Jeg orker snart ikke mer

[Gjest snart skilt?]

Hei. Jeg skriver til deg fordi jeg er redd for at vårt ekteskap holder på å gå i oppløsning og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi har vært gift i snart åtte år og vært sammen i snart 12. Etter vi giftet oss bygde vi hus og har fått tre barn på fem år, vi har bodd i utlandet et år (pga. mannen min sin jobb), vi har hatt det travelt - til tider svært hektisk - og hatt lite tid til "bare oss". Min mann er viljesterk og med store yrkesmessige og personlige ambisjoner på mange områder og han har nådd langt i sin jobb, noe jeg naturligvis unner ham. Jeg selv har forsøkt å støtte ham underveis (bla. med oppholdet i utlandet), men har også kjempet hardt for å få den jobben jeg har og klart å ivareta min yrkeskarriere sånn noenlunde underveis. Vårt yngste barn, sønnen vår, var ikke planlagt og min mann har gjort det tydelig for meg, spesielt etter han ble født, at han synes vår livssituasjon er ustimulerende og at han føler seg "fanget" og "låst", uten reiser oa. opplevelser han ønsker. Han er veldig glad i barna og gir ofte uttrykk for dette, heldigvis. Han har tidligere tatt beslutninger og oppført seg på en måte som det er lett å oppfatte som mangel på respekt for meg. F.eks.tok han videreutdannelse rett etter vår sønns fødsel, med tilhørende studier og reising, uten å diskutere dette med meg på forhånd. Han bidrar med husarbeid og plikter med barna, men klager ofte over at han ikke får jobbet nok og at han er så sliten av alt arbeid med hus og barn. Da jeg var ferdig med min siste fødselspermisjon skaffet vi oss aupair, som skulle hjelpe oss med barna og husarbeidet. Dette viste seg å ikke være noen god løsning og jeg følte etterhvert at selv om vi fikk noe hjelp, ble dette dyrt og slitsomt og litt følelsen av å ha "et barn til". Den første aupairen måtte vi si opp (veldig ubehagelig) da hun ikke passet jobben sin, men vår siste var en søt jente som vi alle likte godt personlig, men hun klarte ikke å utføre de viktigste oppgavene vi trengte hjelp til. Min mann var ikke enig i dette, men han hadde heller ikke så mye opplæring og kontakt med noen av aupairene. Jeg foreslo for min mann at vi skulle skaffe noe mer hjelp i huset og at jeg gikk ned i stilling for en periode, til barna var litt større, noe han synes var en god idè, når jeg ikke ville ha aupair. Min arbeidsgiver var ikke så begeistret for idèen og ville ikke la meg jobbe deltid i jobben, tilbød meg permisjon fra den stillingen jeg har og tilbød meg en annen, administrativ stilling for en periode. Jeg var ikke enig i vurderingene rundt dette, men har følt at jeg ikke har hatt noe valg, og sagt ja til den nye jobben (for en periode). For meg har det vært viktigst at familien fungerer bedre - kunne gjerne blitt hjemmeværende en periode, men det vil ikke min mann selv om det er økonomisk mulig. Jeg hadde håpet dette skulle gi oss alle mer ro og at vi skulle få det bedre som familie og kanskje også som par. Jeg er fortsatt glad i ham, men har mistet lysten på sex - og det tror jeg han også har - jeg kan telle på to hender de gangene vi har hatt sex siden vi giftet oss. Vi har tidligere delt alle fellesutgifter til hus, hjem og barn 50/50. Jeg har gått ned til 60%-stilling og gjør nå mesteparten av det praktiske med barna (henting/bringing, foreldremøter etc.), innkjøp- og matlaging etc. Mannen min har samtidig begynt i ny jobb og tjener nå, etter at jeg gikk ned til 60% av tidligere lønn, nesten tre ganger så mye som meg. Likevel insisterer han på at jeg skal betale halvparten av alle fellesutgifter og han vil ikke kompensere meg noe for mitt inntektsbortfall; han mener at dette har jeg valgt selv, vi kunne jo hatt aupair. Han synes jeg tjener nok. Gjentatte ganger har jeg tatt opp urimeligheten i dette, men jeg når ikke fram til ham. Jeg har nå økonomiske problemer og må snu på hver krone. Det er likevel følelsen av å bli behandlet på denne respektløse måten som er verst. Jeg blir nok oppfattet som en sterk person, men jeg kjemper hardt for å ikke gli inn i en depresjon nå. Jeg ønsker å bevare ekteskapet, om ikke annet for barnas skyld - de er så små. Han har sagt seg villig til å gå til familieterapeut, men han tror ikke han selv har noe problem - det er det jeg som har ifølge ham; han mener det dreier seg om at jeg har et kontrollbehov. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre - kan du hjelpe?

