Et viktig innlegg...

[Yoto]

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2094450.ece

[Serafin]

Jeg ble egentlig frustret av det som sto i dette innlegget og klarer ikke å se at det er så viktig. Jeg likte det ikke.

Fordi: Det virker altfor korttenkt og kategorisk for meg.... Kan du forklare hvordan du oppfattet det.

Jeg kan nok ha det aspektet inne ift. velferdsstaten at vi gjennom de godene vi der har kan "sy litt puter under armene" på noen, og "folk" kan bli noe suttrete og kreve og kreve rettigheter som de hevder de har uten å tenke over egne plikter og egen evne til å "trå" til. Kanskje vi i vår velstand er blitt bortskjemte.

men det med diagnostisering og sykdom skal vi være forsiktige med å trekke noen konklusjon om. Det har vært underdiagnostisering i samfunnet vårt og psykiartien har alltid hatt vanskelige kår. Den har blitt bygd opp og ned...

Det med tigging er komplisert og er et resultat av fattigdom. Ingen skal komme å fortelle meg at "folk" velger en slik situasjon med glede. Ikke "våre" tigger

og ikke de utenlandske. Jeg kan ikke tenke meg en mer nedverdigene situasjon enn det.

Jeg synes disse journalistene har nesten utålelige vinkling på offerbegrepet. Underbygd med forskning. Jeg vet ikke hvor "sann" denne fremstillingen er!!!!

[Gjest tubbel]

Jeg synes ikke det var et viktig innlegg jeg, men et kvasiintellektuelt wannabe smart og lur-innlegg.

Preget av uvitenhet og angst

Skikkelig tåpelig.

"Men hva hvis han som ikke vil gå på skolen ikke har sosial angst, men bare ikke vil? Hva hvis han er lat? Hva hvis hun som får en depressiv diagnose, rett og slett foretrekker fred og ro, og misliker den kaotiske klasseromssituasjonen der vikarer kommer og går?"

Hva er det de frykter sånn? Er de så redde for at tilstander diagnostiseres slik at folk kan få hjelp og leve et godt liv videre, bli utdannet eller jobbe, betale skatt og ha det knallbra, oppdra sine barn... er det bare en falskhet dette, om personene som har det bra og gjør det godt får behandling for en reell lidelse de faktisk har???

Det er en grunn til at man gjør utredninger og har diagnosekritereier å gå ut ifra, da skiller man mellom de som har sosial fobi eller er lat.

Det nyeste forskningen innen sosial fobi er forresten ikke medikamenter, men en terapiform med svært lovende resultater, medisiner er på en god andreplass.

Og hva i alle dager har det å lide av en depresjon (som er en uutholdelig tilstand med høy selvmordsfare...) med å foretrekke fred og ro? Det er ikke så veldig vanskelig å skille ut dette under en utredning altså.

Ser ikke problemet.

Virker som enkelte har en malplassert angst for at verden vil gå under når mennesker får medisinsk hjelp mot psykiske plager. At det skurrer med "the survival of the fittest" eller noe slik.

Se på det på denne måten heller. Selvmordstall går NED.

Flere overlever kreft takket være cellegift etc også. (hva er forskellen-annet enn dette noe kunstige skillet "fysk" og "psykisk" sykdom)

Samfunnet består likevel. Enn så lenge. Når det går under tror jeg ikke det er fordi flere under får diagnosen sosial fobi (noe som fører til at det kan behandles) eller depresjon (noe som fører til at det kan behandles).

Denne artikkelen synes jeg er, i likhet med et par andre lignende artikler siste tiden, lager en oppkunstruert problemstilling og prøver være smart, mens den i realiteten blir for dum og uvitende.

[Gjest Ignatius81]

Jeg syns linken din var interessant, takk for at du delte den. Jeg stiller meg uenig med de to andre som har svart deg.

Jeg syns essayet var bra. Det er nettopp det dette er, et essay. Ikke en artikkel skrevet av journalister, men et essay skrevet av en filosof og en forfatter. I et essay setter man ting på spissen. I dette tilfelle brukte man det mest synlige tegnet på avvik i Norge i dag, tiggerne og misbrukerne på gaten, og det mest tydelige skillet blant uverdige og verdige trengende, nordmenn vs. rumenske tiggere. Essayet oppfatter jeg ikke som å bare omhandle denne gruppen, heller en generell essay om alle de såkalte avvikerne i samfunnet, og hvordan man gjør samfunnet mer konformt ved å kategorisere alle i samfunnet.

