Trening har like god effekt som SSRI på depresjo

[Gjest bippp]

Hvis dette virkelig er bevist og stemmer, så bør man jo legge opp til å få flere deprimerte i bevegelse, heller enn å skrive ut antidepressiva? Kanskje gjøre noe mer enn å bare oppfordre dem til å trene - fx bruke pengene fra staten som går til å dekke andeler til medisiner på å lage treningsopplegg?

jeg mener - om det virkelig har bevist effekt - hvorfor i alle dager trenger man AD da?? Bare fordi det er vanskelig å få dem opp av stolen? jøss...

Dette trodde jeg på også før jeg ble deprimert selv. Prøv å spørre en som har influensa og 40 i feber om han orker å trene? Du skjønner det ikke før du har prøvd det selv. Men det er forskjell på å være litt deprimert og helt der nede. Alle kan vel trene hvis vi er friske nok til det. For den som er dypt deprimert virker dette stikk motsatt, du blir enda mere obs på hvor udugelig du er.

[Gjest Geir]

Jeg engasjerer meg i andre, og holder kjeft om meg selv.

Det er ikke særlig morsomt for tiden.

Uff...Vi snakkes, håper du få en fin dag uansett!

[Gjest fnugget]

Dette er vel ikke noe nytt. Men jeg mener det har en del komplikasjoner. Nå er det feks funnet ut (vet ikke om det er en allmen sannhet ennå) at man ikke kan skille angst og depresjon - disse "to" lidelsene går hånd i hånd og kan kan klassifiseres som en lidelse.

Det å trene ligner ganske mye på angst: Hjertet slår fortere, pusten øker, man svetter osv. Dette gjør at mange med angst vegrer seg for å trene - fordi treningen minner for mye om et angstanfall. Dette i seg selv kan være en veldig ubehagelig opplevelse.

Mange som sliter med angst og depresjoner har også en del smerter i kroppen. Det være seg smerter i muskler og ledd. Noen får større smerter ved trening. Kan bare ta meg selv feks. Etter å ha begynt å trene, så har jeg fått mer muskelsmerter og leddsmerter. Har funnet ut at jeg må være veldig forsiktig med treningen. Det har hendt at jeg fysisk har slitt meg ut såpass at jeg psykisk også har fått en nedtur. Det må jo være fordi at det psykiske og fysiske henger nøye sammen og dersom man utsettes for ekstrem psykisk belastning, så vil kroppen også reagere med utmattelse. Da er det ikke lurt for meg i alle fall å legge ut på hard trening.

Etter slike tilfeller har muskel/leddsmertene mine økt og jeg har måttet ta det svært med ro i noen uker. Jeg tror man skal være forsiktig dersom man sliter med mye "låsninger" i kroppen. Kanskje er de der for en grunn og man skal ikke tukle for mye med det på egenhånd.

Jeg tror at mennesker som sliter med angst og depresjon kunne hatt stort utbytte av et tilbud med fysioterapeut hvor treningen var ganske moderat. Der det blir lagt vekt på kroppslige spenninger og bevegelsesterapi. Synes dette er noe alle kommuner burde hatt.

[orpah]

Dette er vel ikke noe nytt. Men jeg mener det har en del komplikasjoner. Nå er det feks funnet ut (vet ikke om det er en allmen sannhet ennå) at man ikke kan skille angst og depresjon - disse "to" lidelsene går hånd i hånd og kan kan klassifiseres som en lidelse.

Det å trene ligner ganske mye på angst: Hjertet slår fortere, pusten øker, man svetter osv. Dette gjør at mange med angst vegrer seg for å trene - fordi treningen minner for mye om et angstanfall. Dette i seg selv kan være en veldig ubehagelig opplevelse.

Mange som sliter med angst og depresjoner har også en del smerter i kroppen. Det være seg smerter i muskler og ledd. Noen får større smerter ved trening. Kan bare ta meg selv feks. Etter å ha begynt å trene, så har jeg fått mer muskelsmerter og leddsmerter. Har funnet ut at jeg må være veldig forsiktig med treningen. Det har hendt at jeg fysisk har slitt meg ut såpass at jeg psykisk også har fått en nedtur. Det må jo være fordi at det psykiske og fysiske henger nøye sammen og dersom man utsettes for ekstrem psykisk belastning, så vil kroppen også reagere med utmattelse. Da er det ikke lurt for meg i alle fall å legge ut på hard trening.