[Lillemus]

What?! Har dere ikke felles økonomi med så stor familie og såpass stor inntektsforskjell?! Jeg hadde ikke gått med på dette altså - aldri i verden! Du har jo gått ned i stilling så han kan jobbe mer - er ikke det du gjør hjemme med hus og barn verdt noe det altså? Har du vurdert streik? Siden du ikke får betalt så trenger du jo heller ikke lage mat til ham eller vaske hans tøy? Skifte på hans side av sengen? For en drittsekk!

[Glimtipper]

Jeg sier som Lillemus, mannen din er en drittsekk. Rett og slett. Han er egoistisk og gjoer absolutt ingenting for aa skape et godt familieliv.

Det foerste du burde gjoere er aa slutte og ta hans del av husarbeidet. Ikke rydd etter han, ikke vask hans klaer, ikke lag mat til han, ikke handle inn mat han oensker seg, ikke skift paa senga hans osv.

Deretter burde du kontakte et familiekontor og forlange at han blir med paa parterapi.

[cec5]

Jeg må bare si meg enig med Lillemus og Glimtipper.

Det går ikke an å oppføre seg sånn. Du har lavere lønn nå fordi du tar deg av ungene og hjemmet. Det burde han verdsette. En annen ting er at du mister pensjonspoeng.

Rart at han har samvittighet til å se deg slite økonomisk, mens han selv har penger nok. Han må være ufattelig egoistisk.

Du sliter økonomisk, lite sex, lite tid sammen, han "er ikke der for deg". Jeg ville virkelig vurdert skilsmisse. Kanskje han kan overta omsorgen, så kan du være helgemamma (utvidet samvær). Jeg skjønner at det ikke er aktuelt for deg. Men det hadde vært litt artig å se han slite og hvordan han ville måttet nedprioritere jobben sin.

[morsan]

Det må da i beste fall være helt ulogisk å påstå at du har valgt redusert stilling 'selv' og derfor fortsatt må dekke 50% av utgiftene! Hva med au-pair'en, da, da dere hadde henne? Hvem hadde 'valgt' henne? Ettersom han fortsatt ville hatt au-pair, tror du han ville ha dekket hele hennes lønn alene??

Jeg er enige med de andre tre.

Hva med å prøve familierådgivning?

[Gjest så slitsomt!!!!!]

Jeg kunne aldri levd sammen med noen som er så opptatt av jobb og egen yrkeskarriere. Det virker egentlig som om dere er veldig opptatt av det begge to, men da særlig din mann.

I tillegg har din mann noen merkelige holdninger til hjem, barn og kone.

Jeg tror at hvis dere skal redde ekteskapet er dere nødt til å fire på kravene til karriere og gi dere bedre tid til hverandre og til barna

Lykke til

[Gjest banla]

Dette minner meg litt om min egen situasjon.

Har også tre barn og har måtte tilpasset meg min manns jobb hele veien.

Har hatt mange diskusjoner ang. økonomi,og hvordan vi skal få ting til å gå rundt.

