Ville du blitt sur?

[Gjest såret og skuffet]

Mannen min gikk fra meg etter 7 år sammen, for ca 1 1/2 år siden. Jeg tok det veldig tungt og har fortsatt ikke kommet over det. Jeg har hverken sett han eller snakket med han på ca ett år, fordi det er så vondt. Moren min snakket om at hun gjerne ville møte ham og ta en prat om ting og tang som hun følte for å snakke med ham om, men jeg ba henne la være fordi jeg orker ikke tanken på at hun skal få sitte å prate med han når jeg selv ønsker å gjøre det mest av alt i verden, men klarer det ikke. Så hun gjorde det ikke. Dette er vel et halvt år siden. Men så idag ringte hun og sa hun hadde gjort noe jeg kanskje ville bli sint for, hun hadde ringt han og deretter møtt han på jobben for å prate. Hun sa det var for å hjelpe meg, siden ikke jeg orket å prate med han, men da mener jeg hun bare kunne ringt ham. Jeg sa til henne at jeg trodde hun savnet han og bare brukte sine "ubesvarte spørsmål" som en unnskyldning for å få se han. Hun innrømmet at hun savnet han, men at hun følte at hun ville spørre om ting ansikt til ansikt, siden han ikke snakker så veldig godt norsk. Uansett synes jeg det var dårlig gjort å gjøre dette bak min rygg. Jeg skrev en meldig til henne om at dette rippet opp i ting og at jeg nå satt og gråt. Hun svarte bare "sorry, kan ikke gjøre noe med det nå". Jeg synes hun var egoistisk. De spørsmålene hun hadde var ikke viktige, bare ren nysgjerrighet. Viktige ting tar han og jeg opp på sms. Jeg trengte ikke noe hjelp fra henne, hun gjorde dette for seg selv. Nå føler jeg ikke for å snakke med henne mer... Hvordan ville du reagert?

[Gjest mummysgrl]

Det var dustete gjort av din mor og jeg ville sikkert blitt sur om min mor hadde gjort noe sånt. Men jeg hadde ikke sluttet å prate med henne for det!

Mødre har en viss tabbekvote de og. Mora mi gjør og sier mye rart, men hun er mora mi og det skal nok noe vannvittig alvorlig til før jeg hadde tatt avstand fra henne. Hender hun blander seg oppi ting hun ikke har noe med og hun er ikke noe god på å holde hemmeligheter, men så lenge jeg tilpasser hva jeg involverer henne i så er det mye opp til meg. Kanskje er det litt slik for dere også? Hennes nysgjerrighet og ubesvarte spørsmål henger sikkert mye sammen med hva du har involvert henne i?

[Gjest såret og skuffet]

Det var dustete gjort av din mor og jeg ville sikkert blitt sur om min mor hadde gjort noe sånt. Men jeg hadde ikke sluttet å prate med henne for det!

Mødre har en viss tabbekvote de og. Mora mi gjør og sier mye rart, men hun er mora mi og det skal nok noe vannvittig alvorlig til før jeg hadde tatt avstand fra henne. Hender hun blander seg oppi ting hun ikke har noe med og hun er ikke noe god på å holde hemmeligheter, men så lenge jeg tilpasser hva jeg involverer henne i så er det mye opp til meg. Kanskje er det litt slik for dere også? Hennes nysgjerrighet og ubesvarte spørsmål henger sikkert mye sammen med hva du har involvert henne i?

Har involvert henne mye, det er sant. Men hun kunne bare ringt han, det vet hun jeg ikke har noe imot. Saken er at hun satte sin nysgjerrighet (hun innrømmer at hun ville se om han så trist eller lykkelig ut osv) og savn foran hensynet til meg, som hun vet har utrolig vondt av dette. Alle har en tabbekvote ja, men hva når den begynner å bli full? Dessuten var dette en svært gjennomtenkt "tabbe". Jeg føler virkelig for å ikke prate med henne på en laaang stund. Synes det er ekkelt at hun er så fryktelig ivrig etter å se min eks-mann. Kan hun ikke bare la det ligge, for min skyld?

[Sofline]

Jeg synes du overreagerer, selv om jeg skjønner litt at du er skuffet.

[løvinne71]

Prøv å huske at din mor også hadde et forhold til ham og kanskje var glad i ham!