Etter slike tilfeller har muskel/leddsmertene mine økt og jeg har måttet ta det svært med ro i noen uker. Jeg tror man skal være forsiktig dersom man sliter med mye "låsninger" i kroppen. Kanskje er de der for en grunn og man skal ikke tukle for mye med det på egenhånd.

Jeg tror at mennesker som sliter med angst og depresjon kunne hatt stort utbytte av et tilbud med fysioterapeut hvor treningen var ganske moderat. Der det blir lagt vekt på kroppslige spenninger og bevegelsesterapi. Synes dette er noe alle kommuner burde hatt.

"Det å trene ligner ganske mye på angst: Hjertet slår fortere, pusten øker, man svetter osv. Dette gjør at mange med angst vegrer seg for å trene - fordi treningen minner for mye om et angstanfall. Dette i seg selv kan være en veldig ubehagelig opplevelse. "

Jeg har totalt annerledes erfaring. Jeg har slitt med angst også.Men jeg har merket at når jeg bruker kroppen min fysisk på trening så er det som om jeg klarer å glemme de psykiske plagene. Jeg har det sånn at når jeg er stresset elller urolig så spenner nakken seg veldig.Jeg har funnet ut at rimelig hard trening hjelper best på dette. Massasje,avspenning etc har ikke fungert på det i det hele tatt.Jeg kjøper denne artikkelen fordi jeg er så helt enig spessielt basert på personlig erfaring. Folk er forskjellig. Jeg kjenner en jente som har astma .Hun synes trening er veldig skummelt og har angst for at hun skal få anfall.Hun blir redd for de kroppslige reaksjonene som er nasturlig

Jeg tror alle er forskjellige og må finne sin vei.Kroppen er nå skapt for å beveges.Og når vi snakker om trening behøver det ikke bety noe annet enn å gå en rask tur. Litt fysisk aktivtet er viktig for både psyken og det fysiske.Tror mange når de hører trening tenker joggetur og sånn. Jeg liker hard trening og å ta meg ut.Det er en form for positiv selvmedisinering hvor alle spenninger og grublerier blir borte i den timen man holder på.

[Gjest fnugget]

"Det å trene ligner ganske mye på angst: Hjertet slår fortere, pusten øker, man svetter osv. Dette gjør at mange med angst vegrer seg for å trene - fordi treningen minner for mye om et angstanfall. Dette i seg selv kan være en veldig ubehagelig opplevelse. "

Jeg har totalt annerledes erfaring. Jeg har slitt med angst også.Men jeg har merket at når jeg bruker kroppen min fysisk på trening så er det som om jeg klarer å glemme de psykiske plagene. Jeg har det sånn at når jeg er stresset elller urolig så spenner nakken seg veldig.Jeg har funnet ut at rimelig hard trening hjelper best på dette. Massasje,avspenning etc har ikke fungert på det i det hele tatt.Jeg kjøper denne artikkelen fordi jeg er så helt enig spessielt basert på personlig erfaring. Folk er forskjellig. Jeg kjenner en jente som har astma .Hun synes trening er veldig skummelt og har angst for at hun skal få anfall.Hun blir redd for de kroppslige reaksjonene som er nasturlig

Jeg tror alle er forskjellige og må finne sin vei.Kroppen er nå skapt for å beveges.Og når vi snakker om trening behøver det ikke bety noe annet enn å gå en rask tur. Litt fysisk aktivtet er viktig for både psyken og det fysiske.Tror mange når de hører trening tenker joggetur og sånn. Jeg liker hard trening og å ta meg ut.Det er en form for positiv selvmedisinering hvor alle spenninger og grublerier blir borte i den timen man holder på.

"Jeg har totalt annerledes erfaring. Jeg har slitt med angst også.Men jeg har merket at når jeg bruker kroppen min fysisk på trening så er det som om jeg klarer å glemme de psykiske plagene. Jeg har det sånn at når jeg er stresset elller urolig så spenner nakken seg veldig.Jeg har funnet ut at rimelig hard trening hjelper best på dette. Massasje,avspenning etc har ikke fungert på det i det hele tatt.Jeg kjøper denne artikkelen fordi jeg er så helt enig spessielt basert på personlig erfaring. Folk er forskjellig. Jeg kjenner en jente som har astma .Hun synes trening er veldig skummelt og har angst for at hun skal få anfall.Hun blir redd for de kroppslige reaksjonene som er nasturlig"

Dette avhenger jo en del av hvor mye angst man her. Jeg har hørt at mange sliter med den biten, altså det å trene når de har angst. Trening aktiviserer jo kroppen slik at man får symptomer som ligner på angst. Dette kan igjen føre til muskelspenninger og smerter. Dette er erfaringer jeg har hørt mange som sliter med angst fortelle.