Min mann er pendler og har vært hjemme bare i helgene det siste året.

Og han tjener veldig bra, men føler likevel at han nedprioriterer familielivet.

Det er noen fedre som faktisk er slik, at jobben er det absolutt viktigste.

Og så tar de for gitt at mor tar det ansvaret.

Når det gjelder økonomi, har jeg selvsagt forlangt at han betaler utgiftene.

Har prøvd å få han til å forstå at jeg faktisk legger ting til rette for han slik at han kan jobbe så mye som han gjør.Og at jeg også skal ha betalt for det jeg gjør hjemme.

Har gått i deltidsstilling, og har i tillegg praktikant.

Dette har fungert for oss, og han betaler.

Min lønn går stort sett bare til husholdning.

Jeg synes det virker som din mann har svært lite forståelse for din situasjon,og her er det bare du som ser hva barna trenger,og han er vel ikke i stand til å se hva som ikke fungerte med au pairen, noe som er svært vanlig, ikke enkelt å få det til å fungere.

Det eneste som har hjulpet med oss, er at mannen min får mer ansvar i forhold til å være på hjemmbane med barna.Da ser han behovene deres og får mer forståelse-

Men dette gjør jo ikke alle menn frivillig.

så en må være litt lur,og tenke mer på seg selv.

Si at du må ut en tur, si at nå skal du på noe viktig som netyr noe for deg, og la han bli hjemme med barna .

Han trenger nok å gå til familietrapi, da får han plutselig en tredjeperson, som sørger for at hans egoistiske holdning blir mer belyst, og at han da kan tenke litt mer gjennom oppførselen sin.

Det er jo ikke bare han som får en lite stimulerende hverdag etter å ha fått barn, dette gjelder jo deg også ,og en voksen ansvarsbevist person, burde takle dette, og innse at livet blir annerledes når en får barn.

Da er det bare om å gjøre å jobbe litt med forholdet sammen, for å få til litt voksentid også.

[Gjest så slitsomt!!!!!]

Ellers må da felles økonomi være et must. Jeg ville aldri funnet meg i noeannet. Vi har hatt felles økonomi siden første uken vi var sammen vi;o)

[Gjest Wita]

Jeg kunne ha skrevet noe lignende for noen år siden, bortsett fra dette med økonomien. Aldri i livet om du skal betale like mye som han med en en 60 % stilling.

Dette må bankes inn i hodet hans.

Ellers er det vanskelig å endre på ambisiøse menn, tror jeg. Det er du selv som må jobbe for å få hverdagen mest mulig behagelig for deg selv. Skaff hushjelp, samme hva mannen din sier. Ikke aksepter han som sjef på hjemmebane.

Perioden du er inne i nå er slitsom, men ungene vokser til og hverdagen ser lettere ut og dere får det muligens bedre fortere enn du aner.

Sikkert en dårlig trøst nå. Hva med familieterapi?

[Gjest banla]

Jeg må bare si meg enig med Lillemus og Glimtipper.

Det går ikke an å oppføre seg sånn. Du har lavere lønn nå fordi du tar deg av ungene og hjemmet. Det burde han verdsette. En annen ting er at du mister pensjonspoeng.

Rart at han har samvittighet til å se deg slite økonomisk, mens han selv har penger nok. Han må være ufattelig egoistisk.

Du sliter økonomisk, lite sex, lite tid sammen, han "er ikke der for deg". Jeg ville virkelig vurdert skilsmisse. Kanskje han kan overta omsorgen, så kan du være helgemamma (utvidet samvær). Jeg skjønner at det ikke er aktuelt for deg. Men det hadde vært litt artig å se han slite og hvordan han ville måttet nedprioritere jobben sin.

Det er akkurat det jeg mener, her er det om å gjøre å gi mannen mest mulig ansvar i forhold til barna.

La han få prøve seg, gå ut , finn på noe, og da ser han hvillken jobb det er-

I tillegg blir han enda mer kjent med barna, og kanskje det fører til at han prioriterer dem mer.