Hun opplevde sikkert også en slags sorg da han forsvant ut av livet deres. Og hadde kanskje et behov for å se ham igjen og få svar på noen spørsmål for sin egen del.

Antagelig har hun følt dette behovet svært vanskelig av hensyn til deg. Og det er derfor hun har utsatt dette møtet til såpass lenge etter bruddet.

Det er jo liksom en uskreven regel at den som blir forlatt har "førsteretten" til

å føle sorg og skuffelse, og til å regissere hvor mye kontakt både en selv, og nære familiemedlemmer skal ha med eksen deres.

Men i realiteten har man jo ikke "eneretten" til å føle sorg og savn etter den som går. Andre familiemedlemmer kan også ha hatt et godt forhold til vedkommende, og sitter igjen med spørsmål og savn selv.

Det kan virke som dette er tilfelle med din mor. Men av redsel for å tråkke deg på tærne, har hun tidligere bedt deg om "tillatelse" til å treffe ham, noe du har avvist. Men antagelig var dette noe hun følte sterkt behov for å gjøre - for sin egen del!

Men for å rettferdiggjøre dette ovenfor deg, sier hun at hun vil hjelpe deg...

Jeg synes du skal prøve å se det på denne måten:

Dette er ikke noe hun har gjort MOT deg, men FOR seg selv!

Jeg tror sinnet du føler mot henne bunner i en slags misunnelse for at hun kan prate med ham, men ikke du.

Og det er jo egentlig ikke helt rettferdig, selvom det er vanskelig å sette fornuft over følelser....

[Gjest såret og skuffet]

Prøv å huske at din mor også hadde et forhold til ham og kanskje var glad i ham!

Hun opplevde sikkert også en slags sorg da han forsvant ut av livet deres. Og hadde kanskje et behov for å se ham igjen og få svar på noen spørsmål for sin egen del.

Antagelig har hun følt dette behovet svært vanskelig av hensyn til deg. Og det er derfor hun har utsatt dette møtet til såpass lenge etter bruddet.

Det er jo liksom en uskreven regel at den som blir forlatt har "førsteretten" til

å føle sorg og skuffelse, og til å regissere hvor mye kontakt både en selv, og nære familiemedlemmer skal ha med eksen deres.

Men i realiteten har man jo ikke "eneretten" til å føle sorg og savn etter den som går. Andre familiemedlemmer kan også ha hatt et godt forhold til vedkommende, og sitter igjen med spørsmål og savn selv.

Det kan virke som dette er tilfelle med din mor. Men av redsel for å tråkke deg på tærne, har hun tidligere bedt deg om "tillatelse" til å treffe ham, noe du har avvist. Men antagelig var dette noe hun følte sterkt behov for å gjøre - for sin egen del!

Men for å rettferdiggjøre dette ovenfor deg, sier hun at hun vil hjelpe deg...

Jeg synes du skal prøve å se det på denne måten:

Dette er ikke noe hun har gjort MOT deg, men FOR seg selv!

Jeg tror sinnet du føler mot henne bunner i en slags misunnelse for at hun kan prate med ham, men ikke du.

Og det er jo egentlig ikke helt rettferdig, selvom det er vanskelig å sette fornuft over følelser....

Takk for svar. Det er absolutt en misunnelse jeg føler, og det synes jeg hun burde forstått og tatt hensyn til. Jeg forstår jo at å miste han kan ha vært vondt for henne også, men hun har vært rimelig negativ til forholdet vårt helt fra starten, likevel ble hun jo glad i han på et vis. Synes bare at det er skuffende at hun har målt hva som veide mest, behovet hennes for å se han og dermed måtte såre meg, eller leve en stund til uten å kunne møte han -og faktisk valgt det første. Hun ønsker jo ikke at vi skal bli sammen igjen, men se han, det bare måtte hun koste hva det koste vil liksom...

[Lillemus]

Jeg hadde sikkert blitt overrasket og kanskje litt såret, men jeg tror ikke jeg hadde blitt sur. Som løvinne71 sier så er det ikke noe moren din gjør mot det, men for sin egen del.

Jeg husker jeg ble såret etter bruddet med eksen min da min mor plutselig hadde alle piggene ute i forhold til ham. Da hadde han vært godtgutten hennes i 18 år...! Men da hun så hvor godt det faktisk gikk og at han fremdeles elsket sine barn og tok godt vare på dem så mildnet hun en del, heldigvis.

