Sjalu på eks'en hans eller barna hans?

[Gjest Lara36]

Hei!

Etter å ha prøvet og feilet noen ganger opp igjennom årene har jeg endelig funnet mannen som er min sjelevenn og store kjærlighet. Vi har vært sammen i ca 1 år og har begge barn fra før. Han og eks'en har barna 50-50 og han er en veldig engasjert og god far. Vi bor ikke sammen enda, men har lyst til å flytte sammen snart.

Et lite "problem" har jeg.. Jeg kjenner nemlig at det stikker litt når han snakker om at han savner barna og at han gleder seg sånn til å se dem igjen.Han og jeg ser hverandre mindre den uka han har barna og for meg blir det liksom ekstra tungt når han bare gleder seg til den uka.

Jeg innser at jeg er urimelig for i det hele tatt å tenke sånn, jeg vet jo hvor viktig det er at han er en så engasjert far. Jeg tror egentlig det bunner i sjalusi.. og jeg innbiller meg at det er ovenfor eks'n hans. Hun har gitt ham det mest dyrebare i livet hans, to barn. Jeg føler noen ganger at jeg ikke takler det og er redd jeg skal ødelegge hele forholdet med slike tvangstanker. Jeg har ikke sagt noe til ham siden jeg vet hvor teit det er.

Kan noen hjelpe meg å tenke rasjonelt?

[Glimtipper]

Det du sliter med er en ganske vanlig følelse. At noen andre har gitt han de barna han har eller noen ganger at noen andre har gitt han første barnet. Det er lov å føle slikt, men det er ikke konstruktivt, slik du selv innser.

Du snakker om at han er en god far som en positiv kvalitet og det er kjempebra. Barna er del av hvem han er og hans engasjement i de bidrar kanskje til de varme følelsene du har for han? Om han ikke delte sin glede over uka sammen med de med deg, så hadde du kanskje følt at noe manglet? Det du skal huske på er at barna og du har forskjellige roller i livet hans. Du kan aldri ta deres plass og de kan aldri fylle din. Faktum er at de alltid vil komme først, av rent biologiske grunner. De trenger pappaen sin mer enn du trenger en kjæreste. Det er både viktig og riktig, men en slik sammenligning vil det svært sjeldent være behov for.

Eksen hans ga han barna han har. De har delt mange år sammen og har sikkert fine opplevelser. Den familien de skapte sammen har gjort han til den mannen han er i dag, som du elsker. Men de forble ikke sammen, fordi det ikke gikk i lengden. Det han manglet i den relasjonen, -det- kan du gi han. Du er en del av hans familie nå og du er viktig. Om dere flytter sammen, så vil du få en naturlig rolle i forhold til barna hans og de kan kanskje dempe disse tankene litt? Barna blir noe dere gleder dere over sammen og du vil føle deg mer inkludert.

Har du forresten snakket med han om disse følelsene? Det kan lette litt om du får noen gode ord, forsikringer og støtte i at dette kan være vanskelig.

[Gjest Elextra]

Barna vil - og bør - alltid komme først for ham. Slik vil det alltid være, og det er noe du bare må venne deg til.

Ettersom du er oppmerksom på disse følelsene, og tydeligvis tenker gjennom dem og forsøker å bearbeide dem, tror jeg du kommer til å takle dette helt fint.

[morsan]

Vær glad for at du har funnet en slik mann!

Tenk om det hadde vært motsatt - at han uffet og akket seg for at han snart skulle belemres med barna igjen, slik at dere fikk mindre tid sammen?!

[Gjest Wita]

Jeg sier som morsan. Dette er jo et godt tegn.

[Liliaceae]

Det du sliter med er en ganske vanlig følelse. At noen andre har gitt han de barna han har eller noen ganger at noen andre har gitt han første barnet. Det er lov å føle slikt, men det er ikke konstruktivt, slik du selv innser.

Du snakker om at han er en god far som en positiv kvalitet og det er kjempebra. Barna er del av hvem han er og hans engasjement i de bidrar kanskje til de varme følelsene du har for han? Om han ikke delte sin glede over uka sammen med de med deg, så hadde du kanskje følt at noe manglet? Det du skal huske på er at barna og du har forskjellige roller i livet hans. Du kan aldri ta deres plass og de kan aldri fylle din. Faktum er at de alltid vil komme først, av rent biologiske grunner. De trenger pappaen sin mer enn du trenger en kjæreste. Det er både viktig og riktig, men en slik sammenligning vil det svært sjeldent være behov for.

Eksen hans ga han barna han har. De har delt mange år sammen og har sikkert fine opplevelser. Den familien de skapte sammen har gjort han til den mannen han er i dag, som du elsker. Men de forble ikke sammen, fordi det ikke gikk i lengden. Det han manglet i den relasjonen, -det- kan du gi han. Du er en del av hans familie nå og du er viktig. Om dere flytter sammen, så vil du få en naturlig rolle i forhold til barna hans og de kan kanskje dempe disse tankene litt? Barna blir noe dere gleder dere over sammen og du vil føle deg mer inkludert.

Har du forresten snakket med han om disse følelsene? Det kan lette litt om du får noen gode ord, forsikringer og støtte i at dette kan være vanskelig.

Skriver under på innlegget ditt - synes det var veldig godt skrevet.