli bedre - snart - men det har jeg hørt leeeenge nå. Nå begynner jeg å bli vel voksen og føler at livet går fra meg. Nok en gang takk for kloke svar fra dere alle og forståelse.

[Gjest så klar nå - så veldig klar !]

Så hyggelig at du tenker på meg! Jeg har hatt en date, men det har ikke skjedd noe enda så klar jeg er *ler*. Jeg er ikke akkurat den som er notorisk utro (har jo aldri vært det !) og jeg tenker meg godt om før jeg kaster meg ut i noe. Men hvis utroskap er klemmer og hete kyss så ble det det på daten. Herlig var det faktisk. Og jeg som alltid har dårlig samvittighet har ikke hatt fnugg av det - merkelig nok. Det byr seg en sjanse igjen for oss om et par uker og da får tiden og situasjonen vise om det blir noe mere. Jeg takker både deg og dere andre for gode svar. Jeg er ikke stolt av det jeg gjør, menjeg har levd med savnet og lengsel etter et sex-liv i mange år. Mannen min er syk og jeg forlater ikke en som ikke kan tar være på seg selv. Langt mindre ta vare på våre felles barn ved et ev. brudd. Jeg har derfor valgt å bli i ekteskapet for barnas skyld og også med et håp om at ting skal bli bedre, men det ser ikke sånn ut. Jeg har gjort meg i dette forholdet. Hjelpemidler er handlet inn, legetimer er bestilt (alltid av meg!), jeg har tatt initiativ, blitt avvist eller skuffet over manglende interessse. Respept på Viagra som aldri blir brukt gjør ikke mannen impotent. Man blir lei av å må ordne "alt" selv uten å få noe tilbake. Synes også det er ensomt sexuelt selv om han tilfredsstiller meg (husker knapt sist forresten). Han virker passelig engasjert bare også. Han snakker stadig om ting skal bli bedre - snart - men det har jeg hørt leeeenge nå. Nå begynner jeg å bli vel voksen og føler at livet går fra meg. Nok en gang takk for kloke svar fra dere alle og forståelse.

Her ble det mye feil - her er litt forklaring på hva jeg mente. Jeg skulle si at jeg har gjort mye for dette forholdet og for vårt manglende sexliv - føler jeg selv. I de siste årene har jeg begravet all lyst og har ikke vist noen interesse eller tatt initiativ overfor ham. Man går lei til slutt og selvtillitten er ikke den største. Jeg øser all kjærlighet utover mine barn og bruker tid og krefter på de. En dårlig erstatning kanskje, men det har i alle fall holdt meg gående og redusert frustrasjonen noe.

"Respept på Viagra som aldri blir brukt gjør ikke mannen impotent."

******

Skulle selvfølgelig være at selv om han har fått resept på Viagra så blir han ikke mere potent av den grunn. Stadig en unnskyldning for ikke å kjøpe tabl. og ikke prøve de muligheter som er for et bedre sexliv. Tror nesten han ikke vil, selv om han snakker om det av og til blir det ikke noe av det.

[Gjest så klar nå]

Jeg forstaar deg og din situasjon godt. Men har du tenkt paa hvilke konsekvenser dette kan faa i ettertid? Ikke bare for deg men ogsaa for familien din?

Din mann er impotent sier du, er dette legedokumentert? Han vil _aldri_ kunne faa reisning mer? Eller kan det skyldes depresjonen? Faar han ingen antidepressiva mot det?

Og gjor han ingenting for aa tilfredstille deg, selv om han er impotent?

Han har vært hos lege, men de finner ikke ut hva det skyldes - sier han. Han har fått beskjed om å trene, leve sunnere, redusere alkoholinntaket og gå ned i vekt, men han har ikke gjort noen av delene for å prøve å bedre på situasjonen. Han har hatt ereksjonssvikt i mange år før han begynte med antidepressiva. Medisinering har nok ikke gjort situasjonen bedre for ham, men jeg tror rett og slett han ikke har sexlyst. Han gjorde spede forsøk på å tilfreldlsstille meg i begynnelsen, men han virker uengasjert og uoppmerksom så jeg syntes det var helt håpløst. Dessuten så synes jeg det er en trist måte å ha sex på. Føler meg i grunnen like ensom da som jeg gjør ellers i vårt forhold... og det er ingen god følelse skal jeg si deg. Jeg er glad i ham og vi har en lang historie sammen, men noen potensiell elsker kan jeg ikke se han er for meg nå.

[løvinne71]

Her ble det mye feil - her er litt forklaring på hva jeg mente. Jeg skulle si at jeg har gjort mye for dette forholdet og for vårt manglende sexliv - føler jeg selv. I de siste årene har jeg begravet all lyst og har ikke vist noen interesse eller tatt initiativ overfor ham. Man går lei til slutt og selvtillitten er ikke den største. Jeg øser all kjærlighet utover mine barn og bruker tid og krefter på de. En dårlig erstatning kanskje, men det har i alle fall holdt meg gående og redusert frustrasjonen noe.

"Respept på Viagra som aldri blir brukt gjør ikke mannen impotent."

******

Skulle selvfølgelig være at selv om han har fått resept på Viagra så blir han ikke mere potent av den grunn. Stadig en unnskyldning for ikke å kjøpe tabl. og ikke prøve de muligheter som er for et bedre sexliv. Tror nesten han ikke vil, selv om han snakker om det av og til blir det ikke noe av det.

Jeg synes det høres ut som du har gjort det som kan kreves av deg, og mere til, for

å ta vare på både sexlivet og ekteskapet til din mann!