Artikkelen beskriver en tankegang som har regjert lenge i Norge, nemlig den mellom uverdig trengende og verdige trengende, og hvordan velferdsstaten har bygd opp et massivt apparat rundt denne tankegangen, med diverse terskler for å nå opp til visse hjelpetilbud.

Essayet beskriver også endrede oppfatninger av hva som er sykt. Det som før var normalt, eller bare betegnet som litt eksentrisk, kan nå betegnes som avvik, og bør gjerne diagnostiseres. En diagnose på mer diffuse symptomer, f.eks mild sosial angst eller agorafobi eller depresjon, er bare en kategori. Jeg passer inn i kategoriene fordi jeg passer inn i symptomene. F.eks jeg har følt meg nedstemt i en viss periode den siste tiden. Et vagt kriterium, men likevel en genuin følelse, og visstnok et avvik fra hvordan majoriteten opplever hverdagen. En kategori, et tankeverktøy for psykologer, som f.eks depresjon, definerer ikke meg som en person. Ved å høre på andre som er i noenlunde samme kategori, og ved å høre på fagfolks meninger om å komme ut av denne kategorien, så kan jeg muligens bli bedre. Likevel er menneskene som omfattes i kategoriene ”sosial angst”, ”depresjon”, og lignende, en hetrogen gruppe med veldig ulik bakgrunner og forutsetninger. Ingen kategoriseringer på slike kvalitative grunnlager er skrevet i sten.

Derfor rører dette essayet et viktig punkt. Oppfattelsen av hva som er et avvik, og hvem som omfattes av diverse sykdomskategorier, endrer seg over tid, og er ikke minst forskjellig fra kultur til kultur. Der andre ser et avvik, så kan andre se en vanlig person. F.eks er man mer utadvente og sosiale i USA enn i Kina. I USA hadde jeg lett fått stempelet sterk sosial angst. I Kina, eller andre mer konservative land som vektlegger ydmykhet og stillhet, så ville jeg blitt betegnet som helt normal, kanskje mer utadvent enn vanlig.

Derfor stiller de spørsmålet: Er det ikke typisk norsk å være god?

Et essay er ment å være en tankevekker, ikke et faktum. Jeg syns den var tankevekkende.

”Kanskje avviket til og med er en sunn, selvhevdende grensesetting, og uttrykk for en eksistensiell frihet og et personlig mot?”, skriver de.

Kanskje det ikke bare er negativt å gå en annen vei enn de andre, finne sin egen vei? Et samfunn trenger avvikere også.

[Yoto]

Jeg syns linken din var interessant, takk for at du delte den. Jeg stiller meg uenig med de to andre som har svart deg.

Jeg syns essayet var bra. Det er nettopp det dette er, et essay. Ikke en artikkel skrevet av journalister, men et essay skrevet av en filosof og en forfatter. I et essay setter man ting på spissen. I dette tilfelle brukte man det mest synlige tegnet på avvik i Norge i dag, tiggerne og misbrukerne på gaten, og det mest tydelige skillet blant uverdige og verdige trengende, nordmenn vs. rumenske tiggere. Essayet oppfatter jeg ikke som å bare omhandle denne gruppen, heller en generell essay om alle de såkalte avvikerne i samfunnet, og hvordan man gjør samfunnet mer konformt ved å kategorisere alle i samfunnet.

Artikkelen beskriver en tankegang som har regjert lenge i Norge, nemlig den mellom uverdig trengende og verdige trengende, og hvordan velferdsstaten har bygd opp et massivt apparat rundt denne tankegangen, med diverse terskler for å nå opp til visse hjelpetilbud.

Essayet beskriver også endrede oppfatninger av hva som er sykt. Det som før var normalt, eller bare betegnet som litt eksentrisk, kan nå betegnes som avvik, og bør gjerne diagnostiseres. En diagnose på mer diffuse symptomer, f.eks mild sosial angst eller agorafobi eller depresjon, er bare en kategori. Jeg passer inn i kategoriene fordi jeg passer inn i symptomene. F.eks jeg har følt meg nedstemt i en viss periode den siste tiden. Et vagt kriterium, men likevel en genuin følelse, og visstnok et avvik fra hvordan majoriteten opplever hverdagen. En kategori, et tankeverktøy for psykologer, som f.eks depresjon, definerer ikke meg som en person. Ved å høre på andre som er i noenlunde samme kategori, og ved å høre på fagfolks meninger om å komme ut av denne kategorien, så kan jeg muligens bli bedre. Likevel er menneskene som omfattes i kategoriene ”sosial angst”, ”depresjon”, og lignende, en hetrogen gruppe med veldig ulik bakgrunner og forutsetninger. Ingen kategoriseringer på slike kvalitative grunnlager er skrevet i sten.