Men selvsagt er dette individuelt, og jeg sier jo ikke at man ikke skal trene. Men jeg tror bildet er mer nyansert enn som så. Man hører jo stadig om mennesker som er for dårlig til å trene, og da mener jeg man skal vente til man er i bedre form. Hvis treningen blir som en hemsko for videre utvikling, så blir jo det hele ganske misforstått. Derfor jeg er noe skeptisk til denne overveldende treningspropagandaen som kan bidra til at folk som sliter med sykdom får dårlig samvittighet for de de ikke klarer/orker trene mer enn de gjør.

Da jeg var innlagt snakket vi om dette i gruppeterapi, og mange av pasientene kom med erfaringer ala det å starte feks med å gå fem minutter rundt huset i begynnelsen og ta det veldig sakte og forsiktig. Mange av disse pasientene slet med smerter i muskler og skjelett pga store psykiske belastninger. Vi var enige om at å trene hardt ville forverre problemene dersom man hadde mye smerter, og vi snakket om at alle har en individuell "riktig" måte å gjøre det på.

Så joda, trening er vel og bra, men jeg synes man bør se litt nyansert på dette, fordi det er ikke _alltid_ hardtrening er like bra for alle, uansett tidspunkt. Men å begynne på det nivået man føler seg komfortabel med og ta det veldig sakte, det tror jeg på. Men å si til en deprimert at man bør gå en hard tur hver dag, vil bare få den deprimerte til å få enda mer skyldfølelse enn han om mulig fra før har, fordi han ikke klarer å følge det opp. Og jeg tror at for denne deprimerte personen, så er det viktig å gi tilbakemeldinger på at det er kjempeflott han har klart feks å gå i fem minutter, rundt huset. For DET er veldig bra for denne personen, selv om det høres ut som peanuts for andre.

[Gjest Spekepølse]

Dette trodde jeg på også før jeg ble deprimert selv. Prøv å spørre en som har influensa og 40 i feber om han orker å trene? Du skjønner det ikke før du har prøvd det selv. Men det er forskjell på å være litt deprimert og helt der nede. Alle kan vel trene hvis vi er friske nok til det. For den som er dypt deprimert virker dette stikk motsatt, du blir enda mere obs på hvor udugelig du er.

Jeg har dårlige erfaringer med AD, og synes selv det ble tilbudt meg altfor fort og lettvint. Hadde jeg fått tilbud om et organisert treningsopplegg ville jeg heller takket ja til det enn AD.

Men skjønner jo at det ikke alltid er like lett. Men det er vel ikke alltid like lett å få diabetikere og hjertesyke ut av stolen heller?

[Gjest Ignatius81]

Dette vet jeg av erfaring.

Det beste jeg noensinne gjorde var å begynne å trene!

[tjohei]

Dessverre er det så vanskelig å få deprimerte ut på treningstur.

Men virker gjør det for de som klarer det, og det har ingen bivirkninger.

Det er jo det som er litt av problemet med psykiatri. Å få deprimerte ut av passivietetet krever faktisk ikke så mye. I mitt tilfellet var det faren min som fikk meg med ut på tur. Jeg ville kanskje ikke tatt dette initiativet på egen hånd. Men det er mangel på medmenneskelighet som ofte er problemet. En turkamerat eller treningskamerat kunnne nok i mange tilfeller erstatte AD.

[Gjest Geir]

Det er jo det som er litt av problemet med psykiatri. Å få deprimerte ut av passivietetet krever faktisk ikke så mye. I mitt tilfellet var det faren min som fikk meg med ut på tur. Jeg ville kanskje ikke tatt dette initiativet på egen hånd. Men det er mangel på medmenneskelighet som ofte er problemet. En turkamerat eller treningskamerat kunnne nok i mange tilfeller erstatte AD.

Er faktisk både enig og uenig med deg.

''Men det er mangel på medmenneskelighet som ofte er problemet. En turkamerat eller treningskamerat kunnne nok i mange tilfeller erstatte AD.''

