Pårørende til psykisk syke: til nhd og andre

[Gjest sjokoladeplaten]

Hvorfor blir ikke pårørende tatt vare på når deres nære blir psykisk syke? Hvorfor blir vi neglisjert? Hvorfor får vi ingen informasjon om sykdommen, pårørendegrupper, forelesninger osv? Mange pårørende trenger også noen å snakke med, bla er depresjon er nesten "smittsom" sykdom i en familie!

Dette synes jeg er ALT for dårlig. Jeg er faktisk ganske sinna på dette.

Dersom mannen min hadde fått en kreftform, hadde jeg fått hjelp da?

[Gjest bippp]

De regner vel med at du skal være så frisk at du oppsøker hjelp selv når du trenger det. Tror da det finnes forskjellige grupper og sånn, men er ingen ekspert på området.

Jeg tror jeg ville snakket med fastlegen min hvis jeg var deg. Skjønner godt at du er sliten, det er tøfft å stå ved siden av noen som har en depresjon.

Prøvde dette selv i mange år og til slutt sa det "pang." Du må huske på å ta vare på deg selv oppi dette, og snakk med noen om hvordan du har det, en du stoler på! Ser i ettertid hva jeg gjorde feil i min situasjon, jeg hadde en selvpålagt taushetsplikt, snakket ikke til noen. Til slutt ble jeg en tikkende bombe, farlig. Så ta vare på deg selv du, det er første bud for å være istand til å hjelpe andre!!

[Gjest Shira :o)]

Her er link til foreningen for pårørendes til psykisk syke:

http://www.lpp.no/

Kanskje du finner noe brukendes der.

[bibben]

Som du skriver er det virkelig viktig at de pårørende blitt tatt med på råd og blir tatt på alvor når en i familien blir psykisk syk.

Min erfaring er at det på psykehus gjerne er tilrettelagt for egne pårørendegrupper og gjerne også en "pårørende-telefon" som en kan benytte seg av når en har spørsmål, eller trenger noen å dele sine tanker med.

I tillegg legges det ofte tilrette for pårørendesamtaler under innleggelsesperioden, der pårørende kommer i dialog med behandlende lege og andre som pasienten er i kontakt med.

I tillegg til at familien regnes som pasientens pårørende, kan også venner trekkes inn som ressurspersoner. Dette har jeg selv erfart som svært positivt.

Du spør om det samme gjelder i tilknytning til somatiske lidelser som kreft.

Min erfaring er også her at familien og venner kan trekkes i en dialog med behandlingsapparatet. Jeg har aldri følt meg som "pepperkornet i havresuppa", men tvert imot opplevd at leger og sykepleiere synes det er godt at nettverket rundt pasienten er synlig.

I tillegg kan nevnes at Kreftforeningen har en egen kontakttelefon og har egne omsorgssentra der pårørende er svært velkomne til å ta kontakt.

Jeg tenker at det er viktig å signalisere behov for informasjon, og vise at en har behov som pårørende. Noen ganger må en nok være litt tydelig og "krevende" i forhold til dette da "støynivået" og tempoet ofte er i høyeste laget på sykehusene. Det er helt på sin plass å betille en samtaletime med behandlende lege.

Det kan tenkes at jeg har vært særdeles heldig med mine erfaringer på området, men i og med at min kontakt med helsevesenet har vært relativt hyppig i mange år, føler jeg at det kanskje ikke er så sjeldne unntak heller.

Min erfaring med psykiatrien, såvel som med Radiumshospitalet og de andre store sykehusene er positiv. Jeg føler at jeg er blitt sett, hørt og tatt på alvor.

Jeg ønsker derfor også for deg at du vil bli møtt med tilsvarende godvilje og forståelse for at rollen som pårørende er krevende og sårbar.

Jeg ønsker deg alt godt )

[bibben]

Når jeg leser innlegget ditt igjen, synes det som om du har prøvd en hel del ting i forhold til å bli hørt. Det er selvsagt svært kritikkverdig når nærmeste pårørende ikke blir hørt. Psykdom i en familie, kan som du skriver, være "smittsomt". Av den grunn bør selvfølgelig flere enn den syke være mer synlig i behandlingen for å motvirke en slik utvikling.

Mitt første svar til deg kan kanskje fremstå som et super-ideelt møte med behandlingsapparatet. Det betyr ikke at jeg ikke også ser alvoret i situasjoner som din.

[frosken]

Du hadde neppe fått mer hjelp om din mann hadde blitt rammet av kreft.

Flere sykehus og dps har pårørende-grupper ol. Har du sjekket hvorvidt noe som helst finnes hos dere?

Videre finnes det opplegg i regi av pårørendeforeningen innen psykiatri (husker ikke hva den heter i farten). Hvis du ikke har vært i kontakt med dem, så ville jeg undersøkt hvilke tilbud de har.

[Gjest Ellipse]

Hehe, når det offentlige ikke klarer å ta seg ordentlig av psykisk syke en gang, har de neppe midler til overs for pårørende. Men det finnes vel pårørendegrupper i privat regi?

[Balder]

I min by er det masse oppfølging av de pårørende, faktisk lurte jeg på hvem som var pasient et øyeblikk :-)

Noen vil ikke blande inn pårørende, da de ofte er grunnlag for konflikt/følelser.

[Orio]

Jeg vet ikke om du hadde fått hjelp hvis mannen din hadde fått kreft, i de tilfellene jeg kjenner til har ektefelle/andre pårørende vært nødt til å takle det som best de kan på egen hånd.

Har du vært i kontakt med LPP (Landsforeningen for Pårørende i Psykiatri)? Tror jeg har nevnt det for deg før, jeg har det i alle fall med å komme trekkende med det. Hva slags tilbud de har varierer nok avhengig av hvor i landet du bor, men der kan du møte andre pårørende.