Derfor rører dette essayet et viktig punkt. Oppfattelsen av hva som er et avvik, og hvem som omfattes av diverse sykdomskategorier, endrer seg over tid, og er ikke minst forskjellig fra kultur til kultur. Der andre ser et avvik, så kan andre se en vanlig person. F.eks er man mer utadvente og sosiale i USA enn i Kina. I USA hadde jeg lett fått stempelet sterk sosial angst. I Kina, eller andre mer konservative land som vektlegger ydmykhet og stillhet, så ville jeg blitt betegnet som helt normal, kanskje mer utadvent enn vanlig.

Derfor stiller de spørsmålet: Er det ikke typisk norsk å være god?

Et essay er ment å være en tankevekker, ikke et faktum. Jeg syns den var tankevekkende.

”Kanskje avviket til og med er en sunn, selvhevdende grensesetting, og uttrykk for en eksistensiell frihet og et personlig mot?”, skriver de.

Kanskje det ikke bare er negativt å gå en annen vei enn de andre, finne sin egen vei? Et samfunn trenger avvikere også.

Veldig godt tolket ignatius81. Jeg er nemlig ikke noe vidunder med pennen, så jeg har selv valgt og ikke kommentere innholde i essayet slik som du har gjort. Men det du skriver, er også slik jeg ser det.

Jeg tror ikke vi er sykere eller friskere her i vesten enn andre steder i verden, men allikevel har vi diagnoser for alt som avviker fra normalen. Hva nomalen er, er som du skriver kulturbetinget.

Jeg tror ikke meningen med essayet er å forenkle det faktum at enkelte mennesker er behandlingstrengende mennesker som lider av angst, depresjoner osv. Men at symptomer på disse lidelsene blir forsterket ved at det hele tiden fokuseres på at noe er "galt" hvis en føler seg sånn eller sånn.

Det tror jeg nemlig er et problem i psykiatrien. Tanker styrer som vi vet følelser og det at vi får tredd nedover nakken i et hvert tilfelle at det sannsynligvis er noe som feiler oss hvis vi er ukomfortable i visse situasjoner, eller at vi er triste uten og helt vite hvorfor, forsterker disse følelsene. Vi får dårligere selvbilde og dårliger psykisk helse. En ond sirkel.

[Gjest Ignatius81]

Veldig godt tolket ignatius81. Jeg er nemlig ikke noe vidunder med pennen, så jeg har selv valgt og ikke kommentere innholde i essayet slik som du har gjort. Men det du skriver, er også slik jeg ser det.

Jeg tror ikke vi er sykere eller friskere her i vesten enn andre steder i verden, men allikevel har vi diagnoser for alt som avviker fra normalen. Hva nomalen er, er som du skriver kulturbetinget.

Jeg tror ikke meningen med essayet er å forenkle det faktum at enkelte mennesker er behandlingstrengende mennesker som lider av angst, depresjoner osv. Men at symptomer på disse lidelsene blir forsterket ved at det hele tiden fokuseres på at noe er "galt" hvis en føler seg sånn eller sånn.

Det tror jeg nemlig er et problem i psykiatrien. Tanker styrer som vi vet følelser og det at vi får tredd nedover nakken i et hvert tilfelle at det sannsynligvis er noe som feiler oss hvis vi er ukomfortable i visse situasjoner, eller at vi er triste uten og helt vite hvorfor, forsterker disse følelsene. Vi får dårligere selvbilde og dårliger psykisk helse. En ond sirkel.

Jeg er absolutt en forkjemper for den naturlige følelsen. Vi blir syk av samfunnets tvangstrøye: Du er slik og slik...

Jeg mener ikke at diagnoser er tøys og tull, men de kan være forsterkende!

Bra link! Jeg er glad for at jeg leste saken. Hvorfor folk er så vanvittig negativ skjønner jeg ikke.

Men du er da bra til å skrive! Skriv mer, du formulerer deg godt!