Her føler eg du legger ansvaret over på andre (dine medmennesker) og det blir helt galt, men at det er _lettere_ å få en med depresjoner ut av passitivitet ved hjelp av press, oppfording eller medvirkning fra andre er helt klart.

Men ansvaret for at dette skjer må ligge hos den enkellte, depresjon eller ei, vi er sjøl ansvarlig for eget liv og egen helse!

"Ut på tur, aldri sur!" er faktisk ett godt motto for å motvirke depresjon.

Det er min erfaring.

[tjohei]

Er faktisk både enig og uenig med deg.

''Men det er mangel på medmenneskelighet som ofte er problemet. En turkamerat eller treningskamerat kunnne nok i mange tilfeller erstatte AD.''

Her føler eg du legger ansvaret over på andre (dine medmennesker) og det blir helt galt, men at det er _lettere_ å få en med depresjoner ut av passitivitet ved hjelp av press, oppfording eller medvirkning fra andre er helt klart.

Men ansvaret for at dette skjer må ligge hos den enkellte, depresjon eller ei, vi er sjøl ansvarlig for eget liv og egen helse!

"Ut på tur, aldri sur!" er faktisk ett godt motto for å motvirke depresjon.

Det er min erfaring.

Ja, men er man deprimert nok trenger man hjelp fra andre mennesker. Vi er sosiale vesner og ofte er det en sammenheng mellom depresjon og manglende sosial kontakt. De som er så dårlige at de ikke greier å motivere seg selv, kunne trengt motivasjon fra andre. Men dette har ikke psykiatrien ressurser til. Jeg mener at man burde tenke mer helhetlig når det gjelder psykiatri. Dersom man hadde tatt i bruk mer medmenneskelighet og alternative behandlingsmetoder tror jeg det ville skje en revolusjon. Slik det er nå får man en resept på AD når det man kanskje egentlig trenger er en venn. Jeg mener ikke å legge skylden over på andre, men å påpeke at man kan ta ibruk andre ressurser. AD hjalp ikke meg ut av passiviteten, tvert i mot. Jeg ble trøtt av medisinen.

[Gjest Geir]

Ja, men er man deprimert nok trenger man hjelp fra andre mennesker. Vi er sosiale vesner og ofte er det en sammenheng mellom depresjon og manglende sosial kontakt. De som er så dårlige at de ikke greier å motivere seg selv, kunne trengt motivasjon fra andre. Men dette har ikke psykiatrien ressurser til. Jeg mener at man burde tenke mer helhetlig når det gjelder psykiatri. Dersom man hadde tatt i bruk mer medmenneskelighet og alternative behandlingsmetoder tror jeg det ville skje en revolusjon. Slik det er nå får man en resept på AD når det man kanskje egentlig trenger er en venn. Jeg mener ikke å legge skylden over på andre, men å påpeke at man kan ta ibruk andre ressurser. AD hjalp ikke meg ut av passiviteten, tvert i mot. Jeg ble trøtt av medisinen.

''Vi er sosiale vesner og ofte er det en sammenheng mellom depresjon og manglende sosial kontakt.''

Det tror eg gjelder for en stor del av tilfellene ja, utenom (eller i tillegg til) andre årsaker som genetiske/arvelige disposisjoner for depresjon, som utløses av fks. alvorlig sjukdom, dødsfall, skillsmisse, økonomiske årsaker osv.

''De som er så dårlige at de ikke greier å motivere seg selv, kunne trengt motivasjon fra andre.''

Klart det eg mener ikkje å undervurdere den deprimertes mangel på (midlertidige) evner til å motivere seg sjøl.

''Men dette har ikke psykiatrien ressurser til. Jeg mener at man burde tenke mer helhetlig når det gjelder psykiatri. Dersom man hadde tatt i bruk mer medmenneskelighet og alternative behandlingsmetoder tror jeg det ville skje en revolusjon.''

Det er klart det er begrensa middler innenfor dette området.

Og eg skjønner nødvendigheten til å tenke mer "helhetlig", dette _vet_ fagfolkene også, men det er utopi å tenke seg at alle de deprimerte skal få en "venn" (støttekontakt) betalt over helsebudsjettet.

Medmenneskelighet kan du aldri pålegge noen!

Enten er den der, eller ikkje.

''Slik det er nå får man en resept på AD når det man kanskje egentlig trenger er en venn.''

Vennskap fåes ikkje på resept.