Når dette likevel ikke nytter, synes jeg det er deg vel unt å oppleve disse gledene på annet hold.

Hvis dette "utroskapet" (det er nesten så jeg ikke vil kalle det det engang!) kan berike livet ditt, og gjøre deg til en mere fornøyd og glad person, vil jo dette også komme din familie tilgode.

Kos deg du!

[Gjest Wita]

Så hyggelig at du tenker på meg! Jeg har hatt en date, men det har ikke skjedd noe enda så klar jeg er *ler*. Jeg er ikke akkurat den som er notorisk utro (har jo aldri vært det !) og jeg tenker meg godt om før jeg kaster meg ut i noe. Men hvis utroskap er klemmer og hete kyss så ble det det på daten. Herlig var det faktisk. Og jeg som alltid har dårlig samvittighet har ikke hatt fnugg av det - merkelig nok. Det byr seg en sjanse igjen for oss om et par uker og da får tiden og situasjonen vise om det blir noe mere. Jeg takker både deg og dere andre for gode svar. Jeg er ikke stolt av det jeg gjør, menjeg har levd med savnet og lengsel etter et sex-liv i mange år. Mannen min er syk og jeg forlater ikke en som ikke kan tar være på seg selv. Langt mindre ta vare på våre felles barn ved et ev. brudd. Jeg har derfor valgt å bli i ekteskapet for barnas skyld og også med et håp om at ting skal bli bedre, men det ser ikke sånn ut. Jeg har gjort meg i dette forholdet. Hjelpemidler er handlet inn, legetimer er bestilt (alltid av meg!), jeg har tatt initiativ, blitt avvist eller skuffet over manglende interessse. Respept på Viagra som aldri blir brukt gjør ikke mannen impotent. Man blir lei av å må ordne "alt" selv uten å få noe tilbake. Synes også det er ensomt sexuelt selv om han tilfredsstiller meg (husker knapt sist forresten). Han virker passelig engasjert bare også. Han snakker stadig om ting skal bli bedre - snart - men det har jeg hørt leeeenge nå. Nå begynner jeg å bli vel voksen og føler at livet går fra meg. Nok en gang takk for kloke svar fra dere alle og forståelse.

Jeg ser du har en lang og velbegrunnet forsvarstale.

Han er syk sier du, men har du ikke også mistet respekten for han underveis? Du beskriver en mann som ikke fungerer som mann, hverken på den ene eller andre måten og jeg skjønner forsåvidt dine tanker og følelser.

Men er du helt sikker på at det beste for han er at du blir pga. medlidenhet eller for å beholde "englestatusen"?

Det verste jeg kunne tenke meg er at mannen min hadde blitt hos meg pga. medlidenhet. Noe så nedverdigende.

Synes du ikke mannen bør få et valg?

[Gjest MariaMagdalena]

Du har min fulle velsignelse ;o) Kos deg med den nye mannen og hold det for deg selv.

[Sofline]

Jeg ser du har en lang og velbegrunnet forsvarstale.

Han er syk sier du, men har du ikke også mistet respekten for han underveis? Du beskriver en mann som ikke fungerer som mann, hverken på den ene eller andre måten og jeg skjønner forsåvidt dine tanker og følelser.

Men er du helt sikker på at det beste for han er at du blir pga. medlidenhet eller for å beholde "englestatusen"?

Det verste jeg kunne tenke meg er at mannen min hadde blitt hos meg pga. medlidenhet. Noe så nedverdigende.

Synes du ikke mannen bør få et valg?

Helt enig!

[Gjest Elextra]

Jeg ser du har en lang og velbegrunnet forsvarstale.

Han er syk sier du, men har du ikke også mistet respekten for han underveis? Du beskriver en mann som ikke fungerer som mann, hverken på den ene eller andre måten og jeg skjønner forsåvidt dine tanker og følelser.

Men er du helt sikker på at det beste for han er at du blir pga. medlidenhet eller for å beholde "englestatusen"?

Det verste jeg kunne tenke meg er at mannen min hadde blitt hos meg pga. medlidenhet. Noe så nedverdigende.

Synes du ikke mannen bør få et valg?

Enig med deg.

[Gjest så klar .....]

Jeg ser du har en lang og velbegrunnet forsvarstale.

Han er syk sier du, men har du ikke også mistet respekten for han underveis? Du beskriver en mann som ikke fungerer som mann, hverken på den ene eller andre måten og jeg skjønner forsåvidt dine tanker og følelser.

Men er du helt sikker på at det beste for han er at du blir pga. medlidenhet eller for å beholde "englestatusen"?

Det verste jeg kunne tenke meg er at mannen min hadde blitt hos meg pga. medlidenhet. Noe så nedverdigende.

Synes du ikke mannen bør få et valg?

Hvilket valg ? Om han vil bo sammen med en utro kone eller ikke ?

Jeg legger ikke fram noen forsvarstale. Jeg konstaterer fakta og for meg er det ille nok. Han har vært syk lenge, og jeg ønsker ikke å gjøre ham sykere igjen da dette går ut over resten av familien. Hadde jeg visst at jeg kunne snakke med ham uten at det medfører problemer for ham eller resten av fam/dvs barna så hadde jeg gjort det. Jeg har ventet og ventet i mange år nå og jeg burde sikkert ha tålmodighet og vente til han blir frisk for så å gjøre dette åpent og ærlig, men årene går for meg og sjansene byr seg ikke så ofte (!!!) og hva om han aldri blir frisk...