Tror menn som er borte fra barna hele tiden, ikke skjønner hvor viktig det er å sette av tid til dem.

[laban]

Et ekteskap med felles barn og husholdning, men uten felles økonomi og nesten uten sex, har etter min mening gått i oppløsning allerede.

Enig i at dere bør få hjelp av utenforstående.

[mariaflyfly]

Jeg synes dette hørtes helt merkelig ut og svarer i beste DOL-stil: Dump ham!

[Mirabell]

Jeg er enig med de andre her, dette går ikke lenger!

1. Felles økonomi er et must! Dessuten har faktisk ektefeller gjensidig plikt til å forsørge hverandre, juridisk.

2. De andre problemene, rundt prioritering av tid mellom jobb, barn og husarbeid, er mulig å løse. Men jeg tror dere vil ha stor nytte av familierådgivning for å få det til.

Veldig fint at han har sagt seg villig til rådgivning, det er første trinn. Utfallet av rådgivningen kan være at dere kommer til enighet og finner tilbake til hverandre. Men det kan også slå andre veien, at dere ikke finner ut av det og flytter hver for dere. Sånn som du har det nå, kunne jeg ikke hatt det, i hvert fall!!

[Persille1365381127]

Du har fått svar fra alle andre - så jeg skal ikke utbrodere så veldig.

Men det vil aldri bli rettferdig å dele økonomi 50/50 - så lenge man ikke har identisk inntekt. Det som derimot kan være rettferdig, er at dere begge to betaler 50% av inntektene deres til "felleskassen". Da bidrar dere like mye pedagogisk sett, men økonomisk vil han bidra mer.

Og så får du være kjip på andre ting, "nei, vi har ikke råd til ferie" - om han vil dra på ferie, så får han betale.

[Gjest EvyM]

Du har fått svar fra alle andre - så jeg skal ikke utbrodere så veldig.

Men det vil aldri bli rettferdig å dele økonomi 50/50 - så lenge man ikke har identisk inntekt. Det som derimot kan være rettferdig, er at dere begge to betaler 50% av inntektene deres til "felleskassen". Da bidrar dere like mye pedagogisk sett, men økonomisk vil han bidra mer.

Og så får du være kjip på andre ting, "nei, vi har ikke råd til ferie" - om han vil dra på ferie, så får han betale.

Det er vel vanlig å dele økonomien når man er gift? Har ALDRI falt meg inn at vi ikke skulle ha felles økonomi! Her i huset er det jeg som har tjent desidert mest så og si hele tiden - holder på å snu seg nå fordi han har fått en mye bedre jobb. Men alle våre inntekter går inn på en konto. Lånet blir trukket herfra, og et fast beløp til en regningskonto. Det går så et likt beløp pr mnd til hver vår "minibank" konto som er det vi skal bruke på mat, klær, husholdning etc den mnd. (Klart - trenger vi mer kan vi føre over mer).