Alle har en venn der ute, det er bare om å gjøre å finne vedkommende, og det krever egeninnsats.

Det nytter ihvertfall ikkje å ta på seg offerrollen, og vente på medlidenhet uten å ta "en runde" med seg sjøl først.

Ha ein strålende dag ! :-)

[Gjest bippp]

Ja, men er man deprimert nok trenger man hjelp fra andre mennesker. Vi er sosiale vesner og ofte er det en sammenheng mellom depresjon og manglende sosial kontakt. De som er så dårlige at de ikke greier å motivere seg selv, kunne trengt motivasjon fra andre. Men dette har ikke psykiatrien ressurser til. Jeg mener at man burde tenke mer helhetlig når det gjelder psykiatri. Dersom man hadde tatt i bruk mer medmenneskelighet og alternative behandlingsmetoder tror jeg det ville skje en revolusjon. Slik det er nå får man en resept på AD når det man kanskje egentlig trenger er en venn. Jeg mener ikke å legge skylden over på andre, men å påpeke at man kan ta ibruk andre ressurser. AD hjalp ikke meg ut av passiviteten, tvert i mot. Jeg ble trøtt av medisinen.

Jeg tror det kan være bra å ha AD, eller annen medisin i bunnen. Da kommer en seg litt opp, slik at en blir istand til å ta kontakt med andre mennesker. For meg var det ihvertfall slik, hadde ikke hatt mulighet uten medisiner. Det samme gjelder min mor, hun kommer seg aldri ut av huset, tar ikke en eneste telefon pga depresjon og angst. Så hurra for at verden går framover og at medisinen er oppfunnet, sier nå jeg :-).

[Gjest Geir]

Jeg tror det kan være bra å ha AD, eller annen medisin i bunnen. Da kommer en seg litt opp, slik at en blir istand til å ta kontakt med andre mennesker. For meg var det ihvertfall slik, hadde ikke hatt mulighet uten medisiner. Det samme gjelder min mor, hun kommer seg aldri ut av huset, tar ikke en eneste telefon pga depresjon og angst. Så hurra for at verden går framover og at medisinen er oppfunnet, sier nå jeg :-).

''Det samme gjelder min mor, hun kommer seg aldri ut av huset, tar ikke en eneste telefon pga depresjon og angst. Så hurra for at verden går framover og at medisinen er oppfunnet, sier nå jeg :-).''

Ja det er bra medisinen er oppfunnet, men det er også ett tveegga sverd det er det viktig å huske på.

Det å bruke AD for å komme seg over kneika, ser eg ikkje så mye galt i, men for mange så blir de gående på medisiner (og dette forblir ei sovepute) lenge etter de har kommet over kneika.

Mi mor har slitt mye med "nervene" i 40 år (eller så lenge eg kan huske) og ho har stort sett gått til 2-3 fastleger i løpet av de åra, og de har "pøst på" med medisiner.

Her for ètt årsiden blei ho innlagt på en "nerveklinikk" i ca. 3 mnd. der ho gikk til èn nyutdanna Psykolog (tror eg), der seponerte de bort _all_ medisinen som ho stort sett hadde gått fast på i 40 år (pluss de nye).

Ho har _ALDRI_ vært så frisk som no, og det har vært en stor glede og føles nesten som ett mirakel for oss nærmeste!

Dessuten blei ho 15 år yngre, og fikk smilet (som vi knapt har sett tidligere) og livsgleden tilbake...

Så medisinene og legene ønsker eg dit pepperen gror!

[Gjest bippp]

''Det samme gjelder min mor, hun kommer seg aldri ut av huset, tar ikke en eneste telefon pga depresjon og angst. Så hurra for at verden går framover og at medisinen er oppfunnet, sier nå jeg :-).''

Ja det er bra medisinen er oppfunnet, men det er også ett tveegga sverd det er det viktig å huske på.

Det å bruke AD for å komme seg over kneika, ser eg ikkje så mye galt i, men for mange så blir de gående på medisiner (og dette forblir ei sovepute) lenge etter de har kommet over kneika.

Mi mor har slitt mye med "nervene" i 40 år (eller så lenge eg kan huske) og ho har stort sett gått til 2-3 fastleger i løpet av de åra, og de har "pøst på" med medisiner.