[Gjest karisme]

Jeg synes ikke dette er noe å reagere på. Disse menneskene er voksne, og da kan du heller ikke lage regler for hvem de vil omgås.

[Gjest såret og skuffet]

Jeg synes ikke dette er noe å reagere på. Disse menneskene er voksne, og da kan du heller ikke lage regler for hvem de vil omgås.

Man kan ikke bestemme over andre såklart, men man forventer jo at de som står en nær vil ta hensyn til deg, ikkesant?

[Babette]

Jeg ville ha blitt både sur og forbannet.

[Gjest såret og skuffet]

Jeg ville ha blitt både sur og forbannet.

Må si jeg ble lettet over å se at noen føler slik som meg... Du skulle bare sett vår videre diskusjon pr mail. Jeg har virkelig ikke ord! Om jeg ikke ville snakke med henne før vil jeg det ihvertfall ikke nå. Det er sånn "om jeg traff han på gata da, skulle jeg ikke si noe da eller?" Det nivået der...

[Babette]

Må si jeg ble lettet over å se at noen føler slik som meg... Du skulle bare sett vår videre diskusjon pr mail. Jeg har virkelig ikke ord! Om jeg ikke ville snakke med henne før vil jeg det ihvertfall ikke nå. Det er sånn "om jeg traff han på gata da, skulle jeg ikke si noe da eller?" Det nivået der...

Jeg skjønner jo at foreldre/svigerforeldre kan slite med egen sorg over samlivsbrudd, men de får bare skygge banen. Det er vanskelig nok som det er å gå gjennom en skilsmisse om ikke mødrene skal blande seg inn. I en slik situasjon synes jeg at de er programforpliktet til å være lojale mot døtrene.

[Gjest Wita]

Jeg skjønner jo at foreldre/svigerforeldre kan slite med egen sorg over samlivsbrudd, men de får bare skygge banen. Det er vanskelig nok som det er å gå gjennom en skilsmisse om ikke mødrene skal blande seg inn. I en slik situasjon synes jeg at de er programforpliktet til å være lojale mot døtrene.

Enig!

[løvinne71]

Takk for svar. Det er absolutt en misunnelse jeg føler, og det synes jeg hun burde forstått og tatt hensyn til. Jeg forstår jo at å miste han kan ha vært vondt for henne også, men hun har vært rimelig negativ til forholdet vårt helt fra starten, likevel ble hun jo glad i han på et vis. Synes bare at det er skuffende at hun har målt hva som veide mest, behovet hennes for å se han og dermed måtte såre meg, eller leve en stund til uten å kunne møte han -og faktisk valgt det første. Hun ønsker jo ikke at vi skal bli sammen igjen, men se han, det bare måtte hun koste hva det koste vil liksom...

Har du fått vite hva hun snakket med ham om?

Det er jo ikke sikkert det var noen "koseprat" hun hadde med ham. Kanskje hun tvert imot også er litt sur og bitter på ham på dine vegne?

Hun vet jo hva du har gjennomgått / gjennomgår, og ønsket kanskje å stille ham litt til veggs på enkelte spørsmål som hun vet at også du ønsker svar på.

Hun er jo klar over at du ikke klarer å møte ham selv, og vet at du sliter.

Kanskje det er dette hun mente med "å hjelpe" deg??

Jeg kjenner jo ikke omstendighetene, så det blir vanskelig å gjette hva som er motivet hennes for å oppsøke ham.

Men jeg synes ikke du skal la dette ødelegge forholdet til din mor. Ta heller en prat med henne, og hør hva hun fikk ut av å treffe ham.

Får håpe at tiden jobber for deg, så du etterhvert får bruddet mer på avstand.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest Trinnytrollet]

Jeg forstår godt hva du føler, og ville selv blitt såret av dette. Men husk at din mor er _deg_ nærmest uansett. Hun gjorde nok dette for å tilfredsstille sine egne følelser, og har med stor sannsynlighet hatt det vondt, også _sammen med deg_, etter bruddet.