På denne måten blir alt felles og vi har like mye å "rutte" med pr. måned. Jeg hadde aldri fått barn med en mann som var så gnien som trådstarters. Det er jo slik at når kvinner får barn så raser inntekten for en periode. Men barna er jo ikke bare kvinnens - og hun ofrer jo både inntekt og pensjonspoeng for å få barna.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Jeg synes du i morgen tidlig skal ringe familievernkontoret dere hører til og be om time så raskt som mulig. Dere trenger sårt en 3.part som kan bidra til kommunikasjon mellom dere. Høres ut som du har foretatt en rekke tilpasninger til din mann og familie uten at du får hverken anerkjennelse eller foreståelse for, tvert imot kjenner du deg både urettferdig og respektløst behandlet. Det er helsefarlig å leve over tid under slike forhold du beskriver. Han har sin versjon av deres samliv og er sannsynligvis også misfornøyd og utilpass. Først må dere få hjelp til å snakke om hvordan dere har det og hva dere trenger av hverandre. Først etter det er det mulig å finne ut om det er noe å gjøre med dette samlivet for at det skal bli bedre. Dere må begge to være villig til også å se ting fra den andres ståsted. Et samliv med store uenigheter og svært lite sex og intimitet er sårbart, men fullstendig mulig å snu rundt til en følelse av å dra samme lass og stå nær hverandre, men snuoperasjonen må gjøres sammen. Ditt bidrag kan være at du, hos parterapeuten, lytter til ham når han snakker om ditt kontrollbehov og at du kommer ham i møte på sin opplevelse. Deretter må du la deg utfordre til å endre atferd på dette området. Det kan inspirere ham til å gjøre det samme med deg. Med 3 små barn og en begrenset økonomi støtter jeg deg i å prøve parterapi og ikke begynne noen skilsmisse forberedelse enda. Det høres ut som du trenger større forståelse fra din mann for å kunne ha et bra liv med ham over tid.

[Persille1365381127]

Det er vel vanlig å dele økonomien når man er gift? Har ALDRI falt meg inn at vi ikke skulle ha felles økonomi! Her i huset er det jeg som har tjent desidert mest så og si hele tiden - holder på å snu seg nå fordi han har fått en mye bedre jobb. Men alle våre inntekter går inn på en konto. Lånet blir trukket herfra, og et fast beløp til en regningskonto. Det går så et likt beløp pr mnd til hver vår "minibank" konto som er det vi skal bruke på mat, klær, husholdning etc den mnd. (Klart - trenger vi mer kan vi føre over mer).

På denne måten blir alt felles og vi har like mye å "rutte" med pr. måned. Jeg hadde aldri fått barn med en mann som var så gnien som trådstarters. Det er jo slik at når kvinner får barn så raser inntekten for en periode. Men barna er jo ikke bare kvinnens - og hun ofrer jo både inntekt og pensjonspoeng for å få barna.

Jeg sa ikke at man ikke skulle ha delt økonomi - jeg sa man ikke skulle dele 50/50, altså halvparten vær.

I ditt tilfelle ville jo det gitt mannen din dårligere råd enn deg.

Når det er sagt; jeg kommer aldri til å ha felles konto med noen. Det blir å sette inn penger på en felles konto, lønnen min skal inn på min konto.

[Gjest Wita]

Jeg sa ikke at man ikke skulle ha delt økonomi - jeg sa man ikke skulle dele 50/50, altså halvparten vær.

I ditt tilfelle ville jo det gitt mannen din dårligere råd enn deg.

Når det er sagt; jeg kommer aldri til å ha felles konto med noen. Det blir å sette inn penger på en felles konto, lønnen min skal inn på min konto.

"lønnen min skal inn på min konto"

Enig!

[morsan]

"lønnen min skal inn på min konto"

Enig!

Ditto! :-)

Og absolutt ikke fordi jeg ikke stoler på mannen. Men vi hadde jo hver våre konti og bankforbindelser fra før vi traff hverandre - føles merkelig å skulle slutte med det og så ha en felles lønnskonto for paret.

[Gjest EvyM]

Ditto! :-)

Og absolutt ikke fordi jeg ikke stoler på mannen. Men vi hadde jo hver våre konti og bankforbindelser fra før vi traff hverandre - føles merkelig å skulle slutte med det og så ha en felles lønnskonto for paret.

Jeg syns det er greit å få et fast beløp på konto pr. mnd fordi det da er vanskeligere å bruke for mye.

Og som sagt går alle inntekter inn på samme konto - og derfra trekkes lån, et likt beløp hver mnd til regningskonto - og likt beløp til meg og mannen. Så selv om inntektene og utgiftene svinger gjennom året så merker vi ikke så mye til det.

Men det er jo bare hvordan ting organiseres. Er kjempefornøyd med vår ordning ihvertfall.