Her for ètt årsiden blei ho innlagt på en "nerveklinikk" i ca. 3 mnd. der ho gikk til èn nyutdanna Psykolog (tror eg), der seponerte de bort _all_ medisinen som ho stort sett hadde gått fast på i 40 år (pluss de nye).

Ho har _ALDRI_ vært så frisk som no, og det har vært en stor glede og føles nesten som ett mirakel for oss nærmeste!

Dessuten blei ho 15 år yngre, og fikk smilet (som vi knapt har sett tidligere) og livsgleden tilbake...

Så medisinene og legene ønsker eg dit pepperen gror!

Ok, vi må vel innse at vi mennesker er og blir forskjellige :-). Ja, jeg tror også at mange tror at medisinene skal "redde" dem, men så enkelt er det bare ikke. Man er nødt til å gjøre en innsats selv, selvfølgelig, i tillegg til medisiner. Det kommer vel også an på hvilke symptomer man har, om depresjonen er så dyp at en ikke greier noenting.

Tror at mange har bivirkninger av medisiner som ikke er bra, slik som din mor, det høres jo ganske horribelt ut at hun skulle gå så lenge på en medisin som hun ble sånn av. Da mener jeg legene er veldig sløve som ikke finner noe annet, eller ber pasienten om å slutte.

Når det gjelder min mor, så er hun så psyk. at hun ikke kommer seg til lege engang. Hun fikk noen seroxat-piller av meg nylig(hysj), håper og tror at disse vil løfte henne så mye opp at jeg får henne med til legen. Hun har også vært syk så lenge jeg kan huske, så derfor har jeg nå tatt en sjanse og gi henne disse pillene, hun ble kjempeglad for dem ihvertfall :-).

Sikkert ikke etter den store "klokeboken" dette, men jeg orker bare ikke sitte å se på at hun har det så vondt lenger. Jeg har brukt all min energi i alle år på å hjelpe henne, få henne til å søke hjelp, trøste henne, motivere henne, hvis disse pillene kan hjelpe henne er det ihvertfall forsøke verdt, uansett hvordan det måtte gå!

[Gjest Geir]

Ok, vi må vel innse at vi mennesker er og blir forskjellige :-). Ja, jeg tror også at mange tror at medisinene skal "redde" dem, men så enkelt er det bare ikke. Man er nødt til å gjøre en innsats selv, selvfølgelig, i tillegg til medisiner. Det kommer vel også an på hvilke symptomer man har, om depresjonen er så dyp at en ikke greier noenting.

Tror at mange har bivirkninger av medisiner som ikke er bra, slik som din mor, det høres jo ganske horribelt ut at hun skulle gå så lenge på en medisin som hun ble sånn av. Da mener jeg legene er veldig sløve som ikke finner noe annet, eller ber pasienten om å slutte.

Når det gjelder min mor, så er hun så psyk. at hun ikke kommer seg til lege engang. Hun fikk noen seroxat-piller av meg nylig(hysj), håper og tror at disse vil løfte henne så mye opp at jeg får henne med til legen. Hun har også vært syk så lenge jeg kan huske, så derfor har jeg nå tatt en sjanse og gi henne disse pillene, hun ble kjempeglad for dem ihvertfall :-).

Sikkert ikke etter den store "klokeboken" dette, men jeg orker bare ikke sitte å se på at hun har det så vondt lenger. Jeg har brukt all min energi i alle år på å hjelpe henne, få henne til å søke hjelp, trøste henne, motivere henne, hvis disse pillene kan hjelpe henne er det ihvertfall forsøke verdt, uansett hvordan det måtte gå!

''Jeg har brukt all min energi i alle år på å hjelpe henne, få henne til å søke hjelp, trøste henne, motivere henne, hvis disse pillene kan hjelpe henne er det ihvertfall forsøke verdt, uansett hvordan det måtte gå!''

Du kan ikkje leve livet for henne, det valget må ho ta sjøl, og ansvaret er helt og holdent hennes eget uansett kor sjuk ho skulle være (ja, eg har gjort samme tabben som du eg og...).

Men de er som små barn av og til.

Sørg for at du sjøl har ett godt liv du! :-)

[Gjest bippp]

''Jeg har brukt all min energi i alle år på å hjelpe henne, få henne til å søke hjelp, trøste henne, motivere henne, hvis disse pillene kan hjelpe henne er det ihvertfall forsøke verdt, uansett hvordan det måtte gå!''