Jeg ble stilt på en ekte kvinndomsprøve i forhold til mine foreldre etter bruddet med min eksmann. Han hadde store økonomiske problemer lenge før bruddet, og de valgte å kausjonere for ham da han kjøpte seg leilighet ett år etter. Det gjorde veldig vondt, spesielt siden de visste at økonomisk utroskap var en av grunnene til skilsmissen. De er glad i ham, og ville hjelpe. Selv tenkte jeg at jeg aldri skulle snakke med dem igjen, men valgte å gjøre det, og det angrer jeg ikke på nå. Jeg ville nok angret på det motsatte..

Vi kan ikke styre hva andre gjør. Vi kan håpe på at de respekterer våre følelser, men de har sine egne følelser som også må ivaretas og respekteres.

Ring mamman din snarest! Fortell hva som sårer og snakk ut!! Lykke til :-)

[Gjest såret og skuffet]

Jeg forstår godt hva du føler, og ville selv blitt såret av dette. Men husk at din mor er _deg_ nærmest uansett. Hun gjorde nok dette for å tilfredsstille sine egne følelser, og har med stor sannsynlighet hatt det vondt, også _sammen med deg_, etter bruddet.

Jeg ble stilt på en ekte kvinndomsprøve i forhold til mine foreldre etter bruddet med min eksmann. Han hadde store økonomiske problemer lenge før bruddet, og de valgte å kausjonere for ham da han kjøpte seg leilighet ett år etter. Det gjorde veldig vondt, spesielt siden de visste at økonomisk utroskap var en av grunnene til skilsmissen. De er glad i ham, og ville hjelpe. Selv tenkte jeg at jeg aldri skulle snakke med dem igjen, men valgte å gjøre det, og det angrer jeg ikke på nå. Jeg ville nok angret på det motsatte..

Vi kan ikke styre hva andre gjør. Vi kan håpe på at de respekterer våre følelser, men de har sine egne følelser som også må ivaretas og respekteres.

Ring mamman din snarest! Fortell hva som sårer og snakk ut!! Lykke til :-)

Hei, takk for svar. Har prøvd å fortelle moren min at det såret meg men hun går bare i forsvarsposisjon og kommer med alskens usakligheter og pga det ble diskusjonen lengre enn nødvendig. Dette gir hun meg skylden for og sier jeg kverulerer osv. Hun har sagt hun ikke forstår hvorfor jeg ble såret, trodde jeg var over han nå. Om hun trodde det, hvorfor kunne hun ikke si ifra før hun avtalte å møte eksen min? Jeg kom ingen vei, og diskusjonen vår er nå avsluttet, uten noen "løsning". Neste gang vi ses kommer hun sikkert bare til å late som ingenting. Er det bare henne eller er det noe som skjer oppi hodet på folk når de passerer femti?

[Icora Panter]

Jeg synes ikke dette er noe å reagere på. Disse menneskene er voksne, og da kan du heller ikke lage regler for hvem de vil omgås.

Så du mener det er helt greit å såre datteren sin så lenge de er voksne?

[Gjest karisme]

Så du mener det er helt greit å såre datteren sin så lenge de er voksne?

Jeg har opplevd mye motstand i livet som er minst 10 ganger verre, så dette er bare bagateller i forhold til hva livet virkelig har i vente.

[Icora Panter]

Jeg har opplevd mye motstand i livet som er minst 10 ganger verre, så dette er bare bagateller i forhold til hva livet virkelig har i vente.

Selv om du har møtt værre motstand, så reddferdiggjør det liksom morens oppførsel som man vet såret datteren? At hun skal måtte godta det fordi ei hun ikke kjenner har møtt værre motstand i livet.. Moren var egoistsik og tenkte bare på seg selv. Det er patetisk..

[Gjest såret og skuffet]

Selv om du har møtt værre motstand, så reddferdiggjør det liksom morens oppførsel som man vet såret datteren? At hun skal måtte godta det fordi ei hun ikke kjenner har møtt værre motstand i livet.. Moren var egoistsik og tenkte bare på seg selv. Det er patetisk..

Enig med deg. Det vil alltid være noen som har det verre enn man selv liksom, men det betyr jo ikke at man bare skal la andre behandle en som de vil.

Det har forresten "ordnet" seg nå, hun har ikke unnskyldt det hun gjorde, men unnskyldte den tåpelige kranglingen hennes som fulgte... Så nå prøver jeg bare å la være å nevne det for henne igjen, orker ikke mere krangling... Håper hun har innsett at det var dårlig gjort, men det får jeg vel aldri vite.