Du kan ikkje leve livet for henne, det valget må ho ta sjøl, og ansvaret er helt og holdent hennes eget uansett kor sjuk ho skulle være (ja, eg har gjort samme tabben som du eg og...).

Men de er som små barn av og til.

Sørg for at du sjøl har ett godt liv du! :-)

Takk for den, ja, har arbeidet mye med meg selv for ikke å skulle være mor for min mor, hvis du skjønner. Det har jeg jo vært nesten hele livet. Har kommet langt når det gjelder å ikke legge på meg skylden for at mor er syk, men jeg er jo glad i henne. Når hun lider, så lider jeg også. I tillegg ser jeg at min far blir mere og mere isolert og paranoid pga mangel på sosial kontakt. Greier bare ikke å se på dette lenger, vet hvor stor angst mor har og hvor vondt dette gjør.

Så derfor prøver jeg dette som en "siste" forsøk på å hjelpe ifra meg. Jeg prøver også å tenke på meg selv ja, men vet ikke helt hvordan jeg skal greie å slutte å bry meg?

[Gjest Geir]

Takk for den, ja, har arbeidet mye med meg selv for ikke å skulle være mor for min mor, hvis du skjønner. Det har jeg jo vært nesten hele livet. Har kommet langt når det gjelder å ikke legge på meg skylden for at mor er syk, men jeg er jo glad i henne. Når hun lider, så lider jeg også. I tillegg ser jeg at min far blir mere og mere isolert og paranoid pga mangel på sosial kontakt. Greier bare ikke å se på dette lenger, vet hvor stor angst mor har og hvor vondt dette gjør.

Så derfor prøver jeg dette som en "siste" forsøk på å hjelpe ifra meg. Jeg prøver også å tenke på meg selv ja, men vet ikke helt hvordan jeg skal greie å slutte å bry meg?

Hei igjen.

Nå er eg desverre litt for trøtt til å svare på innlegget ditt, men eg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, men tror eg har kommet litt "lenger" enn du har gjort sålangt.

Klart det er vondt å se de vi er glad i lide, men ingen er tjent med att du skulle ha det vondt på "deres vegne" (om du skjønner ka eg mener).

Eg skal forklare nærmere en annen dag.

Ha ei fin helg! :-)

Mvh

[tjohei]

''Vi er sosiale vesner og ofte er det en sammenheng mellom depresjon og manglende sosial kontakt.''

Det tror eg gjelder for en stor del av tilfellene ja, utenom (eller i tillegg til) andre årsaker som genetiske/arvelige disposisjoner for depresjon, som utløses av fks. alvorlig sjukdom, dødsfall, skillsmisse, økonomiske årsaker osv.

''De som er så dårlige at de ikke greier å motivere seg selv, kunne trengt motivasjon fra andre.''

Klart det eg mener ikkje å undervurdere den deprimertes mangel på (midlertidige) evner til å motivere seg sjøl.

''Men dette har ikke psykiatrien ressurser til. Jeg mener at man burde tenke mer helhetlig når det gjelder psykiatri. Dersom man hadde tatt i bruk mer medmenneskelighet og alternative behandlingsmetoder tror jeg det ville skje en revolusjon.''

Det er klart det er begrensa middler innenfor dette området.

Og eg skjønner nødvendigheten til å tenke mer "helhetlig", dette _vet_ fagfolkene også, men det er utopi å tenke seg at alle de deprimerte skal få en "venn" (støttekontakt) betalt over helsebudsjettet.

Medmenneskelighet kan du aldri pålegge noen!

Enten er den der, eller ikkje.

''Slik det er nå får man en resept på AD når det man kanskje egentlig trenger er en venn.''

Vennskap fåes ikkje på resept.

Alle har en venn der ute, det er bare om å gjøre å finne vedkommende, og det krever egeninnsats.

Det nytter ihvertfall ikkje å ta på seg offerrollen, og vente på medlidenhet uten å ta "en runde" med seg sjøl først.

Ha ein strålende dag ! :-)

Det er jo ofte det som er problemet med psykiske lidelser at man ikke greier å skaffe seg det en vil ha. Og det handler ikke bare om en selv og at man ikke orker, men også om det samfunnet vi lever i. Det er så lett å bli ekskludert hvis man er litt annerledes. Det er også et samfunnsansvar å inkludere mennesker med ulike funksjonshemninger. Jeg mener ikke at man skal få venn på blå resept, men at man kunne tenke nytt når det gjelder behandlingstilbud. Man kunne f.eks. ha treningsinstitusjoner hvor man hadde ulike typer behandling, samt at det var brukerstyrt.

[Gjest Geir]

Det er jo ofte det som er problemet med psykiske lidelser at man ikke greier å skaffe seg det en vil ha. Og det handler ikke bare om en selv og at man ikke orker, men også om det samfunnet vi lever i. Det er så lett å bli ekskludert hvis man er litt annerledes. Det er også et samfunnsansvar å inkludere mennesker med ulike funksjonshemninger. Jeg mener ikke at man skal få venn på blå resept, men at man kunne tenke nytt når det gjelder behandlingstilbud. Man kunne f.eks. ha treningsinstitusjoner hvor man hadde ulike typer behandling, samt at det var brukerstyrt.

''Det er jo ofte det som er problemet med psykiske lidelser at man ikke greier å skaffe seg det en vil ha.''

Ja, eg vet det, men en må aldri _resignere_ , en bør være forberedt på at den eneste en kan stole på er seg sjøl.

Og handle med dette som utgangspunkt, og prøve så mye en makter på å bli uavhengig av hjelp fra andre.

''Og det handler ikke bare om en selv og at man ikke orker, men også om det samfunnet vi lever i.''

Vi har sjøl valgt det samfunnet vi lever i, så kan det diskuterest "i det vide og det breie" om hvam som setter dagsorden, politikerne, folk flest eller kapitalistene.

''Det er så lett å bli ekskludert hvis man er litt annerledes.''

Desverre så er det slik, eg tror (desverre) at det ikkje vil endre seg til det bedre, snarere til det verre...

''Det er også et samfunnsansvar å inkludere mennesker med ulike funksjonshemninger.''

Det burde være det, men spør Trygve Hegnar, Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen og CO. om de er enige i det.

''Jeg mener ikke at man skal få venn på blå resept, men at man kunne tenke nytt når det gjelder behandlingstilbud.''

Den største nøkkelen til egen fremgang for mange tror eg er å kvitte seg med offerrollen, en kan gjerne håpe og tro på medlidenhet, men det kommer en ikkje langt med desverre.

''Man kunne f.eks. ha treningsinstitusjoner hvor man hadde ulike typer behandling, samt at det var brukerstyrt.''

Det finnes allerede, og kommer nok mer og mer som en (vesentlig) del av ett variert behandlingstilbud, det med brukerstyring kan fungere om brukerne har initiativ og overskudd til det.

Det vil i såfall ha stor betydning for trivsel og selvtillit.

:-)

[tjohei]

''Det er jo ofte det som er problemet med psykiske lidelser at man ikke greier å skaffe seg det en vil ha.''

Ja, eg vet det, men en må aldri _resignere_ , en bør være forberedt på at den eneste en kan stole på er seg sjøl.

Og handle med dette som utgangspunkt, og prøve så mye en makter på å bli uavhengig av hjelp fra andre.

''Og det handler ikke bare om en selv og at man ikke orker, men også om det samfunnet vi lever i.''

Vi har sjøl valgt det samfunnet vi lever i, så kan det diskuterest "i det vide og det breie" om hvam som setter dagsorden, politikerne, folk flest eller kapitalistene.

''Det er så lett å bli ekskludert hvis man er litt annerledes.''

Desverre så er det slik, eg tror (desverre) at det ikkje vil endre seg til det bedre, snarere til det verre...

''Det er også et samfunnsansvar å inkludere mennesker med ulike funksjonshemninger.''

Det burde være det, men spør Trygve Hegnar, Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen og CO. om de er enige i det.

''Jeg mener ikke at man skal få venn på blå resept, men at man kunne tenke nytt når det gjelder behandlingstilbud.''

Den største nøkkelen til egen fremgang for mange tror eg er å kvitte seg med offerrollen, en kan gjerne håpe og tro på medlidenhet, men det kommer en ikkje langt med desverre.

''Man kunne f.eks. ha treningsinstitusjoner hvor man hadde ulike typer behandling, samt at det var brukerstyrt.''

Det finnes allerede, og kommer nok mer og mer som en (vesentlig) del av ett variert behandlingstilbud, det med brukerstyring kan fungere om brukerne har initiativ og overskudd til det.

Det vil i såfall ha stor betydning for trivsel og selvtillit.

:-)

Hvor finnes det? Vi har ikke valgt å leve i denne verden. Vi ble bare født.